Hvorfor går det inn på meg at eksen går videre?

[Gjest TS]

Jeg trenger hjelp til å få klarhet i hodet mitt.

Kort fortalt er saken slik: Jeg er en kvinne passert 40 år og ble alene for noen år siden. Min mann var utro og da jeg oppdaget det valgte han å flytte til elskerinnen. Det var et vondt brudd med kanskje mest raseri fra min side. Jeg var rasende fordi han i lang tid hadde overlatt alt med familien til meg mens han hadde en elskerinne som har dro på tur med, overnattet hos etc og løy til meg. Etter hvert roet tingene seg og vi har fått et ok forhold og samarbeider greit med ungene. Likevel kunne jeg etter flere år fremdeles kjenne raseri over hvor usselt han kasserte meg og familielivet vårt.

For noen måneder siden blir det brudd med henne han var utro med, jeg følte ingenting da. Forsøkte å kjenne etter om jeg var skadefro eller noe sånt, men jeg følte at det ikke hadde noe med meg å gjøre. Siden da har han vært mye lettere å ha med å gjøre, følger opp avtaler, svarer på henvendelser og slikt. Han har også invitert til at vi skal gjøre ting sammen med ungene noe jeg har avslått. Har vi ikke gjort slikt på mange synes jeg det blir kunstig å gjøre det nå. Har heller ikke lyst til å være mer sammen med han enn høyst nødvendig.

Nå hører jeg rykter om at han mulighets har funnet seg en ny og plutselig kjenner jeg at det ikke er ok for meg. Jeg kjenner at jeg blir sint, jeg tenker at han har lovet å fokusere på ungene framover, jeg tenker at han går videre så lett som bare det. Og det gjør meg sint!

HVORFOR TENKER JEG SÅNN?!

Jeg har faktisk brukt de siste ukene til å virkelig forsøke å gå i meg selv for å finne ut av dette. Kan det være slik at jeg innest inne fremdeles har følelser for han? At jeg vil at vi skal bli en familie igjen? Jeg har som sagt virkelig brukt tid på dette og det jeg kommer fram til er NEI. Jeg vil overhode ikke gå tilbake til hvordan vi hadde det, jeg kjenner ingen steder at jeg har lyst å være intim med han, leve sammen med han. Så hvorfor føler jeg det slik?

Jeg har ikke hatt noe ordentlig forhold siden vi ble skilt, for meg tok det lang tid å komme over at et 20-års samliv ble avsluttet på en slik ussel og brutal måte. Det tok ca 1 ½ år før jeg var klar for å treffe menn og over 2 år før jeg hadde sex med noen. Har hatt et par ons og en elsker en kort periode. Har ikke lyst på noe kjæreste nå, det er atfor travel i livet mitt med unger og jobb. Kunne derimot tenke meg en fast elsker, men har altså ikke funnet det.

Føler jeg det slik fordi jeg ikke har noen? Og fordi han tydeligvis ikke har problem med å finne noen? Fordi jeg er redd jeg aldri blir å finne noen? Er jeg redd andre synes synd på meg fordi jeg tilsynelatende ikke finner noen eller at ingen vil ha meg? Kan det være at min x-mann tror jeg ikke finner noen andre fordi jeg fortsatt tenker på han? Kan det være fordi jeg innest inne ønsker at han skal ha det vondt, så vondt jeg hadde det da han gikk fra meg? At han vil ha meg tilbake og jeg kan avvise han og han skal fortsatt ha det vondt? Er jeg hevngjerrig?

Åhhh, jeg har så mange spørsmål i hodet mitt og jeg klarer ikke å finne noen svar!

Har noen vært i liknende situasjon? Trenger så sårt noen innspill, dette er i ferd med å forsure livet mitt. Og vær så snill, ikke si at jeg bare skal glemme det og gå videre. Jeg har jo forsøkt det, det funker ikke. Håper inderlig at noen har tips og innspill som på en måte får meg til å se alt klart.

[Wonders]

Hvorfor går det inn på meg at eksen går videre?

fordi forhåpninger, drømmer og mulig fremtid er visket bort...Det er en ny tid foran deg som ikke inneholder det du har tenkt så mye på...

[Gjest TS]

Hvorfor går det inn på meg at eksen går videre?

fordi forhåpninger, drømmer og mulig fremtid er visket bort...Det er en ny tid foran deg som ikke inneholder det du har tenkt så mye på...

Men den runden hadde jeg jo da det skjedde. Alt rundt hva jeg mistet, hva jeg trodde skulle være framtiden min. Alt det føler jeg at jeg har bearbeidet. Hadde aldri trodd jeg skulle reagere dersom han fant seg en ny.

TS

[Wonders]

dette er en sorgprosess, lag på lag

Det er vanskelig . Det at du reagerer er jo tegn på fremgang. Du må komme deg ut av en ond sirkel som bare du drar deg selv nedi. Utenfor her i verden står en alldeles flott person som venter på at hjerte ditt får plass til noe nytt som er sunt for deg.

Vi tror tiden kommer og går. Men tiden venter på deg.

[Gjest Wanderlust]

Kanskje sinnet tok overhånd for deg da han var sammen med elskerinnen, slik at den sorgen du normalt ville ha følt om bruddet var annerledes ikke slapp frem. Nå som han igjen har gått videre går du gjennom den sorgprosessen sinnet ditt ikke tillot deg å gjøre tidligere.

Bare en teori som slo meg.

[Gjest TS]

Kanskje sinnet tok overhånd for deg da han var sammen med elskerinnen, slik at den sorgen du normalt ville ha følt om bruddet var annerledes ikke slapp frem. Nå som han igjen har gått videre går du gjennom den sorgprosessen sinnet ditt ikke tillot deg å gjøre tidligere.

