Er redd for forhold..

[Notisblokk]

Hvordan komme over det å være redd for forhold?

Jeg har alltid vert redd for forhold, helt siden jeg begynte å bli interissert i gutter.

Jeg er en 21 år gammel jente som får mye oppmerksomhet fra gutter. Alle jeg kjenner forstår ikke hvorfor jeg ikke har kjæreste, og tror jeg er kresen.

Vel, jeg er ikke så kresen. Jeg drømmer om å være i ett forhold. Men jeg tørr ikke, jeg blir redd med en gang jeg får vite at en gutt er interissert i meg.. Er det en jeg holder litt på med som ønsker mer, pingler jeg ut med en gang og kommer alltid med teite unskyldninger.. Som at jeg ikke er klar, jeg liker han ikke lengre, jeg har ikke tid, jeg må fokusere på jobb..

Jeg har endelig forstått hvorfor jeg aldri har vert i ett forhold før, jeg er jo redd!

Jeg er redd for forhold.. Jeg snakket med en venninne i går og fortalte henne dette, og hun sa at hun også hadde lurt på om jeg var det. Hun fortalte meg at det er kansje fordi at alle forhold jeg vet om og har kjennskap til har gått rett i vasken uten en god slutt..

Jeg snakket også med min bestekompis, og han sa også at han hadde begynt å legge merke til det og at jeg ble mer og mer avvisende ovenfor gutter. Men han trodde jeg hadde bare blitt mer kresen..

Jeg ønsker å være i ett forhold, jeg ønsker å kunne jobbe med meg selv og ikke være redd lenger. For ja, jeg blir redd.. føler den kvalmende følelsen hver gang tanken slår meg.. Og nå er den en kjempesnill mann her som er veldig glad i meg, og har vert det i ett par år nå.. Kansje løpet er kjørt, men jeg har lyst til å prøve. Jeg tørr bare ikke.. Hva gjør jeg?

(og nei, det er ikke bare bare å hoppe inn i det.. jeg friker ut og trekker meg langt tilbake og blir den personen som sårer andre.. og jeg ønsker ikke å bli sårt eller såre andre.. )

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å gå til en psykolog, som kan hjelpe deg til å finne årsaken, og jobbe med at du klarer å få et forhold.

Anonym poster: 5b4ccc01eb4786eab8a444097d7acd51

[Notisblokk]

Anbefaler deg å gå til en psykolog, som kan hjelpe deg til å finne årsaken, og jobbe med at du klarer å få et forhold.

Anonym poster: 5b4ccc01eb4786eab8a444097d7acd51

Takk for svar.

Jeg har tenkt tanken på psykolog, men har funnet ut at dette ønsker jeg ikke.

Jeg føler ikke for å snakke med en som skal analysere meg, så synst forum er bedre.. hehe

[AnonymBruker]

Hva er det du er redd for? Initimiteten? Å bli sårbar?

Anonym poster: c023859db41846cee64991f7dbe21804

[Notisblokk]

Hva er det du er redd for? Initimiteten? Å bli sårbar?

Anonym poster: c023859db41846cee64991f7dbe21804

Tror det handler mer om å bli sårbar.

Jeg kan fint kysse og kose uten problem, men når det blir følelser så pingler jeg ut. Jeg har hatt sex 2 ganger, begge gangene var ONS. Det var mye alkohol begge gangene, og har mer den følelsen at det bare skjedde og ferdig med det. Ikke noe big deal.

[Lilac]

Jeg vil anbefale de gå ta noen sjanser og utfordre deg selv litt etter litt. Og det er ikke det samme som å hoppe i det, det er en mer tidskrevende prosess som kansje kan hjelpe deg veldig hvis du er tålmodig.

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat sånn du beskriver her helt til jeg traff han som jeg er sikker på at jeg kommer til å være sammen med resten av livet. Det høres ut som en klisjé, men de tankene jeg hadde tenkt så mange ganger tidligere, dukket aldri opp, og det var ikke før lenge etterpå jeg oppdaget at jeg plutselig hadde innledet et forhold til en gutt uten å snu meg tilbake en eneste gang.

Har holdt på med et par stykker tidligere, og da var jeg også sånn at jeg trakk meg med en gang det ble litt følelser inne i bildet. Kom med unnskyldninger om både det ene og det andre. En stund begynte jeg faktisk å lure på om jeg var aseksuell, fordi jeg tydeligvis ikke klarte å få ordentlig følelser for noen. Var kjempestressa for at jeg skulle ende opp alene, aldri på oppleve ordentlig kjærlighet etc, og vurderte en lang stund å oppsøke psykolog, men da jeg traff han jeg er sammen med nå bare løsnet alt sammen, og jeg var ikke en gang inne på tanken om at "dette går ikke," "jeg er redd for å bli såret," "jeg har egentlig ikke tid til kjæreste" osv osv osv.

