Min mor

[Gjest anonym nå]

Trenger å få luftet litt, dette er min historie:

Jeg vokste opp i et hjem preget av en syk mor som er avhengig av piller og foreldre som drakk alt for mye alkohol.

Min far var der men var sterkt dominert av min mor, mor var sjeldent tilstede i de dagligdagse tingene. Som å leke med meg og søsknene mine, hjelpe med lekser, foreldremøter, smøre matpakker, osv...

Hun var veldig tilstede hvis vi var lei oss, hadde slått oss, kjærlighetssorg osv...

Som 8 åring tisset jeg på meg nesten hver dag, husker ikke selv hvorfor.

Slet mye med mørkeredsel. hadde anorexia fra jeg var 15-18 år.

Når jeg var 16 prøvde min mor å ta livet sitt og skyldte på meg. Jeg hadde da prøvd å si i fra om at all drikkingen og pillebruken var vanskelig å leve med. Mor fortalte også min søster at jeg hadde tendenser til å være psykopat og ville drepe meg, hvis det viste seg å være tilfelle.

At hun mener det er min skyld at hun ønsket å ta livet sitt og at hun ønsket å drepe meg står hun for den dag i dag.

Jeg har gjentatte ganger mottatt nattlige telefoner fra min far som sier jeg dreper min mor ved å ikke ville ha kontakt. Og fra min mor som ringer dritings og sier hun ikke orker å leve mer.

Jeg har gang på gang gitt etter og sagt unnskyld, grått og beklaget meg og skyldt på ungdomsopprør og at jeg har tatt feil.

Mor elsker meg så høyt og jeg tråkker på sjelen hennes hvis jeg sier henne imot.

Hun bor langt unna nå men kommer på besøk innimellom. Jeg prøvde å si til henne at hun måtte røyke ute hjemme hos oss av hensyn til barna mine. Endte med enda en nattlig telefon hvor hun truet med livet sitt. jeg var så brutal som ikke tok hensyn til hennes behov, og hun følte seg ikke velkommen.

Nå er hun den eneste som får røyke inne hos oss, jeg tør ikke annet.

Min far døde for kort tid tilbake. Han hadde en kronisk leversykdom, som kunne leves med, men det hjelper ikke å få konstant smertestillende av min mor, og heller ikke å drikke jevnt. Ja jeg vet han var et voksent menneske, men kan ikke noe for at jeg tenker vonde tanker rundt min fars død.

Min søster valgte å bryte kontakten med mor for noen dager siden, jeg applauderer, jeg støtter henne og kunne ønske jeg kunne klare det selv.

Dette henter opp en masse drama! Mor er selvfølgelig knust og skjønner ikke hvorfor, det mangler ikke forklaring, men hun tar den ikke.

Ringer og spør meg hvorfor, jeg svarer henne at jeg ikke kan si noe men at jeg støtter henne.

Hun maser om at hun er fullstendig knust. Jeg sier at jeg ikke føler dette så godt selv.

Sliter litt med å få bekreftelse på at det ikke er meg det er noe galt med, da hun forteller meg igjen at det er ikke det nå, men at jeg var psykopat som liten, men de fikk plukket det av meg!

"Men, mor, du sa du ville drepe meg?"

"Men vennen min du er frisk igjen nå, alt ble bra når du fikk barn, det var din redning. Hadde du fortsatt å vise tendenser, kunne jeg ikke la deg bli mor"....

Min irrasjonelle side gjør meg redd nå!

Dette er mulig litt heavy?, vel.....jeg trenger hjelp!

[Gjest Anonymous]

:-( Dette kan ikke ha vært lett.

Vet ikke helt hva jeg skal si eller hvorfor jeg skriver.

Synes bare det hørres utrolig leit ut. Det virker som det er din mor som er barnet her.

Synes du skal stå på dine krav, med tanke på røyking inne osv.

At din mor har oppmerksomhetsbehov er jo helt klart.

Ved at du gir etter vil hun ivertfall bare fortsette.At din mor truer med å ta sitt liv

Tror du hun utgir seg for å være seg selv, i deg som liten.

