"Funksjonshemmede syter fælt"

[AnonymBruker]

sier Torstein. http://www.tv2.no/nyheter/dokument2/-livet-er-herleg-synest-torstein-paa-17-kilo-og-150-paa-stroempelesten-3626532.html

Har han rett i det? Er det mye syting fra denne gruppen? Bærer de seg mye, og krever at andre skal tilrettelegge?

Det er kanskje et provoserende utsagn, men han er funksjonshemmet selv.

Anonym poster: 29bebb7c5d7c35b182bcedcf26b0f2f2

[Gjest Søgni]

Ja, herregud, dette er jeg enig i. Spesielt synes jeg folk som er avhengig av spesialtilretteleggingen ”trapper mellom etasjer” for å ikke bli funksjonshemma, kan slutte å kreve denne spesialtilretteleggingen, som ikke alle av oss trenger. For meg som ikke går i trapper mer, så er trapper totalt ubrukelig, og det er meg revnende likegyldig om det er en trapp der, eller om det henger en hyssing mellom første og andre etasje, som disse sytende trappegående folka kan vær så god å fire seg opp i, eller bli hjemme. De kan slutte å syte, om trappene deres er erstatta av tau eller hyssing en dag, for det er ikke mitt problem at en gruppe av befolkningen skal ha en tilrettelegging som ikke alle ser behovet av.

Men for å være litt seriøs da, så har han kanskje et poeng i at man oftest hører fra folk med funksjonsnedsettelser i media etc. når det er noe som er problematisk. For det er jo sånn, at i vår stadig mer sammensatte befolkningsgruppe,og i et politisk og samfunnsmessig landskap der målsetninger om tilgjengelighet blir mer gjeldende, så trengs det mer universelle løsninger, det vil også lønne seg. Funksjonshemming er i stor grad samfunnsskapt. Dette behovet har vi ikke bare på grunn av det mange ser på som en slags marginal gruppe av folk som mangler et bein, er blinde, eller sitter i rullestol, men også på grunn av at vi blir eldre, og at flere av oss blir eldre. Det er mye som gjenstår her, og jeg synes det er bra at folk står frem og forteller om ulike problemer, som det kanskje er vanskelig å se for seg i praksis, om man ikke opplever ulike barrierer man hører "syting" om selv. De fleste er jo også positive til løsninger som er mer universelle.

Flott at han er positiv, og syter lite (eller finner lite ved tilværelsen verdt å ”syte” over, kanskje?). Men jeg synes ikke han har noen større ”rett” enn andre til å kritisere gruppen ”funksjonshemmede” i kraft av å ha en diagnose selv. Man hører oftest ikke om det som fungerer bra, og jeg synes det er et behov for å få frem det som fungerer mindre bra. Selv om det kanskje er syting i følge Torstein Lerhol.

[Rubies_]

Hvis det er noen i samfunnet som jeg syns at er greit at de "syter" og krever litt mer enn andre, så er funksjonshemmede.

[Gjest imli]

Funksjonshemma syter ikkje - dei krev å få delta i arbeids- og samfunnsliv på lik linje med alle andre! Viss det er å syte, får det berre vera... Sjølvsagt finnest det funksjonshemma folk som syter og klagar på alt, nett som blant funksjonsfriske. Men å kalle det syting at folk har lyst på eit normalt liv, er ganske provoserande.

[Gjest Gunfreak]

Fettern min brakk ryggen for mange år siden i en bil ulykke, men han er mer aktiv nå enn før, vært med på paralympics flere ganger, vant en sølvmedalje tror jeg, og kanskje en bornsje et annet år, han har fått seg ny kone nytt barn, har en båt, trapper stopper han ikke, da han besøker moren min når han er I oslo "hopper" han bare ut av rullestolen, griper tak i gelenderet og drar seg opp 2 etasjer. Han er veldig inspirerende og har aldri sytet en dag siden han ble lam.

Så nei den ene funksjonshemmede jeg kjenner syter i hvertfalll ikke.

