Innerst inne vil jeg skilles, men klarer ikke gjennomføre det..

[Gjest TS]

Vi er gift og begge rundt 40 år. Vi har to halv-voksne barn sammen.

Mannen har alltid jobbet mye. Jeg har i tillegg til jobb tatt meg av hus og barn. Det vil jo tilsi at jeg har vært mye alene og blitt veldig selvstendig. Jeg vet godt at jeg klarer meg fint alene, både praktisk og også øknomisk.

Jeg har lenge følt på dette. Jeg er alene selv om jeg er gift med han. Når han er hjemme er han sliten, sover mye, ser på tv, sitter på pc.

Sex er han ikke så interessert i, men porno kan han se på "halve natten" - og tror jeg ikke vet det. Jeg har sagt det til han at jeg synes det er trist at han har byttet ut sex med meg med sex på pc. Han mener det ikke er tilfelle. (jeg er slank og steller meg så er ikke noe der som bør være i veien. Men jeg er ikke 20 år lengre med en 20 års kropp, og så vet han hva han får. Men å rpøve noe nytt vil han ikke så..det blir som det pleier)

Slik jeg ser på min mann nå så ser jeg en mann som bor her sammen med meg og barna fordi det er praktisk. Han gjør som han vil. Bryr seg ikke om hvordan noen av oss har det. Han er rimelig full av seg selv, synes jeg.

Ringer han hjem når han er bortreist med jobben er det ikke et spørsmål hvordan dagen min har vært, eller hvordan jeg har det. Kun snakk om hva han har gjort eller skal.

Ikke snakker han med barna de dagene pr telefon.

Ønsker jeg å ta opp noe med han så sier han kun "fiks det selv, du er så flink til det". Og han sier også at "jeg trives med det slik vi har det, du ordner alt. Det er fint sånn for du har jo oversikten over alt også".

Men det må jeg, for han ofrer iikke noe en tanke.

Skal vi ordne noe hjemme (som er utenfor det jeg kan klare) så må jeg spørre om og om igjen om han kan gjøre det , ellers må jeg lei inn hjelp til det. Mens spør noen venner om en håndsrekning er han hos dem så fort han finner et smutthull i timeplanen sin.

Sliter jeg med noe, eller tenker mye på en ting, og vil prate om det så får jeg korte svar om at han ikke orker tenke på slikt nå, vi tar det en annen gang. Men det blir aldri en annen gang. Ellers så ber han meg droppe å tenke på det, legg det bak deg og gå videre.

Når jeg leser om andre hvor deres menn/samboere er deres beste venn så stikker det. For det vien min mann er ikke interessert i å "bry seg om meg" slik jeg ønsker. Men at jeg skal bry meg om han, noe som faktisk faller meg naturlig, det venter han seg. han sier også det at jeg er den som står han nærmest og som han vet alltid vil være der for han. Det kan jeg ikke si om hanfor meg.

Alt dette har jeg tatt opp med han. Både pratet om og sendt mail.

Han ber meg bare ta meg sammen og nyte livet jeg har. Han mener han er snill og god. Han slår meg jo ikke! Ikke krangler vi heller! Hva er galt ...spør han.

Så hvorfor klarer jeg ikke gå?

Jeg elsker denne mannen, merkelig nok. Han var ikke slik som dette da vi traff hverandre for tyve år siden. Eller var jeg bare blind..

Vi fikk barn fort og tett og hverdagen kom raskt. Men det va ingen grunn til å glemme hverandre oppi dette.

Han vet at jeg vil ut av ekteskapet, men han mener det er en "fase" som vil gå over. Men jeg vil unne meg selv en mann som setter pris på meg som person, som vil delta og bry seg om meg og mitt liv. Som jeg kan snakke med, ikke bare gi og motta beskjeder fra.

Og treffer jeg ikke en slik mann, så er jeg alene. Slik jeg er idag.

Så hvorfor gjennomfører jeg det ikke?

Hva er det som gjør at det å ta ut seperasjon sitter så langt inne?

