Hva synes dere om denne mannen?

[Gjest Benedicte 30]

Jeg ble dumpet for første gang i mitt liv for noen måneder siden, etter 2 års samboerskap med kjæresten (vi ble samboere raskt). Jeg har ikke hatt seriøse forhold før denne, men masse dates og kortvarige flørter.

I ettertid når jeg tenker på ham, synes jeg han er litt "rar" i forhold til mange andre menn jeg har kjent..(?) Hva synes dere?

For det første opprettholdt han kontakten med sine gamle elskerinne via mobil og msn-chat. Jeg oppdaget det etter 1 år og spurte ham hvorfor han hadde så utrolig mange jenter han snakket med på chatten. Han sa bare at han ikke engang husket hvem alle var..da jeg spurte ham om denne ene og om de hadde hatt sex før jeg kom inn i bildet svarte han bekreftende. Jeg måtte forklare for ham at jeg ikke likte at de fortsatt hadde kontakt! Så sa han ok, de skulle la være å ha kontakt: dette sa han i en skuffet tone, som om det jeg ba om var urimelig. [Var det ? ]

På jobben og ellers hadde han utrolig mange jente-venner. Han har visst en tendens til å velge jenter som venner..noe jeg personlig ikke er komfortabel med når det er så mange av dem..Selv har jeg ikke gutte-venner (ennå). Jeg stolte vel på ham, men var alltid litt urolig. Jeg nevnte det , men han lo det bort. Jeg synes ikke noe særlig om at menn har for mange jente-venner...er det normalt?

Han likte ikke å diskutere forholdet vårt, og kalte meg alltid negativ (synes selv ikke jeg var det men..) Jeg sa jeg ikke likte å feie ting under teppet og late som for å være smørblid hele tiden, mens han kalte dette for bråk, mas og konflikter. Selv tenkte jeg om han da at han var arrogant, uerfaren og umoden..

Mye skulle skje på hans premisser. Han var dominerende. Han var ikke alltid hyggelig i tonen sin overfor meg heller, og jeg ble etterhvert litt smånervøs av ham. Hans mål i livet var å "herde meg" sa han. Han syntes f.eks. at jeg var svak, som ble reisesyk og kvalm. Selv fantes det ikke slike tegn i hans robuste bondefamilie..Der var alle smørblide og kjernesunne- samma hva! Han kommer fra en bonde/jakt/skyte-familie, men liker selv å fremstå som urban og dreven...selv er jeg mer bereist enn ham og kommer fra en mer kunstnerisk familie..

Det var stressende å være sammen ham, og jeg fikk kroppslige symptomer som hoste, stresshodepine og smånervøs. Vi sov dårlig sammen også, han tålte nemlig ikke lyder og våknet bare jeg snudde meg (!) Etter at det ble slutt forsvant alle symptomene.

Det viste seg at jeg så meg nødt til å fullføre mine studier i en annen by og sa jeg ønsket å flytte til hjembyen for noen måneder og at jeg håpet vi kunne være kjærester for det (han håpet jeg kunne velge ham isteden). Han ble nedtrykt (tror jeg) og så seg om etter leilighet med kamerater. Jeg flyttet og han besøkte meg bare to ganger. Han virket busy og viste aldri varme. Han klaget da han først kom på besøk og gadd ikke å finne på noenting. Han viste null interesse for barndomsstedet og omgivelsene.

Jeg besøkte derimot ham ofte og prøvde å være positiv. Etterhvert ytret han at han ikke klarte å ha avstandsforhold og dumpet meg på en feig måte: sa han ville ha pause og ga meg masse håp! Jeg brukte flere måneder på å pendle til han frem og tilbake og han skapte et kaos av følelser hos meg. Han visste jeg elsket ham fortsatt og ønsket ikke å si direkte at det var et brudd. I det ene øyeblikket var han kjølig og sa at jeg fortsyrret ham på jobb med alle sms'ene mine, andre ganger kunne han være hyggelig. Vi hadde sex og det endte med at jeg ble veldig såret- for han selv kunne bare skru av og på en knapp: fra kjærester til venner- til sex-partnere- osv. Jeg forklarte ham etter noen måneder i følelseskaos at jeg ikke orket mer og at jeg for å komme over ham måtte ta avstand og bryte kontakten. Han kunne ikke forstå hvorfor vi ikke bare kunne være venner. Jeg forsøkte å være bare venn med ham, men ga ham beskjed om at siden jeg backet ham veldig opp i forbindelse med jobb etc., forventet jeg litt støtte selv i forbondelse med jobbintervjuer: nei, det kunne han ikke forstå, at jeg kunne kreve noe slikt. Jeg sa hva jeg mente et vennskap besto i, og han mente at man ikke kan kreve noe slikt av venner. Så sa han at han bare ville ha litt "sporadisk kontakt med meg".