[Miss_Sunshine*]

Jeg er selv funksjonshemmet, og må bare få si at selv om vi kan betegnes under en "gruppe" av den grunn at vi har enten fysiske og/eller psykiske nedsettelser, så er vi da like individuell som alle andre! Det blir da litt vanskelig å svare for hele "gruppen". Det er hva hver enkelt gjør det til, rett og slett. Kjenner noen som ser det negative i sin livssituasjon, og som syter en del, mens andre gjør det beste ut av det. Hverken det ene eller det andre er typisk for "gruppen" funksjonshemmede, det er hvordan de er som individer som er den avgjørende faktoren her, noe det er hos funksjonsfriske også

Selv synes jeg ikke at jeg har noen grunn til å klage, og dermed gjør jeg det heller ikke. I den grad jeg krever tilrettelegging er det slik at jeg skal fungere i samfunnet og i hverdagen på akkurat lik linje som alle andre mennesker. Skulle da bare mangle!

[OPIgirl]

Funksjonsfriske syter mye, mye mer.

Endret 18. november 2012 av OPIgirl

[Bachata]

Det er da langt mer syting fra funksjonsfriske en hva det er fra funksjonshemmede!! Og uten langtifra like gode grunner.

At funksjonshemmede jobber og "syter" etter at ting skal bli tilrettelagt så også funksjonshemmede kan komme seg rundt omkring, synes jeg er helt på sin plass!

Det står i reportasjen at Torstein har ett hoff med hjelpere rundt seg.... vel, da får han vel kanskje endel hjelp han da, der andre muligens sitter alene i rullestolen og ikke kommer seg opp trappene? Kanskje ikke så rart at den funksjonshemmede uten ett hoff med hjelpere, som er avhengig av å klare seg selv, faktisk roper litt ekstra om at steder alle skal kunne ferdes, også gjøres tilgjengelige for funksjonshemmede uten masse hjelpere?

Min erfaring med funksjonshemmede er at de IKKE klager masse, og at de faktisk er ganske mye mer positivt innstilt til egen tilværelse en mange funksjonsfriske.... litt sånn som Torstein faktisk! Ser positivt på livet.

[Gjest Sophie Magdalene]

Det er da langt mer syting fra funksjonsfriske en hva det er fra funksjonshemmede!! Og uten langtifra like gode grunner.

At funksjonshemmede jobber og "syter" etter at ting skal bli tilrettelagt så også funksjonshemmede kan komme seg rundt omkring, synes jeg er helt på sin plass!

Det står i reportasjen at Torstein har ett hoff med hjelpere rundt seg.... vel, da får han vel kanskje endel hjelp han da, der andre muligens sitter alene i rullestolen og ikke kommer seg opp trappene? Kanskje ikke så rart at den funksjonshemmede uten ett hoff med hjelpere, som er avhengig av å klare seg selv, faktisk roper litt ekstra om at steder alle skal kunne ferdes, også gjøres tilgjengelige for funksjonshemmede uten masse hjelpere?

Min erfaring med funksjonshemmede er at de IKKE klager masse, og at de faktisk er ganske mye mer positivt innstilt til egen tilværelse en mange funksjonsfriske.... litt sånn som Torstein faktisk! Ser positivt på livet.

Vel, jeg er ihvertfall mektig imponert over Torstein og den oppveksten han har hatt. Foreldrene har hele tiden jobbet for at han skal få en så normal oppvekst som mulig og på den måten bli mest mulig selvstendig.

I disse dager tar avslutter han en master ved NTNU og når studiene er ferdige så skal han starte i en lærerjobb. Og som han sier - ALLE kan jobbe dersom de har litt restarbeidsevne.

[Gjest imli]

Vel, jeg er ihvertfall mektig imponert over Torstein og den oppveksten han har hatt. Foreldrene har hele tiden jobbet for at han skal få en så normal oppvekst som mulig og på den måten bli mest mulig selvstendig.

I disse dager tar avslutter han en master ved NTNU og når studiene er ferdige så skal han starte i en lærerjobb. Og som han sier - ALLE kan jobbe dersom de har litt restarbeidsevne.