Hvordan klarte dere å ta det endelige steget?

Barna her har selv kommentert at det ikke vil bli noen forskjell på om vi er bor sammen eller ikke. Han er ikke tilstedet uansett. Eneste forskjell er at de får mer råderett på tv...mener de.. Og dette sa de uoppfordret. jeg har ikke luftet tankene mine for dem, men det kan være en mulighet for at de har overhørt en eller flere samtaler de siste årene. Slikt er vanskelig å vite.

[Gjest Aina]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skrev i innlegget ditt, kanskje særlig det du skrev om at når du hører andre si at mannen er deres beste venn, så stikker det. Ofte føler jeg vel egentlig at mannen min ikke egentlig er noen venn for meg en gang, han sier og gjør for mye som sårer meg, som en venn ikke ville ha sagt eller gjort.

Hvorfor skiller vi oss ikke? Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje er valget så stort og konsekvensene litt for uoversiktlige? Hvis vi angrer, er det for sent. Kanskje er det "flink pike-syndromet", vi skal holde ut og gjøre alle (unntatt oss selv) til lags? Av og til har jeg tenkt at jeg hadde blitt lettet hvis mannen hadde sagt at han ville skilles. Da hadde jeg sluppet å være den som brøt opp familien, den alle ville bebreide for å ha ødelagt en familie. Jeg klarer heller ikke å ta skrittet, og jeg vil ikke leve på den måten jeg gjør nå.

Jeg håper noen har noen gode råd til oss!

[Gjest navnelapp]

Eg gjekk ut av eit slikt forhold, og er no i eit godt fungerande forhold der mannen min verkeleg ser meg og gjev meg det eg treng. Det er eit hav av forskjell! Han eg var gift med først stilte absolutt opp på det huslege, han rydda og støvsugde og holdt på, men den tida han ikkje gjorde det sov han eller trente. I helgane var han ute på løp, dro tidleg og seint heim.

Det er så annleis å ha møtt ein som eg delar interesser med, som eg veit eg kan snakke med alt om og som verkeleg strekker seg for at eg skal ha det godt, ikkje berre for at huset skal sjå ok ut. å ha ein mann som seier sårande ting kunne eg verkeleg aldri ha holdt ut. Då hadde eg flytta utan noko meir snikksnakk. Eg orkar ikkje å bli trakka på.

Eg har sagt dette før og eg seier det igjen: Legg ein plan. Sett av pengar på ein eigen konto, gjerne i ein annan bank. Begynn å planlegge korleis du vil leve. Sei ja til delt omsorg, og 50% samver utan bidrag, så har han ikkje det å sutre over. Flytt ut, eller sei at han må flytte ut, alt etter kva som er mest praktisk. Å sitte med eit stort hus er berre ei svøpe, så selg gjerne huset. La han ha barna annakvar veke utan å steppe inn anna enn når liv og helse er i fare. La han ta ansvar fullt ut, og nyt dine eigne friveker i langdrag. Lykke til!

[RoH]

Hvor ble det av familien oppi dette.

[Gjest navnelapp]

Hvor ble det av familien oppi dette.

Familien har liten eigenverdi når det er berre ein person som har det å halde familien ved like som si oppgåve, og dei andre berre surfar på denne personen sin innsats gjennom mange år. Å tole nedrakking og fornedrelse fordi ein skal halde familien saman får andre gjerne finne seg i, men eg gjer det ikkje. Ein skal sleppe å mase for at ting blir gjort, ein er i familien i fellesskap, og alle må bidra, viss ikkje så fungerer det ikkje.

Når mannen etter gjentekne tilbakemeldingar ikkje klarer å endre oppførsel og innstilling ser eg ingen grunn til at kvinna skal "ofre" seg. (Eg vil understreke at eg her ikkje snakkar om min eigen relasjon, men det som AB #1 og 2 beskriv over her.)

