Hvor viktig er det at man liker svigerfamilien?

[AnonymBruker]

Jeg har en flott samboer, som kommer fra en familie jeg ikke går særlig overens med. De er ikke slemme, men de er utrolige slitsomme mennesker med diverse lidelser og problemer. Dette lar de gå mye utover samboeren min. Han blir ofte sliten av dem og alle deres problemer, men er selvfølgelig veldig glad i dem og stiller alltid opp.

Jeg er høflig og grei mot dem når jeg møter dem, men jeg har ingen interesse av å være med dem. De er veldig selvsentrerte og slitsomme, synes veldig synd i seg selv hele tiden på grunn av stadig nye helseproblem og lidelser, og det er omtrent alt de snakker om. Så blir jeg sittende der og jatte med.

Jeg virker kanskje slem nå, jeg vet det. Men det her er noe jeg ikke har nevnt til noen, alle tror jeg liker dem, til og med sambo. Jeg vil ikke skape noen konflikter eller dårlig stemning. Biter bare tenna sammen i familieselskap, der de sitter og prøver å overgå hverandre i hvor vanskelig de har det. De roper til hverandre og kjefter mye også. Moren sier for eksempel "hold kjeft" til barna sine.

Så det jeg lurer på er da, er det noen her ute med merkelige svigerfamilier de ikke går så godt overens med? Og hvor viktig er det egentlig? Jeg har jo lyst på barn med sambo, og at vi skal gifte oss etterhvert. Men jeg må innrømme at jeg ikke har lyst til å bli en tett og nær familie med svigerfamilien... Jeg har ikke lyst til at de skal passe barna mine og overføre de dårlige manerene og oppførselen. Og det synes jeg er trist. Har lyst på et godt forhold, som jeg ser andre har med sin svigerfamilie, der man nyter hverandres selskap og har gjensidig respekt for hverandre.

Anonym poster: e69c79eb6c688b93c24b538e2524dbce

[Gjest Gjest]

De problemene du har nå blir ti ganger verre når dere får barn. For svigerfamilien er faktisk i slekt med og en del av de barna. Barna vil ha krav på omgang med sine farforeldre (og dette kan bli et langt bedre forhold for dem enn for deg, hvis du lar dem få muligheten) Skjønt, når du allerede nå sier at du ikke vil la dem være med barna og "overføre sin væremåte" til dem... *sukk*

Du er jo sammen med sønnen til disse menneskene. De har oppdratt ham. Men de får ikke være med barnebarn, for "da kommer de til å ødelegge dem"? Du ser motsetningen i dette...?

Samboeren din har et annet forhold til dem, og det forholdet kan enten bli nærmere eller fjernere nå det kommer barn til. Men det er noe han selv må styre, ikke bli styrt av deg.

Svigerfamilie er noe man bare må ta med på kjøpet. Disse menneskene er dine, om du velger en annen mann kan det være du får noe enda verre. Eller noen som ikke vil ha kontakt med DEG. For du er ikke god nok..

[AnonymBruker]

Det kommer jo an på hvor mye kontakt man må ha. Om man ikke ser hverandre så ofte er det gjerne lettere å bite tennene sammen den lille stunden et familiebesøk varer. Om man derimot har dem boende 200 meter nedi gaten, og de stikker innom støtt og stadig, og forventer at man kommer på søndagsmiddag hver helg, er det jo straks hakket mer slitsomt...

Og gjest over: barnet har IKKE krav på tid med farforeldrene sine, ei heller har farforeldrene krav på tid med barnet... I mange tilfeller er det bedre for barna å ikke ha så mye kontakt med dem. Min mormor burde aldri fått være alene med meg, hun utsatte meg for så grov mobbing at jeg fremdeles den dag i dag ikke klarer å le med lyd...

Anonym poster: 2926af8c8eb3f77ae4b1754d3d43477c

[AnonymBruker]

Hei. Ja, det blir nok et mye nærere forhold når/hvis vi får barn. Jeg vet jeg virker selvgod i dette innlegget, men jeg får bare tåle kritikk for det. Jeg kan forklare litt nærmere hvordan svigerfamilien er for å illustrere hvorfor jeg ikke går overens med dem. Skulle gjerne forklart nærmere, men er redd for å utlevere.

