er jeg et typisk dramatisert kvinnemenneske?

[Gjest leah]

(Langt innlegg)

Heisann!

jeg er en pike i starten av 20-åra som er forlovet med en kar i starten av 30-årene! Vi har vært sammen i nesten to år og har egentlig hatt det veldig bra sammen frem til for ca noen mnd siden...

jeg trenger å høre ifra noen andre sine synspunk om de mener at jeg burde fortsette å kjempe eller om jeg rett og slett burde bryte for jeg er så usikker akkurat nå! Eller kanksje jeg bare er dum og må innse at jeg er overdramatiser??

Det startet med at gubben var på jobbtur og sov borte med en kollega fra man-tors i oslo og dette gjorde han i 3uker! første uken så maste jeg litt, men det var jo kun av rent savn. Men forstod det og respekterte det når han ba meg roe ned! vi sa kun god morgen og god natt på meld etter dette..

Siste dagen på siste uka så ble jeg oppgitt fordi han ikke svarte meg på en meld. (Og jeg skjønner selv at det var dumt av meg), men det ble veldig sårende når han da forteller meg at han og kollegaen lo av meg og snakka om hvor psykopat jeg var som reagerte på det at han ikke svarte på meld..

Etter det begynte en del småkrangling som varte i to mnd for han viste mindre og mindre respekt for meg.. Gråt jeg så truet han med å hive meg ut, fordi han mente jeg ikke hadde grunn til å være trist, eller hvis jeg ville snakke med ham om problemene våre så nektet han å se på meg og mente at jeg var overhysterisk og det var ingenting å snakke om.

Jeg lot det gå to uker uten å si noe for å se om han ble "normal" eller skjønte at jeg var såret over hvordan han var, men ingenting skjedde..

Jeg begynte heller å legge merke til at han plutselig slo av jobbtlf når han kom hjem fra jobb.. Spørte ham pent om hvorfor han gjorde det, men han ble sur og mente jeg overvåket ham..

Da fikk jeg en magefølelse om at noe var galt. Og når han da reagerte med sinne på et lite spm så endte det med at jeg undersøkte jobbtlf hans og der fant jeg masse meld fra 4-5 forskjellige prostutierte som oppga adresse og pris.. Jeg konfronterte ham med dette(greit hysterisk) og hans forklaring var at kollegaen ba ham om å gjøre dette fordi de bare lurte for morrskyld (samme kollega som han var med i oslo)..

Jeg syntes ikke dette var morro og fortalte at jeg følte meg veldig såret over dette siden vi har slitt med sexlivet vårt og han har vært så anderledes i det siste. Endte med at han kjeftet på meg for at jeg snoka og mente at hvis ikke det var for at jeg snoka så hadde jeg aldri funnet ut av dette og vi hadde ikke hatt problemer.. Uka etter så flyttet jeg ut og bor nå på jenterommet mitt..

Han har sagt unnskyld, men jeg sliter litt med å tro på at han mener det pga han mener at det er JEG nå som må bygge opp tiliten min til han på nytt. Greit, han var ikke utro, men det er fortsatt sårende og jeg blir jo redd for hva mer kan ha skjedd?!

Og nå for to uker siden så skulle jeg laste ned en film, og i det jeg trykker på søkefeltet for å skrive "thepirathebay.com" så kommer det opp masse porno som ikke har vært der tidligere samma uke.. Jeg blir da veldig mye mer lei meg fordi i tillegg til dette sirkuset så avviser han meg 9 av 10 ganger når det kommer til sex..

og jeg som har en ganske stor apetitt blir skuffet over at han verken inviterer meg med på morroa eller sier ja når jeg tar intiativ eller prøver noe nytt når jeg kjøper masse som vi kan bruke til å "piffe" opp sexlivet. Jeg har til og med gått ned 5kg, farget håret og "fornyet" meg selv litt for å se om han gir meg oppmerksomhet.... Og når jeg da sier dette til ham, så blir han sint fordi han tror jeg nekter ham å se porno og mener at uansett hva han gjør så er det ikke bra nok.. Noe som ikke er saken i det heletatt.. Men det blir trist for meg fordi han lyver til meg, han vil ikke røre meg og sier at enten så skal jeg akseptere det eller så får jeg pelle meg vekk..

