Hvordan forholde seg til "kjølige" mennesker?

[AnonymBruker]

Jeg har en ung kvinne i en nær relasjon som jeg ikke blir helt klok på og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne. Jeg føler det blir litt krampaktig fra min side uansett hva jeg gjør.

Denne kvinnen kan oppfattes som overlegen og selvgod, hun virker innimellom litt som en trassig 14-åring til tross for at hun er 21. Hun har lett for å klage og mange i slekta mener hun er bortskjemt og umoden (dette er ikke noe som snakkes mye om, men det har kommet fram litt mellom linjene og i små drypp over tid). Hun finner alltid noen å skylde på for problemer og utfordringer i livet, istedet for å se at hun kanskje kan gjøre ting annerledes selv for å lykkes bedre (hun får ikke de jobbene hun vil ha osv, men hun ønsker seg jobber der arbeidsgivere ser etter utadvendte og sprudlende personer, mens hun jo ikke passer helt til den beskrivelsen).

Samtidig kan denne kvinnen virke usikker og sjenert og veldig sårbar, og jeg får lyst til å hjelpe henne. Men hun er veldig avvisende mot alle som prøver å snakke med henne om andre ting enn overfladiske og materielle ting. Hun snakker gjerne om den lekre bilen sin, om den kule nye jakka, om frisørtimer og om sydenferien hun skal på. Prøver man å snakke om noe som ikke er i denne kategorien lukker hun seg helt og får et avvisende kroppsspråk.

Jeg har begynt å lure på om hun sliter med noe som ingen vet om. At hun bærer på noe vondt som gjør at hun velger å heller vise det hun tror er en vellykket og flott fasade, men så skyver hun folk fra seg.

Jeg klarer ikke å se et tidspunkt der ting har snudd i livet hennes, annet enn at hun var en veldig sint tenåring. Men så har hun egentlig alltid vært sta, egenrådig og hatt raserianfall, faktisk helt siden hun var en smårolling. Samtidig har hun vært et av de søteste og yndigste jentebarn du kan tenke deg, så lenge verden gikk hennes vei.

Jeg ser at store deler av slekta har problemer med å forholde seg til henne. Ingen er slemme mot henne og hun er alltid invitert med på familiesammenkomster o.l. og hun blir tatt imot med åpne armer av alle. Men mens de andre medlemmene av slekta i stor grad har nære og varme forhold der de kan snakke sammen om alt mulig, så havner denne kvinnen litt på siden og jeg ser hun er i ferd med å miste mye.

Hva tenker dere? Er dette en bortskjemt, kald og umoden kvinne, eller er det en plaget og usikker kvinne som trenger hjelp? Hvordan ville dere forholdt dere til henne?

Anonym poster: 36dbc44e0b07b97aeed9b86f62dd2167

[AnonymBruker]

Kanskje hun har ADHD eller ADD?

Da vet jeg man kan bli litt sånn som du beskriver..

Ellers minner hun litt om meg selv. Legen har lurt litt på ADD, men det tror jeg ikke selv.

...men jeg har masse sinne mot veldig nær familie som jeg aldri har fått gitt helt uttrykk for eller snakket ut og fått forståelse for. Jeg har hatt en trist barndom som ikke alle i familien vet helt om eller vil innse, samtidig som jeg føler at jeg har blitt byttet ut med annen familie.

Samtidig så føler jeg at ingen i familien forstår meg, og så føle jeg at alle er frustrere over teite meg og at jeg bare er e byrde... Det gjør meg kald, for hvis jeg ikke er kald så gjør det så forbanna vondt!

Anonym poster: 92d23be5d304c2d23a9fd39f4fbc55ec

[Gjest mann76]

Det kan være en personlighetsforstyrrelse inni bildet.Kanskje Histrionisk eller Borderline,men det er vanskelig å si uten å kjenne henne personlig.Men du som kjenner henne kan kanskje i større grad vurdere om hun kan ha en av disse,så sjekk de ut på wikipedia og sammenlign.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg halvveis igjen i denne jenta. Selv om jeg ikke er vant til å få det som jeg vil, og ikke er så interessert i materielle ting, så står jeg på en måte "på siden" av slekta. Den geografiske avstanden mellom oss er stor, og jeg deler verken interesser eller verdier med de fleste av dem, så det er vanskelig å finne noe å prate om.(noen av dem er trivelige mennesker, så der går det enklere, mens andre er sure og strenge, eller litt vel "buldrete".)

