Viggo Venneløs

[AnonymBruker]

Jeg er en godt voksen dame, jeg. Snill, grei, omtenksom, lett å holde ren. Lager de deiligste kaker og digg kaffe, og er morsom og underholdende å være sammen med. Men Snill Pike-syndromet tok meg til slutt, og her sitter jeg da, utbrent og deprimert, og sykmeldt på ubestemt tid. Og legger merke til at det sjelden piper i telefonen min. Facebooksiden min står merkelig ukommentert og ingen stikker innom lenger. Jeg sier det høyt jeg. Jeg er ensom. Mine spede forsøk på å gjenopprette kontakt renner bare ut i sanden. Er folk redde for å ta kontakt? Har de nok med sine egne liv sånn at forsøk på samtale bare blir skjøvet i bakgrunnen? Hender det at de tenker på meg, men aldri kommer seg til å ringe? Jeg synes det er så trist.

Hvis det er noen i din vennekrets som har forsvunnet litt i det siste pga sykdom, vær den som tar kontakt. Det vil bety så utrolig mye.

Anonym poster: 432f5d1c5dbd4ce197f080c084b5bdb6

[AnonymBruker]

vil gi deg en klem! Kjenner med igjen. Et av de siste tabuer er ensomhet.

Anonym poster: 3f04f0a167646bbc0a5526f1ece4a03b

[Gjest Lurifix]

Du har folk på facebook?! Heldig du =(

[AnonymBruker]

Sier ikke neitakk til kaker:P

Det å være ensom er nok ganske vanlig om man ikke kjæreste/barn og ikke er i arbeid.

Om vennene dine ditcher deg så burde du melde deg inn i en eller annen forening for å sosialisere deg, finne noen venner gjennom aktivitetsvenner.no, vennefunksjonen på kg også i en del byer har man en sånn "gå ut sammen/spise middag hjemme hs hverandre" organisasjon, husker ikke navnet, men den har vært i avisa(bergen)

Anonym poster: 31d3fa7c8dea2d08628b3214df701ba9

[Gjest Summers]

Sier ikke neitakk til kaker:P

Det å være ensom er nok ganske vanlig om man ikke kjæreste/barn og ikke er i arbeid.

Om vennene dine ditcher deg så burde du melde deg inn i en eller annen forening for å sosialisere deg, finne noen venner gjennom aktivitetsvenner.no, vennefunksjonen på kg også i en del byer har man en sånn "gå ut sammen/spise middag hjemme hs hverandre" organisasjon, husker ikke navnet, men den har vært i avisa(bergen)

Anonym poster: 31d3fa7c8dea2d08628b3214df701ba9

Jeg som skrev innlegget.

[Gjest anonymkvinne27]

Jeg vil også sende deg en klem

Kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Jeg har også alltid vært den snille, som stiller opp for andre uansett, bla bla bla. Det ble selvfølgelig utnyttet av veldig mange. Fikk nok av at veldig mange av mine vennskap gikk veldig mye en vei. Hadde en omfattende opprydning av de menneskene jeg hadde i livet mitt. Flere, inkludert familiemedlemmer, forsøplet livet mitt rett og slett.

Har en fantastisk kjæreste og veldig god bestevenn, men begge bor i en annen by. Har noen bekjente her, men treffer dem kun sporadisk. Da blir det en del alenetid på meg. Men, begynner å bli vant til det nå.

Sender deg allikevel en klem, du er ikke alene

[Nebula]

Sitter i samme "fella" selv,så bare ta kontakt om det er noe

[Drømmejenta]

Jeg sitter nok i den "fella" jeg å. Mange bekjente,men føler ikke det er mange ordentlige venner igjen :-( Ta gjerne kontakt,godt å snakke med noen :-)

[Gjest Lille-pus]

Sender en varm, god klem

Er selv alene, mne ikke ensom.

FB er det nye skrytearenaen. Og du verden hvor tragikomisk det er når du vet folk sliter som f', ekteskapet er som forgården til nordpolen....

Men det de legger ut på FB er "Å kosemosebamsen min som jeg elsker så høyt. Nå skal vi pusse opp kjøkkenet. Festmiddag med storfemilien og alle barna"

- Og du vet at det var en svigerinne og 2 av barna som var tilstede, og familieøkonomien absolutt ikke tilsier noe kjøkkenrenovering i 100-tusen kroners klassen.

Jeg burde ikke le... men det hender jeg gjør det... fordi det blir for galt å gråte over andres showoff på FB.

[AnonymBruker]

Hva mener du med at snill piket syndromet tok deg? Jeg er redd lignende skal skje med meg, at jeg blir utbrent.

Anonym poster: 1868d1d82ef72020bdffc4a914d4851f

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Jeg vokste opp som snill pike som måtte gjøre alt for å temme min mor i barndommen. Og den oppførselen med å tilfredstille andre slik at de kan bli glad i meg tok jeg med meg til andre forhold- både vennskapelige og romantiske.

Når jeg endelig sluttet å la meg utnyttes så ble jeg sittende igjen ganske alene. Når eneste verdien andre har i vennskapet med deg er tjenestene du utfører for dem og at du stiller opp med kjøring, barnepass, osv og du ikke lengre er villig til å være tjenestepiken til de, så bryter de fort kontakten.

Anonym poster: 2f15a9e307c7b4707110660d3f37f77b

[Gjest anonymbruker]

Når jeg endelig sluttet å la meg utnyttes så ble jeg sittende igjen ganske alene. Når eneste verdien andre har i vennskapet med deg er tjenestene du utfører for dem og at du stiller opp med kjøring, barnepass, osv og du ikke lengre er villig til å være tjenestepiken til de, så bryter de fort kontakten.

Anonym poster: 2f15a9e307c7b4707110660d3f37f77b

Har det på samme måte. Når jeg også sluttet å gjøre ting for andre ble jeg også sittende alene. Venninnegjengen kunne planlegge å gå ut sammen, men jeg ble skuet ut på sidelinjen og ikke invitert. Det kom selvfølgelig også stunder hvor jeg trengte noen, men da var de alltid opptatt med noe eller kom med annen dårlig unskyldning for ikke å stille opp for meg. Da mine tidligere venninner fikk seg kjærester så skulle de alltid gjøre alt som par. Jeg kom da ut av ett forhold, og ble ikke invitert med på disse kveldene heller.