Har jeg lov til å skylde på min mor for en dårlig barndom?

[AnonymBruker]

Nå kommer jeg til å skrive en veldig lang historie og jeg forstår dersom dette er totalt uinteressant for dere, men om noen har tid så setter jeg pris på tilbakemelding. Jeg sliter veldig med familieforhold, da særlig min mor.

Min mor fikk meg da hun var 22 år gammel, jeg husker ikke særlig mye av mine første leveår men jeg vet at hun og min far gikk hver til sitt da jeg var 2 år gammel. Jeg var alltid veldig glad i min far, jeg vet ikke om det var fordi han behandlet meg bedre, men jeg husker savnet alltid var stort og gleden var ubeskrivelig når han endelig kom på besøk en helg så vi kunne være sammen.

Mamma har hatt mange menn opp gjennom årene men da jeg var rundt 5-6 år gammel ble hun sammen med en eller annen mann som jobbet i militæret med å trene opp unggutter. Han var veldig voldelig og jeg vet at han har brukket nesen på min mor en gang og jeg husker godt de gangene han har løftet meg opp og ristet meg og kjeftet på meg, alt mens min mor så på uten å gjøre noe for å stoppe dette. Jeg husker ellers ikke alt for mye fra denne tiden men min mor var mye borte og jeg sov mye alene (som hus- og mørkredd var ikke dette noe særlig for meg). Jeg husker at jeg lekte mye alene eller med de andre barna i nabolaget, men jeg var aldri noe særlig med min mor. Et av de konkrete episodene jeg husker er at jeg ikke ville spise grøt til frokost en morgen, den var nykokt, så ble hun sint og tok tak i håret mitt og dynket ansiktet mitt i den glovarme grøten..

Jeg er usikker på tidsrammen med min mor og denne mannen endte opp med å splittes og noen måneder senere døde han i en bilulykke. Etter noen måneder endte hun opp med en ny mann, jeg husker at jeg var hjemme alene en gang, og så kom hun plutselig hjem full med ham og mange venner og da hadde de visstnok forlovet seg. En stund senere ble jeg sendt til fosterhjem, jeg forsto aldri selv hvorfor, men det var ikke stort å gjøre med det. Jeg husker denne perioden var vanskelig fordi det var mange andre barn der (7 til sammen), fosterforeldrene var biologiske foreldre til mange av barna og det var vanskelig for meg å trives der.

Etter noen måneder flyttet jeg tilbake til mamma og hennes nye mann, da til et annet land pga. Jobbtilbud. Det er også her jeg husker de første episodene av vold og generell plaging av meg som barn. Jeg husker ikke hva jeg gjorde galt, men hvis jeg gjorde noe de ikke likte så var det av med buksa for å bli slått til jeg var blå med belte.. Jeg ble mye kjeftet på og jeg husker også en episode da jeg hadde fått en ferdigsmurt brødskive til kveldsmat rundt klokken åtte, men så likte jeg ikke pålegget (servelat, brekker meg av det, vet ikke hvorfor), og da måtte jeg sitte sammen med mannen til min mor å spise den opp. Jeg var sta, og klokken tolv fikk jeg endelig legge meg selv om jeg ikke spiste den opp. Rett etter at jeg sovnet lo han og vekket meg fordi jeg måtte komme og spise opp servelaten før jeg fikk sove. Fikk den ned med vann etter hvert. (ca. 7 år). Jeg fortalte aldri noe av dette til min egen far fordi jeg skjemtes og trodde det var min feil, og den nyttårsaften jeg var 8 var siste gangen han ringte og ga lyd fra seg. Jeg har aldri hørt fra ham siden. Jeg tror at han tror jeg var lykkelig slik ting var.

Sånn fortsatte det vel til jeg begynte på ungdomsskolen, ble slått med belte, dratt etter håret, skreket på og så videre.. Husker en gang jeg var rundt ti år, så var jeg så opprørt over noe og gråt og gråt, helt til jeg bare tisset på meg, så tok mannen til min mor tak i håret mitt og gnudde mitt ansikt i tisset (dette også mens min mor så på).

