Hans taushet skiller oss!

[AnonymBruker]

For snart et år siden, flyttet jeg ut fra far til mi datter. Bruddet var dramatisk, og jeg hadde en enorm jobb med å roe det hele ned. Etter noen uker fra hverandre begynte vi å flørte, og fikk den gode tonen tilbake. Når jeg da så at det ble mer seriøst mellom oss, prøvde jeg å snakke ut om de vonde tingene, og startet med å beklage det JEG hadde gjordt galt. La så ut mitt synspunkt på en mest mulig 'ikke-klandrende' måte. Jeg ønsket ikke å kritisere - men hadde et stort behov for å prøve å forstå hans handlinger. Han er normalt sett en veldig god far, og mann, så jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde gjordt som fremprovoserte svartsinnet han hadde under bruddfasen. Men han nektet å snakke ut om dette, og det eneste han sa var at vi ikke delte synspunkt.

Etter noen uker forteller jeg han at kommunikasjon i et forhold er et så stort 'must' for meg i et forhold, at jeg velger å gå videre. Han ble knust - men tidde!

Uker gikk, savnet var stort, og vips - der hadde jeg falt for sjarmen hans igjen.

Vi koste oss i lag, både med og uten vår datter, som bestandig er i ekstase når hun har begge sine foreldre rundt seg. Vi hadde det som plommen i egget, bortsett fra den stadig voksende klumpen i magen min. Jeg MÅTTE snakke ut - jeg hadde RETTpå noen svar! Jeg bekreftet mine følelser for han, men sa at jeg følte det som dødfødt fordi vi ikke hadde et åpent forhold. Jeg var knust!

Nå er det 2-3 mnd siden vi har hatt kontakt utenom hening/levering, og jeg har forstått at han vil prøve igjen - på hans vis, altså UTEN å måtte uttale seg.

Han inviterte meg til og med bort til han og hans familie på julaften. Jeg takket ja pga vår datter, men noe mer seriøst blir det ikke denne gang, uten at vi får snakket ut og lagt det bak oss en gang for alle.

Nå lurer jeg på om det er noen der 'ute' som kan gi meg noen tips.

Ei god veninne av meg mener jeg burde gitt han en oppvekker og gått ut oftere, sløyfet kaffedrøsen når vi treffes, være rask i telefonen, skifte profilbildet på fb, og legge ut bilder av meg og mine nye venner. Dette er folk jeg har blitt kjent med etter at jeg flyttet ut, og jeg har også fått meg et par gode kamerater,

som jeg sitter i hyggelig drøs i lag med på noen av bildene - KUN vennskap ...men hva vet vel han??

Håper på mange kommentarer, spesielt fra menn

s

Anonym poster: 25f11ade464d20858673f7347b4773ee

[AnonymBruker]

Jeg synes du og dine venninner virker fornuftige.

Anonym poster: 741c2187cf5e3f5cb44ca4849924bd0b

[Gjest MKate]

På den ene siden mener jeg at du virkelig burde la fortiden ligge (med mindre det er utroskap eller vold i bildet, eller andre alvorlige brudd på tillit/respekt) og heller starte på nytt med han, siden det virker som om det er det han vil. Hva slags nytte vil du ha av å stille spm og få svar du kanskje ikke liker? Kanskje blir det bare enda flere spm av de svarene du får, og dere går glipp av hyggelig tid sammen pga det.

På den andre siden (kvinnen i meg), syns at han virkelig burde imøtekomme deg når han vet hvor viktig det er for deg å få svar! Jeg skjønner ikke hvorfor han absolutt skal nekte å snakke ut om ting, med mindre han har mye å skjule som han ikke ønsker at skal komme ut ? Han kan være av typen "skjedd er skjedd og spist er spist, skal vi gå fremover så må alt annet ligge bak" - og det er jo greit. Men jeg syns likevel at han burde se på dine behov også.

Eventuelt kan dere møtes halvveis? Bli enige om å sette av 1 kveld til spm og svar fra begge sider og IKKE krangle, ikke klandre hverandre for noen ting og ikke dra det lenger (dvs, ikke stille flere spm ut fra svarene).

[AnonymBruker]

det er jo viktig å snakke om hvorfor det ble slutt og prøve å finne ut av ting i enighet sånn at forholdet ikke starter med samme problemer. Det er jo derfor det er så utrolig viktig å snakke ut om ting hvis man skal ha håp om å klare å bli sammen med en ex igjen.

Anonym poster: ae91b8ecf6672d718a64ad7892d85682

[Strixvaria]

Holder med venninna di. Hvis han ser at du faktisk har et liv uten ham og at du ikke sitter å venter på at han skal få ut fingeren blir det kanskje en vekker. Hvis ikke, vel, da vet du at han kanskje ikke er så interessert som han gir inntrykk av/som du får inntrykk av..

[Steinar40]

Hvorfor flyttet du ifra han?

[Gjest BM2]

Han har sitt å stri med og du tvinger han opp i et hjørne. Dette går til helvete.

[AnonymBruker]

På den ene siden mener jeg at du virkelig burde la fortiden ligge (med mindre det er utroskap eller vold i bildet, eller andre alvorlige brudd på tillit/respekt) og heller starte på nytt med han, siden det virker som om det er det han vil. Hva slags nytte vil du ha av å stille spm og få svar du kanskje ikke liker? Kanskje blir det bare enda flere spm av de svarene du får, og dere går glipp av hyggelig tid sammen pga det.