Dette begynner å bli for mye for meg.. jeg har spørt ham om vi ikke skal reise en helg sammen og bare være oss to, ta parterapi, ha "dates" osvosv.. Han sier det høres fint ut, men når jeg ber han da om å velge hva av tingene vi skal gjøre så vil han plutselig ikke..

Jeg er sliten, trist og lei.. Men jeg veit han ikke alltid har vært sånn her og mannen jeg forlovet meg med er der inne et sted enda! Men jeg veit ikke om jeg bare burde glemme det som har skjedd den siste tiden nå og gå videre for han prøver jo.. Han har blitt veldig søt mot meg, men jeg føler meg så såret over alt han har sagt og frykter han ikke skjønner hvorfor jeg har reagert på ting.. det er også litt mer, men ikke noe vits å dra det opp da dette er hva som gnager meg mest..

Kan noen fortelle meg om det er jeg som er en overdreven bitch, eller burde jeg gi slipp på ham eller burde jeg bare gi slipp på alt dette som har skjedd?? dette er jo også min side av saken, kanksje det er noe som jeg ikke får med meg ??!

ønsker ordentlige svar..

hilsen usikker jente..

[Gjest izla]

Han er ikke utro da?

[AnonymBruker]

Jobbtur? Første skritt er vel å stadfeste (eller avkrefte) dette.

-Har han en jobb der hotelovernatting ikke er aktuelt siden han bor hos en kollega?

-Bor dere for langt unna (mer enn 1-2 timer) til at han kunne snu hjem?

Deretter bør du vel avkrefte eller bekrefte historien om de prostituerte. Å forhøre seg av "nysgjerrighet" er mer vanlig i 20-årene (eller yngre) enn når du er 30, så her ville jeg vært skeptisk..

Sist men ikke minst: å skyve skyld over på deg er et rent maktspill. Han driver hersketeknikker, og du må lære deg å kjenne dem igjen (og sette hardt mot hardt). Et eller annet skjuler seg under dette oslooppholdet og tiden rundt.

-kjedet han seg og ville feste på byen?

-var han utro?

-gjorde han mer enn forhøre seg ang å kjøpe sex?

Et eller annet er det. Finn det ut.

Anonym poster: 8f54ec8e4185911633822e77640e6b33

[Gjest leah]

Vel vi bor 1t fra olso og jobbdagene var fra 07 om morran til ca 23. De bodde på hotell begge to.. Jeg tror ikke han dro andre steder eller løy om dette siden jeg har hørt han snakke med andre kollegaer om hvor drøye de jobbene er når de må reise til oslo og av en eller annen grunn så stoler jeg på at det ikke skjedde noe der, faktisk..

jeg er veldig skeptisk med de horene og er redd for hva mer kan ha skjedd som jeg ikke veit!? Men samtidig så føler jeg ikke at det har skjedd noe, at han ikke har vært utro! siden når han og kollegaen skal ha kontaktet dem så var de en dagstur i oslo for å gjøre en jobb, han dro tidlig og kom hjem til helt vanlig tidspunk (husker godt hvem dag det var)..

Men det med dette maktspillet har jeg skjønt.. Men jeg veit liksom ikke helt hvordan jeg skal slå hardt mot hardt.. Og blir så trist over at en jeg elsker og skal legge hele min tillit til bruker sånn "manipulasjon" på meg..

Hilsen ts.

[AnonymBruker]

Vel vi bor 1t fra olso og jobbdagene var fra 07 om morran til ca 23. De bodde på hotell begge to.. Jeg tror ikke han dro andre steder eller løy om dette siden jeg har hørt han snakke med andre kollegaer om hvor drøye de jobbene er når de må reise til oslo og av en eller annen grunn så stoler jeg på at det ikke skjedde noe der, faktisk..

jeg er veldig skeptisk med de horene og er redd for hva mer kan ha skjedd som jeg ikke veit!? Men samtidig så føler jeg ikke at det har skjedd noe, at han ikke har vært utro! siden når han og kollegaen skal ha kontaktet dem så var de en dagstur i oslo for å gjøre en jobb, han dro tidlig og kom hjem til helt vanlig tidspunk (husker godt hvem dag det var)..

Men det med dette maktspillet har jeg skjønt.. Men jeg veit liksom ikke helt hvordan jeg skal slå hardt mot hardt.. Og blir så trist over at en jeg elsker og skal legge hele min tillit til bruker sånn "manipulasjon" på meg..

Hilsen ts.

