De glemte fedrene og et hjertesukk fra en stemor/mor.

[AnonymBruker]

http://www.nrk.no/yt...drene-1.8396556

Denne kronikken traff meg veldig. Fedre som sitter og betaler for barn de nesten ikke får se. Min mann er en sånn far. Nå skal det sies at han ikke har problemer med å betale bidraget, men han har store problemer med å ikke få se det ene barnet sitt annet enn en helg i måneden og i ferier. Det har (forståelig nok) gått så inn på ham at han til en viss grad er deprimert. Hele situasjonen gjør meg så uendelig trist, for han har i mange år vært en så tilstedeværende og god pappa for sin eldste. Nå har han ikke lenger muligheten.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli så bitter på barnets mor som egenhendig kunne ta en avgjørelse om å flytte en avstand som tar ni timer å kjøre med bil. Hun som kritiserer far for alt den lille tiden han har med barnet. Hun som skylder alle barnets problemer på at far ikke er streng nok den ene helgen i måneden, men som ikke klarer å se at det ikke bare er far som lider på grunn av sjeldent samvær, barnet lider jo også! Hun som mener at far i utgangspunktet ikke har noe han skulle ha sagt om noe, samtidig som hun ringer og kjefter på far når barnet oppfører seg ufint, for det må barnet ha lært hos far. Hun som fratar sitt barn og mine barn muligheten til å bli ordentlig kjent med sine søsken. Hun som lyver til barnet og sier at 'det er ikke så farlig for pappa hvor du bor, han har jo andre barn, og det viktigste er at du er sammen med meg'. Hun som bare valgte å finne en ny jobb et annet sted i landet hvor hun verken har venner eller nettverk. Og som mener at fedre ikke er viktige. Jeg har barn med samme mann som henne, og jeg kan for mitt bare liv ikke forstå hvorfor hun ikke ønsker at barnet skal bo i nærheten av sin far. Grunnen til at jeg følte meg trygg på å få barn med ham er at jeg i mange år har sett hvilken flott pappa han er. Og fra dag en har jeg vært klar på at hvis vi skiller lag, så skal vi ha like mye rett til barnet vårt. For om et brudd skulle skje, vet jeg at tanken på å flytte til hjembyen min nok vil være fristende, men så lenge barna er i grunnskolen flytter ingen av oss vekk med dem.

Det er sårt å se at farsrollen for mange blir redusert til det lille mor mener den er verdt. Jeg skjønner ikke hvordan mødrene klarer å rettferdiggjøre det.*

*Her snakker jeg ikke om de tilfeller der far utøver vold eller psykisk mishandling, og mor må beskytte seg selv og barnet. Jeg snakker heller ikke om de tilfeller der far ikke eier et fnugg av interesse for barnet, for da har han heller ikke noe han skulle ha sagt. Jeg snakker om de fedrene som tar det ansvaret farsrollen innebærer.

Anonym poster: 57d6c4b6669858de9a93a774a112e775

Anonym poster: 57d6c4b6669858de9a93a774a112e775

Anonym poster: 57d6c4b6669858de9a93a774a112e775

[AnonymBruker]

http://www.nrk.no/yt...drene-1.8396556

Denne kronikken traff meg veldig. Fedre som sitter og betaler for barn de nesten ikke får se. Min mann er en sånn far. Nå skal det sies at han ikke har problemer med å betale bidraget, men han har store problemer med å ikke få se det ene barnet sitt annet enn en helg i måneden og i ferier. Det har (forståelig nok) gått så inn på ham at han til en viss grad er deprimert. Hele situasjonen gjør meg så uendelig trist, for han har i mange år vært en så tilstedeværende og god pappa for sin eldste. Nå har han ikke lenger muligheten.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli så bitter på barnets mor som egenhendig kunne ta en avgjørelse om å flytte en avstand som tar ni timer å kjøre med bil. Hun som kritiserer far for alt den lille tiden han har med barnet. Hun som skylder alle barnets problemer på at far ikke er streng nok den ene helgen i måneden, men som ikke klarer å se at det ikke bare er far som lider på grunn av sjeldent samvær, barnet lider jo også! Hun som mener at far i utgangspunktet ikke har noe han skulle ha sagt om noe, samtidig som hun ringer og kjefter på far når barnet oppfører seg ufint, for det må barnet ha lært hos far. Hun som fratar sitt barn og mine barn muligheten til å bli ordentlig kjent med sine søsken. Hun som lyver til barnet og sier at 'det er ikke så farlig for pappa hvor du bor, han har jo andre barn, og det viktigste er at du er sammen med meg'. Hun som bare valgte å finne en ny jobb et annet sted i landet hvor hun verken har venner eller nettverk. Og som mener at fedre ikke er viktige. Jeg har barn med samme mann som henne, og jeg kan for mitt bare liv ikke forstå hvorfor hun ikke ønsker at barnet skal bo i nærheten av sin far. Grunnen til at jeg følte meg trygg på å få barn med ham er at jeg i mange år har sett hvilken flott pappa han er. Og fra dag en har jeg vært klar på at hvis vi skiller lag, så skal vi ha like mye rett til barnet vårt. For om et brudd skulle skje, vet jeg at tanken på å flytte til hjembyen min nok vil være fristende, men så lenge barna er i grunnskolen flytter ingen av oss vekk med dem.