Jeg har nok mer enn et snev av sosial angst, og selv om jeg blir invitert i sammenkomster, gruer jeg meg i dagevis på forhånd. Med nye mennesker er det faktisk enklere, for da prøver jeg å være observant på hva de liker å prate om, men samvær med slektninger består stort sett av å "jatte med" fra min side. Der vet jeg hva som kommer.

Kanskje er hun generelt usikker og utrygg. Noen takler usikkerhet ved å sette opp en litt overlegen og overfladisk fasade.

Kanskje føler hun seg ikke skikkelig inkludert. Det kan være reelt, at de andre ikke inkluderer henne så godt som de tror de gjør, eller komme innenfra. Når man er deprimert kan det være lett å føle seg utenfor, utestengt uten at andre går inn for å utestenge en.

Hvordan er hun mot foreldrene og eventuelle venner, søsken, kjæreste? Er hun kald og materialistisk der også(uten at det har skjedd noe spesielt), kan det være grunn til bekymring.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen.Kan nok virke overlegen og uinteressert noen ganger, men egentlig er jeg bare usikker og sjenert. Det er på en måte for å beskytte meg selv siden det er vanskelig for meg å stole på folk.Samtidig så prøver jeg å prate med folk og det er absolutt ikke sånn at jeg må få det som jeg vil,men jeg har endel sinne mot nær familie som aldri prøver å forstå meg og i tillegg hadde en litt vanskelig barndom.

Men jeg åpner meg også mer med folk som prøver å prate med meg og som virkelig er interessert i meg.

Så kanskje det er noe sånt.Vet jo ikke om hun har opplevd noe som gjør at hun er blitt sånn.Lurer jo på om hun er sånn med alle, venninner og kjærester også?

Anonym poster: f0821bb5a74c31b437778b88f4591499

[Steinar40]

Trenger du å ha noe særlig med henne å gjøre?

Bare fordi at man er i slekt så betyr ikke det at man har noe nært og bra forhold.

[AnonymBruker]

Jeg ville analysert henne litt mindre og vært litt mindre besatt av henne.

Anonym poster: ec3f89a7006c47706cbdec437967d27e

[Cata]

Hva tenker dere? Er dette en bortskjemt, kald og umoden kvinne, eller er det en plaget og usikker kvinne som trenger hjelp? Hvordan ville dere forholdt dere til henne?

Anonym poster: 36dbc44e0b07b97aeed9b86f62dd2167

En blanding kanskje? Jeg ville sett en ung kvinne som er litt usikker på seg selv, og kanskje ikke føler seg helt "hjemme" i slekta, og som derfor snakker om overfladiske ting rett og slett for å ha noe trygt å snakke om. Tror ikke hun trenger hjelp, hun er bare litt annerledes enn dere.

Jeg ville respektert annerledesheten og ikke mast noe mer med det.

[Papirbit]

Det Steinar40 sa..

Hadde en venninne som var sånn, uansett hvor mye jeg prøvde,så følte jeg at ho kjørte over meg hver gang ho hadde muligheten..Why not liksom?

Syns det er bra at dere får henne til å føle seg velkommen,men utover det,trenger dere ikke være bestevenner..

[AnonymBruker]

Denne kvinnen er som sagt i en nær relasjon, så det er ikke mulig å la være å forholde seg til henne. Jeg er jo dessuten glad i henne og vil at

bra.

Bestevenner forventer jeg ikke at vi skal være, men jeg vil gjerne ha et greit og uanstrengt forhold til henne, både for hennes og min skyld. Det er en vanskelig balansegang når jeg iblant synes hun oppfører seg dårlig og jeg tenker at hun er voksen og må ta medansvar selv for hvordan ting blir mellom henne og andre slektninger/familie, samtidig som jeg ser sårbarheten hennes og gjerne skulle hjulpet henne til et bedre forhold til dem som tross alt er glad i henne. Jeg klarer liksom ikke helt å lande på hva som er det mest riktige her. Og siden hun er avvisende så er det ikke så lett å hjelpe.

Jeg vet ikke hvordan hun har det sammen med sine nærmeste venner, men jeg vet at hun har blitt kalt ting som "isdronning" og lignende på facebook. Hun har i slike tilfeller egentlig ikke respondert noe særlig i verken positiv eller negativ retning, og det har heller ingen av vennene hennes. Jeg vet ikke om dette er et slags "morsomt" kjælenavn som hun synes er kult eller om hun synes det er vondt og bare later som hun er likegyldig.