Tja.. jeg vet fryktelig mange har mye i mot slike maktspill, men relativt mange driver med dem ganske ubevisst, altså. Mennesker er ikke nødvendigvis enkle vesen, og det funker best (for meg) å ta det gode med det onde. Han er nå engang slik, som du sier.

Men du må altså sette hardt mot hardt. Om du ikke gjør det mister han respekten for deg (trist men sant). Hva som fungerer kan jeg ikke si så mye om - for meg fungerer det med en blanding sarkasme og kjappe replikker i retur (og jeg beveger meg i miljøer med relativt mye maktspill). Men både sarkasmen og replikkene er en del av min naturlige humor, så... Du må finne noe som er naturlig for deg, og øve på å tro på deg selv nok til å kreve et svar på det som uroer deg.

Det du ikke må gjøre er å slenge ut beskyldninger ("jeg vet at ...") eller trusler ("dersom du ikke betror deg så..") Og ikke nevn (selv om du føler det) at du gir eller ofrer mer enn han.

Du er et sterkt, selvstendig individ. At han blir irritert for at du kommenterer at jobbtelefonen er av er latterlig. Gjennta det gjerne for deg selv. Det er latterlig. Ditt mål er at han svarer rolig på hvorfor - om han blir sint overreagerer han. Alle midler til målet (bortsett fra beskyldninger, trusler og offerrollen) er lov.

Maktspill kan være farlig moro når jeg tenker meg om... Men det er neppe til hjelp for deg. Prøv å si til deg selv at din umidelbare reaksjon er riktig. Om han overreagerer så tar du et steg tilbake, og initierer rolig en samtale som skal dreie rundt hvorfor han overreagerer (men ikke spør direkte - for det er en beskyldning!) Det finnes bøker om emnet av en grunn, desverre..

(vet ikke om dette var til hjelp)

Anonym poster: 8f54ec8e4185911633822e77640e6b33

[Steinar40]

Et parforhold skal være noe positivt. Ikke bare usikkerhet og slit.

Får dere ikke til noe bedre enn det du beskriver over her så ser ikke jeg meningen med det faktisk.

[AnonymBruker]

Et parforhold skal være noe positivt. Ikke bare usikkerhet og slit.

Får dere ikke til noe bedre enn det du beskriver over her så ser ikke jeg meningen med det faktisk.

TS beskriver vel bare det negative over her, så det er ikke så rart..

Jeg for min del liker tanken på en partner med så mange fasetter at jeg etter flere år fremdeles lurer på ting. De fleste mennesker kommer en til bunnen av på en knapp uke, så om fasetter medfører manipulative evner bryr ikke jeg meg nevneverdig..

Anonym poster: 8f54ec8e4185911633822e77640e6b33

[Steinar40]

TS beskriver vel bare det negative over her, så det er ikke så rart..

Jeg for min del liker tanken på en partner med så mange fasetter at jeg etter flere år fremdeles lurer på ting. De fleste mennesker kommer en til bunnen av på en knapp uke, så om fasetter medfører manipulative evner bryr ikke jeg meg nevneverdig..

Anonym poster: 8f54ec8e4185911633822e77640e6b33

Det skal ikke være nødvendig med noen manipulasjon. Det er bare slitsomt.

Man skal samarbeide til felles beste.

[Gjest leah]

Tja.. jeg vet fryktelig mange har mye i mot slike maktspill, men relativt mange driver med dem ganske ubevisst, altså. Mennesker er ikke nødvendigvis enkle vesen, og det funker best (for meg) å ta det gode med det onde. Han er nå engang slik, som du sier.

Men du må altså sette hardt mot hardt. Om du ikke gjør det mister han respekten for deg (trist men sant). Hva som fungerer kan jeg ikke si så mye om - for meg fungerer det med en blanding sarkasme og kjappe replikker i retur (og jeg beveger meg i miljøer med relativt mye maktspill). Men både sarkasmen og replikkene er en del av min naturlige humor, så... Du må finne noe som er naturlig for deg, og øve på å tro på deg selv nok til å kreve et svar på det som uroer deg.

Det du ikke må gjøre er å slenge ut beskyldninger ("jeg vet at ...") eller trusler ("dersom du ikke betror deg så..") Og ikke nevn (selv om du føler det) at du gir eller ofrer mer enn han.

