skaffe kattepus, jente eller gutt?

[Gjest lisha]

Vi skal finne oss en kattepus gjennom dyrebeskyttelsen!

Men jeg har aldri hatt katt før, så lurer litt på om vi skal skaffe jente eller gutt.

Uansett skal den kastreres/ steriliseres..

Men lurer på, når guttene blir kastrerte, da blir de mer hjemmekjær? Da har de ikke det behovet for å dra og vandre rundt?

Ang jentene har jeg hørt at de blir mer sære etter hvert som alderen øker - stemmer det?

Hvilket kjønn ville du valgt?

Der er jo så mange voksne katter til omplassering også, men siden vi har en liten hund, så er det kanskje best å skaffe kattunge- slik at kattungen lærer at hunden ikke er farlig? Ser for meg det er mer skepsis for katten om den er halvvoksen/ voksen?

Endret 15. november 2012 av lisha

[Gjest Sitronkake]

Jeg har en av hver og ser at jentepusen er mer hjemme enn gutten. Nå tror jeg dette er mer personligheten til de enkelte, og vil vel egentlig si at det ikke spiller stor rolle hva slags kjønn dere velger. Våre katter er også fra Dyrebeskyttelsen.

[AnonymBruker]

Hva slags katt ville du foretrukket selv da? Noen hannkatter KAN bli mer hjemmekjære, men det er ikke garantert. Min erfaring er vel egentlig at det er veldig stor forskjell på alle katter uavhengig kjønn Har hatt hjemmekjære hannkatter, men også de som drar på laaange vandringer selv om de er kastrert.

Men siden du skal adoptere fra dyrebeskyttelsen så har du det jo mye lettere med å finne den rette katten enn om du hadde fått en kattunge. De som jobber i dyrebeskyttelsen kan nok helt sikkert hjelpe deg å finne en katt som passer fint til det du ønsker deg!

Anonym poster: 5854fbc8b933dc91b6a38094fdfcd77a

[Gjest lisha]

Jeg ønsker en kattepus som er hjemmekjær, som ikke vil gå så langt! syns det er virker så skummelt at de vandrer rundt, de kan jo lett bli påkjørt osv. Vi bor i et boligfelt i enden av en gate, så i nærheten rundt oss er det ikke så mye trafikk - før hovedveien er ikke altfor langt unna..

men det kommer nok an på personligheten til katten, som dere sier Om det er jente eller gutt, spiller for meg ingen rolle igrunn! Det var sambo som mente at guttene ble mer hjemmekjær etter kastrering. Men de venninnene mine som har jentekatter, de er alle veldig hjemmekjære!

Vi har ei jente på 3, og en hund på 1,5 fra før, hunden er veldig nysgjerrig på katter vi møter ute, men han er ikke ute etter å ta de - han vil bare snuse på og leke

[Gjest lisha]

Når er det forresten vanlig å kastrere/ sterilisere kattene mtp alderen deres? er det sånn som med hundene, at de må vente til de er kjønnsmoden?

[Gjest Sitronkake]

Dere vil få informasjon fra Dyrebeskyttelsen om når det er best å kastrere/sterilisere. Hvis dere velger en katt som er eldre enn seks måneder så vil dere for det første få en katt som er ferdig fikset, og dere vil også få en viss oppfatning av personligheten til katten.

[Minya]

Det har veldig mye å si hvilken personlighet de har, men statistisk sett er det vel et lite overtall av hannkatter som blir aller mest kosete og hjemmekjære etter kastrering.

Vi har ei kjette og jeg har aldri sett så kosete og hjemmekjær katt noen gang, mens leieboeren vår har en hannkatt som ble kastrert i sommer og han spretter rundt i nabolaget uansett. Så som sagt, det går nok veldig på personlighet.

Har du mulighet til å møte katten/kattene på forhånd, er det best å la katten velge deg. Da får du ofte en katt som passer til din personlighet. Men husk at det gjelder best for "tenårings"- og voksne katter, da kattunger ofte ikke har ferdig utviklet personlighet før de er nesten et år.

Edit; Hittekatter på omplasseringshjem, som har vært mye ute i hardt vær før de ble funnet, kan også være en ting å tenke på. De blir ofte litt mer hjemmekjære og selvbestemt innekatt med en og annen tur ut.

Endret 15. november 2012 av Minya

[Gjest Blubberella]

Ja er enig med andre her i at personlighet nok spiller mer inn enn kjønn. Hannkatta vi hadde når jeg var liten var kastrert i ung alder, men rekte rundt som om han skulle være ukastrert og var også en slåsskjempe deluxe. Hjemme var han sær og ville kun kose på egne premisser, bl.a. ville han ikke være i fanget på noen. Den hannkatta jeg har nå er en kastrert rasekatt (Ragdoll) som er en eneste stor koseklump. Han vil helst være der vi er og ligger gjerne i fanget og maler høyt. De få gangene jeg har hatt ham med ut har han holdt seg ved meg og vil helst inn igjen.