Det er sårt å se at farsrollen for mange blir redusert til det lille mor mener den er verdt. Jeg skjønner ikke hvordan mødrene klarer å rettferdiggjøre det.*

*Her snakker jeg ikke om de tilfeller der far utøver vold eller psykisk mishandling, og mor må beskytte seg selv og barnet. Jeg snakker heller ikke om de tilfeller der far ikke eier et fnugg av interesse for barnet, for da har han heller ikke noe han skulle ha sagt. Jeg snakker om de fedrene som tar det ansvaret farsrollen innebærer.

Anonym poster: 57d6c4b6669858de9a93a774a112e775

Anonym poster: 57d6c4b6669858de9a93a774a112e775

Anonym poster: 57d6c4b6669858de9a93a774a112e775

Da bør de kanskje oppføre seg slik at dama ikke går fra dem da eller?

Anonym poster: b204603a3a0e78724275b6eaeb7bdc59

[Gjest Lady]

Da bør de kanskje oppføre seg slik at dama ikke går fra dem da eller?

Anonym poster: b204603a3a0e78724275b6eaeb7bdc59

Det er vel ikke bare en kvinnes privilegium å kunne avslutte et forhold eller?

[Gjest Gjest]

Hjelpes.

Fars nye kone, bla, bla, bla.

[Papirbit]

Da bør de kanskje oppføre seg slik at dama ikke går fra dem da eller?

Anonym poster: b204603a3a0e78724275b6eaeb7bdc59

Sa du virkelig det? :/

Teksten din traff meg også ts, syns det er helt jævlig gjort å flytte så langt unna uten grunn.. Stakkars mannen din

[AnonymBruker]

Det handler om barnets beste. Noen ganger er det barnets beste at det har så lite kontakt med faren som mulig. Det kan være mange grunner til det.

Anonym poster: d2ebf93f1a3571d8a37a932c55d7847a

[Gjest Gjest2]

Hjelpes.

Fars nye kone, bla, bla, bla.

Enig! Kvinner som gifter seg med menn som har barn fra før har ingen rett til å uttale seg på kvinneguiden! De skal ta alt som skjer rundt dem med et smil, og på ingen måte skal de noensinne snakke opp for seg selv eller sin mann. De skal ikke under noen omstendighet kjøre i gang en debatt om noe som helst, og det kan faktisk diskuteres om de har livets rett. Er du med på litt interaktiv steining, Gjest?

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke at det å diskutere noe så essensielt ut i fra enkeltskjebner er saklig.

[Papirbit]

Det handler om barnets beste. Noen ganger er det barnets beste at det har så lite kontakt med faren som mulig. Det kan være mange grunner til det.

Anonym poster: d2ebf93f1a3571d8a37a932c55d7847a

Problemet er at sånn som det er nå, så er det kun moren som avgjør om det er en god nok grunn eller ikke. Hva om det er pga politikk? religion? Hva om du ikke fikk treffe faren din fordi han stemte AP?

[mac84]

Det handler om barnets beste. Noen ganger er det barnets beste at det har så lite kontakt med faren som mulig. Det kan være mange grunner til det.

Anonym poster: d2ebf93f1a3571d8a37a932c55d7847a

Noen ganger, ja. Men når far faktisk er en FAR til barnet, så er det barnets beste å ha kontakt med far. I disse tilfellene er det faktisk ikke barnets beste at mor tar med barnet og flytter langt unna.

[Gjest Gjest]

Fars nye kone vet sikkert ingenting om hvorfor han og eksen er fra hverandre. Han har nok bare slått i henne en plate som sa henne noe hun ville høre.

