Ok, meninger?

[AnonymBruker]

Var ute å spiste med kjæresten i går. Vi har hatt det litt opp og ned i det siste. Han tar meg ut på en fin middag.

Etterpå går vi på en høylytt bar. Vi sitter på en lite bord litt vekk fra folk. Vi snakker om alt mellom himmel og jord (type andre folk, maten vi spiste, Tippeligaen, etc). Ingen veldig kontroversielle temaer for noen av oss.

Plutselig sier han "shhhhhh!! Du trenger vel ikke sitte her å hyle!"

Jeg tenker at jeg ikke tenkte over stemmevolumet... Slapp meg vel kanskje litt løs iom at jeg endelig kunne være "meg", og hadde det ganske koselig igrunn. (Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke kan ha pratet SÅ høyt, iom at temaet virkelig ikke engasjerer meg så veldig..)

Ble litt oppgitt og sa at "det virkelig ikke er så veldig ålreit å korrigere meg for noe så uviktig".

Han: "men du sitter jo her å hyler!"

Jeg "beklager om jeg ble litt ivrig da, men jeg hylte virkelig ikke."

Det hele eskalerte til en kjempekrangel.

Tanker?

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

[Gjest Chin]

Mannen min har en tendens til å snakke veldig høyt når han diskuterer.

Har sett han snakke med familien, og da skjønte jeg plutselig hvorfor....for i det heletatt bli hørt så må man så og si rope for å få meningene sine inn. Så når han er engasjert i noe, omså bare litt, så blir det veldig høyt volum på han.

Han merker det ikke selv, men jeg gir han bare ett lite hint om at han må sku volumet ned, så går det greit. Men det er ikke noe vi har kranglet om.

Det er utrulig slitsomt å høre på noen som snakker veldig høyt, jeg mister litt fokuset på hva det snakkes om og fokuserer mer på HVOR HØYT DET SNAKKES!

[AnonymBruker]

Mannen min har en tendens til å snakke veldig høyt når han diskuterer.

Har sett han snakke med familien, og da skjønte jeg plutselig hvorfor....for i det heletatt bli hørt så må man så og si rope for å få meningene sine inn. Så når han er engasjert i noe, omså bare litt, så blir det veldig høyt volum på han.

Han merker det ikke selv, men jeg gir han bare ett lite hint om at han må sku volumet ned, så går det greit. Men det er ikke noe vi har kranglet om.

Det er utrulig slitsomt å høre på noen som snakker veldig høyt, jeg mister litt fokuset på hva det snakkes om og fokuserer mer på HVOR HØYT DET SNAKKES!

Ja. Jeg skjønner greia.

Problemet er bare at jeg ikke mener at jeg pratet "så høyt". Leste noe greier fra wiki om tippeligaen, og lo litt og sånt. Vi var jo i en ganske ålreit toveis dialog.

(Fotball er ikke et overengasjerende tema for hverken meg eller han. Men det var nå det vi pratet om da.)

Hadde jeg blitt helt *weeeee, overivrig* så hadde det vært lettere å forstå...

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

[AnonymBruker]

Tror dere er på vei mot et brudd.

Anonym poster: fe80b697d71a65e97e5d3110e852e372

[Gjest Gjest]

haha jeg tror nok du hylte. ingen hysjer vel på andre uten grunn?? Tror du må hente litt selvinnsikt

[AnonymBruker]

haha jeg tror nok du hylte. ingen hysjer vel på andre uten grunn?? Tror du må hente litt selvinnsikt

Hylte gjorde jeg nok ikke. Hadde bare tatt to glass vin, og temaet var tippeligaen - ikke veldig engasjerende..

Even if so,

hvor går grensen for hva man korrigerer andre for?

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

[Gjest Gjest]

Nei altså jeg ser at det må være nedlatende og dermed irriterende. Men hvis man forstyrrer eller får reaksjoner andre gjester, så mener jeg man burde dempe seg litt. Det kommer helt an på settingen. Egentlig en idiotisk ting å krangle over.

[AnonymBruker]

Så han anklagde deg for å overdrive stemmevolum ved å overdrive mulighetene for sivilisert kommunikasjon? Hyle?

Det var ikke ok av ham å behandle deg som om du er ett hysterisk barn i en lekebutikk. Vi er nok forskjellige du og jeg for jeg hadde pakket sammen, hvisket HADET i øret hans og gått så kan han finne noen innenfor riktig frekvens å prate med.