Samboer har flere søsken, alle er voksne. Noen av disse har drevet på med kriminalitet, og ser ikke problemet med dette. De er alle(!) hypokondere, og tror stadig vekk de har kreft og alt mulig. Dette er omtrent det eneste de prater om når jeg møter dem. De har et ganske snevert syn på verden, ingen har utdanning. Begge foreldrene til sambo er uføretrygdede og klager mye over NAV og hvor lite penger de får og lignende, og hvor dårlig alt er. Noen av dem klager så utrolig mye på alt, jeg blir så sliten av dem. Alt er galt med alle andre, men aldri er noe deres egen feil. De setter seg i en så ufattelig stor offer-rolle hele tiden. De roper og kjefter på hverandre, og har en helt annen dynamikk enn jeg er vant med. De avbryter hverandre, ber hverandre ti stille og sier at det den andre sier ikke er viktig, og slike ting. Og når jeg sier at jeg ikke vil at mitt barn skal bli passet av dem, er dette en av grunnene.

Første gang jeg møtte dem ble jeg helt satt ut. Søsken 1 skulle fortelle meg en historie, og da bryter moren inn at h*n bare skal holde kjeft, for det h*n sier ikke er sant. Så begynner de å krangle og rope til hverandre med meg i midten.

Ja... og samboeren min er oppdratt av disse, som du sier. Og jeg ser selvfølgelig motsetningen i dette. Men han er så annerledes. Han er den eneste som flyttet ut i ung alder, den eneste som tar høyere utdanning, han har en helt annerledes væremåte. Han er rolig og har respekt for andre, er åpen for andre meninger. Han klager ikke mye og mener ikke at alt er andres feil. Han tar ansvar for sitt eget liv, rett og slett. Og det virker det ikke som det er noen i den familien ellers som gjør. De bare klager og syter og roper og mener at alle andre er idioter.

Så ja, derfor vil jeg ikke at mitt barn skal få den innflytelsen. Det er ikke slik verken jeg eller sambo er, jeg føler meg så utrolig malplassert sammen med dem.

Anonym poster: e69c79eb6c688b93c24b538e2524dbce

[AnonymBruker]

Hei. Ja, det blir nok et mye nærere forhold når/hvis vi får barn. Jeg vet jeg virker selvgod i dette innlegget, men jeg får bare tåle kritikk for det. Jeg kan forklare litt nærmere hvordan svigerfamilien er for å illustrere hvorfor jeg ikke går overens med dem. Skulle gjerne forklart nærmere, men er redd for å utlevere.

Samboer har flere søsken, alle er voksne. Noen av disse har drevet på med kriminalitet, og ser ikke problemet med dette. De er alle(!) hypokondere, og tror stadig vekk de har kreft og alt mulig. Dette er omtrent det eneste de prater om når jeg møter dem. De har et ganske snevert syn på verden, ingen har utdanning. Begge foreldrene til sambo er uføretrygdede og klager mye over NAV og hvor lite penger de får og lignende, og hvor dårlig alt er. Noen av dem klager så utrolig mye på alt, jeg blir så sliten av dem. Alt er galt med alle andre, men aldri er noe deres egen feil. De setter seg i en så ufattelig stor offer-rolle hele tiden. De roper og kjefter på hverandre, og har en helt annen dynamikk enn jeg er vant med. De avbryter hverandre, ber hverandre ti stille og sier at det den andre sier ikke er viktig, og slike ting. Og når jeg sier at jeg ikke vil at mitt barn skal bli passet av dem, er dette en av grunnene.

Første gang jeg møtte dem ble jeg helt satt ut. Søsken 1 skulle fortelle meg en historie, og da bryter moren inn at h*n bare skal holde kjeft, for det h*n sier ikke er sant. Så begynner de å krangle og rope til hverandre med meg i midten.

Ja... og samboeren min er oppdratt av disse, som du sier. Og jeg ser selvfølgelig motsetningen i dette. Men han er så annerledes. Han er den eneste som flyttet ut i ung alder, den eneste som tar høyere utdanning, han har en helt annerledes væremåte. Han er rolig og har respekt for andre, er åpen for andre meninger. Han klager ikke mye og mener ikke at alt er andres feil. Han tar ansvar for sitt eget liv, rett og slett. Og det virker det ikke som det er noen i den familien ellers som gjør. De bare klager og syter og roper og mener at alle andre er idioter.

Så ja, derfor vil jeg ikke at mitt barn skal få den innflytelsen. Det er ikke slik verken jeg eller sambo er, jeg føler meg så utrolig malplassert sammen med dem.

Anonym poster: e69c79eb6c688b93c24b538e2524dbce

Men nå er det vel slik at du har dine verdier, og de har sine. De mener at det er helt ok å rope "hold kjeft" til hverandre. Kanskje de ser noe av det du gjør som helt vanvittig. Du respekterer ikke dem, men du eier ikke sannheten om hva som er rett, hva som er klokt og hva som er idiotisk. Kanskje de synes du gjør idiotiske ting.