Antageligvis er det mangel på oppmerksomhet fra sin egen barndom. Vet du noe om det?

"Eple faller ikke langt fra treet", som det heter.

[Twigi]

Jeg blir så opprørt når jeg leser dette! Du har ikke en lett situasjon her! VIl gjerne støtte deg, du får se om mine råd kan ha noe for seg:

Slik du beskriver moren din, høres hun veldig umoden ut. Jeg kan ikke uttale meg om hennes psykiske tilstand, men den høres ikke god ut :-?

Du har tydeligvis ikke godt av å ha kontakt med henne. Hun skremmer deg, rakker ned på deg og hetser deg. Hun kommer med stygge beskyldninger, og forsøker å gjøre deg ansvarlig for hvorvidt hun ønsker å leve. Dette er ikke ditt ansvar!!!! Du ser ut til å ha forsøkt mye, fra grensesetting til medgjørlighet, uten at du har fått det noe bedre.

Benytt anledningen nå, følg opp søsteren din og stå sammen med henne. Gi din mor klar beskjed om at du ikke ønsker at hun skal ta kontakt med deg. Har du andre rundt deg som kan støtte deg? Kjæreste/venner/annen familie?

Du trenger noen å snakke med når hun maser, men vær sterk!

Blod er tykkere enn vann, sier noen. Ja, og det er mye følelser knyttet til familiemedlemmer. Men ikke all familie er god familie, og du har åpenbart en vanskeligere situasjon enn de fleste.

Det kan kanskje være nyttig å minne seg selv om at i de fleste drapssaker så leter politiet i familien først - så man kan ikke alltid stole på at familie vil deg vel.

Du er neppe psykopat. Men en mor som sier til sin datter at "jeg vurderte å drepe deg" er ingen mor!

Spør deg selv: Tror du at situasjonen vil bli bedre?

Mitt tips er at den sannsynligvis blir verre, nå når moren din bare har deg og ikke søsteren din å ta alt utover på.

HOld deg unna henne. Vær sterk. Du kan i verste fall (true med å ) kontakte politiet og få besøksforbud. Snakk med søsteren din med en gang, og bli enige. Hvis ikke blir det "snill datter/slem datter"syndromet for moren din. Det er ikke tvil om at den "slemme" vil få det best, for hun slipper masingen.

Lykke til! Fortell hvordan det går!

:trøste:

PS: Jeg har ikke i nærheten av en tilsvarende situasjon, men jeg har kuttet kontakten med en søster. Det å ha familie skal ikke være en unnskyldning for folk til å gi blaffen i å ordne opp i sin egen tilværelse!

[*Kaisa*]

Stakkars deg, jeg føler virkelig med deg.

For det første; Finnes det en psykopat her så er det mora di!! Hun manipulere deg til de grader, og trykker på akkurat der hvor hun vet at skoen klemmer. Hun trenger psykiatrisk hjelp.

Stiller meg bak Twigi. Du bør nok bryte med mora di selv om jeg vet at det kan bli uhyre vanskelig. Still deg sammen med søstra di og vis henne at hun kan regne med deg. Du kan iallefall ikke fortsette i samme sporet. Du kan jo ikke risikere å gå under selv... Tror ikke at barna dine heller har godt av å se mammaen sin bli håndtert slik, de ser jo også at du sikkert blir nervøs, usikker og underlegen i hennes nærvær. Dette er ikke bra.

Støtt opp om søsteren din og snakk sammen. Etter den oppveksten du beskriver, så kunne dere sikkert ha trengt profesjonell hjelp selv.

Hvis begge barna hennes bryter kontakten så må hun vel fatte at det er hun som muligens har ett problem. Kanskje gruppeterapi hadde vært noe for dere alle tre???

Vet at dette kan være vanskelig, spesielt ettersom hun truer med å ta livet sitt, men dette tror jeg ikke har noen rot i virkeligheten. Tror mora di er for feig til å gjøre dette. Er nok bare en måte å true deg på, men det har du vel skjønt. Det sier ganske mye om en person som kan bruke ett slikt pressmiddel.. også på sine egne barn. Vanvittig!! Hun er ingen mor!!

