Should I stay - or should I go??

[Gjest *Eleni*]

Jeg er sånn i tvil for tiden...! Har vært sammen med en flott type i 4 år! Vi har begge lange forhold med barn bak oss før vi møttes! Men jeg blir mindre og mindre fornøyd med tilværelsen... :-?

Jeg hadde kjæreste de to siste årene på gymnaset, altså fra jeg var 17-19 år! En måned etter at det ble slutt, møtte jeg han som jeg senere giftet meg med. Vi flyttet sammen ganske kjapt, og det varte i 11 år! Mens vi fortsatt var gift møtte jeg han jeg nå er sammen med. Gikk altså rett fra exen, og direkte til min nåværende! Vi bor ikke sammen, og har som sagt barn på hver vår kant!

Det som plager meg er at jeg føler at jeg "aldri" har vært fri og frank! Jeg har hatt kjæreste sammenhengende siden jeg var 16 1/2 år, og nå er jeg snart 35! Jeg føler mer og mer behov for å være "fri", og ikke ha en partner å ta hensyn til!

Hva syns dere? Er det egoistisk av meg å tenke sånn som dette? Det er ikke det at jeg ikke vet hva det vil si å klare meg selv. Har bodd alene etter skilsmissen for snart 5 år siden, og tar hånd om både meg selv, hus, hjem, bil, barn etc. selv!

[Gjest Madam Felle]

De fleste som er fri og frank søker noen å dele livet sitt med. Men du er motsatt, eller er det rett og slett at denne mannen ikke er den rette for deg?

Det er han nok ikke siden du ahr de tankene du har, men det er bare du selv som kan avgjøre hva som er best for deg. Om det er egoistisk å tenke på seg selv, kan vel diskuteres. Alle ønsker vel å ha det bra med seg selv, enten en er i et forhold eller ikke.

Kanskje du skulle snakket med partneren din om de følelsene du nå sitter med?

[Gjest Seleena]

Eg skjønnar kva du meinar..

Det er heilt forståeleg og naturleg å tenkje sånn når man heile tida har vert saman med nokon.

På ei side vil du vere fri, tenkje mest på deg sjølv og kunne gjere ting utan å måtte planleggje med ein annan eller spørje om "lov".

På ei anna side vil du ha eit fast forhold med ein du er glad i, sidan du no er 35 år og det er på tide å "slå seg til ro", sidan dei fleste på din alder har gjort det.

Dåke har ingen barn saman, så det blir jo kanskje evt lettare å gå frå kvarandre.

Spørr deg sjøl; kunne du tenkt deg å gifta deg med denne mannen, evt få eit barn til og byggje hus med han?

Kva er det som gjer at du er hos denne mannen?

Kva gir han deg og kva kan han gi deg?

Har du snakka med han om dette?

[Gjest *Eleni*]

Jeg er jo utrolig glad i denne mannen, men så lenge jeg har denne rastløsheten i kroppen klarer jeg liksom ikke å slå meg til ro....!!!! :-?

Jeg har ikke snakket med han om dette... vanskelig tema å ta opp! Jeg har tenkt på muligheten å foreslå for han at vi tar en "pause"! Føler at det blir litt "fjortisaktig", men samtidig er det kanskej det som kan få meg til å finne ut at han er den rette for meg - eller ikke den rette...!!!??? Hørtes det tåpelig ut eller??? Vi er forlovet også, og det blir kanskje litt idiotisk å ta av ringene, og ta pause fra forholdet når vi er i 30-årene....???!!! Hva syns dere??

[Dina]

Tror det viktigste uansett er at du tar mot til deg og snakker med kjæresten din om dette! Skjønner at du lengter eter "friheten", men hva om kjæresten din ikke vil ha pause, men gir deg et ultimatum; enten er dere sammen, eller så er det slutt...????!! Hva gjør du da?

Lykke til uansett!

Dina

[Gjest Anonymous]

Kjenner følelsen

Etter å ha vært i nåværende forhold i snart ni år, og ikke hatt tid til stort annet enn mann og unger, har jeg nå begynt å kjenne etter hva mine behov er...

Grunnen til at jeg våknet litt av "vær-blid-uansett-hva-som-skjer-og-støtt-mann-og-barn-til-du-stuper-koma" er at jeg i høst opplevde å bli så kraftig betatt av en annen at jeg gikk i baret og var utro - ikke bra! Men han gjorde at jeg så livet i et litt annet lys, og jeg fikk en ny energi.

Så nå sitter jeg mine ensomme kvelder og tenker på alt jeg kunne gjøre hvis jeg var alene - slippe å høre på klagingen fra sambo, slippe å være nervøs for at han mener jeg har gjort noe dumt, slippe å spørre om lov, slippe å være alenemor i et samboerskap...

Ungene og jeg hadde klart oss fint, tenker jeg.

MEN så slår det meg at jeg må være fryktelig naiv som tror at alt er så mye grønnere på den andre siden... :o Det kan faktisk hende at det som frister så mye nå, er så fristende nettopp fordi vi ikke kan. Og hadde man fått all frihet man nå ønsker seg, så er det ikke sikkert det var det man ønsket seg likevel.

(Det vet man jo selvfølgelig ikke før man eventuelt har prøvd, da men...)