Synes du er selvgod ja.

Jeg mener at hvis du velger å få barn med ham så velger du at de personene skal være en del av ditt liv. Du vil få dem tettere inn på deg. Jeg håper du tenker deg nøye om.

Anonym poster: 36a77ace8f406bdfeba514f8f783e5d8

[AnonymBruker]

og det vil vise seg om han virkelig er sååå forskjellig fra dem som du har inntrykk av nå.. tror nok du blir overasket.

Og da dersom du velger å ikke få barn med ham, men finner deg en ny: så vil det være andre ting i den familien du reagerer veldig på. For sånn er nok livet. Det er ulik kultur i ulike familier. Ulike verdier og normer.

Lykke til.

Anonym poster: 36a77ace8f406bdfeba514f8f783e5d8

[AnonymBruker]

Hei. Ja, det blir nok et mye nærere forhold når/hvis vi får barn. Jeg vet jeg virker selvgod i dette innlegget, men jeg får bare tåle kritikk for det. Jeg kan forklare litt nærmere hvordan svigerfamilien er for å illustrere hvorfor jeg ikke går overens med dem. Skulle gjerne forklart nærmere, men er redd for å utlevere.

Samboer har flere søsken, alle er voksne. Noen av disse har drevet på med kriminalitet, og ser ikke problemet med dette. De er alle(!) hypokondere, og tror stadig vekk de har kreft og alt mulig. Dette er omtrent det eneste de prater om når jeg møter dem. De har et ganske snevert syn på verden, ingen har utdanning. Begge foreldrene til sambo er uføretrygdede og klager mye over NAV og hvor lite penger de får og lignende, og hvor dårlig alt er. Noen av dem klager så utrolig mye på alt, jeg blir så sliten av dem. Alt er galt med alle andre, men aldri er noe deres egen feil. De setter seg i en så ufattelig stor offer-rolle hele tiden. De roper og kjefter på hverandre, og har en helt annen dynamikk enn jeg er vant med. De avbryter hverandre, ber hverandre ti stille og sier at det den andre sier ikke er viktig, og slike ting. Og når jeg sier at jeg ikke vil at mitt barn skal bli passet av dem, er dette en av grunnene.

Første gang jeg møtte dem ble jeg helt satt ut. Søsken 1 skulle fortelle meg en historie, og da bryter moren inn at h*n bare skal holde kjeft, for det h*n sier ikke er sant. Så begynner de å krangle og rope til hverandre med meg i midten.

Ja... og samboeren min er oppdratt av disse, som du sier. Og jeg ser selvfølgelig motsetningen i dette. Men han er så annerledes. Han er den eneste som flyttet ut i ung alder, den eneste som tar høyere utdanning, han har en helt annerledes væremåte. Han er rolig og har respekt for andre, er åpen for andre meninger. Han klager ikke mye og mener ikke at alt er andres feil. Han tar ansvar for sitt eget liv, rett og slett. Og det virker det ikke som det er noen i den familien ellers som gjør. De bare klager og syter og roper og mener at alle andre er idioter.

Så ja, derfor vil jeg ikke at mitt barn skal få den innflytelsen. Det er ikke slik verken jeg eller sambo er, jeg føler meg så utrolig malplassert sammen med dem.

Anonym poster: e69c79eb6c688b93c24b538e2524dbce

Hvis du ikke har en så god kontakt med visse slektninger nå når du ikke har barn, bør du heller ikke regne med at dere får automatisk mer og bedre kontakt når du får barn. Kanskje litt i den aller første babytiden, men ikke regn med noe mer. Ta det fra en som har erfaring.

Anonym poster: bed3d5695068c4b9141c998a0999ab67

[Berit]

Jeg synes nettopp du respekterer dine svigerforeldre. Det er selvfølgelig fullt lov å ikke like dem, men allikevel vise respekt. Det er det du gjør. Det synes jeg er flott.

Har nettopp skrevet et innlegg her selv, om min mann som ikke respekterer mine foreldre. Han har aldri likt dem, og han snakker veldig stygt og nedlatende om dem. Det synes jeg er leit. Jeg er veldig glad i mine foreldre. Synes han har rett til å ikke like dem, og rett til å ikke involvere seg særlig, men jeg synes han kan bli med på besøk en sjelden gang, smile, og vise respekt. For min skyld.

Jeg synes du er flink. Jeg tror faktisk det med deres barn ikke kommer til å bli noe problem. Du behøver ikke å overlate barna alene med dem, passe dem over lang tid, men la de nå få treffe besteforeldrene sine sammen med deg. Barn har godt av å treffe forskjellige mennesker, og somoftest besteforeldrene sine, og det er vel ikke så ille en gang imellom? Tror du de vil mase om å få passe dem? Virker som de har mer enn nok med å passe på seg selv, og de har kanskje ikke så mye overskudd til å passe småbarn.

[BaronesseB]

Jeg kan ikke fordra min svigerfamilie. Vi er veldig forskjellige mennesker og setter ikke pris på hverandre i det hele tatt. En gang for lenge siden, var dette en sorg for meg. Særlig da vi fikk barn. Men tiden gikk og jeg aksepterte etterhvert at jeg og svigermor aldri kom til å ha et godt forhold. Jeg har ikke en mor selv, så jeg har alltid drømt en en svigermor jeg kan ha et godt forhold med, men slik ble det ikke. Men ting ble altså mye lettere for meg når jeg aksepterte dette. Hun må være den hun er, og det må jeg også. Man konverserer høflig såfremt det er mulig og oppfører seg som voksne mennesker, man forholder seg til hverandre. Men det er da slett ikke noen hensikt i å oppsøke hverandre om det ikke er ytterst nødvendig, om hele besøket er uekte likevel. Det er da ikke gitt at man skal ha god kjemi med svigerfamilien sin, selv om man har dette med sin partner. Det er mange år siden jeg sluttet å sørge over dette amputerte forholdet mellom meg og svigerfamilien. Det viktigste for meg nå, er at mannen min og jeg har det bra og er sikker på hvor lojaliteten ligger.

[~white lady~]

Jeg har heller ikke noe spesielt godt forhold til svigerfamilien.

Det er som om vi kommer ifra forskjellige planeter, og jeg har veldig dårlig kjemi med den ene svigerinnen min. De er heller ikke særlig sosiale, og det er nesten umulig å holde en samtale med dem.

Har lenge prøvd å bli bedre kjent med svigerinnene mine, men ble til slutt lei av å være den som viste interesse og stilte spørsmål. "Heldigvis" slekter mannen min på faren sin, han snakker jeg mye lettere med.

Vi bor i kjøreavstand, men treffes ca en gang i mnd, eller sjeldnere. Ofte drar bare mannen min og guttungen på besøk hvis jeg er på jobb eller har andre planer.

Trist ja, men man forsoner seg med det. Det viktigste er at jeg og mannen har et godt forhold.

[lillevill]

Jeg tror ikke ungene kommer til å få de samme verdiene som sine besteforeldre ts, der er det jo du og din mann som gjelder. Om farmor begynner å rope så kan du jo ta ungene ut av situasjonen, og snakke med ungene om det og hvordan den opplevelsen var.

I min situasjon så ligner nok moren min på din svigermor...Og jeg har ikke lyst å la ungen min være alene med henne, trist nok. Barnet er bare to mnd da, mulig tanken vil modnes på meg.

[AnonymBruker]

Hvor viktig det er.. Det er ganske viktig.

Men det kommer an på dine følelser, synes du selv det er viktig?

Hvis du selv ikke synes det er viktig, er det ikke det. Synes du det er viktig, er det viktig.

Det beste er vel om alle kommer godt overens med hverandre og har et godt forhold, men det er faktisk ganske vanlig (som du sikkert kan lese) at det ikke er helt match.

For min del er det ganske bra match, det kunne i allefall vært verre

Svogeren og svigerinnen derimot holder jeg meg langt unna.

Anonym poster: 0ad963244454116ba66b8894b03898d4

[Arkivskap]

Hos oss er det min familie som er sære. Men jeg biter tenna sammen og prøver å overse mest mulig. Jeg kan ikke lære gammel hund å sitte. Mine foreldre er kjempeglade i barnebarna og vil gjerne ha dem mye. Nå bor de langt unna meg, men mine unger er der ofte en uke om sommeren. De får med seg masse uvaner som jeg ikke liker, men som jeg ikke får gjort noe med dessverre.

[Redbull]

Hvis du ikke har en så god kontakt med visse slektninger nå når du ikke har barn, bør du heller ikke regne med at dere får automatisk mer og bedre kontakt når du får barn. Kanskje litt i den aller første babytiden, men ikke regn med noe mer. Ta det fra en som har erfaring.

Anonym poster: bed3d5695068c4b9141c998a0999ab67

Her er det omvendt. Jeg har mye mer til felles med familien til sambo nå. Jeg føler meg mer hjemme der nå når jeg har dattera mi. Og vi har mye med hverandre å gjøre nå

[Gjest Klare Ku]

Helt normalt å ikke være hipp hoppende glad over svigers.

