Jeg kjenner ikke den "rushen" lenger med han

[Gjest leimeg]

Vi har vært sammen noen år nå, og då er den spenningen man har i begynnelsen borte!

Jeg kjenner ingenting når han holder meg hardt osv.

Og her om dagen var jeg hos legen og tok noen prøver. Han stod bak meg for å kjenne på nakken min, og da plutselig kjente jeg at det stakk nedover ryggen min. Jeg tror jeg "tente" på han litt!?

Nå i ettertid tenker jeg bare på andre, og hvordan det er å bli holdt osv av andre enn min mann.

Men jeg elsker jo mannen min, og vil være sammen med han. Det er bare det at det er ikke noe spenning lenger. Alt er rutiner, og vi har ikke sex lenger.. :veldigsur:

[Gjest Embla s]

Det du beskriver er nok regelen snarere enn unntaket. Men ærlig talt; det ville være litt slitsomt å være "høy" på forelskelse resten av livet? Skjønner at det kjennes tomt og sårt at det er borte, men så har du vel fått en del andre følelser i retur (samhold, kjærlighet, trygghet, stabilitet, vennskap). Og hvem vet, kanskje følelsene pluttselig blusser opp igjen nå og da?!

[Fakse]

Løs opp i rutinene, så kommer spenningen tilbake. Kom dere bort fra faste mønster og faste steder. Det trenger ikke være langt eller lenge, det trenger bare å være anneledes.

[Gjest Anonymous]

Det er sånne utsagn som dette som får meg til å miste troen på livslang kjærlighet.

Hvordan kan noen tro at man skal gå rundt på en rosa sky hele livet?

Man må faktisk jobbe med forholdet sitt hver dag. Det er alt for lett å gi opp og begynne å se over på den andre siden av gjerdet.

Trist lesning dette....

[Imax]

Det går opp og ned. Jeg er i hvert fall glad jeg ikke er forelska 100% av tiden, da er jeg helt uberegnelig! Forelskelsen går over, men den erstattes jo av andre ting? Dypere følelser kanskje?

Uansett - lykke til!

[Gjest Vega]

Jeg leste det du skrev to ganger.

Du sier du ikke tenner på han lenger osv.

Da må det nødvendigvis bli en sannhet? Du förer jo deg selv med negative tanker (affirmasjoner) om samlivet. Da kan ikke hans berøring vekke deg - når du har låst deg selv - i hodet...

Det kan være at det startet i en tid du /dere var slitne - men om slike tankemønstre setter seg - så er det ikke lett å få tilbake gløden...

I et nytt forhold - tror du ikke sjansen er stor for at du havner i nøyaktig samme situasjon etterhvert?

Prøv å snu litt på tankene, samtidig som du begynner å gjøre positive ting for deg selv, som er bra for deg, ikke nødvendigvis for sexlivet. Hva det er vet du bare selv - kurs, trening, svømming, yoga, blomsterbinding...

Prøv med positive affirmasjoner - istedet for negative, og bryt mønsteret...

[Gjest Anonymous]

jeg er enig med vega. i tillegg så kan lite sex gi mindre sexlyst og mer sex gi mer sexlyst. om du skjønner hva jeg mener...

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du forklarer. Kjæresten min og jeg har hatt en litt laber periode hvor jeg begynte å tenke litt negativt om både ham og forholdet vårt. Innbilte meg at han ikke tente meg og sånt. Men så for noen dager siden tenkte jeg at jeg skulle gi han og oss en real sjans. Jeg lå inntil ham og kjente etter hvor godt det føltes. Når han kysset meg lukket jeg øynene og nøt det. Kjente ordentlig etter både fysisk og psykisk. Da skjønte jeg at man kan styre mer enn jeg trodde. Tror man det går dårlig eller at han ikke tenner deg, så blir det gjerne sånn. Derfor er må man ikke tillate seg å tenke på den måten! Tenk positivt og på alt det gode dere har sammen. Kjenn ordentlig etter. Det at du tente litt på han legen var kanskje at du (bevisst eller ubevisst) kjente etter om du tente på ham...

Så gi kjæresten din en real sjans du også, tenk positivt og kjenn etter hva du egentlig føler når han kysser deg. Se han inn i øynene og tenk på alle de følelsene du egentlig har for ham. Vis han hvor mye han betyr for deg når dere har sex. Bruk sex som en måte å uttrykke deg på. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, før vi giftet oss hadde jeg det på denne måten, men jeg velger å henge meg på Vega, prøv å tenk positivt! Og funker ikke det, neivel så kanskje toget er gått for dere to... Men det er viktig og huske at livet går i bølgedaler, slik er det jo også med samlivet. Vi har vel alle slike tanker en gang iblant, men da hjelper det iallefall for meg å trekke frem alle de sidene ved mannen min som jeg verdsetter og som jeg forelsket meg i, så viser det seg at jeg kunne virkelig ikke tenkt meg å leve uten ham!

[smil]

En er ikke stormforelsket hele livet. Jeg har vært gift i fem år nå (+ kjærester i 5 år først). Selvfølgelig er det ikke like spennende nå som det var i begynnelsen. Forelskelse er kribling, berg- og dalbanefølelser og bankende hjerte. For min del er disse følelsene nå gått over til noe som er enda bedre. Trygghet, tillitt, kjærlighet, varme, ømhet osv...

Det er faktisk biologisk at forelskelse går over etter en stund. For noen varer den noen mnd., for andre et par år. Jeg tror det beste du kan gjøre nå, er å prøve å finne tilbake til noen av følelsene du hadde for mannen din i begynnelsen. Tenkt på hvordan det føltes første gangen dere kysset, eller første gang dere var ute sammen. Glem for all del andre menn. Ikke tenk på det en gang. Sats hundre prosent på det forholdet du er i nå. Gi mannen din komplimenter, ta på han, smil og gi ham oppmerksomhet. Hvis det er noe du savner i forholdet, så fortell ham det på en ordentlig måte. Ikke anklag ham. Fortell ham hvordan du vil ha det, ikke hvordan du ikke vil ha det. Fokuser på det positive ved ham, og gled deg over det!

Ønsker deg all mulig lykke til!

[Mossa]

Den samme "rushen" som man opplever i starten på forhold, vil roe seg i perioder...og kan blusse opp igjen.

Alle har nedgangsperioder, trøst deg med det! Det viktigste er at du og mannen din har det godt sammen, og at du elsker han. Har dere dette kan resten fixes på!!

Og hadde vi kun jaget etter "nyforelska rushen"...da tenker jeg det hadde blitt hyppig utbytting av partnere!! For før eller senere ville jo også den nye flammen blitt gammel og lite spennende!!

[Gjest ghoostbusters]

Hei!

Kjenner meg igjen i den beskrivelsen du kommer med. Har vært sammen med mannen min i 18 år. De første årene var merkelige, med stormende forelskelse som ga seg etter 1 år. Så kom tankene om:"er dette virkelig det helt store for meg". Vi snakket om det og bestemte oss for å reise bort sammen, planla at dersom vi fikk barn skulle vi fortsatt være kjærester med rom for bare oss to.Tro det eller ei det virket. Vi fikk barn sammen men har likevel tatt vare på det vi lovet hverandre, nemlig å ha muligheten til å komme bort fra hus, barn og jobb. Forelskelsen er borte, de dype følelsene er der og jeg føler meg virkelig elsket. Vi legger oss ikke en kveld uten å si "jeg elsker deg" ( dersom vi ikke har hatt "den" krangelen) Alfa og omega for meg har vært å føle meg elsket. Tror man må ha i tankene at livet går opp og ned.