Jeg klarer ikke mer

[Gjest Mia]

Kjæresten min er deprimert og utbrent. Alt må gjøres på hans premisser, og det har forsåvidt gått "greit" da vi har et avstandsforhold. Jeg hjelper han mye, men får også mye kjeft og hakking. Han er en noe spesiell mann og alt skal gjøres på hans måte. Han er som en tikkende bombe og har kuttet helt ut flere venner fordi de har sagt et skeivt ord til han. Slikt takler han ikke. Men han kan også være helt fantastisk, derfor har jeg holdt ut tross det andre.

Når vi sover sammen legger jeg meg ofte på sofaen etter en stund slik at han skal få sove bedre, tar hensyn hele tiden. I dag tidlig klokken seks kom han inn i stuen og vekket meg, spurte om vi kunne spise frokost og så legge oss igjen, han var sulten. Jeg svarte at jeg var kjempetrøtt og ville ikke spise nå.

Han gikk ut på kjøkkenet og styrte og bråkte noe veldig. Jeg ble ganske irritert for han kan jo ta litt hensyn han også selvom han er syk? Han slo på pc en og satt og tastet på den. Jeg sa ingenting men så sikkert litt oppgitt ut, for jeg ble fryktelig irritert.

I formiddag spurte jeg om vi skulle ta en kopp kaffe hos mine foreldre i dag fordi det er farsdag og han har enda ikke møtt dem. Han svarte at det visste jeg svaret på selv. Jeg svarte at hvis han ikke klarte forsto jeg det, jeg synes bare det var litt dumt at han ikke fikk møtt de denne gangen heller før han drar. Han svarte "hvorfor det?" Etterpå la han seg på sofaen. Jeg sa at jeg tar en liten tur til de med gave.

Da begynner han å legge ut om folk som ikke har forståelse for han og hans sykdom. Jeg svarer at jeg viser forståelse hele tiden og gjør så godt jeg kan. Da sier han at hvis jeg forsto hadde jeg aldri spurt om den kaffen...

Han roper at han kan kun være med meg når jeg har gode dager og at jeg hadde gitt han et blikk da han satt på dataen klokken seks i dag tidlig. Det og at jeg spurte om denne kaffen hos mine foreldre gjorde at han ikke visste om han kunne omgå meg mer. Hvis jeg skulle være sammen med han måtte ting gjøres på hans premisser så lenge han er syk og jeg fikk holde masken om jeg hadde en dårlig dag.

Det er mange slike eksempler og jeg blir så sliten og lei meg av det. Samtidig klarer jeg ikke å gjøre det slutt fordi jeg er så glad i han noen råd?

[Eske]

Nå skal jeg ikke jeg påberope meg noe ekspertise på området, men... Ikke utsett deg for det. Jeg ser for meg at sjansen er stor for at du enten kommer til å utslette deg selv fordi du er så glad i ham, eller begynner å forakte ham fordi sykdommen hans står i veien for deg og dere.

I et forhold skal man gi og ta, og det er selvsagt trist at han er syk, men altså.... Nei. Gå! Det må være lov for alle å ha dårlig dager, at kun den ene parten skal få vise det er uholdbart.

[Gjest Gjest]

du kan ikke leve for andre menneskers primisser og sykdom. han må nok søke hjelp og du bør tenke på hvilket liv du faktisk ønsker deg.

[Majott]

Dette høres helt uholdbart ut for din del. Synes du strekker deg altfor langt for hans del. Mens han er utakknemlig, og krever mer.

Han høres ut som han tenker kun på seg selv, og det kommer han til å bli så vant med, at når (om?) han blir frisk igjen, så fortsetter han nok med det.

Kom deg unna, og ta litt vare på deg selv. Og når den dagen kommer at du møter en ny mann, så er sjansen stor for at du får det bedre med han.

[QueenOfTheSidewalk]

Hva slags sykdom har han? En som ikke kan kontrollere hva han sier? Hva heter den sykdommen igjen?

Jeg har vært utbrent selv, men klarte å snakke ordentlig til folk, for jeg hadde ikke den lidelsen han har.

[Betelgeuse]

Depresjonen er ikke problemet her, men hans manglende ut- og innsikt, spør du meg. Et forhold skal aldri være på den enes premisser, uansett hvor syk han/hun er! Å hjelpe hverandre sammen, er noe helt annet.

[AnonymBruker]

Depresjonen er ikke problemet her, men hans manglende ut- og innsikt, spør du meg. Et forhold skal aldri være på den enes premisser, uansett hvor syk han/hun er! Å hjelpe hverandre sammen, er noe helt annet.

Enig her. Verken depresjon eller utbrenthet får noen som i utgangspunktet ikke er selvsentrert til å bli det i så stor grad. Om han i utgangspunktet hadde en god dag (som han sa) burde han vært i stand til å se deg litt. Her er det bare meg-meg-meg.

Hvordan forventer han å lempe seg selv ut av en vond sirkel ved å stirre mot midten av den? Uten et dytt ut av status quo vil han jo alltid være der, og dermed deprimert... Har han noen formening om når han vil ha bedret situasjonen sin? Snakker vi 3-4 mnd, 1-2 år?

Anonym poster: a1de95f27bd878ca6b6e38a8f370e8f8

[AnonymBruker]

Har slitt ganske mye med depresjon selv, men aldri forventet at folk skal ta hensyn til om jeg har en dårlig dag eller ikke. Heller motsatt, jeg selv tar hensyn til andre. Prøver så godt jeg kan og har jeg en veldig dårlig dag holder jeg meg for meg selv. Han høres bare ut som en egoistisk person med dårlig selvinnsikt, og dette har ikke noe med depresjonen å gjøre spørr du meg.

Anonym poster: 33f31802fbe6f9aa8ec55b3b992496e6

[Strixvaria]

Du setter deg selv til side i dette forholdet, og danser etter hans pipe. Det er faktisk ikke veldig vanlig at psykisk syke syter over sykdommen sin slik han gjør - de fleste skammer seg (noe som i mine øyne er feil, men det blir en annen sak) og forsøker å gjemme bort problemene sine. Jeg har til gode å møte noen som skyver sykdommen fremfor seg på den måten - "du vet jo at jeg er syk, alt er din skyld!" er et personlighetsproblem, og har ikke noe med eventuell sykdom å gjøre. Det henger snarere sammen med et kontrolleringsbehov og en stor trang til å hevde seg selv og kreve oppmerksomhet fra omgivelsene. Han takler ikke at han selv ikke står i sentrum, at du ikke føyer deg etter hans ønsker og "behov", og da blir han sint og furtete på nivå med en trassig 4-åring. Han bryter deg ned til ingenting, til du må gå på glass (eller hva man sier) rundt ham i frykt for å gjøre ham sint og/eller lei seg. Du utsletter deg selv på denne måten, og dette forholdet kommer til å gi deg mange flere negative opplevelser enn positive, det vil frata deg energi, viljestyrke og selvtillit, og til slutt sitter du igjen med svarteper i et døfødt forhold. Gå mens du ennå har selvfølelsen i behold.

[Rainbow]

Jeg har selv vært utbrent i tre år og er på vei til å bli frisk, men jeg har da aldri oppført meg sånn. Det har vært mange ganger jeg har måttet si nei til ting, spesielt sosiale ting, fordi det er veldig slitsomt og tar mye energi. MEN da har jeg da forsøkt å forklare hvorfor jeg ikke orker, satt ord på hvordan det føles og beklaga når ikke jeg har greid å gjøre de tingene jeg blir spurt om.

Syns ikke det er holdbart å bare si "det vet du svaret på" og å bråke og ikke vise noen form for hensyn under dekke av at man er syk. Man er ikke den eneste i verden selv om man ikke er frisk.

Jeg har ikke hatt depresjon i kombinasjon med utbrenthet selv, så vet jo ikke hvordan det arter seg, men uansett syns jeg man kan ta hensyn. Å gjøre sosiale ting som det du foreslo når man er utbrent kan være fryktelig slitsomt, fordi slitenheten kjennes som om du har vært skikkelig på fylla og fremdeles har litt promille. Man er svimmel, kvalm, ser uklart, verden snurrer rundt, det er vanskelig å konsentrere seg og fokusere. Men dette går det an å si, istedet for å beskylde deg for å ikke ta hensyn når du allerede tripper rundt på eggeskall for å ikke forstyrre.

Det er jo sånn at noen dager orker man mer enn andre. Derfor må det være lov å spørre, selv om man som oftest får nei. Og noen ganger kan det være fint å komme seg ut litt, gjøre noe sosialt, og heller gjøre det veldig fort og kort, ikke drøye det lenger enn man orker.

Jeg syns heller ikke det høres bra ut for ham å sitte på dataen klokka seks om morran. Man trenger mye søvn og hvile som utbrent, og dett er ikke veien å gå. Jeg skjønner ham på det at det er vanskelig når det føles som ingen forstår, og ingen vet hvor vanskelig det er å gjøre ting når man er ekstremt sliten, eller når småting som å gå i butikken kan ta all energi. Men når du allerede tar så mye hensyn som du tar kan han ikke forvente at du er tankeleser heller.

Han må hvile. Mye. Men depresjonen blir ikke bedre av det. Til det kan det hende han trenger profesjonell hjelp..