Alder er bare et tall...

[Gjest Marie]

Alder er bare et tall... Det har jeg tenkt mange ganger...

Jeg møtte min samboer når jeg var 17 år. Han var mange år eldre enn meg! På grunn av dette startet ikke forholdet problemfritt. Vi tenkte begge på at dette kunne bli vanskelig. Men vi var så forelsket!

Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å satse på forholdet. Det ble naturlig for meg å flytte inn til han ca. halvannet år etterpå. Og vi hadde det kjempe bra sammen!

Hver gang noen spurte hvor gammel kjæresten min var, fikk de litt sjokk, men kom med den trøstende "Alder er bare ett tall..". Jeg kunne ikke vært mer enig!

Jeg var på det tidspunket rundt 19 år og veldig forelsket. Jeg har alltid vært litt voksen for alderen, og han var virkelig "ungkar og singel" når jeg møtte han, så han var super morsom å være sammen med.

Vi bodde i hans leilighet i ca. 4 år, hvor jeg betalt en del mat og husholdningsartikler, og en regning i ny og ne. Han eide leiligheten og hadde fulltidsjobb, mens jeg var "fattig student". For oss fungerte dette veldig fint.

Vi begynte etter hvert å se oss etter et større sted å bo, samt at jeg ville betale på et hus, i stede for å "kaste bort" pengene mine.

For et år siden fant vi drømmehuset! Det var litt dyrere enn det vi hadde sett for oss, men vi regnet mange ganger på det, og fant ut at det ville gå. Bankrådgiveren vår var ikke i tvil om at vi ville klare det, til tross for at jeg ikke var ferdig utdannet og hadde foreløpig 2 deltidsjobber...

Og det går! Ja, vi betaler hver vår del av lånet, og deler på resten av utgiftene. Men for min del er det ofte trangt om pengene. Han tilbyr seg å hjelpe meg, men har jeg kjøpt meg hus, så må jeg klare å betale det å. Jeg er litt sta som dere sikkert skjønner, men er vant til å klare meg selv, og det er krenkende for meg å ta i mot slik hjelp. Men ja, jeg har måtte "låne" penger av samboeren min i blant.

Tilbake til poenget om aldersforskjell. Jeg er egentlig ikke noe for eller mot stor aldersforskjell. Men det har mye å si hvor man er i livet. Hva man har opplevd, hva man vil oppleve, barn, osv.

Jeg har dessverre kommet til et punkt der jeg ser at aldersforskjellen vår er et problem, eller livssituasjonen vår. Jeg har en fantastisk kjæreste! Han gjør nesten alt for meg, og jeg vil si jeg gjør mye for han også. Men akkurat nå vet jeg ikke om det holder. Jeg er 24 år, og han 41 år. Vi burde tenke på å få barn snart! Jeg skulle mer enn gjerne hatt barn, helst i går. Men i min situasjon nå, passer det svært dårlig å få barn.

Jeg sliter veldig med å få ferdig utdannelsen min, og bruker mye tid og energi på den. I tillegg har jeg 2 deltidsjobber for å klare å betale huslån, studielån, regninger og mat. Det vil si at det er ikke tid (eller penger) til venner og sosialt samvær. Jeg jobber mye kveld, og hver helg. I tillegg har jeg et hus og ordne med.

Jeg er 24 år, og det jeg helst skulle gjort når helga kom, var å reise på fest! Men det har jeg ikke samvittighet til. Jeg ser jo aldri samboeren min, fordi jeg alltid jobber når han er hjemme.

Han har blitt Veldig rolig, med stor V. Han har ikke venner igjen, fordi han aldri "gidder" å reise til dem eller be dem. Han har ingen fritidsinteresser, kun å se på fotball og trav på tv, og tippe på nett. Med andre ord, han er bare hjemme. Hjemme aleine. Så når jeg har litt tid til overs, ønsker selvfølgelig han at jeg skal være hjemme. Og det burde vel jeg ønsket å. Men jeg vil ut! Ut å møte venner og familie. Jeg kommer fra en veldig sosial familie, og trives godt med mange rundt meg.

Det er vel en av grunnene til at jeg ikke trives så godt med situasjonen jeg sitter i nå. Jeg har sikkert den snilleste samboeren man kan ha, men han har funnet seg litt godt til rette i sofaen. Han er absolutt ikke lat, og han hjelper til masse i huset. Men jeg savner sosialt samvær.

Dette innlegget ble mye lenger enn jeg ønsket, og jeg vet ikke lengere hvor jeg vil med dette. Jeg er bare frustrert og lei, og måtte fortelle det til noen. Har jo ikke lenger så mange venner igjen.. Det er absolutt ikke samboeren min sin feil, men min, fordi jeg jobber hele tiden eller sitter hjemme med han. Men jeg må jobbe så mye for å klare å betale huset.

Er det verdt det..?

Det jeg tror jeg vil frem til, er at alder har litt å si. I hvert fall hvis man er på forskjellige steder i livet. Jeg kjenner nå at jeg er absolutt ikke klar for å stifte familie og "slå meg til ro". Jeg var 17 når jeg møtte han, og har på en måte aldri fått "festet fra meg". Det er ikke dermed sagt at det er aldersforskjellen, men vi er på forskjellige steder i livet.

Jeg har fått drømmehuset mitt. Jeg har en fantastisk samboer. Jeg burde ikke tenke på å flytte ut, men jeg gjør det. Ca. hvert minutt. Jeg vet at jeg må tenke meg nøye om før jeg bestemmer meg for noe.

Føler jeg allerede vet hva jeg vil. Jeg vil flytte ut. Jeg vil ha meg selv, og bare meg selv akkurat nå. Men det er så vanskelig å ta det skrittet. Ta den samtalen. Dette er jo det første ordentlig forholdet jeg har vært i, så dette er nytt for meg.

Det er også viktig for meg å ikke "dra ut tiden" nå. Tenk på samboeren min som egentlig ønsker seg barn. At han må "starte på nytt" å finne seg ny kjæreste, bli kjent, så få barn. Det tar tid. Og til lengere tid jeg bruker på å tenke på dette, jo mer "bruker" jeg av hans dyrbare tid. Men jeg vil være sikker. Tenk om jeg angrer. Han er jo virkelig helt fantastisk. Dette er vanskelig...

Jeg forventer ikke at noen gidder å lese alt dette. Men hvis noen gjør det, så må dere gjerne komme med noen tanker. Kanskje har dere sittet i lignende situasjon? Det var uansett veldig godt å få tankene "ned på papiret".