du som fikk barn "tidlig" i livet - angrer du noen gang på at du ikke ventet?

[AnonymBruker]

hva mener du er "tidlig" forresten?

hvorfor angrer du evt eller syns du det var perfekt tidspunkt?

Anonym poster: d164c2f38d9d659e6a209f3e28842ba8

[AnonymBruker]

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 26 og mitt andre da jeg var 28. Kvalifiserer meg vel ikke til noen deltagelse i Unge mødre akkurat, men i forhold til venninner som får sitt første barn når de er 40, så føler jeg at jeg fikk barn tidlig og at jeg var ung småbarnsmor. Det har kanskje også noe å gjøre med at jeg selv ikke følte meg voksen på den tiden.

Jeg hadde funnet en mann som jeg var trygg på kom til å bli en fin pappa, uansett om vi kom til å holde sammen resten av livet eller ei, og det tror jeg er viktig. Jeg har litt for mange venninner som sliter med at pappan til barna deres ikke er så veldig god far, og enda verre blir det når de skilles og denne "ikke så gode faren" skal ha barna halvparten av tiden.

Når det gjelder alder, så var jeg i sluttfasen av perioden der jeg syns det var viktig med fest, og jeg studerte. For meg var det perfekt å kombinere småbarn med studier, selv om det selvsagt var slitsomt. Og nå ser jeg at jeg har store selvstendige barn samtidig som jeg enda er ganske ung og har livet foran meg. Jeg ser også hvor slitne mine 40 år gamle småbarnsmor-venninner er. Tror man takler dette bedre som yngre.

Men som nevnt - det aller viktigste er at man tenker over hvem man får barn med. Den personen skal være i barnets liv resten av tiden, og i ditt. Også dersom dere går fra hverandre. Er han du er forelska i en som kommer til å bli en god far? Det spørsmålet syns jeg litt flere skal stille seg.

Anonym poster: bc2db313b1848f15aa4d077ce7c93d5f

[AnonymBruker]

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 26 og mitt andre da jeg var 28. Kvalifiserer meg vel ikke til noen deltagelse i Unge mødre akkurat, men i forhold til venninner som får sitt første barn når de er 40, så føler jeg at jeg fikk barn tidlig og at jeg var ung småbarnsmor. Det har kanskje også noe å gjøre med at jeg selv ikke følte meg voksen på den tiden.

Jeg hadde funnet en mann som jeg var trygg på kom til å bli en fin pappa, uansett om vi kom til å holde sammen resten av livet eller ei, og det tror jeg er viktig. Jeg har litt for mange venninner som sliter med at pappan til barna deres ikke er så veldig god far, og enda verre blir det når de skilles og denne "ikke så gode faren" skal ha barna halvparten av tiden.

Når det gjelder alder, så var jeg i sluttfasen av perioden der jeg syns det var viktig med fest, og jeg studerte. For meg var det perfekt å kombinere småbarn med studier, selv om det selvsagt var slitsomt. Og nå ser jeg at jeg har store selvstendige barn samtidig som jeg enda er ganske ung og har livet foran meg. Jeg ser også hvor slitne mine 40 år gamle småbarnsmor-venninner er. Tror man takler dette bedre som yngre.

Men som nevnt - det aller viktigste er at man tenker over hvem man får barn med. Den personen skal være i barnets liv resten av tiden, og i ditt. Også dersom dere går fra hverandre. Er han du er forelska i en som kommer til å bli en god far? Det spørsmålet syns jeg litt flere skal stille seg.

Anonym poster: bc2db313b1848f15aa4d077ce7c93d5f

you just made my day. takk. jeg er nybakt studerende mor på 26 år. av og til kan det tenkes at babyprosjektet kom litt brått på, men det var jo bare fordi jeg hadde møtt the one and only, som også var og er fantastisk med barn...

gleder meg til jeg er 40 jeg da? og de som fortsatt lever livet er slitne mens jeg har fått tilbake overskuddet...

Anonym poster: bf48f1c32e6c3b6342c0292ed83a33d1

[Celtic Heart]

Jeg var 20 og 22 da jeg fikk mine. Jeg har aldri angret på at jeg fikk de tidlig. Men jeg har nok mange ganger ønsket at jeg var eldre i forhold til ungenes sykdommer og diagnoser. Ikke fordi jeg har problemer med å takle dem, men fordi jeg har hatt problemer med å bli trodd av leger og ergo har ungene fått hjelp "for sent"

Både jeg og mannen har unge foreldre selv og derfor har vi alltid ønsket å fått barna unge.

