Den tøffe sannheten om voldelige forhold.

[dobri123]

Det var i slutten av sommerferien det hele startet. Jeg hadde aldri vært jenta til å få et forhold, jeg følte vel også at jeg ikke passet det og var heldig om noen noengang ville ha meg. Jeg er 1.70 og veier 60kg, jeg har langt blondt hår og er Norsk, normal jente. Men selvtilliten var aldri på topp hos meg! Det kan det kunne bli verre hadde jeg aldri trudd. Min mormor gikk bort fra oss noen måneder før noe som jeg tok hardt innpå meg. Jeg hadde flyttet noen timer unna familie og begynt på ny skole, nytt liv. I slutten av sommerferien var jeg hjemme hos mine foreldre, og jeg og en venninne fra hjembyen bestemte oss for å invitere noen venner hjem. Hun hadde en kamerat jeg syns var litt små søt og tenkte kanskje jeg kunne få en liten sommerflørt så etter mye overtaling fikk jeg hun til å invitere han. Vi drakk, koset oss og kvelden endte i seng med oss to. Dagen etter ville han vi skulle finne på noe, og det gjorde vi! De neste dagene var vi sammen hele tiden. Det var vel ett par uker flørting før han, en kamerat og jeg bestemte oss for å dra hjem til meg en tur (der jeg bodde fast) Vi tok en roadtripp og var hos meg noen dager før jeg måtte tilbake til mine foreldre. Vi skulle på en to ukers ferie, før jeg skulle hjem på skolen igjen. Det var med tungt hjerte jeg sa adjø til gutten som jeg da hadde falt for. Den siste uken jeg var på ferie ringte han meg ''jeg henter deg på flyplassen å kjører deg hjem'' Det var da jeg falt for han! Jeg bodde 6-7 timers kjøring unna hjemplassen hans, og nå jeg kom ut av flyet stod han der å tok meg imot. Han var så skjønn! Han ble med meg hjem, og etter kort tid flyttet han til meg. Vi bodde der noen måneder før vi begge savnet familie og hjemstedet vårt å bestemte oss for å flytte tilbake.

Flyttingen gikk fort, og forholdet virket så perfekt! Helt til vi kom hjem.. En dag ble han ordentlig sur, ikke kan jeg huske grunnen, men det hele startet med en liten diskusjon. Han tok tak i armene på meg å kastet meg ned på gulvet. Jeg var i sjokk! Han beklaget seg, lovet at det aldri ville skje igjen. Jeg stolte på han.

Men det gikk ikke lange tiden før han gjorde det sammen, så ble det slag, biting og sparking. Etter et halvt år fortalte jeg til en venninne at han behandlet meg slik, hun fortalte en annen og vi samlet oss ute. Hvorfor går du ikke bare? Det spørsmålet ble jeg stilt hundre ganger, men jeg elsket han. Han var jo snill, utenom var forholdet perfekt! Etterhvert utviklet det seg mer og mer, han slo når andre var der, han skrek, han kjeftet. Han ble mer og mer sint over ingenting, og jeg fikk skylden hver gang. ''Du provoserer meg, hold kjeft, din hore, din forbanna drittkjerring, du er ikke god for noe, du er ubrukelig, stikk'' det var bare noe av alt jeg fikk høre daglig. Men jeg elsket han, hver gang lovet han at det ikke ville skje igjen. Jeg hadde mine tvil, men jeg stolte på han. Jeg ble mer innesluttet, han sjekket telefonen min, nektet meg å gå ut alene med andre, han tok kontroll over livet mitt.

En dag gikk det for langt, han bet meg i hodet, kastet meg ned i veggen, sparket meg i magen. Jeg ble svimmel, kvalm, besvimte og var borte noen minutter før jeg kom tilbake å fikk tak i telefonen. 112, jeg trengte hjelp! Politiet var hjelpsomme, de var der etter 10-15 minutter og snakket med meg hele veien på telefonen. Da de kom tok de meg godt imot, to politikvinner tok meg med ned i bilen å passet på meg, de sjekket meg for sår, og ringte mine foreldre. Jeg er 17år, blir 18 nå. En annen politibetjent tok hånd om han. Så ble jeg hentet av noen gode kamerater og fikk sove hos en venn. Dagen etter bar det ned på politistasjonen, jeg var usikker, redd og nervøs for hva som ville skje videre nå. Jeg måtte i avhør ettersom politiet anmeldte forholdet. De neste dagene var tøffe og vonde. Jeg satt inne mesteparten av tiden, jeg gråt og var mer redd enn noengang. Jeg savnet han, mer for hver time som gikk. Vi har snakket ett par ganger etter det, nå er det tre måneder siden politiet kom. Tre måneder siden jeg gikk ifra han. Han har fått ny kjæreste, det har jeg også.

Men enda klarer jeg ikke gå ute alene, jeg klarer ikke være trygg på noen, selv mine nærmeste og kjæreste er jeg redd skal slå, skal ta tak i meg eller gjøre meg vondt på noen annen måte. Jeg er deprimert, og sliten. Tiden med han har ødelagt meg mer enn jeg kunne forestilt meg. Selvom han var verdens beste kjæreste til tider, var han også mitt livsmareritt.

Så jeg vet det er hardt, og jeg vet mange sliter med dette. Men gå, gå før det er for sent! Gå første gangen han slår, ikke bli! Han forandrer seg ikke! Ikke stol på det, jeg har lært av mine feil ved å bli. Nå vil jeg advare andre mot å gjøre den samme feilen som jeg gjorde. Feilen som knakk meg helt..

[Gjest navnelapp]

Kloke ord, og gratulerer med at du gjekk!

[XMelissax]

Begynte å grine av å lese dette! Du er ufattelig sterk.. Jeg er 18 selv, og kan ikke skjønne hvor fælt det må være å ha det sånn i så ung alder.. STOR KLEM TIL DEG!<3

[dobri123]

Trur det er like hardt om du er ung eller eldre, men man lærer av det. Jeg gikk ikke tomhendt ut av forholdet, jeg var full av sorg, men også erfaring, gode og vonde opplevelser. Tusen takk:)