Du er et sterkt, selvstendig individ. At han blir irritert for at du kommenterer at jobbtelefonen er av er latterlig. Gjennta det gjerne for deg selv. Det er latterlig. Ditt mål er at han svarer rolig på hvorfor - om han blir sint overreagerer han. Alle midler til målet (bortsett fra beskyldninger, trusler og offerrollen) er lov.

Maktspill kan være farlig moro når jeg tenker meg om... Men det er neppe til hjelp for deg. Prøv å si til deg selv at din umidelbare reaksjon er riktig. Om han overreagerer så tar du et steg tilbake, og initierer rolig en samtale som skal dreie rundt hvorfor han overreagerer (men ikke spør direkte - for det er en beskyldning!) Det finnes bøker om emnet av en grunn, desverre..

(vet ikke om dette var til hjelp)

Anonym poster: 8f54ec8e4185911633822e77640e6b33

Det var faktisk til mye hjelp.. Jeg har gjort ting litt på min måte nå i det siste, liksom gått litt tilbake til den personen jeg var da vi traff hverandre da jeg var egentlig en type jente som mente at menn bare var i veien..jeg har gått når han har sagt jeg burde gå (veit han forventer at jeg da skal reagere og bli desperat og vil bli hos ham). og jeg holder meg veldig direkte og kort når vi har snakket. lager ham tull så har jeg sagt at det er tullete det han sier og vi er ferdig med diskusjonen hvis han ikke sier noe konkret eller fornuftig.

veit ikke om dette er riktig måte, men merker at det har funket for etter dette så har han blitt mye søtere.. Likevel så er det slitsom og jeg er usikker fordi det er ikke naturlig for meg å være så hard mot en jeg skal vise kjærlighet og omsorg til.. Men kanskje dette er hva som må til for å få respekten ?

[lisalille]

Huffameg! Ikke vær så naiv. Han kjøper horer. Kom deg vekk!

[Gjest leah]

TS beskriver vel bare det negative over her, så det er ikke så rart..

Jeg for min del liker tanken på en partner med så mange fasetter at jeg etter flere år fremdeles lurer på ting. De fleste mennesker kommer en til bunnen av på en knapp uke, så om fasetter medfører manipulative evner bryr ikke jeg meg nevneverdig..

Anonym poster: 8f54ec8e4185911633822e77640e6b33

jeg beskriver et problem som vi har i forholdet nå? Ser ikke vits i å fortelle om f.eks alle søte stundene vi hadde når vi traff hverandre for det har ikke noe å gjøre med dette problemet når jeg føler det er såpass stort.. vi har mange flotte minner sammen og gjort mye flott, men dette som jeg skriver om her, føler jeg at er såpass vanskelig at jeg må legge problemet frem for fremmede for å forhøre meg om det er jeg som overdriver eller ei. For fra min side så er jeg så forvirret og usikker at det overskygger alt det flotte i forholdet akkurat nå. det jeg er ute etter å høre om jeg bare er rar som mener dette er problemer, eller er dette faktisk noe å ta tak i??

Og om det skal være manipulasjon i et forhold så synes jeg det er slitsomt, sikkert gøy for andre å føle at de blir utfordret støtt og stadig. Men jeg mener at man skal være et team uten masse kamper og anstrengelser, når man skal "krige" mot resten av verden.

[Papirbit]

Her er det mye å ta tak i ihvertfall.

For det første; hvorfor bruker du det uttrykket "Typisk dramatisert kvinnemenneske"? Jeg hater det uttrykke og for meg er det en slags herskerteknikk skapt av menn/andre kvinner for å fortelle deg at du alltid skal ta deg sammen,aldri være sårbar eller lei deg, for ellers er du "dramatisk kvinnemenneske" hva har det med kvinner å gjøre?

ingen menn skriver "Er jeg en mannegris eller er det ok å se på porno?" for det hadde vært minst like dumt uttrykk.

Så startet det med at du savnet han,men det er noe mer her er det ikke? det var ikke bare savn? var du ikke litt sjalu og?

syns det er rart å kalle kjæresten for psyko fordi ho savner deg,men å erte deg fordi du er sjalu,høres mer realistisk ut(selv om det også er sprøtt)

Så forteller du at han ydmyket deg. Ærlig talt så har jeg ofte lest her inn om kvinner og menn som klikker fordi partneren deres ikke snakker om problemene med dem,men heller baksnakker de med andre. Jeg skjønner at det såret deg,og her er igjen den hersketeknikken.