På ungdomsskolen ble ting bedre, jeg ble mer voksen og de hadde ikke like godt fysisk overtak på meg, men da gikk det over til mobbing. Jeg ble ofte kalt ting, dum, lat, skulle ikke vært født, feit (med mine 40 og noe kg, hadde alltid vært syltynn), at min far ikke ville ha kontakt med meg fordi jeg var ufordragelig og så videre. Det med min far såret egentlig mest. Jeg var sønderknust over at han aldri ringte og at jeg ikke fikk tak i ham lengre. Jeg husker ikke når jeg ga opp. Jeg ringte vel daglig i flere måneder uten å få svar. Jeg hadde alltid vært skoleflink og synes det var morsomt å lese på prøver og få gode resultater gjennom hele barneskolen og halve ungdomsskolen. Krangling var ikke noe ukjent fenomen på ungdomsskolen og jeg husker jeg slet veldig mye med selvtillit og selvbilde, jeg gråt veldig mye, periodevis flere ganger om dagen – som regel fordi min mor hadde pirket på meg helt til jeg brøt sammen (i løpet av disse årene hadde jeg grodd en viss toleranse for dritt og det skulle gjerne et par timer med mobbing til før jeg ikke orket mer og begynte å gråte. Jeg tror det var målet). Jeg ble nok deprimert til slutt, orket ikke så mye, begynte å gi faen i skolen og det sosiale, men følte ikke at livet hadde mye mening uansett.

Jeg husker mamma hadde skaffet meg tilbud til sommerjobb, jeg måtte bare dukke opp på stedet og være med på omvisning så fikk jeg jobben. Mamma skulle kjøre meg og jeg gledet meg egentlig, men så kranglet vi veldig i bilen om min far og jeg husker jeg sa jeg ikke kom til å gå ut av bilen før hun unnskyldte seg. Hun gjorde ikke det, så jeg gikk ikke ut av bilen. Hun gikk til damen på jobben og sa jeg bare var sjenert og derfor ikke ville komme ut.. Men jeg gikk ikke ut. Barnslig av meg, men jeg var veldig opprørt og ville egentlig bare hjem til sengs for å gråte. Til slutt kom mamma tilbake til bilen, sa ikke noe men kjørte ut et par meter, før hun stoppet opp bilen og angrep meg med begge knyttnevene og slo meg egentlig litt i stykker i ansiktet. Husker hodet klasket inn i vinduet for hver gang hun slo så det ble litt dobbelt opp..

Jeg kom meg vekk etter ungdomsskolen, flyttet ut og det var egentlig veldig befriende. Jeg var veldig ødelagt. Hadde et forvrengt kroppsbilde etter all mobbingen og selv om jeg lå på cirka 50 kg så jeg på meg selv som smellfeit (jeg SÅ en smellfeit person i speilet, det er ikke bare en tåpelig metafor). Jeg spiste ikke så mye, men som regel ikke mer enn en til to ganger om dagen og da gikk det mye i posepasta, nudler etc. Ikke det beste kostholdet akkurat. Vekta økte, men jeg så ingen forskjell i speilet, klærne ble bare trangere men de byttet jeg jo ut uansett. Jeg husker jeg en dag kom hjem fra skolen og plutselig følte meg veldig ensom og tom. Hadde akkurat slått opp med kjæresten og hadde ikke lengre noe kontakt med folk jeg gikk sammen med på ungdomsskolen – de på videregående hadde gjerne vært i gjenger på ungdomsskolen også, men jeg fant meg egne venner likevel. Begynte å gi ganske mye faen i det meste, brydde meg ikke om å møte folk eller å stelle meg, spiste bare drit og ble til slutt smellfeit. Men jeg så jo ingen forskjell, for det var slik jeg trodde jeg opprinnelig så ut. Jeg var jo vant til å bli kalt smellfeit. Vant til å se det i speilet. Det er utrolig hvor mye psyken spiller inn..

Sluttet å møte opp på skolen så lærerne ble bekymret og kontaktet litt av hvert så jeg ble tvunget til å flytte hjem igjen til helvete. Der fortsatte selvfølgelig mobbingen, og da jeg var smellfeit fikk jeg hvertfall høre det. Ikke minst hvor idiot jeg var angående det med skolen osv. Jeg skulle ønske jeg visste bedre da. Hvor mye det hadde spilt inn i dag. At noen kunne motivere meg til å gjøre bedre i stedet for å bryte ned det lille jeg hadde igjen av meg selv. Jeg innså vel et eller annet sted at dette ikke var normalt og klarte på en måte å ignorere slike ting til slutt. Problemet er vel bare at jeg ignorerer alle typer følelser, ikke bare når jeg blir lei meg. Jeg klarte omsider å fullføre VGS, men kom ikke inn på førstevalget mitt på studie så har i år valgt å bli igjen et år hjemme for å jobbe. Jeg angrer hver dag for at jeg ringte opptakskontoret og ga fra meg plassen likevel..

