Innlede et avstandsforhold, ville du gjort det?

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en mann som bor på en annen kant av landet enn meg, vi har begge forpliktelser der vi bor så det vil gå ca tre år før vi kan flytte sammen. Ville du innledet et slikt forhold eller ville du stoppet det pga avstanden før det går så langt?

Anonym poster: 8f11aaa36fac00b07c36ce94577baa76

[Gjest loren]

Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle ha avstandsforhold.

Så møtte jeg en som bor tre timer unna meg, det høres kanskje ikke så langt ut, men med studier, jobber, barn osv ses vi sjeldnere enn jeg skulle ønske.

Jeg regner ikke med situasjonen vil endre seg før tidligst når han er ferdig med sin bachelor i sin by om halvannet år, og det viktige da er kommunikasjon rundt det, og etterhvert en klarhet i hva begge forventer.

Tenk gjennom om du er klar for det, avstandsforhold betyr mye savn, men også veldig mye fint. man er nyforelska lenge og man setter pris på den tida man har sammen på en annen måte.

Jeg tror, av egen erfaring, at det er greit å ha et aktivt liv når man er i avstandsforhold, så ikke en "alltid" er ute i en annen by og driver med sine ting, mens en sitter hjemme i en annen by og bare savner..

Lykke til uansett avgjørelse

[Gjest anonymkvinne27]

Jeg var også fast bestemt på at jeg ikke skulle inn i ett avstandsforhold. Synes bare det har virket så vanskelig når jeg har snakket med andre i lignende situasjoner.

Men, så var jeg på besøk hos min bestekamerat i september og der traff jeg selvfølgelig en helt fantastisk gutt Vi har bare vært sammen i ca. 1 mnd, så jeg tar forholdet steg for steg. Nå snakker vi sammen hver dag, ofte flere ganger til dagen Selvfølgelig savner jeg han veldig, men vi skal sees igjen til nyttår. Jeg tror at så lenge begge parter vet hva ett avstandsforhold innebærer, at man er gode på kommunikasjon, er ærlige med hverandre og setter av tid til å snakke med hverandre (msn, skype, facebook etc.), så går det fint. Men, begge må være innstilt på at det blir savn og tungt å være borte fra hverandre.

Jeg angrer ikke på at jeg sa ja til å bli kjæreste med denne gutten . Så, hvis du har sterke følelser og han ønsker det samme som deg, så går det jo an å prøve for en periode? Se hvordan dere takler ett avstandsforhold?

Lykke til

[pinar]

Hvis man finner noen man liker så syns jeg ikke man skla la litt avstand være et hinder. Prøv. Man vet ikke om det fungerer før man prøver uansett.

Og når begge bor i Norge så er det vel egentlig ikke så stort problem?

Når man bor i forskjellig land derimot kan det fort bli vanskeligere.. er min erfaring.

[Tidus]

Jeg var i et avstandsforhold med eksen min i nesten 1 år før hun flytta til der hvor jeg bor. Vi var sammen i 4 år til før det ble slutt. Så det kan absolutt gå bra.

Når det er sagt, så vil jeg aldri gjennom det igjen.. Det var alt for vondt å ikke kunne se hverandre når vi ville.. Og selv om man stoler aldri så mye på partneren, sier det seg selv at sjalusi-tanker kommer lettere i en slik setting.

Lykke til sier jeg bare, dersom du havner i dette forholdet. Jeg hadde aldri klart 3 år i alle fall.

[AnonymBruker]

Jeg er på mitt 2 år og 7 mnd i avstandsforhold. Blir 3 år til våren :-) Synes det har gått fint, og ganske fort faktisk. Er litt lei av å bo så langt fra hverandre (5t), så skal bli fint når jeg er ferdig med skolen til våren.

Anonym poster: c7930597c392812d2612a40b09da5997

[Gjest 2013 bryllup]

Ja det ville jeg absolutt gjort!

Til våren er jeg "ferdig" med 3 års avstandsforhold, de har gått fortere enn vi fryktet, men har vert vanskelig når det har gått lang tid mellom gangene vi så hverandre. I fjor gik det hele 5 måneder, men nå ser vi hverandre en gang i måneden.

God kommunikasjon og litt vilje så går det fort bra!

[Gjest Gjest]

Det gikk helt greit i to år for min del, og jeg har også vært i noen utenlandsopphold.

Kommer helt an på innstillingen, og at man holder god kontakt mens det pågår.

[Jolene]

Ja, det ville jeg gjort og har gjort det! Begge mine to siste forhold startet som avstandsforhold.

• Forhold 1: Han var i militæret i Kirkenes, jeg bodde i Ski. Vi ble sammen da han var der oppe og holdt forholdet i live gjennom å snakke sammen på msn, facebook, meldinger og ringte hverandre. Var av helt andre årsaker og mye senere at det ble slutt.
  
• Forhold 2: mitt nåværende: Denne gangen var jeg i militæret nærmere bestemt Setermoen Indre Troms. Vi snakket sammen ca 1-2 ganger i uka nettopp for å ha noe å fortelle til hverandre, samt noen mld og noe facebook. Deretter bodde vi sammen i 2 år før det i år igjen ble ett avstandsforhold pga studier. Synes det funker knallbra!
  

