Beslutningen er tatt. Nå er jeg singel!

[CoffeeCup]

Hei.

Jeg har tidligere skrevet flere innlegg her om hvor usikker jeg har vært i mitt forhold. Vi var sammen i 5 år og jeg har hatt mange usikre perioder. Det siste året har usikkerheten tatt av og jeg skyldte lenge på andre ting, før jeg endelig tok mot til meg og gjorde det slutt.

Så nå er jeg singel.

What now??

Jeg har vært en tøffel, det innrømmer jeg. Hans behov og vårt forhold har kommet foran alt annet, altså har jeg ikke det største nettverket igjen. Jeg har noen gode venner, mange dårlige... Mange fjerne, få nære.

Lange dager, mye alene. Jeg har ikke vært alene på 5 år. En hel helg alene nå føles mildt sagt ensomt...

Men jeg har tatt beslutningen, og jeg vet det var det riktige. Allikevel føles det ikke riktig å være alene... Jeg gråter en del, føler meg helt liten og alene i den store verden. Vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg skal finne på, hvem jeg skal være sammen med...

Singel etter 5 år, helt rett, men ikke lett...

Noen med tanker, erfaringer eller tips? Setter pris på det. Ca 4 uker siden jeg ble singel nå og ting tar visst lenger tid enn jeg trodde...

[AnonymBruker]

Gratulerer

Du må venne deg til å være singel og alene igjen, være alene uten å være ensom, at du finner glede og lykke i deg selv.

Skjønner hva du mener, jeg hadde et forhold hvor han og forholdet gikk foran meg, og når det ble slutt innså jeg at jeg satt der med masse dødtid og ledig plass, liksom..

men det lærte jeg å fylle med meg og mitt, jeg ble hovedpersonen i livet mitt, men det tar litt tid, det kommer etterhvert.

Anonym poster: 0c4bb00455da8a9305a07e09b0608bbd

[AnonymBruker]

Gratulerer!

Forsøk å kos deg litt, midt oppi det hele. Gjør hyggelige ting alene (tenn noen lys, lag en god kopp te, les en fin bok/se en film, gå en tur i skogen eller noe annet hyggelig?) og sammen med venner/familie. Ikke stress med å finne en ny, det er veldig sunt å lære seg at man kan ha det helt ok alene. Det gjør underverker for selvtilliten!

Anonym poster: 66c4b11e8ed777917c671bcb9d259a3f

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det når du konfronterte han med det?

Anonym poster: f426c34e6b65e7273564235a2ac12109

[CoffeeCup]

Hvordan gikk det når du konfronterte han med det?

Anonym poster: f426c34e6b65e7273564235a2ac12109

Tusen takk for at dere deler. Jeg vet ikke hva jeg forventet egentlig, visste jeg kom til å være alene, men ikke sånn som dette. Han har vært min beste venn i 5 år. Vi er fortsatt venner, men det blir jo ikke det samme...

Angående konfrontasjonen. Jeg har nevnt flere ganger tidligere i år at jeg er usikker, men denne gangen var jeg nok mer bestemt. Først ble han ganske sint, ville ikke se meg. Jeg dro ut en tur. Jeg kom tilbake og han var så lei seg, gråt og tryglet meg om å bli. Selv da klarte jeg å holde meg, og forklarte han hva som var greia, at det ikke gikk lenger. Uansett hvor mye han tryglet, klarte jeg å holde tilbake, ikke gi etter som jeg har gjort før. Det var også da jeg skjønte at jeg virkelig tok den rette beslutningen. I etterkant virker det nesten som om han har det lettere enn meg. Han er med kompiser, tar ikke telefonen når jeg ringer. Når han ringer tilbake høres han glad ut, men litt opptatt. Har ikke helt tid til meg. Så jeg tenker at det kanskje var det rette for han også...

Nå gråter jeg igjen... Er så redd for å være alene... Vet jeg ikke skal finne meg noen med det første, men for første gang i livet, har jeg stor forståelse for dette med re-bound forhold. Vil at noen skal holde kjærlig rundt meg som han gjorde. Passe på meg, sørge for at jeg har det bra. Nå må jeg gjøre dette selv. Ja, nå er det jeg som er hovedpersonen i mitt eget liv. Og eneste som kan ta ansvar for meg selv, er meg. Men jeg vil allikevel ha en klem, jeg SKRIKER etter en klem...