Ja, det kan dei - men alle arbeidsgivarar vil ikkje tilsette dei.

[Bachata]

Vel, jeg er ihvertfall mektig imponert over Torstein og den oppveksten han har hatt. Foreldrene har hele tiden jobbet for at han skal få en så normal oppvekst som mulig og på den måten bli mest mulig selvstendig.

I disse dager tar avslutter han en master ved NTNU og når studiene er ferdige så skal han starte i en lærerjobb. Og som han sier - ALLE kan jobbe dersom de har litt restarbeidsevne.

ser du nederst i innlegget mitt, så er jeg positiv til Torstein og det han gjør utav livet sitt, synes det er supert at han har hatt den støtten og har den viljen han har. Det jeg sier er at ikke alle har det, verken støtten eller viljen. Og det henger kanskje litt sammen?

Har man foreldre som alltid har jobbet for at du skal få til, til tross for at du er hemmet på ett eller flere vis, så er det kanskje lettere å se lyst på livet også?

Og dersom man faktisk har ett hoff med mennesker som hjelper en med å få til det fysiske som man er hindret fra fysisk selv, så er det kanskje ikke noe å klage over at man ikke kommer inn på nærbutikken eller kontoret man må på, fordi man blir hjulpet der ikke alle blir det?

Jeg synes han skal være kjempestolt over det han gjør, men også kanskje se at ikke alle har støttende foreldre eller ett hoff med hjelpere rundt seg, og at DE kanskje må rope litt for å få hjelp til å gjøre det daglige.

Og det er da helt uavhengig av om de jobber eller ikke, det er mange som jobber, og likevel synes det er galt at de ikke kommer inn på butikken fordi det ikke er tilrettelagt for rullestoler. Da er det helt greit å jobbe for at det blir tilrettelagt for rullestoler synes jeg, og jeg ser det ikke som klaging om de sier ifra om mangler de møter på sin vei.

[Gjest Sophie Magdalene]

Ja, det kan dei - men alle arbeidsgivarar vil ikkje tilsette dei.

Som han sier. Dersom man ikke får jobb fordi man ikke er istand til å møte på jobb jevnlig, så er det alltids en mulighet for frivillig arbeid. Man kan bidra etter evne ...

[Gjest Sophie Magdalene]

ser du nederst i innlegget mitt, så er jeg positiv til Torstein og det han gjør utav livet sitt, synes det er supert at han har hatt den støtten og har den viljen han har. Det jeg sier er at ikke alle har det, verken støtten eller viljen. Og det henger kanskje litt sammen?

Har man foreldre som alltid har jobbet for at du skal få til, til tross for at du er hemmet på ett eller flere vis, så er det kanskje lettere å se lyst på livet også?

Og dersom man faktisk har ett hoff med mennesker som hjelper en med å få til det fysiske som man er hindret fra fysisk selv, så er det kanskje ikke noe å klage over at man ikke kommer inn på nærbutikken eller kontoret man må på, fordi man blir hjulpet der ikke alle blir det?

Jeg synes han skal være kjempestolt over det han gjør, men også kanskje se at ikke alle har støttende foreldre eller ett hoff med hjelpere rundt seg, og at DE kanskje må rope litt for å få hjelp til å gjøre det daglige.

Og det er da helt uavhengig av om de jobber eller ikke, det er mange som jobber, og likevel synes det er galt at de ikke kommer inn på butikken fordi det ikke er tilrettelagt for rullestoler. Da er det helt greit å jobbe for at det blir tilrettelagt for rullestoler synes jeg, og jeg ser det ikke som klaging om de sier ifra om mangler de møter på sin vei.

Men så er det stor forskjell på en multihandicappet mann som ble spådd kun et par års levetid og en som egentlig er funksjonsfrisk, men har litt vondt i ryggen eller armen til tider. Det han gjør er eksepsjonelt og sjeldent ... og det står utrolig stor respekt av ham og måten hans foreldre har oppdratt ham på.

[Gjest imli]

Som han sier. Dersom man ikke får jobb fordi man ikke er istand til å møte på jobb jevnlig, så er det alltids en mulighet for frivillig arbeid. Man kan bidra etter evne ...