Og så har ungene endel å si! Hvordan skal man forklare for dem at nå skal mamma bryte ut, leve livet og finne seg selv?

Neimen om jeg vet. Dumt å angre. Også på det man ikke prøvde...

[Lille Løve]

Det er jeg som var siste gjesten..en glemsom sådan...

[Gjest *Eleni*]

Skjønner at du lengter eter "friheten", men hva om kjæresten din ikke vil ha pause, men gir deg et ultimatum; enten er dere sammen, eller så er det slutt...????!! Hva gjør du da?

Da tror jeg faktisk jeg ville valgt å gjøre det slutt! Kanskje hatt et håp i bakhodet om at han ville "ta meg tilbake" dersom jeg kom frem til at jeg heller ville leve med han enn uten....!!! Kynisk? Optimistisk? Tåpelig tenkt? Jeg vet ikke.....

[Gjest *Eleni*]

Pleeease..... Kan jeg ikke få litt flere synspunkter her, jeg er så utrolig fortvilet og frustrert...! :-( Oppfører jeg meg som en "fjortis" på 35 år, eller er det noe som helst fornuft i de tankene jeg har....?????

[Gjest Vega]

Dilemma?

Tror ikke på pause, hva er pause?

Det samme som seperasjon? (som er det samme som slutt, bortsett fra at alle kan gå tilbake til hverandre igjen om de ønsker det, begge to...)

Her er det ingen som kan råde deg, du må nesten finne ut av det selv. Egoistisk er det ikke, man skal lytte til egne behov og være litt ego...

Men om du vil angre, er en annen sak. (Man mister jo noe, dersom man velger det bort..)

Ikke snakk med han før du har bestemt deg... han kan ikke velge for deg...

Men når du har bestemt deg for evt. å gå - så forklar hvorfor...

[Andrea]

Eleni, MIN TEORI: hvis du ignorere fölelsen du har naa, vil det gaa greit en tid framover, men saa vil du "möte veggen".

[Gjest GreenSky]

Jeg skjønner tankegangen din. Du lurer på hvordan det er å være singel og uavhengig, da du ikke har vært dette i voksen alder.

Har du tenkt noe nærmere etter hvorfor du ønsker dette?

Føler du at du ikke har "levd livet" med en singeltilværelse? Er det noe spesielt du søker som du ikke finner i forholdet deres, osv.

Bare du kan svare på dette, men uansett ønsker jeg deg lykke til! :klem2:

[Lula]

Jeg har vært singel i laaaaaaaaange perioder, og det har jeg virkelig hatt stor glede av. Har lært mye om meg selv, og er blitt veldig bevisst på hva som er viktig for MEG i MITT liv.

Har ikke vært i samme situasjon som deg, og kan vanskelig identifisere meg med det. MEN jeg vet hvor viktig mine singelperioder har vært for meg, så på ett vis skjønner jeg deg veldig godt likevel.

Jeg lurer litt på det samme som GreeSky her:

Nøyaktig HVA er det du savner eller ønsker å utforske?

Er det andre menn?

Er det friheten til å gjøre akkurat som du vil?

Er det å kunne leve helt alene uten å dele hus og hjem med en annen?

Når det gjelder utforsking av andre menn/sex, så er det vanskelig forenelig med å være i et forhold.

MEN, er det andre ting du ønsker å prøve/leve ut, så går det faktisk an å få til selv om man er i et forhold. Jeg synes du skal snakke med kjæresten din jeg, så kan dere i fellesskap komme frem til måter å løse ting på slik at dere BEGGE føler større frihet og blir mer tilfreds.

Uansett ønsker jeg deg lykke til :-)

[Gjest *Eleni*]

Jeg lurer litt på det samme som GreeSky her:

Nøyaktig HVA er det du savner eller ønsker å utforske?

Er det andre menn?

Er det friheten til å gjøre akkurat som du vil?

Er det å kunne leve helt alene uten å dele hus og hjem med en annen?

Når det gjelder utforsking av andre menn/sex, så er det vanskelig forenelig med å være i et forhold.

:-)

Vi bor ikke sammen, så jeg lever allerede alene (mine to barn bor hos meg annenhver uke da... )...

Jeg tror det jeg ønsker meg er friheten til å gjøre akkurat som jeg vil, uten å hele tiden måtte "kryss sjekke" med en annen person hva han har lyst til, hvilken film vi skal se etc. Dette er bare eksempler, men dere skjønner sikkert hva jeg mener..??!!

Det er ikke det at jeg har sånn behov for å "prøve"andre menn, men jeg vil ha friheten og muligheten til å flørte, og bli kjent med andre menn dersom det skulle falle seg sånn...

[Gjest *Eleni*]

Ja ja... jeg har bestemt meg for å bli foreløbig! Vi har det jo flott når vi er sammen, men jeg tror han også merker at det er noe som plager meg! Må innrømme at jeg ikke orker å ta en diskusjon på dette (ja, jeg vet det er feigt... :-? ), så jeg venter til han eventuelt tar det opp, og spør om det er noe som plager meg... da skal jeg prøve å være ærlig!

Vet dette virker feigt, men vi har hatt en del "runder" på forholdet vårt tidligerer, spesielt med hensyn til at vi bor i hver vår by, og det er alltid jeg som har tatt opp problemene.. denne gangen velger jeg å vente til han tar det opp....