[Cordelia]

Spør en nær venninde om du kan få en god klem da kanskje? Kan dere ikke ta en skikkelig vennindekveld hvis du har noen i nærheten. Også som andre sier her stell godt med deg selv og venn deg til singeltilværelsen.

Ta med deg tekoppen eller lignende og en notatbok. Skriv opp alle fordelene du har med å være singel, og begynn å planlegge alle morsomme tingene du kan gjøre nå som du er fri. Her kan jo nettet være et kjekt verktøy. Nye hobbyer du har lyst til å prøve, matretter du kan spise uten å tenke på hva andre liker, ferieturer, aktiviteter for å bli kjent med nye mennesker. Og selv om du nok har mer enn godt av å være singel en stund nå er det jo ingenting som stopper deg fra og kikke rundt deg å se på fine gutter eller flørte litt uskyldig.

Gratulerer, du har hele verden for dine føtter, og nå er det bare deg som gjelder.

(edit)

Endret 10. november 2012 av Cordelia

[SmartA]

Hei, kjære deg.

Først og fremst: Innstill deg på at dette tar tid. Sannsynligvis mye lengre tid enn du hadde trodd. Jeg har vært singel i snart to år, og det er fortsatt fælt innimellom (grusomt brudd, da, jeg ble dumpet på en veldig ufin måte, så det trenger slett ikke å bli slik for deg).

Jeg støtter dem som sier at du må bruke det du har av nettverk for alt det er verdt: Familie og venner er gull i den fasen du er i nå. Og våg å være åpen om at du har det kjipt, det er ingenting flaut i det. Selv om det var du som gikk, så har du sikkert en sorg over det som har vært, og ikke minst over det som aldri vil bli noe av. Svir skikkelig, I know!

Jeg hadde aldri klart meg gjennom sorgprosessen uten familien min, og et par virkelig solide venner. I tillegg var jeg snill mot meg selv, og tvang meg til å gjøre ting som jeg liker: Trente masse (selv når jeg innerst inne bare følte for å grine under dyna), spiste god mat, pleide meg selv, etc. Det ble faktisk bedre etter hvert.

I dag har jeg det bedre enn på lenge, og tenker at livet slett ikke er så ille. Først nå klarer jeg å tenke at det hadde vært litt kult å treffe en ny mann (prøvde en rebound i en periode, men det funket ikke for meg). Men jeg tar altså ikke hva som helst, livet mitt er for bra til at jeg trenger en partner for enhver pris. Husk at det er forskjell på å være alene og å være ensom!

Lykke til - du kommer til å få det fint igjen, selv om det kanskje ikke føles slik akkurat nå. Klem!

[Gjest Reza08]

Brudd med typen er ikke alltid like lett. Selv om det kanskje er det riktige, føles det ofte veldig tungt en stund i etterkant av bruddet. En del tunge stunder følger med. I denne perioden kan man som du sier føle seg veldig ensom, tom og forlatt. Noe som er helt normalt. Hvor lang tid det tar er individuelt, men når du har fått det litt på avstand, går det lettere.

Familien og bekjente er ofte en god løsning i alt det vanskelige. Du er i den tyngste fasen, og da er det viktig med noen som kan støtte deg og fortelle deg at du er gull verdt. Gjør ting som du føler er positivt, og bruk tid på det. Skulle det vise seg å være lettere sagt enn gjort, prøv bare å blokker alle negative tanker ute, pust inn og slapp av. Tenk framover. Du har en god fremtid i møte. Ta den tiden du trenger.

Lykke til!

[AnonymBruker]

For min del tok det bare noen uker/et par måneder å venne meg til å være alene igjen (etter et fireårig forhold), så det kan gå ganske så fort. Det spørs vel hvor forberedt du var på bruddet, og ikke minst hvordan du nå velger å håndtere situasjonen.

Gjør det beste ut av det! Du kan ha det helt flott alene, du er sterk nok til å stå på egne bein! Og en eller annen dag vil et nytt, herlig menneske komme inn i livet ditt.