[Gjest Meg]

Jeg fikk barn med helt feil mann, til helt feil tid, i helt feil situasjon. Omstendighetene skulle jeg gjerne ha forandret på, men barnet ville jeg ikke vært foruten. Dette barnet er snart voksent og fikk aldri søsken. Det er mulig jeg hadde fått flere barn dersom ikke alt hadde vært så vanskelig første gangen.

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn med helt feil mann, til helt feil tid, i helt feil situasjon. Omstendighetene skulle jeg gjerne ha forandret på, men barnet ville jeg ikke vært foruten. Dette barnet er snart voksent og fikk aldri søsken. Det er mulig jeg hadde fått flere barn dersom ikke alt hadde vært så vanskelig første gangen.

lov å spørre hva som gikk så forferdelig galt?

Anonym poster: bf48f1c32e6c3b6342c0292ed83a33d1

[Gjest Meg]

lov å spørre hva som gikk så forferdelig galt?

Anonym poster: bf48f1c32e6c3b6342c0292ed83a33d1

Faren mishandlet meg psykisk i mange år. De årene jeg skulle brukt til å ha det fint sammen med barnet mitt gikk til sakte men sikkert å bygge opp livet mitt igjen. Dessuten må jeg fremdeles, så mange år etterpå forholde meg jevnlig til denne mannen. Det gjorde at det tok mye lenger tid.

Velg hvem du får barn med.

[Gjest Purple Haze]

Jeg fikk førstemann da jeg var 20 og nr 2 da jeg var 24. Nå er de 24 og 20 år, jeg er fortsatt ung, sprek og har masse overskudd og tid til det meste jeg har lyst til å gjøre. Har aldri angret et sekund på å ha fått barn tidlig

Derimot synes jeg det er merkelig at man betegner seg som ung mor når man er 26. Da er man voksen. I mine øyne er alt under 22 ungt, og under 20 er for ungt for å få barn.

[Majott]

Jeg fikk førstemann da jeg var 20 og nr 2 da jeg var 24. Nå er de 24 og 20 år, jeg er fortsatt ung, sprek og har masse overskudd og tid til det meste jeg har lyst til å gjøre. Har aldri angret et sekund på å ha fått barn tidlig

Derimot synes jeg det er merkelig at man betegner seg som ung mor når man er 26. Da er man voksen. I mine øyne er alt under 22 ungt, og under 20 er for ungt for å få barn.

Jeg var 21 og 25 da jeg fikk mine, og barna er 20 og 24

Hadde nok ikke planlagt å få barn så tidlig, men har i ettertid vært veldig glad for det.

Opplever som deg stor frihet og har mye overskudd, men er glad jeg er ferdig med oppfølging, foreldremøter, dugnader, osv osv. Det er så deilig å ha tid til andre ting nå.

Har vært så heldig å ha et nært forhold til begge mine, og kanskje har det en sammenheng med at jeg fortsatt er såpass ung selv? Jeg vet ikke om vi hadde hatt samme nære forhold om jeg var bortimot 60 når de var i 20-årene. Men kanskje.

Enig med deg i at når man er 26, så er man faktisk voksen, og ikke ung mor lenger.

[smilo]

Jeg hadde tre barn i perioden 21 til 27 år, og har ikke angret en dag. Nå nærmer de eldste seg seg voksen alder og jeg har mange fine år med store barn foran meg.

[AnonymBruker]

Jeg fikk nok barn for tidlig. Ikke for tidlig som i alder, men som i forhold selv om vi hadde vært samboere et år. Nå var graviditeten ikke planlagt og jeg kunne ikke ha vært foruten sønnen min. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde valgt en annen far. Det hadde gjort livet mye lettere for oss begge to. Nå må vi begge leve med konsekvensene av mitt valg.

Anonym poster: ed9c2c1e799c6454be03ea21bdb48f28

[momo]

Jeg fikk mitt første barn en uke etter min 23 års dag, barnet ble til på p-pillen. Det eneste jeg skulle ønske var at jeg hadde rukket å studere i utlandet, eller studere i det hele tatt først.

Men ellers har jeg aldri angret noe og ville ikke vært barnet foruten. Jeg er nå 34 år, og starter til høsten på høyskole, med plan om en mastergrad. Så sånn sett så er det aldri forsent.