Du bør nok desverre tenke deg grundig om før du fortsetter kontakten...

Lykke til

[Laina]

Enig med Kaisa. Din mor høres ganske psyk ut. Kontrollerende og manipulerende. Og nesten psykopatisk. At du finner deg i slik behandling fra henne er sikkert fordi hun har holdt på slik bestandig. Jeg tviler på at du hadde funnet deg i det fra en venninne... og det er ingen grunn til at du skal finne deg i det fordi det er din mor!

Selv har jeg brutt kontakten med min mor mange ganger. Dette for å vise henne at jeg ikke finner meg i at hun oppfører seg som hun vil. Og hun har ikke vært på langt nær så ille som din mor. (Egentlig er moren min snill som et lam i forhold.) Min mor har til slutt skjønt at jeg ikke gidder å ta hensyn til hennes nykker. Er hun hos meg på besøk, må hun oppføre seg, ellers blir det ingen kontakt. Og hun vil jo ha kontakt med meg. Hun bor også langt borte, og jeg gidder ikke bruke tid og penger på å besøke henne. Det gjør heller ingen av mine søsken. Og det er hennes skyld! I begynnelsen fikk jeg dårlig samvittighet. Følte at jeg skyldte henne å være den snille datteren som jattet med. Etterhvert har jeg blitt litt mer hardhudet. Jeg har ikke godt av (og ikke barna mine heller) å bli herset med. Det går utover psyken. Og en mor som knekker en psykisk, er ingen mor.

Din mor må selv ta ansvar for sine handlinger. Det er ikke ditt ansvar at hun skal ha det bra. Ditt ansvar er å sørge for at du og dine barn har det bra!!! Hvis din mor er en trussel for ditt velvære, må du ta konsekvensen av det. Bryt kontaktet! Fortell henne hvilke regler som gjelder for deg og ditt liv, og hvis hun ikke klarer å følge de reglene, får hun ikke være en del av ditt liv. Jeg vet det kan være vanskelig. Ihvertfall i begynnelsen. Og spesielt når hun prøver å gi deg dårlig samvittighet.

Det kan være ganske vanskelig å se tingene klart. Vi har alle en tendens til å beskytte våre foreldre. Det kan godt hende du ville hatt godt av å snakke med en psykolog. En psykolog kan hjelpe deg til å se tingene fra en litt annen vinkel. Og hjelpe deg til å bryte det mønsteret du er i. Jeg vet det er mange som har et negativt forhold til psykologer. Men utfra hva du sier om hva din mor har sagt til deg, og hvordan oppveksten har vært, tror jeg du har mange vonde ting å bearbeide. Man skal være en sterk person for å klare å komme seg gjennom slikt , uten at det går utover ens selvbilde og selvtillit.

Jeg kan bare ønske deg lykke til, og håpe at du tar kontrollen over tingene. Ikke la din mor kontrollere deg!

[Gjest Anonymous]

Jeg tror faktisk at du gjør både deg selv og mora di en "bjørnetjeneste" ved å la dette fortsette. Ingen av dere kommer til å komme uskadd ut av dette. :-?

Synes du skal stille mora di ovenfor ett ultimatum, enten tar hun til vettet og oppfører seg eller så må hun ta konsekvensen av hva hun driver med.

Bare det å kople selvmord opp mot at hun ikke får røyke inne hos deg pga av barna, får meg til å og ...

Dama er jo hakke gal

[*Kaisa*]

.... og gjesten over var Kaisa.... :oops:

[Gjest anonym nå]

Hei og takk for oppmuntrende svar.

jeg har kontaktet psykolog og venter på time.

Jeg støtter søsteren min, heldighvis har vi et godt forhold og prater sammen daglig. Hun er min beste venninne.

Jeg fikk telefon fra min mor i går, hun forlanger svar på hvorfor søsteren min har brutt kontakten. Sliter litt med å gi henne dem, for de gangene jegg har stått opp mot henne har jeg fått så sterke konsekvenser. Enten vil hun ta sitt eget liv, eller så er det jeg som er gal, så hun truer med å ta mitt. Så uansett nå, må jeg svare henne, eller bryte. Jeg valgte i går å nekte å prate og sa at hvis hun insisterte på å mase om det er det hun som skaper vanskelighetene.