[Gjest loren]

Jeg synes dette er et viktig tema, og det finnes enda alt for mange menn der ute som blir overkjørt i forhold til dette.

Det jeg har reagert på flere ganger er holdningen mange faktisk har til at mor kan gjøre som hun vil, det virker faktisk som den er mye mer tilstede enn det jeg trodde.

Jeg vokste selv opp mange timer fra der jeg bor i dag, og kunne godt tenke meg å bo nærmere familien min. Men, jeg gjorde et valg om å få barn med en mann som bor her, og jeg velger derfor å bli i dette området slik at vi kan ha en 50/50 avtale og at han kan få være like mye sammen med både far og mor.

Likevel er så utrolig mange som sier til meg ting som "Du kan jo bare flytte hjem".

Jeg kan jo ikke det? Ikke uten å frarøve sønnen min en god far, for det er han selv om vi som par ikke fungerte.

Og det verste er at det virker som at folk mener at det faktisk HADDE vært helt OK om jeg tok med meg sønnen vår 60 mil fra faren sin, bare fordi jeg er mor.

[Papirbit]

Du er en god mor Loren

[lovedrug]

Det finnes faktisk veldig mange av det kvinneligekjønn som også er slemme med barna sine!

Hvis dere gidder å lese tråden har ts skrivd at de hadde samvær med barna også bestemte morra seg for og bare flytte! kjenner jeg blir så sint!

[AnonymBruker]

Det finnes faktisk veldig mange av det kvinneligekjønn som også er slemme med barna sine!

Hvis dere gidder å lese tråden har ts skrivd at de hadde samvær med barna også bestemte morra seg for og bare flytte! kjenner jeg blir så sint!

Og det var sikkert en god grunn til at hun gjorde det. Det er tydelig at hun ville langt unna eksen sin. En dag vil TS sikkert oppdage hvorfor han har så lite kontakt med barnet sitt.

Anonym poster: d2ebf93f1a3571d8a37a932c55d7847a

[Gjest Feministen]

Sånn som situasjonen er i dag har bostedsforelder rett til å flytte hvor som helst innenfor landets grenser med barnet. Samværsforelder skal varsles innen seks uker før flyttingen. Det samværsforelder da kan gjøre er å protestere mot flyttingen ved å ta saken videre for å få en dom på at barnet ikke skal flyttes. Realiteten er at det er det lite vits i å gjøre, med mindre bostedsforelder er uskikket til å ha hovedansvaret for barnet. Dessuten er det så mange fedre som ikke vil dra barna inn i en helvetes runddans av konflikter med mor, så de lar være.

For ja, de aller fleste bostedsforeldre er mødre, og de aller fleste samværsforeldre er fedre. Hvorfor? Jo, fordi mor automatisk blir bostedsforelder etter brudd, med mindre mor og far avtaler noe annet. Og hvem vet vel at det er sånn loven fungerer? Og hvilke mødre vil dele på rollen som bostedsforelder når det innebærer at sjefsrollen blir fratatt dem?

Etter mitt syn er innlegget svært saklig, fordi dette er en reell situasjon for flere enn TS' mann. (Les kronikken det er lenket til eller google det.) TS har eksemplifisert problemstillingen med sin personlige erfaring, men utgangspunktet for innlegget er jo at mange fedre sliter fordi de blir fratatt retten til å være en fullverdig far etter brudd.

Morsrollen og farsrollen bør likestilles i loven, men så lenge det er fare for at det går utover de mødrene og barna som faktisk blir mishandlet av far, har lovgiver latt være å gå inn for lovendring på dette området. I innlegget til TS, så skriver hun jo at hun personlig ikke snakker om de tilfeller hvor mor går fra far pga. vold, psykisk misbruk el. Men det er nettopp denne gruppen som står i fare for å lide hvis mor ikke uten videre kan ta med seg barna og flytte med hjemmel i loven.

[AnonymBruker]

Sånn som situasjonen er i dag har bostedsforelder rett til å flytte hvor som helst innenfor landets grenser med barnet. Samværsforelder skal varsles innen seks uker før flyttingen. Det samværsforelder da kan gjøre er å protestere mot flyttingen ved å ta saken videre for å få en dom på at barnet ikke skal flyttes. Realiteten er at det er det lite vits i å gjøre, med mindre bostedsforelder er uskikket til å ha hovedansvaret for barnet. Dessuten er det så mange fedre som ikke vil dra barna inn i en helvetes runddans av konflikter med mor, så de lar være.