Anonym poster: 66c4b11e8ed777917c671bcb9d259a3f

[LiKa1986]

Føler med deg, men det går over Tar bare lenger tid for enkelte..

for min del har det gått veldig fort. Jeg er klar for å date igjen, selv om det ikke er mer enn 1 uke siden jeg fikk beskjed om å flytte ut fra kjæresten, vært samboere bare et halvt år. Men etter å ha blitt behandla som luft og nesten ikke vært venner de siste månedene har det nok kjølna betraktelig, slik at det var ikke så mye jeg trengte å komme over.

Ville bare si deg at du må bare holde ut, og bruke nettverket du ar til det fulle. Sjeldent man får så mange klemmer som etter et brudd

[AnonymBruker]

Blir mer og mer overbevist om at akkurat det samme skulle jeg gjort for lenge siden..

Anonym poster: f426c34e6b65e7273564235a2ac12109

[CoffeeCup]

Åhh så godt å lese svarene deres.

Ja, jeg har det tøft. Tar meg selv i å si at jeg har det bra til de som spør. Har ikke for vane å være til bry. Vil gjerne være den sprudlende glade som folk liker meg for... Vanskelig å strekke ut en hånd faktisk. Vil være sterk og tøff! Men jeg er jo ikke det. Lyver litt for meg selv også der.

Jeg lener meg på to ting: Jeg VET nå at jeg har gjort det riktige og jeg VET at med tiden blir alt bedre.

Må bare takle denne vonde tiden. Jeg tillater meg å gråte alene, det er egentlig litt deilig. Med en gang jeg holder på med noe, tar vare på meg selv og gjør ting jeg liker og som får meg til å føle meg bra, er sorgene glemt. Tiden i mellom er den som sliter på meg. Men det må jeg også tillate meg tror jeg. Å ha det litt vondt, ikke undertrykke det og overkjøre meg med aktiviteter.

Treningen har uteblitt, det er vel det dummeste jeg har gjort de siste ukene. Skal ta fatt i det til uka igjen :D Jeg føler meg jo alltid bedre når jeg har trent! Kanskje jeg til og med møter noen på treningssenteret, en å trene med, en å snakke med kanskje? En å ha det litt gøy med. Man kan jo drømme?

[CoffeeCup]

Jeg også tenker som siste AB at jeg angrer litt på at jeg ikke tok den beslutningen før... Er nok mange som går rundt og er usikre. Men allikevel er jeg glad for at jeg virkelig ga en innsats både ovenfor meg selv og ovenfor han, til å sette inn et støt for å få det til å fungere. For da vet jeg hvertfall nå at jeg virkelig har prøvd, og at han har fått muligheten til å prøve!

[kubrak]

Setter pris på det. Ca 4 uker siden jeg ble singel nå og ting tar visst lenger tid enn jeg trodde...

...det å bli vant med å være singel?

[CoffeeCup]

...det å bli vant med å være singel?

Tja, ikke bare det. Men trodde f.eks. ikke jeg fortsatt kunne komme til å bryte ut i tårer når som helst. Eller at savnet om å ha noen som klemmer meg kjærlig fortsatt ville være så tungt. Jeg vet ikke helt, følelser i spinn

[AnonymBruker]

Kjenner til det med å være usikker i et forhold. Jeg var nedprioritert og det var kommunikasjonsproblemer i tillegg. Har nå vært singel i 5 uker etter 7,5 år i forhold. Brukte lang tid på å bestemme meg og angrer ikke på at jeg gjorde det slutt. Har fortsatt ei god tone med exen, men han sliter mer enn meg.

Jeg lever livet og er stadig med venninner. Prøver å utvide nettverket rundt meg. Har brukt mye tid på å snakke med venninner og jeg tenker positivt og ser framover. Hovedfokuset har jeg på meg selv og jeg stortrives som singel.

Dette klarer du fint, men ikke vær for mye alene. Det er jo da tankene kommer. Ta en fest, kos deg med venner og få nye venner. Nyt tiden framover!!!

Anonym poster: 1d7aa49bad8a0fc66a1e9116f0c9f772