Hun bruker stadig dette med at hun elsker meg så høyt og det er grunnen til at hun gjør som hun gjør. Dette gjør at jeg har vodt av henne, jeg får meg til å tro at hun gjør faktisk alt i beste mening, hun vet ikke bedre.

Mor er hjemme nå for å delta i en begravelse til en slektning. Bodde hos mannen som hadde mistet kona si, men ble kastet ut derfra i går. Mannen er tørrlagt alkoholiker, men min mor syns det var viktig at han kunne unne seg litt rødvin nå som kona var død.

Barna satte ned foten og kastet henne ut.

Sier litt om hvor selvsentrert hun er, hun ville vel ha selskap i drikkingen sin.

Jeg vet det beste hadde vært å bryte kontakten, men på en eller annen måte klarer hun å nå meg nok til at jeg betviler mine egne tanker...

Mange vennepar av mine foreldre har brutt kontakten opp igjennom årene. De har ikke orket min gale mor. Har de ikke sett oss barna, som faktisk levde der?

Mor er utrolig veltalende, jeg fatter ikke hvordan hun får det til?

[Laina]

Så da skjønner du forhåpentligvis at det ikke er deg det er noe galt med. Det er jo mange andre som har sett at hun ike fungerer! Ikke ha dårlig samvittighet! (Jada, det er lett å si for meg som ikke er midt oppi det...) Det er kun din mor som har ansvaret for sitt liv. Det er ikke sikkert hun skjønner hvorfor folk ikke vil ha kontakt med henne. Det virker som hun er så selvsentrert at hun ikke klarer å se ting fra andres synsvinkel. (Total mangel på empati. Et av tegnene på psykopati...)

[Twigi]

Hun truer med å ta ditt liv.

Vær så snill - ikke finn deg i det!

Hvis hun truer en gang til - ring direkte til politiet, kjør full anmeldelse og be dem i det minste ringe henne og "bekrefte" - for din del!

Hun truer med å ta sitt eget liv.

Vel - hvis du er skikkelig tøff, så svarer du henne noe i retning av "frankly my dear, I don't give a damn". Du må rett og slett tenke gjennom om du ønsker å være offer for disse truslene. Dette er ren terrorisering - hvis hun virkelig ville ta livet av seg så har hun vel mange muligheter? Si det til henne, og gjør det klart at du ikke har tenkt å kjøre land og strand rundt for å avverge det.

Hun bor hos deg nå. Da røyker hun vel inne, da? Si klart ifra! Hun er allerede blitt kastet ut av slektninger. RIng dem og få støtte! Om nødvendig - be dem hjelpe deg å kaste ut henne. Har du gitt henne nøkkel? HVis ikke - si fra at "en røyk til, og du kommer ikke inn i huset igjen". Pakk sakene hennes og sett dem utenfor døra. Ring politiet og be dem hente henne hvis hun ikke gir seg.

Ok - dette blir ekstremt, din situasjon er ekstrem!

Sånn du beskriver henne (vennepar forsvinner, inviterer tørrlagte alkoholikere til å drikke) så ligner hun på en TIDLIGERE venninne av meg. Fullstendig selvsentrert, ingen grenser for hva hun kan si til folk og kalle dem, skviser eksmannen for alt mulig, ingen venner holder ut .....

Kom deg unna - eller rettere: Hold henne unna livet ditt!

Bor søsteren din i nærheten? SKal hun være med i begravelsen? Be henne komme og hjelpe deg til å bryte. Det vil være tøft for henne, men det blir lettere for dere begge når dere står sammen og ingen har kontakt.

LYKKE TIL! :klem2:

PS Det er hennes valg å oppføre seg slik. Det er ditt valg å finne deg i det. Velg det bort!

[Gjest Anonymous]

Hun bor ikke hos meg, men hos et tredje søsken av meg... Jeg orker henne ikke her.