For ja, de aller fleste bostedsforeldre er mødre, og de aller fleste samværsforeldre er fedre. Hvorfor? Jo, fordi mor automatisk blir bostedsforelder etter brudd, med mindre mor og far avtaler noe annet. Og hvem vet vel at det er sånn loven fungerer? Og hvilke mødre vil dele på rollen som bostedsforelder når det innebærer at sjefsrollen blir fratatt dem?

Etter mitt syn er innlegget svært saklig, fordi dette er en reell situasjon for flere enn TS' mann. (Les kronikken det er lenket til eller google det.) TS har eksemplifisert problemstillingen med sin personlige erfaring, men utgangspunktet for innlegget er jo at mange fedre sliter fordi de blir fratatt retten til å være en fullverdig far etter brudd.

Morsrollen og farsrollen bør likestilles i loven, men så lenge det er fare for at det går utover de mødrene og barna som faktisk blir mishandlet av far, har lovgiver latt være å gå inn for lovendring på dette området. I innlegget til TS, så skriver hun jo at hun personlig ikke snakker om de tilfeller hvor mor går fra far pga. vold, psykisk misbruk el. Men det er nettopp denne gruppen som står i fare for å lide hvis mor ikke uten videre kan ta med seg barna og flytte med hjemmel i loven.

Det er den barnet blir boende hos som blir bostedsforelder, om mor flytter ut av felles bo må hun ha fars signatur på at barnet kan flytte, og omvendt, så her er det ingen automatikk!

Anonym poster: 963a428d2d9e1a0e36093246ffb182ec

[Gjest Gjest]

Gjest sorry meg ,men noen ganger gjør du deg tverr å usaklig med vilje .

Hva får du av det,jeg ser det støtt og stadig.

Du øser ut av deg alt du syns er rett uten engang å ta deg brye med å se 2 sider av en sak!

Anonym poster: 034d19b830ea2677e7c25f494a10b085

Det er like presis hva jeg gjør. Vi aner ingenting om hvorfor den her damen flyttet. Ergo vi må diskutere flytting av barna på generelt nivå.

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er et viktig tema, og det finnes enda alt for mange menn der ute som blir overkjørt i forhold til dette.

Det jeg har reagert på flere ganger er holdningen mange faktisk har til at mor kan gjøre som hun vil, det virker faktisk som den er mye mer tilstede enn det jeg trodde.

Jeg vokste selv opp mange timer fra der jeg bor i dag, og kunne godt tenke meg å bo nærmere familien min. Men, jeg gjorde et valg om å få barn med en mann som bor her, og jeg velger derfor å bli i dette området slik at vi kan ha en 50/50 avtale og at han kan få være like mye sammen med både far og mor.

Likevel er så utrolig mange som sier til meg ting som "Du kan jo bare flytte hjem".

Jeg kan jo ikke det? Ikke uten å frarøve sønnen min en god far, for det er han selv om vi som par ikke fungerte.

Og det verste er at det virker som at folk mener at det faktisk HADDE vært helt OK om jeg tok med meg sønnen vår 60 mil fra faren sin, bare fordi jeg er mor.

Jeg er TS, og jeg må berømme deg for din håndtering av situasjonen deres. Det er nettopp dette jeg også vil gjøre hvis det skulle bli et brudd mellom meg og min kjære. Synes det er ille at mennene skal være prisgitt vår vilje (eller uvilje) til å la barna ha nær kontakt med far.

Når det gjelder resten de som tviler så sterkt på min dømmekraft av mann, så kan jeg berolige dere med at jeg vil nok ikke våkne opp en dag og finne ut at han er så grusom at man må flytte 90 mil vekk fra ham. De fikk barn raskt etter at prevensjonen sviktet, forsøkte å holde sammen noen år for barnets skyld, men fant begge to ut det at ikke fungerte i lengden. Har hatt et relativt ok samarbeid frem til nå nylig da jeg og mannen fikk barn sammen. Da ønsket mor plutselig å flytte, og begrunner det med at hun trolig har muligheten til å finne en bedre jobb der hvor de bor nå.

Anonym poster: 57d6c4b6669858de9a93a774a112e775

[AnonymBruker]

Det er like presis hva jeg gjør. Vi aner ingenting om hvorfor den her damen flyttet. Ergo vi må diskutere flytting av barna på generelt nivå.

Men vil det ikke generelt være best for barna å være i nærheten av både mor og far?

Anonym poster: 963a428d2d9e1a0e36093246ffb182ec