De to kastrerte hunnkattene jeg har hatt har vært glade i å være mye ute, men har ikke streifet særlig langt. Begge var/er kjælne og glade i å være hjemme og kose seg i fanget også.

Angående særhet, så var den første hannkatta mange hakk særere enn de hunnkattene jeg har hatt Tror nok det er tilfeldig hvilket kjønn som blir mest sær av seg.

[AnonymBruker]

jeg har fire katter.

jente 9 år blitt skikkelig sær med åra

jente 5 år hun tror hun er dronningen i huset å har blitt sær med åra hun og.

gutt 4 år han var rar siden han kom,skikkelig tulling.

jente født i år hun er en skikkelig ramp;p

kan hende de bare blir så rare av å bo hos meg men;P

Anonym poster: 43f045e8d3710e653ed5ace8f6d0515d

[Gjest Lille-pus]

Aller først;

Kudos til deg/dere som skal adoptere (i praksis betyr det at du/dere blir adoptert, - av en katt)

Det lureste dere gjør er å sette dere ned i en stol på det kattehudet dere velger å adoptere fra, - og der sitter dere mens dere lar dere inspisere av de kattene som finner akkurat dere interessante.

Minst en av disse vil med stor sannsynlighet finne ut at dere er dens, og den vil gjøre seg superlekker, kose som et uvær og gi all verdens beskjeder til både mennesker og til de andre kattene om at "Disse er mine !"

Da har dere fått dere katt

Og kjønnet er mye mindre viktig enn den enkelte katts personlighet.

Så er det de situasjonene hvor en katt bare vil ha en av dere..... og ikke vil nærme seg din mann overhodet, eller den elsker din mann, men holder seg 1 mil unna deg og bare 'glor' på deg med et smalt blikk via øyekroken

- det er ikke katten for dere, Det ville være katten for en av dere, ikke for begge.

Snakk med de som er på kattehuset når dere er der om hvilke forhistorie en aktuell katt har.

De er som regel veldig gode menneskekjennere og kjennere av kattene som akkurat da bor der. De er veldig flinke til å foreslå katter å hilse på

Av og til vet man om en katt har vært med på noe som har gjort den redd for barn eller for menn eller kvinner.

Jeg forstår det du skriver om kastrering som dere i utgangspunkt tenker på en kattunge ?

Jeg ber pent om at dere også stiller dere litt åpne til å potensielt kunne bli adoptert av en ung, voksen katt.

Den har en ferdig personlighet, - noe en kattunge ikke har

Endret 15. november 2012 av Lille-pus

[Thorn]

Det går nok mye på personlighet, ja! Hannkatten min på snart seks år er mye mer hjemmekjær enn frøkna på to. Hun er, i tillegg til å reke rundt sånn generelt, veldig folkekjær og kan fint finne på å følge etter folk som går tur i nabolaget. Hun går gjerne inn til naboene også, hvis hun får sjansen...

Kattene kan forresten bli kastrert før de er kjønnsmodne, min hannkatt ble kastrert da han var 14 uker. Frøkna var litt over året da hun kom til meg som hittekatt, og ble altså kastrert i voksen alder.

[CathFoto]

Pus1, hunnkatt på 8 år, har alltid vært sær og superkosete.

Pus2, hannkatt på 5 år, ingen fangkatt og supermedgjørlig.

Pus3, hunnkatt på 11 år, superkosete og elsker nye mennesker.

[Gjest Badebuksa]

Ville bare valgt en katt i nød, personlighet spiller minst like stor rolle som kjønn. Du får kjælne hunnkatter og sure og gretne hannkatter og omvendt.

Har hatt mest hunnkatter, mer kjælne og hengivne skal du leite lenge etter.

[Gjest Keikolina]

Har kun hatt kjælne hannkatter, og har hatt en god del katter.

[Gjest lisha]

Takk for mange gode svar

Er absolutt åpen for en halvvoksen/ voksen katt, da ser man mer personligheten, og den er helt stueren.

Men siden vi har en liten hund også, så tenker jeg at det kanskje er bedre med en kattunge? serfor meg at en voksen katt er mer skeptisk overfor en hund!

Vil jo at de skal gå overens!

[Gjest Lille-pus]

Om hunden ikke alt har ugreie erfaringer med katter, og den unge katten ikke har ugreie erfaringer med hund, så går det helt fint er min erfaring

I henhold til 'læreboken' skal det foregå slik:

"Katten freser, og hunden forstår".

I praksis vil jeg si det er slik:

"Katten freser og hunden forstår (ingenting)".