Jeg har en tendens til å bli høylytt i offentlige sammenhenger selv, lyd inn høyner lyd ut. Min mann sa ifra hjemme om jeg kunne tenke over volumet ute. Okai. NP.

Anonym poster: c370544e13e5ed29f54a182749fc92ae

[AnonymBruker]

Nei altså jeg ser at det må være nedlatende og dermed irriterende. Men hvis man forstyrrer eller får reaksjoner andre gjester, så mener jeg man burde dempe seg litt. Det kommer helt an på settingen. Egentlig en idiotisk ting å krangle over.

Settingen var en høylytt bar. Vi satt litt vekk fra folk.

Fader altså, nå som vi endelig var på "gli" igjen...

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

[She_Leiva]

Jeg korrigerer ALDRI andre bekjente eller venner som snakker alt for høyt, selv om det både er ekkelt og irriterende, men sambo kan jeg finne på å korrigere. Han har en tendens til å være litt høylytt uten å tenke over det og det er en helt ærlig sak. Da sier jeg bare (SELVFØLGELIG ikke så andre kan høre det, vil jo ikke drite han ut heller): "Du må ikke rope sånn" eller "shh ikke så høyt".

For å si det slik, jeg hadde heller likt å blitt korrigert om det hadde vert meg fremfor å sitte å drite meg ut foran en hel gjeng med folk.

[bebisss]

Dette er nok grunnen til det går sånn opp ned med dere, at du tar deg sånn nær av det han sier, han mente nok ikke frekt, bare som en "heads up du snakker høyt". Om mannen min sier "shh du snakker som du skriker jo" da hadde jeg ikke tatt det så tungt, jeg lager ikke bagateller av småting, og heller ikke han, derfor fungerer vi så fint

[Bachata]

Jeg kunne også funnet på å korrigere sambo for stemmevolum, og han gjør det samme med meg, men vi gjør det med ett smil og lager da ingen krangel av det!

Dersom dere virkelig ender i store krangler over noe som faktisk er filleting, hva skjer da når dere faktisk er uenige om noe vettugt?

Jeg kan bli furt over å bli hysjet på, og vi kan småkjekle over småting vi også altså, men å faktisk lage en krangel ute blant folk som gjør at man setter forholdet i tvil etterpå, over noe som uviktig, da er det kanskje fremdeles litt av og på ja.

Fokuserer dere på å gjøre noe med det som skaper problemer i forholdet? Begge to? Det hjelper ikke å bare kjøre på og håpe på at konflikter går over av seg selv, da blomstrer det gjerne i irritasjon over uviktigheter, slik dette var.

[AnonymBruker]

Dette er nok grunnen til det går sånn opp ned med dere, at du tar deg sånn nær av det han sier, han mente nok ikke frekt, bare som en "heads up du snakker høyt". Om mannen min sier "shh du snakker som du skriker jo" da hadde jeg ikke tatt det så tungt, jeg lager ikke bagateller av småting, og heller ikke han, derfor fungerer vi så fint

Jeg har aldri vært sensitiv på å håndtere kritikk fra andre, men fra han er det periodevis veeeldig store mengder kritikk.

Til hverdags har jeg derfor blitt mer påpasselig for å ikke gjøre feil. I og med at kjæresten og jeg endelig var i lystig lag sammen slapp jeg liksom denne "guarden" ned..

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

[Bachata]

Jeg har aldri vært sensitiv på å håndtere kritikk fra andre, men fra han er det periodevis veeeldig store mengder kritikk.

Til hverdags har jeg derfor blitt mer påpasselig for å ikke gjøre feil. I og med at kjæresten og jeg endelig var i lystig lag sammen slapp jeg liksom denne "guarden" ned..

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

Så du valser rundt på eggeskall til vanlig, og blir straffet så fort du slapper av og ikke tenker over ting?

.... kan du leve livet slik da? Har dere snakket om at hans kritisering gjør at du ikke føler du kan være deg selv med ham? Og ønsker dere virkelig å gå videre med ett forhold der han kritiserer bagateller ved deg og du tror du må endre hvem du er for at dere skal funke?

[AnonymBruker]

Så du valser rundt på eggeskall til vanlig, og blir straffet så fort du slapper av og ikke tenker over ting?