Så skriver du at det ble utviklet til småkranling.

I overskriften spør du om du er "for dramatisk",men du forteller oss aldri hva disse småkranglene går ut på,bare at han får deg til å grine.

Jeg har på følelsen at du heller vil ha bekreftelse enn råd. Bekreftelse på at du ikke er sprø og at han har behandlet deg urettferdig,ellers hadde du gitt oss eksempler fra kranglene deres.

Det med horene er ikke greit i det hele tatt ,og hva slags forhold har man til kompisen hvis man ber han sjekke ut horer for deg? hvorfor kunne ikke den kompisen sjekke de selv? Det at kjæresten din skjulte det for deg og reagerte så kraftig når du fant ut av det bør være en varseltegn. Utrolig dårlig gjort av han å reagere sånn.

Hans holdning til forhold er helt forferdelig:

- sexlivet er ødelagt, så istedenfor å gjøre noe med det,ser han på porno.

- Når du er sårbar og sjalu, prøver han ikke å trøste deg,men heller baksnakke deg.

-når du prøver å ta opp et tema reagerer han med sinne. Sinne er ofte en forsvarsmekanisme,men det den gjør her er at du aldri noen sine kommer til å greie å ha en ordentlig alvorlig samtale med han.

- når du er lei deg,er det ikke fordi du er lei deg,men det er fordi du er kvinne,gal og ikke vet bedre.

Nå føler jeg egentlig ikke at jeg har hørt to sider av saken, hvorfor tror du selv at du overreagerer? tror du egentlig det i det hele tatt?

[AnonymBruker]

Det var faktisk til mye hjelp.. Jeg har gjort ting litt på min måte nå i det siste, liksom gått litt tilbake til den personen jeg var da vi traff hverandre da jeg var egentlig en type jente som mente at menn bare var i veien..jeg har gått når han har sagt jeg burde gå (veit han forventer at jeg da skal reagere og bli desperat og vil bli hos ham). og jeg holder meg veldig direkte og kort når vi har snakket. lager ham tull så har jeg sagt at det er tullete det han sier og vi er ferdig med diskusjonen hvis han ikke sier noe konkret eller fornuftig.

veit ikke om dette er riktig måte, men merker at det har funket for etter dette så har han blitt mye søtere.. Likevel så er det slitsom og jeg er usikker fordi det er ikke naturlig for meg å være så hard mot en jeg skal vise kjærlighet og omsorg til.. Men kanskje dette er hva som må til for å få respekten ?

Du må nok sette rammer og grenser for deg selv. Vi gjør det hele tiden. På jobb, skole, privat. De som ikke setter grenser og stiller krav er de som etter 40+ år i arbeidslivet sitter misfornøyd igjen med minstelønn og oppgavene ingen andre liker. Så evnen til å se når andre manipulerer deg og til å sette ned foten (om en er steilt imot manipulering så er det nok å bare "nøytralisere" forsøket fra motpart, altså) eller til å vri situasjoner til din egen fordel er nyttig stadig vekk.

Men (og dette er viktig i forhold til det Steinar sier om samarbeid og moro i forhold) det skal gli over i normal komunikasjon etterhvert. Han prøver seg - du setter ned foten kan også sees som to ulike måter å kommunisere på. For å virkelig snakke godt sammen må du lære deg hans språk (som involverer en grad av manipulering) og han må lære seg ditt språk. Om det over tid bare blir du som må sette ned foten er det jo ikke liv laga - det er vel mer som å være sammen med en evig trass smågutt? Men grenser må etableres her.

Anonym poster: 8f54ec8e4185911633822e77640e6b33

[Gjest leah]

Her er det mye å ta tak i ihvertfall.

For det første; hvorfor bruker du det uttrykket "Typisk dramatisert kvinnemenneske"? Jeg hater det uttrykke og for meg er det en slags herskerteknikk skapt av menn/andre kvinner for å fortelle deg at du alltid skal ta deg sammen,aldri være sårbar eller lei deg, for ellers er du "dramatisk kvinnemenneske" hva har det med kvinner å gjøre?

ingen menn skriver "Er jeg en mannegris eller er det ok å se på porno?" for det hadde vært minst like dumt uttrykk.