Skal sies at jeg stolte og stoler fult og helt på de jeg er sammen med, og finnes ikke sjalu. Dersom det er en god kommunikasjon og tillitt, er ikke avstand noe problem.

Til slutt vil jeg fortelle deg min inspirasjon til å få et avstandsforhold til å vare, nettopp fordi jeg mener at dersom et forhold ikke takler avstand er ikke forholdet ment til å være:

Under den andre verdenskrig fant mine besteforeldre hverandre, og de var hverandres store kjærligheter. De levde på hver sin kant av landet i 5 år før de endelig kunne gifte seg og begynne på et liv sammen. Grunnen til at det tok mange år var fordi krigen fortsatt pågikk og de ikke hadde økonomien til å gifte seg. De skrev kjærlighetsbrev til hverandre, samt besøkte hverandre. På denne tiden hadde de ikke telefon, hvilket som virkelig inspirerer meg. Kunne de klare et avstandsforhold basert på noen få (!) besøk årlig, samt kjærlighetsbrev, kan jeg i dagens samfunn klare alle avstander.

Masse lykke til, jeg ville tatt sjangsen for kjærlighet uansett avstand og tidsperiode. For selv om 3 år kan virke lenge, er dette en liten pris å betale for riktig kjærlighet.

[AnonymBruker]

Avstandsforhold i seg selv er greit. Det har jeg vært i før, det er ikke den beste situasjonen å være i, men det går greit. Men den gangen var det snakk om max et år. Det er den lange perioden det skal gå over nå som er problemet. Men som noen av dere skriver, det skader jo ikke å prøve Vet ikke om jeg klarer å holde meg unna denne mannen uansett

TS

Anonym poster: 8f11aaa36fac00b07c36ce94577baa76

[Gjest 2013 bryllup]

Avstandsforhold i seg selv er greit. Det har jeg vært i før, det er ikke den beste situasjonen å være i, men det går greit. Men den gangen var det snakk om max et år. Det er den lange perioden det skal gå over nå som er problemet. Men som noen av dere skriver, det skader jo ikke å prøve Vet ikke om jeg klarer å holde meg unna denne mannen uansett

TS

Anonym poster: 8f11aaa36fac00b07c36ce94577baa76

Vi ble sammen en måned før vi visste han skulle flytte til en annen by for tre år, og jeg ikke skulle flytte etter. Tror ikke vi helt visste hva vi bega oss ut på, men det er likegreit.

Det er kjipt når perioden er så lang, men det går når en har noe å forolde seg til angående når det er over, for oss har sommeren 2013 vært målet og det klarer vi jammen meg også. Ikke se på den lange perioden som et problem, men som en konkret plan på når avstanden tar slutt

[Gjest Gjest3]

Jeg var i avstandsforhold i 1 år og 6 måneder og i grunn gikk det greit men jeg levde ikke noe normalt liv i den perioden. Vi bodde i to forskjellige land som innebar dyre flybilletter, mye reising (kanskje ikke rart jeg ikke greide å fortsette et studie jeg hadde begynt på) og mange tunge stunder. Det verste var i grunn at han var godt etablert i hjemlandet sitt og for meg var det ingen fremtid der og dette visste han også. Så i grunn var det vanskelig å se noen løsning på hele greia. Vi reiste hver mnd opp til 1-2 uker noe som gikk fordi han hadde en fleksibel jobb og fordi jeg var student og etter avsluttet studie fortsatte jeg bare med mine ekstrajobber og hadde derfor mer frihet.

I tillegg var det mye negativt i begynnelsen. Ingen trodde på at vi hadde et forhold som kunne gå i lengden. Vi bodde jo i forskjellige land. Og det er vondt å høre ting fra andre om at jeg bare burde glemme hele greia og ikke kaste bort tiden. Poenget er at jeg aldri hadde møtt noen som ham. Jeg tror i grunn det var kjærlighet ved første blikk, noe som jeg aldri har trodd på. Og sånt kan man i grunn ikke bare velge bort... man fortsetter forholdet selv om det i perioder gjør mer vondt enn godt.

Det viktigste i periodene vi var fra hverandre var hyppig kommunikasjon ( i mitt tilfelle så kommuniserte vi stort sett hele dagen via telefon og internett, på den måten følte vi oss nærmere hverandre... men til gjengjeld ble vi svært asosiale). Den aller siste gangen han besøkte meg fra avstand brøt jeg totalt sammen når han skulle reise hjem. Jeg greide ikke slutte å gråte. Jeg var så sliten av hele greia og det var så tungt å si farvel hele tiden og vite at jeg ikke ville ha ham i nærheten på en lang stund. Heldigvis hadde han allerede tatt valget om å flytte fra hjemlandet og hit men da var det fremdeles noen måneder igjen. Nå har vi bodd sammen i 8 måneder og vi er mer sikre på forholdet vårt enn før. Men trust me... Det er en lang vei til å kunne få et normalt liv sammen. Særlig når man er fra to forskjellige land. Det er ikke bare bare å komme til et nytt land og starte et nytt liv... Men det viktigste er at vi nå er sammen. Man må virkelig være sterk for å holde ut et avstandsforhold men til gjengjeld får man virkelig satt pris på hverandre.

[Rubies_]

Nei.