Føler vel at jeg allerede har brutt med henne, men på en uoffisiell måte. På telefonen i natt sa hun at hun ikke klarte å sortere tankene sine, sa natta og la på.

jeg akter ikke å ringe henne, hvis hun ringer meg, tror jeg jeg kommer til å ta den, men hvis hun begynner å prate om noe annet enn ting som er positivt, vil jeg konsekvent stoppe henne.

Det er godt å søke litt svar utenifra, for å få bekreftelse på at det ikke er jeg som overdriver. Kommer nok til å søke litt svar hos disse venneparene også. Føler meg egentlig litt sveket av dem...

Jeg tror vel ikke at hun kommer til å drepe meg, hun unnskylder seg med at hun sa det fordi hun var så fortvilet der og da.

Irrasjonelt -men, da sliter jeg litt med å gjøre henne fortvilet igjen...

[Twigi]

Det er godt at du ikke oppfatter det som reelle drapstrusler. Men det er uansett totalt uakseptabelt av henne å i det hele tatt si noe sånt! Skjønner godt at du får behov for å ta igjen.....

Jeg synes du har vært flink til å begynne å sette grenser! Hold deg der! Ikke gi etter for martyrrollen (kan du f.eks. risikere å få en telefon "du ringte ikke engang til meg, enda du visste hvor fortvilet jeg var! Du tenker bare på deg selv! ?) Ikke bry deg om det, i så fall!

FInt at du ikke lar henne bo hos deg! Jeg blir litt bekymret for hvordan dette 3. søskenet har det, men du må nå først og fremst tenke på deg selv.

Allier deg med søsteren din,(vær f.eks. sammen ibegravelsen) så skjønner kanskje mora di hvor du står, så kanskje du slipper den store konfrontasjonen. Veldig bra at du gjør det klart at du bare godtar henne når hun er positiv, og avviser henne når hun trakasserer deg. Keep ut the good work!

[*Kaisa*]

Etter hva jeg har skjønt så er det vel ikke første gangen som hun kommer med drapstrusler. Er du klar over at det er straffbart?

Hadde dette vært meg så hadde jeg anmeldt henne og fått besøksforbud . Man må jo starte i den ene eller andre enden.

Kjempeflott at du har kontaktet psykolog!! :tommelsmil

Herregud, jente. Du må jo gjøre noe; Denne situasjonen kommer ikke til å bli bedre, heller værre. Tenk på deg selv og barna dine. Dette kan du ikke fortsette å finne deg i. Ettersom det er mange som har brutt kontakten med mora di i årenes løp, så skulle en jo tro at du har massiv støtte i ryggen.

Go for it girl! Du har ingenting å miste

[Carrot]

Først - jeg tror ikke det er noe galt med deg...

Din mor derimot.....

Jeg tror jeg vil råde deg til å legge på neste gang hun ringer, men først ; Si at du ikke orker mer av denne karusellen, at du beklager at hun føler som hun gjør men at hun selv får ta ansvar for sitt liv uten å legge det i dine hender.

Fortell også at du har mange konmpliserte minner og følelser fra din oppvekst - og at du har søkt hjelp for din del - noe hun også bør gjøre for sin..

Så kan du jo avslutte med å si at truslene om selvmord ikke lenger har samme virkning - at hun ikke kan kontrolere deg med dem lengre og at du håper hun ikke velger å skade seg, men at det er helt opp til henne...

Mennesker som truer med selvmord gjør det ofte for oppmerksomhet og kontrollen det gir dem over omgivelsene...

Lykke til.

[Trilli]

Ville bare gi deg en klem. Du har min fulle støtte og forståelse.

Kan ikke si så mye om hva du skal gjøre, men rose deg for at du har begynt å si ifra.

Tør å stå for meningene dine.

Har din mor oppfattet at du på en måte har brutt med henne?

Eller må det sterkere ord til?

Vil du bryte med henne?

Vil du prøve å ha et platonisk forhold til henne, der man later som alt er bra?

Kommer du da til å grue deg til alle møtene/telefonene med henne?