Bare en teori som slo meg.

Interessant. Slik har jeg ikke tenkt på det. Da hele faenskapet skjedde gikk kjærlighetssorgen (hvis man kan kalle det det når man blir bedratt) over på ca et kvarter mens sinnet og raseriet over hvordan han hadde lurt og ydmyket meg varte i flere år. Og kan ennå stikke, faktisk.

Hm. Den vinklingen må jeg fundere litt på. Takk skal du ha

TS

[Steinar40]

Grunnen til at det går inn på deg er at du ikke har funnet noen annen selv.

[Gjest Gorgonzola]

Nja, dette var dette som jeg stadig får kjeft for å generalisere rundt da; kvinners forventninger til forhold, eiertrang, redebygger-gener og gjennomgripende ønsker om å etablere relasjonelle forpliktelser herfra til evigheten.

Du er helt normal.

[Gjest ME]

Jeg trenger hjelp til å få klarhet i hodet mitt.

Kort fortalt er saken slik: Jeg er en kvinne passert 40 år og ble alene for noen år siden. Min mann var utro og da jeg oppdaget det valgte han å flytte til elskerinnen. Det var et vondt brudd med kanskje mest raseri fra min side. Jeg var rasende fordi han i lang tid hadde overlatt alt med familien til meg mens han hadde en elskerinne som har dro på tur med, overnattet hos etc og løy til meg. Etter hvert roet tingene seg og vi har fått et ok forhold og samarbeider greit med ungene. Likevel kunne jeg etter flere år fremdeles kjenne raseri over hvor usselt han kasserte meg og familielivet vårt.

For noen måneder siden blir det brudd med henne han var utro med, jeg følte ingenting da. Forsøkte å kjenne etter om jeg var skadefro eller noe sånt, men jeg følte at det ikke hadde noe med meg å gjøre. Siden da har han vært mye lettere å ha med å gjøre, følger opp avtaler, svarer på henvendelser og slikt. Han har også invitert til at vi skal gjøre ting sammen med ungene noe jeg har avslått. Har vi ikke gjort slikt på mange synes jeg det blir kunstig å gjøre det nå. Har heller ikke lyst til å være mer sammen med han enn høyst nødvendig.

Nå hører jeg rykter om at han mulighets har funnet seg en ny og plutselig kjenner jeg at det ikke er ok for meg. Jeg kjenner at jeg blir sint, jeg tenker at han har lovet å fokusere på ungene framover, jeg tenker at han går videre så lett som bare det. Og det gjør meg sint!

HVORFOR TENKER JEG SÅNN?!

Jeg har faktisk brukt de siste ukene til å virkelig forsøke å gå i meg selv for å finne ut av dette. Kan det være slik at jeg innest inne fremdeles har følelser for han? At jeg vil at vi skal bli en familie igjen? Jeg har som sagt virkelig brukt tid på dette og det jeg kommer fram til er NEI. Jeg vil overhode ikke gå tilbake til hvordan vi hadde det, jeg kjenner ingen steder at jeg har lyst å være intim med han, leve sammen med han. Så hvorfor føler jeg det slik?

Jeg har ikke hatt noe ordentlig forhold siden vi ble skilt, for meg tok det lang tid å komme over at et 20-års samliv ble avsluttet på en slik ussel og brutal måte. Det tok ca 1 ½ år før jeg var klar for å treffe menn og over 2 år før jeg hadde sex med noen. Har hatt et par ons og en elsker en kort periode. Har ikke lyst på noe kjæreste nå, det er atfor travel i livet mitt med unger og jobb. Kunne derimot tenke meg en fast elsker, men har altså ikke funnet det.

Føler jeg det slik fordi jeg ikke har noen? Og fordi han tydeligvis ikke har problem med å finne noen? Fordi jeg er redd jeg aldri blir å finne noen? Er jeg redd andre synes synd på meg fordi jeg tilsynelatende ikke finner noen eller at ingen vil ha meg? Kan det være at min x-mann tror jeg ikke finner noen andre fordi jeg fortsatt tenker på han? Kan det være fordi jeg innest inne ønsker at han skal ha det vondt, så vondt jeg hadde det da han gikk fra meg? At han vil ha meg tilbake og jeg kan avvise han og han skal fortsatt ha det vondt? Er jeg hevngjerrig?

Åhhh, jeg har så mange spørsmål i hodet mitt og jeg klarer ikke å finne noen svar!

Har noen vært i liknende situasjon? Trenger så sårt noen innspill, dette er i ferd med å forsure livet mitt. Og vær så snill, ikke si at jeg bare skal glemme det og gå videre. Jeg har jo forsøkt det, det funker ikke. Håper inderlig at noen har tips og innspill som på en måte får meg til å se alt klart.

Jeg tror det er stolthetissues. Du begynner å trekke din egen verdi i tvil når du ser han går videre. Men selv om han finner seg et annet kvinnfolk så betyr det ikke automatisk at han har glemt deg.

Kanskje er han bare avhengig av å ha seg et kvinnfolk.

Det kan være et slags spill også. Æda bæda liksom nå til den andre dama; "Jeg er ikke avhengig av deg - se så lett du kan erstattes". Noen er avhengig av å tåkke på andre for å føle seg mektig selv.

Det er nok veldig vanlig å reagere om man ser ekspartneren går vider når man ikke har gått videre selv.

Det du trenger er vel å møte en ny mann som å deg til å glemme eksen det vil si om du evner å glemme din eks i dette livet.

Det blir sikkert bedre når barna dine klarer seg selv så den omsorgsbyrden forsvinner og du kan tenke 100% på deg selv.

[Gjest RockOn]

Kanskje du føler litt på det at han gikk fra "elskerinnen", men kom ikke tilbake til deg. For du skrev noe om at du ville avvise han..