En liten hverdagshistorie

10. november 2012

Dette er en liten hverdagshistorie som jeg fikk lyst til å dele med dere, fortelleren har selv skrevet historien sånn at den er anonymisert, så jeg håper den får lov til å ligge her litt selv om den ikke er min.

Fifteen men on a dead man's chest

-Yo-ho-ho, and a bottle of rum!

Drink and the devil had done for the rest

-Yo-ho-ho, and a bottle of rum

Like nedenfor balkongen min ligger en lekepark med stor sandkasse. I sandkassen ligger ett skip av tre. Ett sjørøverskip. En gjeng med sjørøvere (barn; 7 til 9 år tenker jeg) er i full sving med dagens voldsomme lek.
En periode ødelegges leken av krangling. En svær og obsternasig guttunge skriker at det er han som skal være kaptein Sabeltann! Stemmen hans er vond. Aggressiv. Såpass vond og aggresiv at jeg begynner og følge med på barna. Hans motstander, en liten kar med blå lue på snei og fint halvlangt hår stikkende ut fra under lua, prøver å kjempe i mot. Med gråten i halsen forklarer han at det var jo han som først sa han skulle være kaptein Sabeltann! Den svære, aggressive gutten er umulig å rokke. Det ser ut som han vil sloss med livet som innsats for kapteintittelen. En jente går bort til den lille, ulykkelige karen med lua på snei og tar ham godt i hånden. Hun sier at det ikke gjør noe hvis han vil gråte.
En periode vurderer jeg faktisk å rope ned til dem at den lille gutten skal være Kaptein Sabaltann! Fordi han sa det først vel! Hælsikken heller!! Jeg tar meg i det. Skulle derimot den svære, selvutnevnte kapteinen gå til angrep, vil jeg ta den lille, ulykkelige i forsvar. Men så plutselig, der han står med den snille jentas hånd i sin, lyser han opp. Ansiktet forandrer seg fra ulykkelig til, hva skal jeg si, positivt beinhardt! Nærmest grimt.
Med sikker stemme sier den lille gutten at greit, du kan være kaptein Sabeltann, men jeg, jeg skal være kaptein Jack Sparrow! Det blir ganske stille. Den lille jenta og de andre barna nikker nærmest sagnomsust på hodet. En annen liten kar som sitter litt fra de andre med plastikksverd over fanget, gjentar navnet som om det var magisk, – ”Kaptein Jack Sparrow ja! Han er jo mye tøffere!”
Kaptein Sabeltann blir stum. Han stirrer resignert rett på gutten med lua på snei.
Jenta som ville trøste, hopper lett opp og ned i glede.
Kaptein Jack Sparrow strener sikkert opp på skipets bro og stiller seg fint foran roret ved siden av kaptein Sabeltann, som har blitt overraskende molefunken. Sparrow retter på lua si og beordrer at man skal seile sørover. Mannskapet sier seg hjertens enig.
Etter en stund trekker Kaptein Sabeltann seg ut av leken. Slukøret går han sakte der i fra. Jack Sparrow roper at de kan jo være kapteiner sammen! Det går helt fint! Men det hjelper ikke. Sabeltann forsvinner hjemover. Trist og mutt gir han beskjed om at de sikkert kan leke sammen en annen gang, men ikke i dag, for han har blitt lei seg. Kaptein Sparrow roper ett positivt ”Ok! Håper du er glad igjen i morgen!”
Noen ganger i området der jeg bor, i trappeoppganger, i butikken på hjørnet, på vei til parkeringsplassen, møter jeg den lille gutten med lua på snei og fint, halvlangt hår. Noen ganger titter han opp på meg. Når jeg sier hei, smiler han stort og sier det samme. Bittelille kaptein Jack Sparrow bor i nabolaget mitt. Han er en bra liten fyr.