Jeg er liker mine svigerforeldre og synes de begge er topp.

Eneste jeg har noe i mot er hvordan de forskjellsbehandler min samboer og hans søster. Det er nesten som de dyrker jorden hun går på, selv om hun fyllekjører, mister førerkort, får satt unge på seg så fort hun er utenfor skoleporten fra VGS og gudene vite hva.

Jeg glemmer enda ikke hvor paff jeg ble når min samboer fullførte sivilingeniørstudiet med toppkarakter og svigers brydde seg ikke. Samme uka klarte svigersøstra mi å kave seg til å bestå VGS, det ble feiret med kaker og hele slekta ble invitert inn fra store deler av landet (!).

Stadig får vi oppdateringer på hva svigerinna og kjæresten driver med. Jeg bryr meg rett og slett ikke, men det er liksom slik det er. I stedet for å spør oss om hva vi har gjort eller driver med så begynner de å snakke om og fortelle hva svigersøstra og kjæresten driver med.

Svigersøstra mi er også ganske tafatt og rett og slett litt smådum. Mange planer og handler før hun tenker. Kjæresten hennes er en sleiping og er vel den som snakker mest i familieselskap og i det hele tatt. Jeg blir sprø av å høre han sitte å snakke om vennene sine eller hans siste "plan".

Det verste er likevel når de to sitter og hinter om at de vil ha penger av svigers gang på gang. Svigers stiller jo selvsagt opp. Spør min samboer om noe hjelp på noe vis så gir de ikke noe svar og later egentlig som han ikke har spurt.

Nei, man må ikke like svigerfamilien, i alle fall ikke alle. Men man må kunne klare å unngå å ryke i tottene på de. Det kan være vanskelig, det skjønner jeg, men det er nødvendig. Personlig kunne jeg godt ha sagt svigers en god del alvordsord og jeg er ikke helt sikker på om tante og "onkel" får passe noe barn. For alt jeg vet kunne de finne på å selge ungen slik de holder på.

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har en så god kontakt med visse slektninger nå når du ikke har barn, bør du heller ikke regne med at dere får automatisk mer og bedre kontakt når du får barn. Kanskje litt i den aller første babytiden, men ikke regn med noe mer. Ta det fra en som har erfaring.

Anonym poster: bed3d5695068c4b9141c998a0999ab67

*puste lettet ut*

Anonym poster: 71894f706d189f338239aac5188e1a6d

[AnonymBruker]

Har kun lest de to første innleggene dine, ikke resten av tråden.

Høres litt ut som min svigerfamilie. Det er trist at det er slik, men jeg har en fin familie selv, så det får gå. Mannen min er helt enig med meg, og misliker dem selv, og vil ikke at de skal passe sønnen vår. Hadde ikke mannen hatt denne innstillingen, tror jeg det ville blitt veldig vanskelig. Vi har lite kontakt med dem.

Anonym poster: 855a04a4ea3151611c2c815c50ac3636

[Gjest sommerbris2012]

Min svigerfamilie er helt på tryne! Vært sammen med samboer nå i 4 år, og har et ikke eksisterende forhold til dem. Vi studerer begge to og bor forøvrig i stavanger, men er begge fra kristiansand og har familiene våre der. Foreldrene til samboer verken ringer eller gidder å komme på besøk på de snart 5 årene vi har bodd her. Så samboer har og et ikke eksisterende forhold til sin familie. Søsteren hans har han heller ikke kontakt med. Har ikke hørt noe fra søsteren hans siden før jul, så jeg ville høre om hun hadde planer i påsken,siden vi skal nedover da, og samboer har onkelbarn han gjerne vil treffe. Har ikke fått noe svar ifra søsteren hans. Dette er ikke første gangen. Jeg har spurt om hjelp til ting endel ganger uten å få så mye som et svar. Men når hun selv trenger hjelp, med flytting, barnepass etc, da står samboer på pletten. Han og jeg er veldig på å hjelpe folk, og jeg kommer fra en familie der man holder sammen og hjelper hverandre. Er ganske dritt lei av denne selvsentrerte familien hans! På en måte syns jeg det er ukoselig å bare skulle gi faen jeg også, men på en annen side er jeg lei etter alle disse årene. At det kun skal gå en vei.. til moren til samboer må vi be oss selv. Hun spør aldri når vi kommer hjemover eller ringer når hun vet vi har ferie. Feks i juleferien. Var der ikke en eneste gang på besøk. Fatter ikke ha som forehår oppi hodet på slike folk :s