Jeg får ofte høre at nå skal jeg bli kastet ut og at jeg ikke skal få bo hjemme (Selv om dette var helt greit da jeg bestemte meg for å ikke ta skoleplassen likevel), og jeg forstår vel det da de ikke er pliktige til å holde meg hjemme. Jeg jobber nå og jeg må innrømme det gjør litt vondt inni meg når for eksempel en av kollegaene som har barn forteller hvordan hun og mannen skal ha høytlesing med sønnen sin for å hjelpe ham med leksene slik at han kan bli flink i norskfaget og etter hvert få gode karakterer. Jeg husker at jeg aldri fikk hjelp med leksene. Utrolig hvordan jeg klarte å prestere bra da jeg fortsatt ville (når det er sagt gikk jeg ut med både 6ere og 5ere på vitnemålet, men har også alle andre karakterer fra skalaen, så det gikk veldig mye opp og ned avhengig av lyst. I blant leste jeg litt ellers så ga jeg bare faen. Brukte kveldene før prøven til å gråte pga mor og hennes mann i stedet for å lese..) ved tanke på hvor utrolig dum jeg er, for det er jo det jeg har fått høre gjennom hele livet..

Det plager meg at når jeg forteller slike ting til mor når vi krangler så tar hun null ansvar for disse handlingene og sier det ikke er synd på meg fordi ”andre har det verre” eller at det var ”engangstilfelle” når hun FORTSATT mobber meg daglig! Den dama finner jo faen på å begynne å slå, skubbe og sparke på meg når hun blir sint….

Jeg bare lurer på om dere også synes at jeg ikke har noen grunn til å være bitter over barndommen min? Jeg har ikke lov til å synes at det var grusomt fordi det finnes verre tilfeller? Dette er ikke engang en detaljert beskrivelse, bare noen få tilfeller beskrevet for å gi et bedre perspektiv…

Er det bedre om jeg kutter kontakten helt med mor og hennes familie (er jo bare mormor som er igjen og så mannen til mor og de hater meg alle sammen fordi de står på mammas side) når jeg begynner på skole neste år? Jeg tenker bare at da må jeg skifte navn og slettet meg fra alle mulige sosiale medier og ikke være der på et par år.. Jeg synes ikke det holder å kutte kontakt. Jeg ønsker ikke at min familie skal ha noen kjennskap til om jeg får en utdanning, om jeg blir suksessfull, om jeg gifter meg eller om jeg får barn. Sistnevnte vil jeg virkelig ikke ha fordi jeg aldri har hatt en ordentlig familie og er livredd for å på en eller annen måte gi et barn en like ulykkelig barndom som jeg har hatt..

Anonym poster: c63c0ef560e911c92cdc1d98600b0923

Anonym poster: c63c0ef560e911c92cdc1d98600b0923

[AnonymBruker]

Nå er du voksen, du bestemmer selv.

Jeg ble også mishandlet av min mor i mange år, hun fikk også kjærester til å banke meg opp. Nå har jeg kuttet kontakten med henne og akter ikke engang å dra i begravelsen hennes.

Du gjør hva du vil. Jeg har også tenkt å bytte navn med tiden, men har ikke somlet meg til det og etter hvert er ikke det det viktigste for meg. Ingen får tak i meg om jeg ikke tar telefonen når de ringer uansett.

Anonym poster: aad3bbd039e0bd20b6703985947d55fc

[Gjest hulderjenta]

Sender deg en stor og varm klem, TS, fikk vondt av å lese historien din. At "andre har det verre" er da vitterlig ingen unnskyldning! Jeg skjønner godt at du er bitter, og at du har tenkt på å bryte kontakten tvert.

[acrv]

Fy for en forferdelig mor du har!!! Kom deg langt vekk fra det syke mennesket! Det der er ikke en normal barneoppdragelse i det hele tatt. Hun burde sittet i fengsel for det hun har utsatt deg for. Samme med hennes kjæreste og ekser. Hadde det vært min mor hadde jeg banka henne opp!! Kom deg ut av livet hennes å skap deg et bedre liv. Syns utrolig synd på deg som har opplevd alt dette håper alt løser seg for deg. God klem til deg

[AnonymBruker]

Jeg har -100% sympati for din mor. Hun har latt dette pågå hele ditt liv, det finnes INGEN unnskyldning for det. Og det kommer fra fingertuppene til ei som har opplevd omsorgssvikt selv, og er venner med foreldrene mine idag. Kom deg vekk fra det hespetreet, flytt og bytt navn om du ønsker dette. Jeg støtter deg fullt ut.

Men om du flytter og starter på nytt så er det være lurt å ha kontakt med noen innen psykriatrien om du ikke har det allerede.

Anonym poster: 2e1e7747c9819666853f4240223abecd

[Frk Lakrispipe]

For å svare på spørsmålet ditt. JA det syns jeg. Ingen barn skal oppleve en barndom som din.

Jeg syns det er helt riktig av deg å forsvinne fra sosiale medier og skifte navn. Det hadde jeg også gjort.

Vil gi deg cyberklem.

[Djungelvrål]

Selvfølgelig har du rett til å skylde på din mor for en forjævlig barndom. Barn gjør ikke sin barndom fæl selv. Noe av det du skriver er så graverende at jeg tenker du burde anmelde og saksøke henne og søke om erstatning. En voksen hadde ikke funnet seg i å bli mishandlet i så mange år, så hvorfor skal et forsvarsløst barn tåle det?

[Gjest Surrehodet]

Du har lov å være bitter, men ikke la det spise deg opp. Bitterheten leder deg ingensteds.

Husk at din mor også var/er et offer i denne saken -jeg unnskylder henne ikke, men det er en slags forklaring.

Det du bør gjøre nå er å bryte all kontakt, flytt, skaff deg ett nettverk. Gode venner velger man- familie er man født inn i. Også trenger du prof. hjelp. Få henvisning til psykolog evt. kontakt familievernkontor så hjelper de deg videre.

Husk at du ikke er alene om å bryte med familien, og vi er mange som klarer oss helt fint uten dem.

[Chloe-]

Det du har opplevd er psykisk og fysisk mishandling.

Jeg syns også at du bør bryte med mor etterhvert (tilogmed anmelde), men første skritt bør være at du finner en psykolog å snakke med! Allerede nå!

Til sist vil jeg si at du er utrolig sterk som har kjempet i alle disse åra, og vi deg en stor og god virtuell klem!

[Gabler]

Ja, jeg synes virkelig du skal kutte kontakten. Hvorfor? Av egen erfaring. Min far terroriserte meg psykisk i flere år, jeg hadde det så ille at det var like før jeg så slutten, men jeg greide å komme meg opp igjen.I løpet av den korte tiden jeg har kuttet han ut, har jeg blitt til et utrolig mye mer selvstendig menneske med god selvtillit for første gang i livet. Du kommer nok til å merke det samme med deg selv, kutt all kontakt, du fortjener bedre mennesker i ditt liv enn som så!

Tenk, du er sterk som har greid å komme deg igjennom dette! Jeg sender deg en stor, varm klem!<3

[AnonymBruker]

Hjerteknusende! Kjenner meg endel igjen med kun noen iv oppmerksomhet, ingen støtte kun kritikk og diverse straffer som ikke henger på noen greip for andre enn sadister. Din mor har drevet totalt overgrep på din person, barndom og ungdom.

Som meg husker du veldig lite. Jeg ville om jeg var deg tenke på om du kansje skal ta kontakt med noen å snakke med. Du får henvisning til psykolog hos fastlegen.

Jeg har "ordnet opp" med min mor. Jeg fikk aldri en unnskyldning men at hun så skyldbetynget ut og fortalte om egen barndom som ikke var grei heller og som forklarte endel får holde. Min far har jeg kuttet all kontakt med.

Åh lilla hjertat! Jeg håper du kommer videre/over denne tiden i livet ditt og ser fremover. Prøv å få hjelp til det, ikke lett alene. Du er ikke barn/ungdommen din og du har ett langt liv fremover som du selv har full kontroll over og som du kan styre til å bli ett godt liv. Ønsker deg mer enn alt godt, det har du fortjent.

(((klem))))

Anonym poster: 9c496f09a6c7a32519e79e0843acf165

[Cata]

Du har lov å skylde på din mor for en dårlig barndom. Du har også lov å være bitter.

Det du ikke "har lov til" er å la det forsure voksenlivet ditt. Ikke la en dysfunksjonell mor få lov å bestemme over den delen også. Bryt kontakten, brett opp ermene og gå ut og skap deg et voksenliv slik du vil ha det. (Ja, jeg vet det er lettere sagt enn gjort...)

Synes også tipsene du får om å få deg psykologtimer kan være verdt å høre på. Sannsynligvis har du en del traumer med deg fra barndommen og psykologhjelp kan kanskje være med og redusere senvirkningene etter barndommen din.