Det er ikke sikkert dette er like enkelt for alle, men for meg handlet det rett og slett bare om å finne den personen som var helt rett for meg, og da var bare alt så riktig og bra fra dag en. Det var ikke det at det egentlig var noe feil med de jeg hadde holdt på med før, de var både snille, omtenksomme og morsomme, men de var bare ikke riktig nok for meg. Som sagt skal jeg ikke si at dette er "svaret" for alle, men synes hvertfall du skal prøve ikke å tenke for mye på det, selv om jeg vet det er vanskelig. Det er utrolig ødeleggende å gå rundt og tenke at man er redd forhold/aldri kommer til å bli sammen med noen/kommer til å ende opp alene, for det blir så selvforsterkende. Plutselig ender du opp sammen med noen uten at du skjønner hvordan skjedde. Det var nettopp den perioden i livet mitt jeg minst hadde forventet at jeg kom til å bli sammen med noen at jeg ble det. Prøv å la være å stresse for mye med det.

Anonym poster: 6cbd89a3f88aaf1b879adc2e10a5e65a

[emeå]

Jeg føler det også litt slik. Blir redd hvis noen forteller at de liker meg, og har aldri

vært i et skikkelig forhold av den grunn. For min del handler det om det å være sårbar,

slipper man noen så nærme seg så er det veldig lett å bli såret, og man mister kontrollen litt.

Men, det er jo dette som også er veldig fint med forhold da:)

Lykke til!

[AnonymBruker]

Skjønner dere godt. Jeg er også livredd. Har bare dårlige erfaringer med menn da, siden jeg alltid er den som har blitt dumpa. Derfor holder jeg meg unna gutter nå, og blir veldig avvisende om jeg merker at noen er interessert. Like greit å holde seg unna, så slipper man psykiske problemer og hjertesorg Sparer penger på psykolog og.

Anonym poster: 55356a1b107e84cf1df3be7ade60aaec

[baku]

Hei! så leit å høre at dette er vanskelig for deg. Å forplikte seg til en annen person kan være en sterk og utrolig givende opplevelse.Men for mange oppleves dette som veldig skummelt, selv om man til å med har en kjærete man elsker.Det er få store avgjørelser som kan gjøres uten tvil og usikkerhet, og det å innlede et forhold er spesielt vanskelig, fordi man føler seg sårbar.Du kan selfølgelig aldri vite om noen vil såre deg , men velger du å satse på en partner med integritet og gode verdier er oddsen på din side! Ta tiden du trenger.Det er viktig at du husker på at du har mer å vinne enn å tape! vær ærlig med deg selv, og tenk gjennom hva du ser etter i en partner,og hva som er viktig for deg. Det er utrolig bra at du ønsker å jobbe med dette! Dette klarer du!

[Notisblokk]

Tusen takk for alle svarene jeg har fått, det setter jeg stor pris på

Det er en fyr som har vert utrolig glad i meg i ca 3 år nå.

Jeg har sagt til han at jeg ser ikke på han på den måten, men at jeg er veldig glad i ham.

Det jeg begynner å kjenne nå, er at når han er med andre jenter får jeg en skikkelig stikkfølelse og blir lei meg. Jeg blir deppa og tenker på han hele tiden..

Når jeg er sammen med han får jeg en overbeskyttende følelse som gjør at jeg liksom skal vise at vi er bare venner.. noe jeg egentlig ikke liker, for jeg tror at jeg egentlig liker han? Jeg må vel gjøre det ettersom jeg blir så lei når han er med andre jenter?

Uansett.. Jeg tror jeg har lyst til å prøve meg litt på han.. iallefall forsøke.

Jeg er jo utrolig glad i han, og han er en utrolig grei fyr som de eneste feilene jeg finner på han er at han "er for snill" og "ikke det peneste smilet, men ikke stygt heller" ... alså.. tragisk, ja.. men det viser vel at han er en bra fyr.

Føler meg nesten litt barnslig og teit jeg nå..

Men hva mener dere jeg skal gjøre? Skal jeg forsøke å prøve meg litt på ham og gi ham hint om at jeg ikke ser på han som bare en venn? Eller skal jeg fortelle han at jeg har problemer med forhold? (vil det skremme han vekk??) Eller skal jeg bare vente å se om det kansje dukker opp en annen som jeg ikke blir stressa av, som hun ene som skrev her hadde skjedd med henne?

[Gjest Countess]

Ok jeg leste bare hovedinnlegget, men jeg måååå bare svare her!

Du her helt lik meg. Jeg var dog aldri "åpent redd" om forhold, men snakka alltid negativt om folk i forhold. Dvs; herregud kan ikke skjønne hvordan folk orker, jeg blir kvalm av tanken på å ha type, jeg kommer aaaaaldri til å ha en mann i livet mitt, jeg blir klaustrofobisk når en gutt sier at han har følelser for meg osv.

Det jeg hørte tilbake var alltid "ja men det sier du bare fordi du aldri har vært forelsket! Bare vent til du møter en mann som virkelig får deg på andre tanker" osv. Jeg lo alltid av sånne kommentarer, fordi jeg mente at jeg hadde vært forelsket før (var aldri sammen med han, men vi hadde følelser for hverandre lenge) og at det ikke handler om den andre personen og hvilke følelser jeg får, men at konseptet forhold var så fjernt for meg.