[RoH]

Familien har liten eigenverdi når det er berre ein person som har det å halde familien ved like som si oppgåve, og dei andre berre surfar på denne personen sin innsats gjennom mange år. Å tole nedrakking og fornedrelse fordi ein skal halde familien saman får andre gjerne finne seg i, men eg gjer det ikkje. Ein skal sleppe å mase for at ting blir gjort, ein er i familien i fellesskap, og alle må bidra, viss ikkje så fungerer det ikkje.

Når mannen etter gjentekne tilbakemeldingar ikkje klarer å endre oppførsel og innstilling ser eg ingen grunn til at kvinna skal "ofre" seg. (Eg vil understreke at eg her ikkje snakkar om min eigen relasjon, men det som AB #1 og 2 beskriv over her.)

Javel. Kan vel være litt sånn: Du setter ikke på bleia riktig. Neivel da får du gjøre det selv. Det blir ikke skikkelig rent når du, neivel da får du gjøre det selv. osv osv.

Så til slutt sitter en med hele det jævla ansvaret selv pga. en masse dårlig kommunikasjons.

Jeg tror dette gjelder i ganske så ofte. Familien har en egenverdi som går ut over enkeltindividets interesse uansett etter min mening. Akkurat som flertallet er demokratiets diktatur. Jeg kan aldri kvitte meg med familien uansett hva enkelte måtte mene om dette. Men jeg kan velge å splitte den opp. Å planlegge en oppsplitting av familien uten å involvere de det gjelder syns jeg er slemt.

Dra i det minste med gubben på parrterrapi / kommunikasjonskurs. Gjør et forsøk. Ditt forsøk. I stede for å fraskrive seg ansvar.

Endret 14. november 2012 av RoH

[Gjest Gjest]

Som å høre om min egen hverdag dette. Så du er nok ikke alene og jeg tror det er mange av oss. Det blir bare ikke snakket om. Jeg føler meg som mora til han jeg lever sammen med. Alt går på hans premisser og selv om han er snill og grei så er det ikke det det handler om .Jeg kunne også like godt vært alene. Nå er det sånn at vi har voksne barn, men har tatt til oss to små, så det er ikke bare å gå sin vei, ellers hadde jeg gjort det nå.

Jeg vil heller være alene alene, enn alene sammen med noen.

Jeg er også så kynisk at jeg har begynt å spare sånn at jeg skal ha noe i bakhanda den dagen jeg antagelig går min vei. For jeg tror ikke at ting endrer seg. Ikke en gang når det er han som begynner å gnåle om at vi ikke kan fortsette å ha det sånn! Det er nemlig, i hans øyne, min feil at ting er som de er og for han er det helt ok å oppføre seg som en uansvarlig tenåring.

Og hvem orker å ha sex med en fyr som behandler deg som mora si?

[Gjest Gjest]

Javel. Kan vel være litt sånn: Du setter ikke på bleia riktig. Neivel da får du gjøre det selv. Det blir ikke skikkelig rent når du, neivel da får du gjøre det selv. osv osv.

Så til slutt sitter en med hele det jævla ansvaret selv pga. en masse dårlig kommunikasjons.

Jeg tror dette gjelder i ganske så ofte. Familien har en egenverdi som går ut over enkeltindividets interesse uansett etter min mening. Akkurat som flertallet er demokratiets diktatur. Jeg kan aldri kvitte meg med familien uansett hva enkelte måtte mene om dette. Men jeg kan velge å splitte den opp. Å planlegge en oppsplitting av familien uten å involvere de det gjelder syns jeg er slemt.

Dra i det minste med gubben på parrterrapi / kommunikasjonskurs. Gjør et forsøk. Ditt forsøk. I stede for å fraskrive seg ansvar.

Men det er helt ok at HAN fraskriver seg alt ansvar? "Å hun bare klager på hvordan jeg gjør det så da driter jeg i det". Hvorfor er det ikke HANS ansvar i den situasjonen å ta det opp?

TS, det du er redd for er prosessen, det er mye jobb, det er skummelt! Og du er alene om det. Du blir alene etterpå. Ikke bare som i at du føler deg alene...