Selv som venner funket det altså ikke. Jeg sitter igjen med inntrykket av ham som en dominerende kontrollfreak som skal ha alt på sine premisser. Hva har egentlig skjedd her? tenker jeg..Hva var det som gikk galt? Jeg ble temmelig forvirret etter å ha kjent ham hvertfall.

Hva synes dere egentlig? Litt langt innlegg, men jeg bli takknemlig for alle svar :-)

[Gjest Ethereal]

Hvis du leser igjennom hva du selv har skrevet, finner du nok svaret selv. Men mitt korte, greie svar, er at han virker som en umoden DUST. Akkurat nå kan det virke tungt uten ham, men tro meg, det blir bedre. Og det finnes MENN der ute, som vet å sette pris på deg, og som ikke avslutter et forhold for et godt ord.

[Gjest Benedicte24]

Muligheten er der for at du kan ha funnet deg i litt for mye over lang tid mens dere var sammen, og at han rett og slett har mistet litt respekten for deg. Og dermed trodd at han kunne behandle deg akkuratt slik han ville, og når du ikke lenger danser etter hans pipe, så tar det slutt.

Som du selv sier så har du gang på gan "ofret" deg for at det skal funke. Ett forhold baserer seg på å gi-og-ta, og er ikke dette i balanse, så fører ofte det til at den ene parten har det vondt.

Har selv vært i ett slikt forhold, og det er ikke noe godt. Men det beste er å komme over han, kjærlightessorg er vondt, og det tar tid MEN det går over!!!

Lykke til!!!

[BayliZ]

Ja du hadde mye på hjertet :-)

Forstår at du er forvirret, men jeg føler ikke at han er rar jeg da.

Jeg har veldig mange guttevenner, selv tidligere x og jeg kunne ikke tenkt meg å ta i noen av de og er fullstendig åpen for min kjæreste at jeg er venner med de.

kanskje du kunne ha hatt godt av å finne deg en sikkelig god gutte venn, bedre venner får du faktisk ikke.

Når du velger å flytte etter å ha bodd sammen, så skjønner jeg at det blir slutt. litt vanskelig å nedgradere forholdet og forvente at det skal gå bedre.

Fungerer dessverre ikke sånn.

Jeg tror kanskje dere bare traff hverandre på feil tidspunkt her i livet jeg :o

Vet ikke om det hjalp deg så mye, men det hjelper kanskje å få synspunkter fra den andre siden også.

Jeg er av den oppfatning at man kan si hva man mener om ting man ikke liker, men man kan aldri nekte et annet voksent menneske noe.

Å være venner med han i ettertid når du selv ikke likte at han var venner med sine x, er vel en håpløs ide allikevel.

Lev livet også får du det snart så mye bedre :-)

Vi mennesker er skapt til å leges nesten helt av oss selv - utrolig men sant.

Ønsker deg alt godt

[Gjest Madam Felle]

Jeg synes du skal snu ryggen til og aldri se deg tilbake. Denne mannen bruker deg nå som det passer han, enten det er sex, vennskap eller hva det måtte være, men bare på hans premisser.

Du kan finne deg noe mye bedre enn dette, for det er grenser for hva en skal tolerere selv i et forhold. Jeg syns du har vært tålmodig med denne mannen, men nå er det på tide å tenke på deg selv.

Du sier jo selv at du har det bedre uten, så hvorfor oppsøker du han igjen?

