hvordan takle spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Søskenbarnet mitt har hatt anoreksia i 8 år, hun er nå 22 år gammel. Vi har aldri snakket om sykdommen, jeg later som den ikke eksisterer. Hun har blitt veldig mye bedre de siste par årene, og har lagt på seg nok til at hun ikke ser anorektisk ut, bare tynn. Jeg har vært med gjennom hele prosessen, og sett henne på sitt verste. Det var helt grusomt. Hun var så tynn at jeg turte ikke ta på henne, hun var helt grå i huden, og uthult i ansiktet, så rett og slett ut som et vandrende skjelett.

Nå er hun som sagt mye bedre, men spiseforstyrrelsestankene har hun fortsatt. Hun bestemmer absolutt alt. Hun vet nøyaktig hva og hvor mye hun kan spise for å holde vekten. Hun bestemmer hva vi skal spise, gå turer osv osv. Vi kan ikke dra ut å spise f.eks, ikke kose oss på cafe eller bake boller en søndag ettermiddag. Hun finner selvsagt på legitime unnskyldninger til at vi ikke kan dette.

Kontrollbehovet er enormt. Hun styrer hele familien. Nå bor hun ikke hjemme hos foreldrene, men når vi er hjemme i ferier så er det helt tydelig hvem som er sjefen. Det er ufattelig slitsomt for alle.

Men det verste er kanskje at hun lyver så mye. Hun lyver selvfølgelig om mat. Typisk: herreguuud jeg spiste til jeg sprakk, jeg spiste så mye at jeg rullet hjem, jeg klarer ikke spise mer fordi jeg spiste så mye til middag, jeg spiser potetgull hver dag, jeg spiste 10 vaffler til dessert, and the list goes on. Men hun lyver også om mye annet; "jeg står opp og går rett på skolen uten å ordne meg" (jeg ser at hun har på sminke), "jeg bryr meg ikke om hva jeg har på meg" (man ser jo veldig godt at hun har planlagt antrekket), "jeg har ikke lest noen ting til eksamen" (får man toppkarakter uten å lese?).

Hennes nye venner vet ikke at hun har slitt med spiseforstyrrelser, og jeg tror ikke at de merker det på henne. Hun er god til fake blant andre, jeg gjennomskuer henne på flekken. Og hun lyver jo hele tiden, så hennes nåværende venner vet trolig ikke bedre. Hun endrer helt personlighet når hun er sammen med andre. Hun blir 'den morsomme', ofte på min bekostning. Hun blir et helt annet menneske, så jeg orker ikke å være sammen med henne når det er andre til stede.

Nå har jeg rett og slett fått nok. Jeg klarer ikke mer. Vi er jevngamle og har alltid vært mye sammen. Jeg har prøvd å overse oppførselen hennes i mange år, men nå er jeg så lei og irritert, at jeg orker ikke tanken på å omgås henne mer. Jeg spiller med når hun lyver, evnt later som jeg ikke hører det osv, men nå klarer jeg ikke mer.

Vi er i nær familie, og hun er jo egentlig en god venninne sett bort i fra sykdommen og lyvingen, så jeg vil ikke være irritert på henne. Vil jo ha henne i livet mitt, men herreguuuud så slitsomt

Anonym poster: 091cf3cc411af2e0f91dfe3bedcd9045

[Gjest Gjest]

Virker som du er sjalu.

[AnonymBruker]

Virker som du er sjalu.

?

Sjalu på hva?

Anonym poster: 091cf3cc411af2e0f91dfe3bedcd9045

[Gjest Gjest]

Hennes nye venner vet ikke at hun har slitt med spiseforstyrrelser, og jeg tror ikke at de merker det på henne. Hun er god til fake blant andre, jeg gjennomskuer henne på flekken. Og hun lyver jo hele tiden, så hennes nåværende venner vet trolig ikke bedre. Hun endrer helt personlighet når hun er sammen med andre. Hun blir 'den morsomme', ofte på min bekostning. Hun blir et helt annet menneske, så jeg orker ikke å være sammen med henne når det er andre til stede.

Ta deg en pils