Når det er sagt; det er bare å hoppe i det. Når du vel er igang så vet du at du har gjort det rette for deg. I beste fall blir det en solid vekker for ham at du mener det, og du bor ikke der mer. I motsatt fall har du bare fått bekreftet det du tenkte.

[RoH]

Men det er helt ok at HAN fraskriver seg alt ansvar? "Å hun bare klager på hvordan jeg gjør det så da driter jeg i det". Hvorfor er det ikke HANS ansvar i den situasjonen å ta det opp?

TS, det du er redd for er prosessen, det er mye jobb, det er skummelt! Og du er alene om det. Du blir alene etterpå. Ikke bare som i at du føler deg alene...

Når det er sagt; det er bare å hoppe i det. Når du vel er igang så vet du at du har gjort det rette for deg. I beste fall blir det en solid vekker for ham at du mener det, og du bor ikke der mer. I motsatt fall har du bare fått bekreftet det du tenkte.

Går vel sånn ca 6-7 tråder om dette temaet her inne nå. Alle peker på mannen som den ansvarlige. Jeg mener ikke at mannen er uten ansvar i denne og tilsvarende situasjoner. Men jeg mener å fastholder at begge faktisk har et ansvar for å rette opp et skakkjørt forhold for å prøve å redde familien. I går var jeg på besøk hos noen venner av meg i går som kommer fra Pakistan. Jeg mener vi kan lære mye på hvorledes vi betrakter familien og vårt ansvar for familien. Å bare akseptere at ting går at skogen syns jeg er for dumt.

[Gjest Gjest]

Går vel sånn ca 6-7 tråder om dette temaet her inne nå. Alle peker på mannen som den ansvarlige. Jeg mener ikke at mannen er uten ansvar i denne og tilsvarende situasjoner. Men jeg mener å fastholder at begge faktisk har et ansvar for å rette opp et skakkjørt forhold for å prøve å redde familien. I går var jeg på besøk hos noen venner av meg i går som kommer fra Pakistan. Jeg mener vi kan lære mye på hvorledes vi betrakter familien og vårt ansvar for familien. Å bare akseptere at ting går at skogen syns jeg er for dumt.

Det du snakker om krever TOVEIS ønske og kommunikasjon. Denne mannen HAR fått muligheten til dette. Men tar den ikke. Han sitter stille og gjør ingenting. Mener du fortsatt at TS skal sitte og gjøre jobben for dem begge to?

[Kala]

Hvor ble det av familien oppi dette.

. Kvinne; hold din plass! Eller; kvinne; vit din plass!

[RoH]

. Kvinne; hold din plass! Eller; kvinne; vit din plass!

Hva mener du?

[Gjest Gjest]

Mannen din er en sånn mann jeg har vært. Han ser det rett å slett ikke, fordi han vet egentlig ikke bedre.

Hvordan var faren hans?

Han er nok en bra mann ,og helt sikkert bedre en mange andre menn.

Brev fungerer ikke. Det må en rystelse til å endre tankemønstret hans.

[Gjest Vips]

Vi er gift og begge rundt 40 år. Vi har to halv-voksne barn sammen.

Mannen har alltid jobbet mye. Jeg har i tillegg til jobb tatt meg av hus og barn. Det vil jo tilsi at jeg har vært mye alene og blitt veldig selvstendig. Jeg vet godt at jeg klarer meg fint alene, både praktisk og også øknomisk.

Jeg har lenge følt på dette. Jeg er alene selv om jeg er gift med han. Når han er hjemme er han sliten, sover mye, ser på tv, sitter på pc.

Sex er han ikke så interessert i, men porno kan han se på "halve natten" - og tror jeg ikke vet det. Jeg har sagt det til han at jeg synes det er trist at han har byttet ut sex med meg med sex på pc. Han mener det ikke er tilfelle. (jeg er slank og steller meg så er ikke noe der som bør være i veien. Men jeg er ikke 20 år lengre med en 20 års kropp, og så vet han hva han får. Men å rpøve noe nytt vil han ikke så..det blir som det pleier)

Slik jeg ser på min mann nå så ser jeg en mann som bor her sammen med meg og barna fordi det er praktisk. Han gjør som han vil. Bryr seg ikke om hvordan noen av oss har det. Han er rimelig full av seg selv, synes jeg.