Guttene mine (som var voksne da de kom til meg) fant ut at hunden (blanding av buhund og BC) ikke var farlig (etter å ha sett hunden. Frest høyt, og pilt lynraskt opp i 2dre etasje og blitt værende er en stund....)

En annen sak er at en kattunge jo er akkurat det; en unge. Den har ikke helt den samme kroppskontrollen, oversikt over hva den kan klare og ei heller den samme evnen til å kunne forsvare seg dersom det kommer til hard konfrontasjon.

Menneskene på kattehuset vil kunne svare. Din jobb er å spørre. Spørre og grave helt intil de sier at "det er jeg neimen ikke helt sikker på gitt".

Konklusjon: En hun som ikke har dårlig erfaring med katt fra før, og en katt som ikke har dårlig erfaring med hund fra før, de vil akseptere hverandre og gå overens.

Alikevel lurt i begynnelsen å ikke bare slippe dem sammen uten tilsyn. La katten bestemme tempoet i tilnærmingen

[Gjest lisha]

Hunden vi har, er glad i alt som beveger seg

Han er ivrig på katter, men kun for å snuse og leke!

har flere ganger møtt på katter i nabolaget ute på tur, og hunden vil gjerne bort å hilse! jeg har latt han ha fri flexiline, han lusker seg bort, logrer og snuser! Katten står jo som oftest i en bue, freser den, så går han bort, og sier katten ingenting, så kommer hunden rett ned i lekestilling!

Men har enda et nytt spørsmål, ang ferietid!

Jeg er ikke så fan av å få naboer til å sette mat på trappa, og skal katten kalre seg selv på sommeren!

vi drar mye på sommerferie i norge og sverige, hunden er alltid med. Bruker å være noen uker nord i landet på en gård. Går det fint å ta med katten på ferie også? evt ha den i bånd på nye steder? (så fremt at den blir vant med bånd tidlig)

eller fører det til at katten blir forvirret over å komme til så mange steder, selv om alle er med?

hehe. alt man skal lure på

[Gjest Lille-pus]

Katter er ulike personligheter når det kommer til å kjøre bil.

En ferietur med mine 3 ville jeg ikke anbefale noe hørende menneske !

Det er de 2 tenorer og en sopran, - og de 'synger' på omgang. Det er aldri stille mer enn ett sekund ad gangen.

Etter 1 time er du desperat, helt utslitt i ørene, klam på ryggen og nesten klar til å vrenge inn på en hvilken som helst rasteplass og løpe langt bort fra bilen !

Å være på et annet sted i ferier går helt fint. Det har jeg erfaring med, og han jeg tenker på nå, han tok fort i bestittelse hele landskapet som hytta lå i, og han kjente seg aldeles utmerket godt igjen neste år

Den største utfordringen er knyttet til transportetappen mellom hjemmet og feriestedet.

Endret 16. november 2012 av Lille-pus

[Gjest]

Når det gjelder hund og katt er det jo også veldig greit at veldig mange har katter inne som er vant til hunder (hvertfall her i området) og det hjelper mye på hunden!

Hunden min hadde aldri møtt katter før jeg flyttet inn til nåværende samboer, han hadde katt som var vant til hund, i starten ble det en del knuffing og bråk, men hunden skjønte fort hvem som var sjefen og katten var noe mer forsiktig med hunden i forhold til katten som bor hos foreldrene mine (den hater intenst hunder nemlig og angriper ved første mulighet!)

[Thorn]

Mine katter hadde aldri kunnet være med på ferie. Hannkatten min hater å kjøre bil, og det gir han høylydt uttrykk for fra det sekund jeg henter frem transportburet. Han stresser veldig i bilen også, og røyter og svetter på potene. Hele pusemammasjelen min får vondt av ham når vi må ut og kjøre bil. I tillegg har jeg vanskelig for å tro at han ville slått seg til ro på nytt sted i løpet av bare en ferie. Jeg har brukt fem år nå på å få ham til å være trygg i mine foreldres hus, og de bor i nabolaget.

Frøkna mi hadde nok elsket å få være med til et nytt sted, alle hus er hjem for henne (hund tydeligvis ingen hindring, i følge naboene mine med to dachshunder. De har funnet henne inne et par ganger, hun har lagt og sovet i høyden et sted mens hundene deres har vært helt fra seg...) Men også hun har problem med å kjøre bil. Hun er litt spakere i målet enn hannkatten, men siden hun er særdeles verbal og lykkelig i målet ellers, gjør det like vondt å høre de små pipene og klynkene hun kommer med... Får vondt av å tenke på det.

Så jeg ville ikke automatisk gått ut i fra at du kan ta katten med på ferie, nei! Ha en backup plan, for sikkerhets skyld