Still deg alle spørsmålene, skriv ned svarene dine og les igjennom dem gang på gang. På den måten kan du kanskje sortere følelsene og fornuften din og komme frem til en god løsning for deg.

Jeg ønsker deg lykke til :tr?

[NIKI]

Hei! Har egentlig ikke noe å tilføye. Syns du har fått mange fornuftige svar her. Ville bare gi deg en klem, og ønske deg lykke til!

:trøste:

[Litago]

Her kommer en varm klem fra meg også. :klem2:

Først vil jeg bare si at jeg er så glad for at du har fått noen å prate med. Benytt deg rått av psykologen din!

Jeg skjønner at du på mange måter er glad i moren din eller ihvertfall ikke vil at hun skal ta sitt eget liv.

Men jeg håper at du ser at det ikke alltid er moren din du prater med, - det er sykdommen hennes som prater. For du vet jo innerst inne at hun er syk. Ingen mødre truer med å drepe sine barn, bruke dem som gissler i forhold til sine egne selvmordstanker og kun se sine egne behov. Kun syke personer gjør det.

Jeg vet at det kan være vanskelig å skille mellom moren din og sykdommen hennes, spesielt fordi hun har vært syk under hele din oppvekst. Dette har selvsagt gjort at det ikke har vært lett for deg å vite når du kunne være barn og når du skulle ta ansvar for henne og hennes vrangforestillinger. Mange barn som har hatt syke foreldre føler et at de er ansvarlige for sine foreldre, nesten som om de er sine foreldres foreldre. Rart ikke sant? Det er der en profesjonell samtalepartner kommer inn!

Kjære deg, jeg ønsker deg det aller beste.

Jeg er ikke i stand til å gi deg noen råd om du skal kutte ut moren din eller ikke. Det jeg vil råde deg til er å sette deg selv først. Kanskje det medfører at dere må ha avstand en stund. Du er IKKE ansvarlig for din mors sykdom og hvordan hun velger å opptre på grunn av sykdommen. Du er kun ansvarlig for deg og dine barn.

Dette synes jeg du skal prate med psykologen din om.

Alle gode ønsker fra meg.

[Gjest Anonym nå]

Jeg er overveldet over alle reflekterte svar jeg har fått.

Takk, de kommer godt med når en vakler og tviler litt på seg selv.

Ting har roet seg litt nå, jeg har ikke hørt noe mer. Litt bekymret for det tredje søskenet, men det må jeg ta når mor har dratt. Hun reiser hjem til seg selv i morgen.

Ser frem til en god helg med barna mine.

[Gjest Anonymous]

Hei!

Det er helt utrolig hva noen foreldre får seg til å gjøre og si til sine egne barn! Kan bare gjenta det som er sagt tidligere: det er ikke deg det er noe galt med! Moren din har tydeligvis STORE problemer som hun burde søke hjelp for! Og det er flott at du tar det skrittet selv!! En sånn barndom som du har hatt setter dype spor, og de er det viktig å bearbeide!

Det finnes et begrep for foreldre som oppfører seg som dine har gjort: HELSEFARLIGE FORELDRE! Jeg har selv vokst opp i en vanskelig familiesituasjon, og får nå hjelp med dette. Psykologen min anbefalte meg en bok: "ut av dine foreldres grep" av Susan Forward. Jeg vil har anbefale den til deg på det sterkeste! Den er til god hjelp til å sette ting i riktig perspektiv, hvem som bærer hvilket ansvar og teknikker til å forandre på de reaksjonsmønstre man har. Det vil være vodt, jævlig, sårt og vekke følelser du kanskje ikke vet at du bærer på. Men det vil også være utrolig godt å få det ut! Boka kan du nok finne på biblioteket der du bor. Kanskje vil du begynne med den mens du venter på behandling, kanskje vil du vente til du er i gang. Det som er viktig er at du tar dette i ditt tempo og det som føles riktig for deg.

Vil til slutt ønske deg lykke til videre! Krysser fingrene for deg og håper situasjonen løser seg så bra som mulig!

Hilsen en som forstår.

[Rapitap]

:o

Er enda i sjokk!

Her er en til deg: