Synes du det kreves mye av deg, her i verden/livet?

[AnonymBruker]

Hei!

Ja som spørsmålet sier..

Synes du livet er krevende? mange krav? F.eks iforhold til jobb, familieliv, venner, sosialt liv? osv

Anonym poster: 59cb4b27e24e81e383b2300fb11b2903

[Gjest Gjest]

Ja! Har kommet inn i en moderat depresjon som har vart i snart 1 år. Alt for mye press fra alle kanter.

[Tabris]

Delvis. Det kan være svært mye krav hvis jeg tillater meg selv til å anse dem som reelle. Men jeg velger selv hvilke krav jeg stiller til meg selv. F.eks bruker jeg mye tid og energi på jobben, på hunden og med samboeren. Det er for meg noe av det viktigste i mitt liv akkurat nå. Hva folk måtte ha som "krav" til trening, sminke, moteklær og annet betyr veldig lite for meg, og er derfor ikke noe jeg registrerer eller bryr meg om.

[Mafalda]

Nei.

Det finnes riktignok mange krav, men det er en del av den tilværelsen jeg ønsker, så da skal jeg ikke klage. Jeg tror ikke jeg hadde vært noe lykkeligere hvis jeg kunne sitte på terrassen med et glass hvitvin og lese bok hver eneste dag- selv om det kan hende jeg drømmer om det innimellom

[Miah]

Ja.

Jeg skal være vellykket, sunn, pen, smart. Helst alltid smile, aldri komme for sent til,noe, alltid ha tid til å møte venner. Helst skal jeg ta cardio om morgenen, men samtidig være sosial hver eneste helg. Jeg skal ha god økonomi, og samtidig komme meg gjennom alt skolestoff; helst før det virkelig gjelder. Jeg skal ha hvite tenner, ryddig hjem, kunne bake cupcakes og brød. Jeg skal være politisk interessert og være en racer på å møte nye mennesker.

Aller helst skal aldri noe være galt, jeg skal aldri innrømme at jeg ikke har tid, at en oppgave ikke var god nok, at jeg ikke kan noe, at jeg er usikker på noe og at jeg ikke har peiling på om jeg kommer til å klare dette.

I tillegg er det høst.

[SoftKitty]

Ja jeg føler det. Men jeg er nok ikke så sterk som jeg burde være, og tar diverse krav veldig inn over meg og føler meg fort overvelmet..

[AnonymBruker]

Nei, egentlig ikke. Jeg gjør de tingene jeg syns er viktig selv. Nedprioriterer masse. Og koser meg med livet

Anonym poster: 040b7838b34439eebbe919948b5c3f18

[AnonymBruker]

Som barn var jeg en liten filosof og dette spørsmålet tenkte jeg mye på. Hva krever verden av meg?

Jeg kom frem til at verden ikke krevde noe av meg. Jeg har ikke et spesielt oppdrag jeg må utføre på jorden. Jeg trenger ikke å få barn om jeg ikke vil det.

Verden krever absolutt ingenting av meg, men samfunnet krever mye av meg. Kravene er det altså menneskene som har valgt. Samfunnet krever at man må vokse opp og få en skikkelig utdanning for så å få mann og barn og jobbe ræva av seg. Så skal man leve i kanskje 40 år med å dra på charterturer og kjøpe seg bobil. Og så dør man.

Men får jo selvfølgelig noe tilbake når man gjør dette og da.

Anonym poster: 9e32636bc29a88181d59f2d2f80f66e6

[Rubies_]

Nei, jeg syns ikke det. Men jeg velger bevisst å blokkere ute noen av forventninger, og bryte normer

[Gjest Memories]

Egentlig ikke. Syns jeg har det relativt enkelt og greit, og ting går gjerne min vei uten så alt for mye anstrengelse.

[Bachata]

Nei, det er stort sett meg selv som bestemmer hvilke krav jeg stiller til meg selv og livet mitt, og til tross for at det innebærer masse jeg ønsker og forventer av meg selv, så er det jo det pushet som gjør at jeg opplever de tingene som skaper hverdagen min og livet mitt.

Jeg nyter livet, både med forventningene, "kravene" og ønskene. Tar en pause når jeg kjenner jeg trenger det, og står på når det er tid for det. Jeg lever ikke for samfunnet, men for å ha det livet jeg selv ønsker meg.

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler det er alt for mange krav til meg. Men jeg har hatt et ekstremt tøft liv, min barndom ble tatt fra meg mens jeg fortsatt var et lite barn. Måtte klare meg selv, ta meg av meg selv fra jeg var barn. Så har jeg gått inn i omsorgsyrker, møtt en mammadalt av en mann som jeg tok meg av i 10 år, fikk 2 barn jeg har tatt meg av alene, og tar meg av alene i dag. Jeg stiller og opp for venner. Barna stiller jeg opp mye for og, begge har fritidsaktiviteter som krever en del oppsølging.

Samtidig er jeg student for å skape en bedre framtid for meg og barna, noe som krever trylling med økonomien.

Samtidig har jeg ingen der hvis det skjer noe, ingen som kan hjelpe økonomisk i en krise. Svært vanskelig med barnefri. Så jeg kjenner nå på at jeg gir og gjør for mye for tiden.

Kjærste har jeg gitt opp, har jo ingen energi til det.

Jeg setter og veldig høye krav til meg selv som mor, venninne, student osv.

Samtidig ser jeg at studiene og den stramme økonomien varer ikke evig, og barna blir eldre. Så framtidien ser jeg faktisk lyst på.

Anonym poster: 7c149b5e1fb95e608905ef6c74f00da0

[Athene]

Nei, egentlig ikke. Jeg har en krevende jobb, et stort nettverk, et solid forhold og et stort hus å ta vare på. I tillegg til at jeg mener at trening og mat laget fra grunnen er en viktig del av hverdagen. Så dagene blir stort sett hektiske og lange.

Men jeg har valgt det selv. Alt arbeidet jeg legger ned kaster mye av seg, både økonomisk, i velvære og i livsglede. Hadde noen av mine forhold eller aktiviteter vært for krevende i forhold til hva det gav meg tilbake hadde jeg kuttet det ut.

Min erfaring er at tanken på alt som skal gjøres, og bekymringer for alt som kanskje skjer, er mer slitsomt enn det man faktisk skal gjennom på en dag.

[pusekatta]

Nei. Jeg er ikke noen "alt må være perfekt" og "jeg må rekke alt hele tiden" person. Jeg setter krav til meg selv, og synes ikke at verden krever mye av meg som sådan. Jeg luker ut det jeg ikke har lyst til å gjøre, eller må gjøre, og holder ikke på med noe jeg synes er pyton, bare fordi jeg føler at jeg må. Og så er jeg flink til å slappe av innimellom, jeg orker ikke stresse meg i stykker

[Gjest Lille-pus]

Det hender det blir noen hektiske periode i jobbsammenheng, men så langt har jeg kommet ut av det med den proffesjonelle æren i behold.

Av andre 'krav'/forventninger velger jeg helt selv hvilke av disse jeg ønsker å ta hensyn til. Men er nok ofte litt for 'flink' til å strekke meg i forhold til mine egne 'krav' til meg selv ja...

[aquiz]

Det er det, men jeg prøver å unne meg fri innimellom! Er ikke lett, men får det til innimellom!

[AnonymBruker]

Nei, livet er rimelig enkelt! Har en utfordrende jobb med masse "krav", men det er jo bare moro!! Hvem vil vel ha en jobb som ikke krever litt innsats? Ellers er jeg voksen nok til å kunne drite i hva alle andre tror og mener, jeg lever livet mitt slik jeg mener det bør leves.

Mann 36

Anonym poster: caf37a4232b9ba1179438b409c47b289

[Herr Langbein]

Absolutt ikke.

Jeg lever i en tidsalder hvor folk (meg selv blandt dem) kan tillate seg å klage over trivialiteter, samtidig som vi lever bedre og mer komfortabelt enn 99.9999% av alle mennesker som har eksistert.

[Gjest Trolltausa]

Hei!

Ja som spørsmålet sier..

Synes du livet er krevende? mange krav? F.eks iforhold til jobb, familieliv, venner, sosialt liv? osv

Anonym poster: 59cb4b27e24e81e383b2300fb11b2903

De største kravene, er kravene jeg stiller til meg selv, og de jobber jeg hardt med å senke, så jeg må svare "egentlig ikke, selv om jeg opplever det slik til tider".

[Gjest Leirviking]

Både og. I perioder kan det stilles i overkant mange krav, men mye kommer an på hvordan man fronter dem. Kommer an på dagsform og sinnstilstand egentlig. Stort sett synes jeg det er veldig greit med mange krav og utfordringer, men enkelte ganger kan det bli litt mye. Har perioder med litt depresjoner, så i disse øyeblikkene kan det føles som det er altfor mye krav og forventninger.