Så startet det med at du savnet han,men det er noe mer her er det ikke? det var ikke bare savn? var du ikke litt sjalu og?

syns det er rart å kalle kjæresten for psyko fordi ho savner deg,men å erte deg fordi du er sjalu,høres mer realistisk ut(selv om det også er sprøtt)

Så forteller du at han ydmyket deg. Ærlig talt så har jeg ofte lest her inn om kvinner og menn som klikker fordi partneren deres ikke snakker om problemene med dem,men heller baksnakker de med andre. Jeg skjønner at det såret deg,og her er igjen den hersketeknikken.

Så skriver du at det ble utviklet til småkranling.

I overskriften spør du om du er "for dramatisk",men du forteller oss aldri hva disse småkranglene går ut på,bare at han får deg til å grine.

Jeg har på følelsen at du heller vil ha bekreftelse enn råd. Bekreftelse på at du ikke er sprø og at han har behandlet deg urettferdig,ellers hadde du gitt oss eksempler fra kranglene deres.

Det med horene er ikke greit i det hele tatt ,og hva slags forhold har man til kompisen hvis man ber han sjekke ut horer for deg? hvorfor kunne ikke den kompisen sjekke de selv? Det at kjæresten din skjulte det for deg og reagerte så kraftig når du fant ut av det bør være en varseltegn. Utrolig dårlig gjort av han å reagere sånn.

Hans holdning til forhold er helt forferdelig:

- sexlivet er ødelagt, så istedenfor å gjøre noe med det,ser han på porno.

- Når du er sårbar og sjalu, prøver han ikke å trøste deg,men heller baksnakke deg.

-når du prøver å ta opp et tema reagerer han med sinne. Sinne er ofte en forsvarsmekanisme,men det den gjør her er at du aldri noen sine kommer til å greie å ha en ordentlig alvorlig samtale med han.

- når du er lei deg,er det ikke fordi du er lei deg,men det er fordi du er kvinne,gal og ikke vet bedre.

Nå føler jeg egentlig ikke at jeg har hørt to sider av saken, hvorfor tror du selv at du overreagerer? tror du egentlig det i det hele tatt?

Hmm jeg er litt usikker på hva du mener med noe av det du skriver..

Men sjalu var jeg ikke fordi han var jo på jobb med en kollega (som er en 40år gammel gift mann).. Jeg ser heller ikke hva som skal være galt med å savne en du er sammens med når de er vekk? Tenkte litt mye på det at jeg skulle sove alene og tomt uten ham når jeg ble aleine hjemme. At han mente jeg var psyko og lo av meg var faktisk ganske sjokkerende og hva som skjedde, om du er kritisk til det jeg skriver så burde du kanskje la det være? For da tror du vel kanskje ikke heller på noe av det jeg skriver tenker jeg da..

Kranglene våre som vi hadde kunne være f.eks at jeg mente det var noe rart med ham, han mente jeg overdrev. jeg sa at han må snakke med meg hvis det er noe og han ble sur.. jeg ble lei meg fordi han ble sur også hadde vi det gående.. Eller så var det krangel om sexlivet. At jeg er lei meg for at han var blitt så "hard" mot meg.. Det kunne være krangel om mye så lenge en følte det var noe å diskutere om.. dette gikk begge veier..

Du kommer med noe.. ikke helt råd føler jeg, men konstruktiv kritikk kanskje? Nei som jeg skrev så er dette min side av saken og det kan være ting jeg også ikke ser. At jeg ikke veit bedre fordi jeg gråter synes jeg er merkelig å si når jeg ser på det som å uttrykke en følelse.. jaja..

[Papirbit]

Hmm jeg er litt usikker på hva du mener med noe av det du skriver..

Men sjalu var jeg ikke fordi han var jo på jobb med en kollega (som er en 40år gammel gift mann).. Jeg ser heller ikke hva som skal være galt med å savne en du er sammens med når de er vekk? Tenkte litt mye på det at jeg skulle sove alene og tomt uten ham når jeg ble aleine hjemme. At han mente jeg var psyko og lo av meg var faktisk ganske sjokkerende og hva som skjedde, om du er kritisk til det jeg skriver så burde du kanskje la det være? For da tror du vel kanskje ikke heller på noe av det jeg skriver tenker jeg da..

Kranglene våre som vi hadde kunne være f.eks at jeg mente det var noe rart med ham, han mente jeg overdrev. jeg sa at han må snakke med meg hvis det er noe og han ble sur.. jeg ble lei meg fordi han ble sur også hadde vi det gående.. Eller så var det krangel om sexlivet. At jeg er lei meg for at han var blitt så "hard" mot meg.. Det kunne være krangel om mye så lenge en følte det var noe å diskutere om.. dette gikk begge veier..

Du kommer med noe.. ikke helt råd føler jeg, men konstruktiv kritikk kanskje? Nei som jeg skrev så er dette min side av saken og det kan være ting jeg også ikke ser. At jeg ikke veit bedre fordi jeg gråter synes jeg er merkelig å si når jeg ser på det som å uttrykke en følelse.. jaja..

Jeg prøvde egentlig bare å forstå deg og hjelpe,det er ikke alltid sånn at man er flink til å utrykke seg og jeg lurte på om det var noe du ikke hadde fortalt. Du kan egentlig ta det som en poeng for deg,at jeg ikke skjønte hvorfor i all verden kjæresten din mente at du var psyko? bare fordi du savnet han? virkelig? ganske teit..

Jeg tror på deg,ikke misforstå! Trodde bare at det ikke var hele historien.

Lurte egentlig på hva som hadde fått deg til å gråte jeg. Han må vel ha krysset en grense?

jeg er på din side ts, men dere har virkelig kommunikasjons problemer!

Det er dårlig gjort at han avfeier alt du sier med at du "maser",man må da kunne snakke om ting!

Syns du skal ta han en dag når han er avslappet og har god tid og gir deg oppmerksomhet,og heller snakke med han da. Han virker litt vanskelig han typen din, føler at han prøver å avvise alvorlig samtale uansett hva. Hvis han ikke vil snakke om det,så vet jeg virkelig ikke hva du skal gjøre..

Og jeg greier fortsatt ikke å ta stilling til om du overdramatiserer eller ikke,men kan si at det han gjør er ikke ok..

Endret 15. november 2012 av Papirbit

[Gjest leah]

Jeg prøvde egentlig bare å forstå deg og hjelpe,det er ikke alltid sånn at man er flink til å utrykke seg og jeg lurte på om det var noe du ikke hadde fortalt. Du kan egentlig ta det som en poeng for deg,at jeg ikke skjønte hvorfor i all verden kjæresten din mente at du var psyko? bare fordi du savnet han? virkelig? ganske teit..

Jeg tror på deg,ikke misforstå! Trodde bare at det ikke var hele historien.

Lurte egentlig på hva som hadde fått deg til å gråte jeg. Han må vel ha krysset en grense?

jeg er på din side ts, men dere har virkelig kommunikasjons problemer!

Det er dårlig gjort at han avfeier alt du sier med at du "maser",man må da kunne snakke om ting!

Syns du skal ta han en dag når han er avslappet og har god tid og gir deg oppmerksomhet,og heller snakke med han da. Han virker litt vanskelig han typen din, føler at han prøver å avvise alvorlig samtale uansett hva. Hvis han ikke vil snakke om det,så vet jeg virkelig ikke hva du skal gjøre..

Og jeg greier fortsatt ikke å ta stilling til om du overdramatiserer eller ikke,men kan si at det han gjør er ikke ok..

vel den skjønner jeg godt! Sett mange ville tråder her inne så skjønner jo hvis noen kan tvile på hva folk skriver, men da får de heller bare vandre videre tenker jeg.. Men ja, jeg er egentlig en ganske lite sjalu person, men sliter nå litt etter hvordan det har vært.. aldri sett grunn til å mistenke noe før se..

Og han har det med å bli kald hvis vi diskuterer.. Av en eller annen grunn så gjør det meg mer følsom.. For jeg er en jente med mye følelser og kanskje derfor jeg er redd for at jeg overreagerer uten at jeg ser det selv?!

Men takker for hjelpen din! Tror jeg burde gjøre som du sa og snakke rolig med ham når jeg ser at det passer seg Har troa på små tolmodige skritt, litt harde tak og samtaler! Fikk plutselig en liten gnist inne i meg som sa at jeg ikke skal gi opp før jeg har prøvd alt! haha nesten som om det er en bryter som bare slo seg på og jeg ser ikke så mørk på saken.. kanksje vi kan komme oss igjennom dette!?

takk for hjelpen

[Papirbit]

bare hyggelig,masse lykke til!:D

Ps: hvis han likevel skulle reagere negativ,så fortell han at dette er noe som skal til for at forholdet skal funke, så syns jeg at du skal gi han spillerom for at han skal få tenke over dette. (Dette har funket på meg)