På den andre siden (kvinnen i meg), syns at han virkelig burde imøtekomme deg når han vet hvor viktig det er for deg å få svar! Jeg skjønner ikke hvorfor han absolutt skal nekte å snakke ut om ting, med mindre han har mye å skjule som han ikke ønsker at skal komme ut ? Han kan være av typen "skjedd er skjedd og spist er spist, skal vi gå fremover så må alt annet ligge bak" - og det er jo greit. Men jeg syns likevel at han burde se på dine behov også.

Eventuelt kan dere møtes halvveis? Bli enige om å sette av 1 kveld til spm og svar fra begge sider og IKKE krangle, ikke klandre hverandre for noen ting og ikke dra det lenger (dvs, ikke stille flere spm ut fra svarene).

Takker for svar. Her ga du meg noe å tenke over, for jeg er nok ekspert på å stille spørsmål til svaret. Har ikke tenkt over det før, men skjønte nå hvorfor han pluttselig kommer i 'forsvars-posisjo' uten at eg har kritisert han eller sagt noe stygt under en samtale.

Men det som har skjedd er ingen filleting, og det er derfor eg ikke kan skyve det under teppet og late som ingenting. Han har vært noe hardhendt (om ikke akkuratt slått) og kastet meg ut ei uke før eg skulle flytte (fordi han hadde gjordt det slutt) Dagen etter møter han opp, på hytta mi der eg var, med ei av sine veninner med seg, når han skulle hente datter vår. Eg hadde forventet en kraftig unnskyldning, men den har uteblitt. Noen uker senere kommer det en anonym anmeldelse for en ting eg overhode ikke kunne vært i stand til å gjordt. Det er helt 'opp i dagen'at dette kommer fra hans veninne, som hele tiden har vært sjalu på meg. Fra hans side er det kun vennskap, og han nekter å innse at hun ved flere anledninger har prøvd å lage splid mellom oss. Jeg anklaget ikke han for det hun hadde gjordt,

men jeg har kommet med sterk kritikk fordi han har beholdt kontakten, og BLÅNEKTER å gi meg en forklaring på hvorfor. Jeg vet at han vet, men tror det er en stor porsjon feighet inn i bildet her....

Da jeg for 8 måneder siden viste han papiret, fortalte jeg han på forhand at det kom til å bli tøft for han å lese det. Jeg så han fikk seg et sjokk, men det eneste han sa var at han selvfølgelig ikke støttet det - ogat han skulle ringe veninna for å spør.... Hun nektet selvfølgelig, og han trodde hun (SA han...)

Jeg vet hvor vondt det er å oppdage at en person en stoler 100 % på er falsk, så jeg la temaet 'på hylla' så han kunne fordøyve det i ro og fred. MEN når jeg etter noen uker ser han kommer med en koselig kommentar på fb veggen hennes, så eksploderte jeg. Følte meg så fullstendig dolket i ryggen!

Jeg har nå en sterk mistanke at han omsider prøver å 'riste hun av seg' uten at han SIER noe om det til meg. Litt av grunnen til at jeg trenger en forklaring (...om bare en bitteliten kort forklaring) er fordi jeg vil forsikre meg om at lignende ting aldri vil skje igjen, og at jeg blir hørt på om det er noen jeg reagerer på

Kanskje er det noe jeg ikke ser oppi dette rotet - håper det, men den følelsen jeg nå sitter med er at han setter falske venner fremforbi familien sin....

Jeg for min del syntes det burde vært un

Anonym poster: 25f11ade464d20858673f7347b4773ee

[Carrot]

Kan man tvinge et menneske til å snakke om ting de ikke vil snakke om?

Snakket han FØR bruddet?

Hvis ikke vet du jo at dette er slik han er - å skulle forandre på det må komme fordi han ønsker det i så fall. Å tvige det gjennom ved å spille et spill syns jeg er en dårlig ide..

[Gjest BM2]

Jeg tror du må la han løse denne floken på sin måte. Jeg synes du reagerer emosjonelt og ufornuftig.

[AnonymBruker]

Kan man tvinge et menneske til å snakke om ting de ikke vil snakke om?

Snakket han FØR bruddet?

Hvis ikke vet du jo at dette er slik han er - å skulle forandre på det må komme fordi han ønsker det i så fall. Å tvige det gjennom ved å spille et spill syns jeg er en dårlig ide..

Takker for svar. Ja, han snakket før bruddet, og det var ofte han som tok opp ting, men når det gjelder denne saken er han tausere enn østersen. Han har latt meg gjennomgå dette alene, uten å støtte meg.

Hadde han snudd ryggen til hun, så hadde det vært en uttalelse i seg selv, men så lenge han ikke gjør det synes eg han bør uttale seg om hvorfor.

Når han spør om eg kan ha vår datter, pga jobbreise, sier jeg bestandig 'ja klart det' og så går eg hjem og avlyser evt. egne avtaler - i redsel for at han skal finne på å bruke hun som barnevakt.

Vel, er dette virkelig rettferdig?

Anonym poster: 25f11ade464d20858673f7347b4773ee

[Carrot]

Jeg syns egentlig du har svaret ditt der jeg, du er redd for at han går til henne og likevel vil du kjempe for at han skal snakke med deg og at dere skal få et godt forhold - si det til han, blir du møtt med taushet er det vel svaret du trenger. Da betyr du ikke nok til at han vil snakke med deg om det - hardt og vondt men verdt å innse tenker jeg..