Ringer han hjem når han er bortreist med jobben er det ikke et spørsmål hvordan dagen min har vært, eller hvordan jeg har det. Kun snakk om hva han har gjort eller skal.

Ikke snakker han med barna de dagene pr telefon.

Ønsker jeg å ta opp noe med han så sier han kun "fiks det selv, du er så flink til det". Og han sier også at "jeg trives med det slik vi har det, du ordner alt. Det er fint sånn for du har jo oversikten over alt også".

Men det må jeg, for han ofrer iikke noe en tanke.

Skal vi ordne noe hjemme (som er utenfor det jeg kan klare) så må jeg spørre om og om igjen om han kan gjøre det , ellers må jeg lei inn hjelp til det. Mens spør noen venner om en håndsrekning er han hos dem så fort han finner et smutthull i timeplanen sin.

Sliter jeg med noe, eller tenker mye på en ting, og vil prate om det så får jeg korte svar om at han ikke orker tenke på slikt nå, vi tar det en annen gang. Men det blir aldri en annen gang. Ellers så ber han meg droppe å tenke på det, legg det bak deg og gå videre.

Når jeg leser om andre hvor deres menn/samboere er deres beste venn så stikker det. For det vien min mann er ikke interessert i å "bry seg om meg" slik jeg ønsker. Men at jeg skal bry meg om han, noe som faktisk faller meg naturlig, det venter han seg. han sier også det at jeg er den som står han nærmest og som han vet alltid vil være der for han. Det kan jeg ikke si om hanfor meg.

Alt dette har jeg tatt opp med han. Både pratet om og sendt mail.

Han ber meg bare ta meg sammen og nyte livet jeg har. Han mener han er snill og god. Han slår meg jo ikke! Ikke krangler vi heller! Hva er galt ...spør han.

Så hvorfor klarer jeg ikke gå?

Jeg elsker denne mannen, merkelig nok. Han var ikke slik som dette da vi traff hverandre for tyve år siden. Eller var jeg bare blind..

Vi fikk barn fort og tett og hverdagen kom raskt. Men det va ingen grunn til å glemme hverandre oppi dette.

Han vet at jeg vil ut av ekteskapet, men han mener det er en "fase" som vil gå over. Men jeg vil unne meg selv en mann som setter pris på meg som person, som vil delta og bry seg om meg og mitt liv. Som jeg kan snakke med, ikke bare gi og motta beskjeder fra.

Og treffer jeg ikke en slik mann, så er jeg alene. Slik jeg er idag.

Så hvorfor gjennomfører jeg det ikke?

Hva er det som gjør at det å ta ut seperasjon sitter så langt inne?

Hvordan klarte dere å ta det endelige steget?

Barna her har selv kommentert at det ikke vil bli noen forskjell på om vi er bor sammen eller ikke. Han er ikke tilstedet uansett. Eneste forskjell er at de får mer råderett på tv...mener de.. Og dette sa de uoppfordret. jeg har ikke luftet tankene mine for dem, men det kan være en mulighet for at de har overhørt en eller flere samtaler de siste årene. Slikt er vanskelig å vite.

Unne deg en mann som...?

Er du sikker på om det er en annen mann som vil ha deg da?

[Steinar40]

Gammel vane er vond å vende.

Hvorfor bytter ikke jeg jobb selv om jeg kjeder ræva av meg?

Jo, fordi at det blir pes.

Dessuten vet man hva man har, men ikke hva man får i dette livet.

Kjenner forøvrig til et kvinnemenneske som beskriver sin situasjon på akkurat samme måte som TS og andre her.

Og hun har fortsatt ikke klart å avslutte.

Endret 14. november 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

Unne deg en mann som...?

Er du sikker på om det er en annen mann som vil ha deg da?

