helt fortvila

[Gjest Anonym]

Når vet man at det er best for alle parter at man går hver sin vei?

Er så fryktelig vanskelig,særlig når det er barn inn i bildet,og når man har prinsipper og idealer som totalt motsier det å skilles.....likevel-jeg får ikke fred,jeg har det ikke bra og det slo meg pluterlig,har jo hørt folk si det så ofte før "når mor ikke har det bra så har ikke barna det bra heller..."

Selv har jeg alltid tenkt at mange bruker dette som ei "unnskyldning"for å gi opp når ting blir tøft. ja for tøft,det blir det for de aller fleste i perioder og skal man holde sammen ei livstid så er man nødt til å svelge noen kameler....Men det gikk opp for meg at når jeg ikke har det bra,i en slik grad at det tærer på meg som person at jeg ikke greier å være den mor jeg burde være da har det gått for langt?så sier jeg til meg selv"neida ingen foreldre er feilfri,barna er nokså robuste,de tåler at mor er sliten og har kort lunte til tider.de har i allefall mamma og pappa i samme hus...kjernefamilien er i allefall intakt...hmmm,ja sånn holder jeg på..

jeg håper å få ut litt frustrasjon,samtididg hvis noen gidder eller føler for det å dele sine synspunkter hadde vært fint. emn først noen opplysn om oss:

-sammen over ti år,sambo i ti år.

-har mer eller midre slitt siste fem år

-to barn.

-vi,veeeldig forskjellige-fra to ulike verdener,bokstavelig talt(han har en "gammeldags"rolle-fordeling som ideale)jeg ,mer selvstendig og synes noenlunde likestilling er å forvente.

-dårlig kommunikasjon,dårlig samarbeid.

-har prøvd parterapi tidligere.

-jeg føler det er rimelig kjølig mellom oss,ingen ømhet varme eller kjærtegn...jeg føler meg ensom.

-ulike ønsker og idealer for barna og hvordan være som foreldre.

-gjensidig mangel på beundring/respekt for hverandre.

-han er ustabil ,"vier" seg til oss som familie i perioder for så nesten utebli i perioder.

-vi er slitne begge to

På trodd av alle problemene så er vi glade i hverandre,men nå er alt så vanskelig at den kjerligheten synes ikke lenger.uff,vet ikke hva je ska gjøra.

[Gjest myr]

Høres ganske likt ut som oss. Bortsett fra noen ting.

Tror du må kjenne på når du tror du vil ha det best. Og hva som er bra for barna. Ingen grunn til å "holde ut" for barnas del. De merker mer enn en tror.

Vei for og i mot. Kanskje får du, og barna det bedre om dere går fra hverandre. Kanskje det er noe i å prøve parterapi igjen? Ingen som kan gi deg et fasitsvar.

Selv er jeg ennå midt i en skilsmisse og på vei i ny bolig. Vi elsket hverandre fremdeles men samlivet vårt får vi bare ikke til. Da er deg bedre både for han, meg og ungene å gå hvert til sitt. Vanskelig nå men har stor tro på at det blir bra til slutt.

Klem

Endret 7. november 2012 av myr

[Anonymine]

Spør deg selv noen spørsmål:

Hva ville du gjort hvis det ikke var barn inne i bildet? For du skal ikke blli for barnas skyld. Barn vil heller være fra et delt hjem enn i ett!

Føler du at du har prøvd alt for å fikse forholdet? Først da kan du avslutte forholdet og vite at det ikke var noe du kunne gjort annerledes.

Er det aktuelt å starte i parterapi igjen?

Ellers har jeg ikke veldig langt samliv bak meg, så vet ikke helt hva jeg skal si.

Lykke til uansett!

Klem