[AnonymBruker]

Hei, jeg ble også banket av min far i oppveksten og mamma bare så på. Hun torde vel ikke gjøre noe. Jeg ble dyttet. lugget og slått til jeg var 16 år. Men jeg har kontakt med dem enda, og har egentlig tilgitt pappa for det. Han hadde problemer med sinnet og klarte ikke å takle det annerledes... Nå har han endret seg litt i hht barnebarnene.

Han hadde også et sinne og kjeftet for ingenting . Var så vant til det at vi ikke reagerte tilslutt. Å bli slått gjorde bare at vi fikk mindre respekt for han .

Men jeg har bare egentlig aldri tatt opp det her med dem og vi har fortsatt kontakt..Vet ikke hva du vil gjøre men jeg har medfølelse for deg.

Min barndom har gjort at jeg egentlig er veldig sterk og tåler det meste, men har endel dårlig selvfølelse selv om jeg har god selvtillit. Har igrunnen klart meg bra i voksenlivet. Har vel flytt endel på utseendet, men jeg har omsorg og respekt for andre mennesker.Og får fort dårlig samvittighet ..

Tror jeg nesten er blitt et bedre menneske etter at jeg selv har hatt en litt dårlig barndom med å bli slått.

Velger å poste som anonym her

Anonym poster: 94984c8c8ef79f40cc594911d409fcba

[AnonymBruker]

Dette var forferdelig trist å lese Syns SÅ synd på deg! Kutt kontakten helt, det ville jeg gjort!! Dette er helt klart omsorgssvikt.

Anonym poster: 2efa5d35d4a52d45c896e7503295e1e8

[super-s]

Du har all grunn til å være både sint og trist for dette. Dine følelser er reelle for deg, og da spiller det ingen rolle hva andre sier (og i hvert fall ikke din mor). Jeg synes det høres ut som en god ide å kutte ut moren din, mannen hennes og mormoren din. Kom deg til helvete bort fra dem, de er virkelig ikke gode i hodet, og det kommer de heller aldri til å bli. Jeg ville flyttet til et annet sted i landet uten å si hvor du drar (evt. si et helt annet sted). Ønsker deg lykke til videre. Og så legger jeg igjen en klem.

[SoftKitty]

Det der er jo helt drøyt, ble ordentlig lei meg av å lese historien din:/ Stor klem til deg! Det er jo helt klart mishandling du har blitt utsatt for, og jeg synes du skal snakke med noen om dette, for eksempel fastlegen din. Da kan du kanskje få hjelp til å komme deg videre, få snakket om det som har skjedd osv, få henvisning til psykiater. Siden du har vært i fosterhjem på et tidspunkt har du vel en sak i barnevernet, så da har du kanskje grunnlag for å søke om erstatning eller liknende? Jeg ville vurdert det, uten at jeg vet noe mer om det er mulig sånn i ettertid (men jeg tror det altså! Om ikke annet kan det kanskje hjelpe deg å forstå at ikke noe av dette var din skyld, samt gi deg økonomisk grunnlag til å flytte for deg selv og klare deg uten moren din)

Endret 17. november 2012 av SoftKitty

[QueenOfTheSidewalk]

Ja, kutt kontakten. Jeg har en følelse av at moren din har skyld i at du aldri fikk kontakt med faren din igjen

[Dione]

Hei. Utrolig vondt å lese historien din, ingen burde oppleve noe sånt. Ja jeg mener du kan skylde på din mor for en dårlig barneoppdragelse og for en dårlig oppvekst. Når det er sagt er du voksen nå og det er kun du som kan forme hvordan ditt liv og din framtid vil være. Ikke vær bruk energi på å være bitter, bruk energien på å gjøre ditt liv så bra som mulig fremover! Lykke til!

[Gjest Gjest]

Ja du har lov å vere bitter på din barndom. du har lov å sette livet ditt i ett perspektiv.

du bør kutte kontakten og finne deg selv,lage ditt eget liv,men husk å ikke falle i samme felle når du selv får barn,det er veldig lett for!

man velger ikke sine foreldre og det er slik at man likevell er fødd til å elske dem.

Jeg har gått mange runder med meg selv i forsøket på å forstå min egen mor sine avgjørelser og handlinger. ikke alle svarene er mulig å skaffe.

når du får egne barn kan du kansje forsøke å kontakte din far eller hans familie??

[Gjest BM2]

Din mor fortjener ikke annet en å se deg forsvinne fullt og helt fra hennes liv. Gjerne uten et ord.