[nickless]

Nr 1 kom når jeg var 23 , nr to når jeg var 26 Var jo ikke veldig ung , men ser bare fordeler med å få barna mine før jeg bikket 30-35 , og føler vel jeg er heldig når venninene mine er midt i nattevåken. Mannen var på plass i livet mitt , og vi så ingen grunn til å vente ! De kommer jo ikke på bestilling babyene heller , og da var det godt å vite vi hadde mange år å prøve på ! Har energi og overskudd , og er jeg heldig har jeg det til barnebarna også !

[Gjest Anonymia]

Nummer 1 kom da jeg var 23. Hadde utrolig mye overskudd til å rese med lite barn, gjøre saker aktivt, tulle og tøyse, og var fremdeles ung da ungen ble større. Husker jo også bedre at JEG har vært ung en gang! (barnet er 13 år idag).

Nå er vi igang med nummer 2, og er faktisk mer redd for sykdom og død nå, synes det er litt mer strev å skulle reise, gjøre saker... Er litt mer bedagelig av meg nå, enn da jeg var yngre! Men også tryggere på meg selv, min mann, og ikke så redd for å feile eller be om hjelp.

[AnonymBruker]

Fikk jentene mine som 18 og 20 åring, angrer ikke et sekund! Full av energi, og jentene sier de har hatt verdens beste barndom <3 Fikk også et barn som 30 åring, det var kjempeforskjell med tanke på å energien.

Anonym poster: 9a3e3e65339aeb5ad5291b325bcfc099

[AnonymBruker]

Mitt eldste barn ble født da jeg var 20. Hun er nå snart voksen, og en fantastisk flott jente jeg er utrolig stolt av. Så nei, jeg angrer ikke på henne i det hele tatt, men helt ærlig: livet mitt hadde vært ganske mye lettere hvis jeg hadde vært ferdig med utdannelsen før jeg fikk barn. Da hadde jeg nok hatt en jobb jeg tjente mer i, og trivdes bedre i, men pga alenemortilværelse med dårlig råd gikk det etterhvert utover studiene og jeg måtte slutte.

Mitt aller yngste barn, som ble født da jeg hadde "alt" på plass, har nok hatt det verken bedre eller dårligere enn førstemann. Men jeg hadde det mye lettere og nøt svangerskap, barseltid og småbarnstid med en helt annetn trygghet enn med førstemann. Det var deilig, til tross for at jeg merket at kroppen ikke var 20 lenger

Anonym poster: 177b230494d37f489adef3396348c6a2

[ungmammaa]

Jeg er 19 år, og har en datter på 6 mnd, bor i lag med barnefar. Angrer IKKE at jeg ble mor i tidlig alder, jeg stor trives som mamma. savner ikke ungdomslivet, men er en rolig jente av meg. barnefar ble ferdig med fagprøven for noen måneder siden. når mamma permisjonen er ferdig, tenker jeg å gjøre ferdig utdannelsen min. Men som sagt så angrer jeg ikke på at jeg ble mor i tidlig alder. :-))

[metempsychosis]

Jeg var 22 og 24 da jeg fikk mine. Det kan til tider være litt tøft med to energi-ladete gutter i hus, spesielt med en far som jobber mye... Men selv om jeg er til tider utslitt, så legger jeg meg alltid med lykke følelse om kvelden ♥

Det kan sies at når jeg ble gravid med min første (21 år) så var jeg allerede "ferdig" med festing og uteliv. Tenker som så at når barna kommer til å gå begge i fulltid på bhg (om tre år) så er jeg jo ikke 30 engang. Det er mye man kan fremdeles utrette da (med tanke på studier, kurs, jobb...)

[AnonymBruker]

Ja det hender jeg "angrer", spes når jeg ikke får gått ut og slappet av og gjøre som jeg vil, og når jeg ikke får lest nok på pensum og føler jeg ikke strekker til hverken her eller der. Men jeg vill jo ikke vært foruten ungen min heller:)

Anonym poster: d88c79ee9d9b6cc42f025e91f66c9c57

[Lalunaa]

Jeg fikk barna når jeg var 19-21 og 24 år og jeg angrer ikke i det hele tatt!! Jeg ble alene med ungene når jeg var 25 år, men det har gått helt supert jeg har studert(er ferdig med høyskoleutdannelse til sommeren) ungene har det fint, de vokser og koser deg, jeg har også truffet mannen i mitt liv som har en stor plass i livene våre. Jeg elsker livet mitt <3 !!