Mannfolk som ikke klarer å finne gode nok argumenter for ting bruker frasene, "nå er du urimelig" Ol. De er rett og slett ikke voksen nok til å tåle en diskusjon.

Som jeg sa, snu ryggen til, og ikke vend deg rundt igjen.

[Rapitap]

Som jeg sa, snu ryggen til, og ikke vend deg rundt igjen.

[Gjest Anonymous]

ikke bra type...

kjenner igjen denne karakteren- der det meste skal gå på hans premisser, der andres følelser ikke er viktige, å snakke om følelser ikke er aktuelt...en type med manglende empati...

har vært sammen med en slik som lignet litt på din... og jeg satt igjen i et følelseshelvete- han var manipulerende, dominerende og verre ting... hans virkelighetsoppfatning var av en helt annen enn min og han fikk meg til å tro ting om meg selv som er så langt fra sannheten som overhodet mulig. i tillegg fant jeg ut at han var en stor løgner... det skulle ikke forundre meg om di også er/var det...

hva er det som har skjedd? lurer du på... det som er skjedd, er at han er som han er og det kan du aldri forandre på. du lurer på om dette er sånn menn/forhold er?... et forhold, en god partner skal ikke være slik det var med han...og du er helt normal. du burde ikke holde kontakt med han, ikke være venner med han. sett tydelige grenser for denne typen!

du virker som en oppegående og klarsynt person, neste gang hopper du ikke inn i et samboerskap så raskt, du blir mer bevisst hva du vil ha, og hvordan den personen skal være mot deg.

...jeg må bare si at din historie er ganske identisk med min, både med hva slags familier dere kom fra, når dere flyttet sammen, hvor lenge det varte, hvrodan han var, "dobbeltliv" på nettet, mange jentevenner, og at du flyttet for studiene... så du er hvertfall ikke alene om den fortellingen...

klemmer

[Gjest Ethereal]

Når du velger å flytte etter å ha bodd sammen, så skjønner jeg at det blir slutt. litt vanskelig å nedgradere forholdet og forvente at det skal gå bedre.

Hmm, av og til må folk flytte, for eksempel pga. jobb eller studier, som her. Det er vel ingen nødvendighet i at forholdet skal ta slutt kun av den grunn?

[Gjest Benedicte 30]

Det var første gang jeg skrev her nå og skulle ønske jeg hadde oppdaget kvinneguiden tidligere. Veldig ok å føle at en ikke er alene om tanker omkring forhold, menn osv.

Mye bra i svarene her!

[Venus]

Hei Benedicte.

Hva jeg syns om han? Tja,,,,,,,,,,han er ingenting for meg i alle fall. Jeg krever noe langt bedre enn en slik mann, og jeg synes jammen at DU fortjener en langt bedre behandling også !!!

Ha en God Vår fremover ...

Venus.

[-ida-]

Han er ikke drømmemannen min!!! Ikke din heller håper jeg, tror du skal være glad du er ferdig med han!

[BayliZ]

Ethereal: Jeg skjønner jo at folk av og til må flytte, det jeg mente var at det ble vanskelig å holde og pleie et forhold ved like når avstanden er der.

[Justice]

Det finnes en diagnose for slike mennesker som typen du beskriver - narcissister.

Narcissisme er en personlighetsforstyrrelse som kjennetegnes av mangel på empati, at man setter egne behov foran til enhver tid, sykelig opptatthet av seg selv (utseende, prestasjoner, etc), dominerende og nedlatende adferd, sensitivitet mot kritikk...

Narcissister har det nok ikke godt med seg selv, men enda værre er det nok å leve med dem. En person som er narcissist innser sjelden at han/ hun har et problem, så de kommer seg sjelden i terapi.

Hvis det er noen trøst, så er det nok ingen jente som får det bra sammen med ham.

[*Kaisa*]

Jeg synes du skal snu ryggen til og aldri se deg tilbake.

...det synes jeg også. Herfra kan det bare gå en vei; oppover!

Virker som en utrolig umoden type. Vær gla' du er kvitt'n!

[Gjest Benedicte 30]

:-)

Tusen takk alle som har svart. Det varmer litt..fordi jeg har brukt mye energi på å komme over ham (vi var jo samboere).