Klart det er det.. Herregud for ett unødvendig svar

Anonym poster: 39a11f6096ce72251aada83226777006

[Steinar40]

Jeg tenker at TS kommer til å følge den gode gamle "klassiker'n" i denne sammenhengen.

Altså ved å skille seg når barna har forlatt redet. Fordi da kommer hun virkelig til å være helt alene i forholdet.

[Gjest TS]

Jeg har virkelig prøvd å kommunisere. Igjen og igjen og igjen.Det når ikke frem.Jeg er enig i at vi begge er ansvarlige for å få et forhold og en familie til å fungere. Men det går ikke når kun jeg prøver og prøver og får en kald skulder til svar. En mann som ikke ser at han ikke deltar.

Vi har vært til familieveiledning. Han var motvillig med, den ene gangen. Den andre gikk jeg alene. (to runder med noen års mellomrom). Det prellet av han det man kommer frem til. Han lover og han skal gi mer av seg selv, bruke tid på ungene og familien. Det går to uker så er han tilbake i gamle tralten.

Jeg har ikke hakket og klaget på han noensinne når han har gjort noe hjemme. (slik en skrev her) Men saken er den at han mener at han trives godt med at jeg gjør alt og har oversikt over det som er.

Familie for meg består av oss to voksne og barna våre. Men mannen i familien har valgt av egen fri vilje å sette seg selv på utsiden og overlate jobben det er å drive en familie og hjem, og kosen det er - til meg alene.

Jeg har aldri stengt han ute. Jeg har prøvd med at vi har en helg i måneden alene vi to. At vi bruker en dag i helgen alle fire sammen. Jeg har kommet med enkle forslag så han kan knytte bånd til ungene sine. (dette er mange år siden )

Alt blir sagt ja og ha og det er fint..og så skjer det ingenting.

Mannen min vet også at jeg har tenkt på skilsmisse, men da rister han på hodet og sier at det kan jeg da ikke gjøre mot ungene.

Faren til mannen er "hundset" rundt av moren. Faren har nok en vilje han også, men den overstyres av moren. Moren styrte hele den familien. Hun prøvde å styre vår familie også, men jeg satte ned forten der. Og det var min mann glad for. (han klarte ikke sette ned foten selv for moren sin).

Mannen er vokst opp med at mor steller inne og far steller ute. Mor har nok den overordnede kontrollen i familien.

Faren har nok ikke vært den som snakker mest. Han har kommet tidlig hjem fra jobb. Han ringer henne ofte hver dag mens han er på jobb. De gjør ting sammen. Faren pusler rundt moren, men mer som en "tøffel". Om det er av kjærlighet eller redsel for bråk vet jeg ikke.

Som en skrev, det må rystes til for å endre tankemønsteret hans.

Hvordan ryster man en slik mann?

Det er vel egentlig som en skrev - å hoppe i det. Skummelt med det ukjente, skummelt med å være virkelig alene.

Som en annen skrev, begynne planleggingen.

Takk for råd og innspill fra dere som har det likt eller har hatt det slik.

[Britt Banditt]

Ja, du blir kanskje "virkelig" alene, men jeg tror det er bedre å være alene alene enn alene i et forhold. Jeg tror du blir nødt til å flytte, så får du evt. håpe at mannen din får seg en vekker av det, hvis ikke, nei da vet du i hvert fall at du har gjort det rette.

[Steinar40]

Problemet her er at partene har ulike behov.

TS er ikke fornøyd, mens mannen er fornøyd med tingenes tilstand.

Dette er en klassisk situasjon rundt omkring i de tusen norske hjem, tenker jeg.

Hvordan man skal "vekke" en slik mann er vanskelig å si. Problemet er altså at han er fornøyd som det er nå.

Vet om et tilfelle der dama har flyttet ut, og der han da ønsker å prøve igjen, og så skjer det allikevel ingen endring ifra hans side.

Det er nok mye i det gamle ordtaket at "man ikke kan lære en gammel hund å sitte".

Som jeg sa tidligere så er det sikkert mange som holder ut til barna klarer seg selv. Og det er jo forsåvidt hovedpoenget med en slikt parforhold også.