.... kan du leve livet slik da? Har dere snakket om at hans kritisering gjør at du ikke føler du kan være deg selv med ham? Og ønsker dere virkelig å gå videre med ett forhold der han kritiserer bagateller ved deg og du tror du må endre hvem du er for at dere skal funke?

Det var igrunn en grei metafor..

Grunnen til at jeg ikke skrev i HI at han ofte kritiserer meg, er fordi jeg tenkte at jeg fikk de mest objektive svarene om dere ikke ble påvirket av det.

Det er nok forsvarsmekanismen min: Å se på alle diskusjoner/krangler som isolerte hendelser.

Takk for fine svar, må tenke litt..

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

[bebisss]

Jeg har aldri vært sensitiv på å håndtere kritikk fra andre, men fra han er det periodevis veeeldig store mengder kritikk.

Til hverdags har jeg derfor blitt mer påpasselig for å ikke gjøre feil. I og med at kjæresten og jeg endelig var i lystig lag sammen slapp jeg liksom denne "guarden" ned..

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

Min mann kan også være svært kritiserende, og kommentere på masse piss han mener jeg gjør galt, tidligere synes jeg det var litt irriterende, han oppførte seg som om alt jeg gjorde var galt og alt han gjorde var perfekt. Men jeg har lært meg å ta fart å drite i det, jeg spøker det bort så begynner vi bare å le og glemmer hele greia. Og nå har han sluttet å kritisere meg så mye, eller kommenterer ting jeg gjør. Men jeg tar tak i de tingene jeg selv mener han har ett godt poeng med å kommentere...

[AnonymBruker]

Min mann kan også være svært kritiserende, og kommentere på masse piss han mener jeg gjør galt, tidligere synes jeg det var litt irriterende, han oppførte seg som om alt jeg gjorde var galt og alt han gjorde var perfekt. Men jeg har lært meg å ta fart å drite i det, jeg spøker det bort så begynner vi bare å le og glemmer hele greia. Og nå har han sluttet å kritisere meg så mye, eller kommenterer ting jeg gjør. Men jeg tar tak i de tingene jeg selv mener han har ett godt poeng med å kommentere...

Jeg tror periodevis jeg er slik også, at ikke kritikken plager meg så nevneverdig.

Men i andre perioder er jeg mer sensitiv (tror det har sammenheng med hormoner). Og da prøver jeg aktivt å unngå kritikk. Da føles det ti ganger så ille å bli kritisert, fordi tilogmed når jeg prøver mitt hardeste, så er det fortsatt ting å pirke på.

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

[bebisss]

Jeg tror periodevis jeg er slik også, at ikke kritikken plager meg så nevneverdig.

Men i andre perioder er jeg mer sensitiv (tror det har sammenheng med hormoner). Og da prøver jeg aktivt å unngå kritikk. Da føles det ti ganger så ille å bli kritisert, fordi tilogmed når jeg prøver mitt hardeste, så er det fortsatt ting å pirke på.

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325

Vell, di sier selv forholdet har vært opp og ned, kan dette være en av grunnene? isåfall, da kan du enten prøve å jobbe med deg selv, eller du må velge å avslutte forholdet. Vi er forskjellige personer, så kritikk jeg får preller av som vann på gåsa, jeg gjør noe med det selvfølgelig, men jeg blir ikke irritert av den grunn. Han slenger mer kommentarer til meg som " du er klumsete, du smuler overalt når du spiser, du ødelegger inventaret i bilen, du setter alltid tomme melkekartonger inn i kjøleskapet, osv" Jeg gjør noe med det men jeg driter i å la det irritere meg, jeg lager heller en spøk utav det. Derimot om han kommenterer at jeg aldri gjør rent, eller klesvasken hoper seg opp eller oppvasken har stått i en uke, Da tar jeg det seriøst og må virkelig ta meg selv sammen, for jeg er hjemmeværende og han jobber..

Uansett...

Du må selv finne ut om du klarer å roe ned temperamentet, men også snakk med han, kan jo vær han irriterer seg over alt du gjør fordi forholdet holder på å ta en brå avslutning, snakk sammen..

[Kirsebærblomst]

Selve situasjonen i HI synes jeg høres ut som en bagatell, men hvis han stadig kritiserer deg blir det jo noe annet...

[AnonymBruker]

Syns dere jeg burde være den som unnskylder nå?

Anonym poster: b4dff20e04b7ab53bd695c126fb3b325