Jeg jobber med oppbygging og det går bra nok. Eneste, jeg tenker endel på hvordan jeg kan unngå å komme bort i samme type neste gang. For med eks'en kunne jeg jo ikke vite slikt men en gang, jeg oppdaget at han var feil først når "det var for sent" og jeg var "midt i det". Han var jo veldig hyggelig og alltid blid, for å si det slik...Men likevel altså..

Så hvordan styre unna og finne en "voksen, moden"?

[*Kaisa*]

Det finnes det nok ingen oppskrift på, er jeg redd. Men for din del må det vel bli å se etter rake motsetningen...

Hva med å finne en som deler dine interesser og som tar deg for den du er? En som kan glede seg på dine vegne og som respektere dine meninger. En som både gir og tar, som både kan le og gråte sammen med deg. En som får deg til å føle deg vel og som ikke gir deg angst og sykelige symptomer, men lar deg få være DEG!!

...dette ble vel rake motsetningen...

Lykke til! :blomst_opp:

[Gjest -kebolle]

Jeg er helt enig med majoriteten av jentene her - dette var absolutt ikke en bra fyr, og overhodet ikke noe bra forhold!

Du er redd for å havne med en slik fyr igjen, og det skjønner jeg godt, for vi mennesker har jo gjerne våre innarbeidede mønstre som vi gjentar. Men det er et par tommelfingerregler jeg syns du skal være oppmerksom på:

1) Det er enormt viktig å kunne være seg selv sammen med kjæresten din!!! Om du ikke klarer det, trenger det ikke nødvendigvis å være kjæresten din som har ti skruer løs (slik som denne idioten du var sammen med later til å ha) - men - for at et forhold skal fungere skikkelig bra, MÅ du føle at du kan være den du er, og bli godtatt for det.

2) Psykopat-varsel: Sykdomssymptomer hos deg selv, slik de du beskrev. Dette er ILLE. En kan jo ikke vite hva det skyldes når en er midt i det, en blir jo blind og usikker på seg selv. Men hvis kjæresten ikke viser empati, så kom deg langt pokker i vold vekk fra ham! (Ps, sånn du er svak, jeg skal herde deg-tankegang er desverre en psykopat-gjenganger)

3) Stol på deg selv! Hvis du kommer sammen med en sånn fyr igjen, er han sikkert dødssøt, sjarmerende, overbevisende osv osv. Men, likevel kommer du til å ha dine tanker som lurer i bakhodet, du kommer til å se varsellampene blinke, du ser signalene. Det er "bare" det at du tviler så veldig på deg selv.

Tenk på HVA det var med hans oppførsel som ikke var bra for deg. Hva slags negative egenskaper hadde han? Når du vet det, kan du lettere kjenne igjen disse egenskapene hos den neste mannen.

Når det gjelder din kjærlighetssorg, må jeg bare ønske deg "god bedring" og lykke til videre. Selvsagt har han sikkert masse flotte egenskaper også, innimellom. Ellers hadde du aldri falt for ham, eller gitt ham så mye av deg selv. Men vit at det finnes bra menn der ute som er snille UTEN å være jævlige!!

God klem til deg, håper jeg ikke virker for formanende eller belærende, det er så lett å fortelle andre hva de skal gjøre, men ikke å gjøre det selv.. Men jeg kjenner ting så igjen, skjønner du, jenta mi!!

Lykke til!!!

[Pedro]

Han virker å være en umoden dust. Enkelte liker best å få og motta enn å gi å ta. Glem ham og lær av episoden.

Neste gang du treffer en "prins" har du et bedre erfaringsgrunlag.

GOOD LUCK!

[Carrot]

Det er ganske utrolig alt man finner seg i, og når man ser tilbake på det kan man riste på hodet og tenke "hvorfor fant jeg meg i det?"

Der og da er det verre å se - da står man for tett innpå livet...

Vi kan vel alle ha nytte av å ta et steg tilbake i ny og ny og titte inn i våre liv med nøytrale øyne.....

Når man da ser ting man vil ta opp - gjør det på en fair måte..

Ingen kan eiet et menneske helt og fullt uansett hvor gjerne man vil..