Frivilleg arbeid er mogleg - men dei fleste ynskjer jo betalt arbeid. Og det er det veldig vanskeleg å få når ein er funksjonshemma/kronisk sjuk.

[Gjest Sophie Magdalene]

Frivilleg arbeid er mogleg - men dei fleste ynskjer jo betalt arbeid. Og det er det veldig vanskeleg å få når ein er funksjonshemma/kronisk sjuk.

Akkurat det utsagnet ditt må være utrolig provoserende på dem som virkelig er handicappet og som allikevel står på med utdanning og jobb.

Torstein i vedlagte artikken klarer faktisk ikke engang å sitte i en rullestol. Han må LIGGE i en liggestol, allikevel så klarer han utdanning og jobb.

[Gjest Rosemor]

Som han sier. Dersom man ikke får jobb fordi man ikke er istand til å møte på jobb jevnlig, så er det alltids en mulighet for frivillig arbeid. Man kan bidra etter evne ...

Også frivillighet setter et krav til en viss stabilitet, noe ikke alle uføre har mulighet til, og som også er det største hinderet i arbeidslivet.

Det er sjeldent at "litt vondt i ryggen eller en arm" er årsaken til uførhet.

[Gjest imli]

Akkurat det utsagnet ditt må være utrolig provoserende på dem som virkelig er handicappet og som allikevel står på med utdanning og jobb.

Torstein i vedlagte artikken klarer faktisk ikke engang å sitte i en rullestol. Han må LIGGE i en liggestol, allikevel så klarer han utdanning og jobb.

Kvifor er det provoserande for funksjonshemma med jobb at eg påstår det er vanskeleg for funksjonshemma å få jobb? Dei burde vel i så fall verte veldig stolte (med god grunn) for å ha greidd å få det.

Der ER vanskeleg for funksjonshemma å få seg jobb. Det er fakta. Dei aller fleste eg kjenner med min diagnose, er uføretrygda... Ikkje fordi dei har så innmari lyst, men fordi dei rett og slett vert "tvinga" til uføretrygd fordi ingen vil ha dei i jobb.

[Gjest Sophie Magdalene]

Kvifor er det provoserande for funksjonshemma med jobb at eg påstår det er vanskeleg for funksjonshemma å få jobb? Dei burde vel i så fall verte veldig stolte (med god grunn) for å ha greidd å få det.

Der ER vanskeleg for funksjonshemma å få seg jobb. Det er fakta. Dei aller fleste eg kjenner med min diagnose, er uføretrygda... Ikkje fordi dei har så innmari lyst, men fordi dei rett og slett vert "tvinga" til uføretrygd fordi ingen vil ha dei i jobb.

Vel, du sier at folk ønsker betalt arbeid. Betaling får de fra staten og har man en viss restarbeidsevne så er det alltids arbeid man kan gjøre. Derfor skrev jeg frivillig arbeid.

[Gjest Sophie Magdalene]

Også frivillighet setter et krav til en viss stabilitet, noe ikke alle uføre har mulighet til, og som også er det største hinderet i arbeidslivet.

Det er sjeldent at "litt vondt i ryggen eller en arm" er årsaken til uførhet.

Har du sjekket at det er belegg for det du her sier?

Jeg har jobbet ved den lokale frivillighetssentralen i flere år og vi var utrolig glade for hvert minste bidrag fra folk. Det trenges alle mulige slags mennesker til alle tider.

[Gjest Rosemor]

Akkurat det utsagnet ditt må være utrolig provoserende på dem som virkelig er handicappet og som allikevel står på med utdanning og jobb.

Torstein i vedlagte artikken klarer faktisk ikke engang å sitte i en rullestol. Han må LIGGE i en liggestol, allikevel så klarer han utdanning og jobb.

Og da er vi igjen tilbake til at han har fått ressurser tilgjengelig, slik at han kan ta utdanning og jobb.

Jeg har stor respekt for det han har oppnådd, jeg har mindre respekt for måten han ser på andre handikappede på.