Hun virker forresten avmålt og kjølig også overfor foreldre og søsken, uten at jeg kan se noen spesiell grunn til det. Men man vet jo selvsagt aldri alt om folk, selv om man kjenner dem godt.

TS

Anonym poster: 15da984f3cbbed1317dd15d4be090a7a

[AnonymBruker]

Denne kvinnen er som sagt i en nær relasjon, så det er ikke mulig å la være å forholde seg til henne. Jeg er jo dessuten glad i henne og vil at hun skal ha det

bra.

Anonym poster: 15da984f3cbbed1317dd15d4be090a7a

Falt ut noen ord der.

TS

Anonym poster: 15da984f3cbbed1317dd15d4be090a7a

[QueenOfTheSidewalk]

Mas om hjelp hjelper ikke. Du forholder deg til henne på samme måte som hun forholder seg til deg, altså litt overfladisk. Samtidig kan du ta henne til side og si at hvis hun noen gang trenger hjelp til noe du kan hjelpe med, så er det bare å kontakte deg. Jeg tror ikke familiesamkomster er rette stedet å ta opp problemene hennes på. Det er klart hun lukker seg når hun føler seg angrepet. Hvor fort hun føler seg angrepet kan du jo se.

[AnonymBruker]

Kanskje hun har Aspergers?

Anonym poster: 055a117a2cec31e7b7bb67d3aa426d34

[Gjest innlegg #4]

Denne kvinnen er som sagt i en nær relasjon, så det er ikke mulig å la være å forholde seg til henne. Jeg er jo dessuten glad i henne og vil at

bra.

Bestevenner forventer jeg ikke at vi skal være, men jeg vil gjerne ha et greit og uanstrengt forhold til henne, både for hennes og min skyld. Det er en vanskelig balansegang når jeg iblant synes hun oppfører seg dårlig og jeg tenker at hun er voksen og må ta medansvar selv for hvordan ting blir mellom henne og andre slektninger/familie, samtidig som jeg ser sårbarheten hennes og gjerne skulle hjulpet henne til et bedre forhold til dem som tross alt er glad i henne. Jeg klarer liksom ikke helt å lande på hva som er det mest riktige her. Og siden hun er avvisende så er det ikke så lett å hjelpe.

Jeg vet ikke hvordan hun har det sammen med sine nærmeste venner, men jeg vet at hun har blitt kalt ting som "isdronning" og lignende på facebook. Hun har i slike tilfeller egentlig ikke respondert noe særlig i verken positiv eller negativ retning, og det har heller ingen av vennene hennes. Jeg vet ikke om dette er et slags "morsomt" kjælenavn som hun synes er kult eller om hun synes det er vondt og bare later som hun er likegyldig.

Hun virker forresten avmålt og kjølig også overfor foreldre og søsken, uten at jeg kan se noen spesiell grunn til det. Men man vet jo selvsagt aldri alt om folk, selv om man kjenner dem godt.

TS

Anonym poster: 15da984f3cbbed1317dd15d4be090a7a

Er det plass for å være sjenert i familien, eller forventes det at alle skal være komfortable, prate mye, osv?

Er foreldrene hennes velkomne i slekta(snakker om begge foreldre, og eventuelt nye partnere, hvis de er skilt)?

Er denne jenta av typen som liker å stå i sentrum og skryte, eller trekker hun seg heller litt bort fra samtaler og oppmerksomhet?

Er foreldrene hennes også opptatt av penger og status?

Hvis hun jobber eller studerer, er det stort fokus på materielle ting blant kollegaer/studiekamerater?

Når du skriver at hun virker til å ha et litt kaldt forhold til foreldre og søsken også, merkes det gjennom at de synes det er trist de ikke har mer/bedre kontakt, eller gjennom at hun ikke har så lett for å vise følelser med andre til stede(som i familieselskap)?

Kunne det være en ide å møte henne på tomannshånd? Så kanskje det blir litt mer avslappet enn med alle til stede. Begynne litt mykt, og ikke ta opp dette med en gang, men gjøre noe annet sammen først. Vet ikke hva du og hun har til felles, men noe som å gå på skøyter sammen, på kino, på en utstilling... Se an stemningen litt. Så kan du si litt forsiktig til henne at du er der hvis hun trenger noen å prate med.

Hilsen en som alltid har vært litt "slektas sorte får", uten å være kriminell eller dyssosial