Så viste det seg at jeg var en PYSE. Jeg fant ut at jeg var pissredd!! Redd for å falle for noen, redd for å bli såret, redd for å vise hele min personlighet til en annen person, redd for å miste kontrollen over at en person kommer inn på meg, redd for å måtte dele min historie med noen andre enn meg selv, redd for å åpne meg, redd for alt som har med et forhold å gjøre! Alle mine venninner og kompiser i forhold sa det til meg, at jeg var redd og måtte komme over det, at forhold bare må prøves ut. "Hopp ut i det" og "du vet ikke hvordan det er før du prøver". Jeg NEKTET. Jeg hadde lagt helt seriøse planer om hvordan jeg skulle skaffe meg barn, uten mann i livet mitt. Helt seriøst. Det var drøyt. Og jeg ble fysisk dårlig av tanken på forhold og kjærlighet. Ofte måtte jeg ut og puste frisk luft for å klare meg gjennom en samtale om det.

En dag møtte jeg en mann. Da var jeg 23, tror jeg. Dagen jeg møtte han, tenkte jeg "åh faen...". Det var ikke kjærlighet ved første blikk, ikke noe spesielt. Vi hilste bare på hverandre. Men det var noe med det møtet som plutselig endret noe i meg. 7 måneder etterpå, var vi kjærester.

Det var IKKE lett. Hverken for meg eller han. Men jeg falt så utrolig hardt, at jeg bare ba han om å ta meg i mot. Og det gjorde han.

Nå har vi vært sammen i mange år. Det er fortsatt vanskelig noen ganger; jeg merker at jeg kan trekke meg tilbake i perioder, overreagerer hvis jeg tar han i en liten løgn, mistenker han for visse ting (verre på begynnelsen, langt mindre nå) og sånne ting. Men jeg ville aldri valgt noe annet enn det livet jeg har med han nå.

Du må ikke tvinge deg selv til et forhold. Du må bli kjent med deg selv - hva trenger og ønsker du deg i en partner? Når du har en 100 % klar liste for hva du ønsker i en partner og hva du selv har å tilby så lever du singellivet akkurat som du ønsker det. Når du ikke forventer det, så kommer det en person som gjør at når du veier opp frykten for å bli sammen med han mot frykten for å miste han - så velger du riktig for deg selv!

[Gjest Countess]

Tusen takk for alle svarene jeg har fått, det setter jeg stor pris på

Det er en fyr som har vert utrolig glad i meg i ca 3 år nå.

Jeg har sagt til han at jeg ser ikke på han på den måten, men at jeg er veldig glad i ham.

Det jeg begynner å kjenne nå, er at når han er med andre jenter får jeg en skikkelig stikkfølelse og blir lei meg. Jeg blir deppa og tenker på han hele tiden..

Når jeg er sammen med han får jeg en overbeskyttende følelse som gjør at jeg liksom skal vise at vi er bare venner.. noe jeg egentlig ikke liker, for jeg tror at jeg egentlig liker han? Jeg må vel gjøre det ettersom jeg blir så lei når han er med andre jenter?

Uansett.. Jeg tror jeg har lyst til å prøve meg litt på han.. iallefall forsøke.

Jeg er jo utrolig glad i han, og han er en utrolig grei fyr som de eneste feilene jeg finner på han er at han "er for snill" og "ikke det peneste smilet, men ikke stygt heller" ... alså.. tragisk, ja.. men det viser vel at han er en bra fyr.

Føler meg nesten litt barnslig og teit jeg nå..

Men hva mener dere jeg skal gjøre? Skal jeg forsøke å prøve meg litt på ham og gi ham hint om at jeg ikke ser på han som bare en venn? Eller skal jeg fortelle han at jeg har problemer med forhold? (vil det skremme han vekk??) Eller skal jeg bare vente å se om det kansje dukker opp en annen som jeg ikke blir stressa av, som hun ene som skrev her hadde skjedd med henne?

Dropp denne mannen. Tro meg, fordi du er virkelig meg!! Visste ikke at andre mennesker kunne være så like meg.

Jeg hadde en slik person i livet mitt. Jeg trodde at jeg likte han fordi det gjorde jo vondt når han var med andre osv. Han var jo så god mot meg, så glad i meg, han oppsøkte meg hele tiden. Var akkurat slik jeg trodde at jeg ville ha det. Jeg prøvde å prøve å få til et forhold, men det endte med at det var en stor bitterhet mellom oss fordi han følte at jeg lekte med hans følelser og at han skulle være min forsøkskanin. Vi var ikke på samme side i det hele tatt. Og jeg ville jo bare prøve med han fordi han virket jo så riktig. "Om jeg skal tørre å prøve et forhold med noen, så burde det jo bli med han?" Men ikke gjør det; det er ikke riktig for deg og hvertfall ikke for han. Du får bite tenna sammen når du ser han eller hører om han med andre jenter.

[Steinar40]

Det er ikke alle som er klare for forhold like tidlig i livet.

Slapp av litt og vent til du blir mer moden og klar for det.

Tvinge seg inn i noen man ikke føler for er aldri sunt.