Hvorfor krangler vi så ofte når vi elsker hverandre så mye?

[AnonymBruker]

Dette er en del lesestoff, så om du er lat skal du slippe, men jeg trenger virkelig noen andres synspunkt og råd på dette så til de som leser og svarer: Takk!

Jeg er en jente på 17 år som er sammen med min beste venn, og sjelevenn på også 17 år. Vi har vært sammen i over 1 og 1/2 år nå, og har vært samboere i snart 1 år. Vi begge er hverandres første kjæreste, osv+++.

Det har seg slik at de siste par månedene så har vi glidd mer og mer fra hverandre. I begynnelsen av forholdet vårt kunne vi gledes av å bare være i hverandres nærvær, men så har det gått til at vi bruker mesteparten av tiden (ikke all tiden,) med dataen i fanget. Det går sån passe greit siden vi sitter i samme senga og snakker og koser samtidig.

Men så til det som har begynt å plage og skremme oss i det siste;

Det går nesten ikke to dager uten at vi blir sinte, irriterte, lei oss eller oppgitt av hverandre.

• Han har litt sent utviklet taleevne, dermed litt grammatikkfeil her og der, og med dette har det fulgt store selvtilittsproblemer.
  
• Jeg har meget liten lunte og et stort temperamang som jeg har hatt hele livet og fått litt behandling for hos barnepsykolog.
  

Disse to kombinasjonene har ført til at av og til når jeg er småirritert fra før av, eller bare har de dagene jeg blir irritert veldig lett av alt, om han sier noe feil så retter jeg på han men i en mindre vennlig tone. Eller om vi er på butikken bare jeg og han (dette skjer ganske ofte) så blir jeg litt stresset og så blir han litt forvirret og svimete og dette fører da til at jeg blir skikkelig nebbete og irritert.

Han pleier å bli veldig lei seg og tenke på seg selv som masse negativt, og jeg blir da også sur for det fordi jeg vil at han skal være "mann" og heller ta å kjefte litt på meg og sette meg ordentlig på plass når jeg oppfører meg så tåpelig. Han brukte en stund på å tørre å være irritert på meg også (han var så redd for å kanskje miste meg om han sa i mot meg eller turte å si ifra når han ble sint. Har begynt å gjøre dette nå de siste to ukene ca. etter stort ønske fra meg.

Så da er vi på det stadiet at en blir irritert, den andre blir sur, og så nebber vi til hverandre før vi holder avstand til hverandre til det har roet ned.

Vi elsker hverandre himmelhøyt og har bestemt oss for at om ting blir veldig ille, så skal vi heller prøve med en liten "pause" (uten at noen trenger å vite det enn bare oss) der vi ikke er ordentlig sammen, før vi evt. bare "må" gjøre det slutt.

Vi har prøvd pausen én gang, da etter bare et par timer jeg ikke klarte å holde meg og spurte om en klem, og vi ble sammen igjen med en gang, da vi hadde bare på de timene savnet hverandre og angret veldig mye.

Vi vil ikke gå fra hverandre for alt i verden, men likevel blir det konflikter så ofte.. vi har allerede gått gjennom ganske fuckings mye sammen, og er rart at dette er så vanskelig å få kontroll på.

Jeg trenger noen andres synspunkt på dette... Tusen takk på forhånd om du legger in et forslag til hva vi kan gjøre. Brudd er uaktuelt.

Anonym poster: d6051efcf1879c5dfef927e77488528a

[ninuska_]

Det er vel bare en ting: jobbe med kommunikasjonen. Det hjelper veldig om man begynner å ta ansvar for ens egen reaksjon framfor å skylde på den andre, som i at det ofte er den som reagerer som illegger feil mening i budskapet, og dermed blir man irritert og nebbete, som du sier. Du skriver selv at enkelte dager (antageligvis ofte?) reagerer du med irritasjon ved alt. Da må du lære deg hvordan du skal la være å settes på av alt han sier, og omvendt.

[Forvirramann]

Jeg hadde same type forhold med eksen min, kranglet om ALT.

Mitt beste råd er og bli ferdig med han, dropp han helt. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg og eksen ikke er sammen, for det bryter deg ned noe så fryktelig over tid

Hvorfor gidde og være i et forhold med bare krangler?

Dere er 17 år..

[AnonymBruker]

Jeg hadde same type forhold med eksen min, kranglet om ALT.

Mitt beste råd er og bli ferdig med han, dropp han helt. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg og eksen ikke er sammen, for det bryter deg ned noe så fryktelig over tid

Hvorfor gidde og være i et forhold med bare krangler?

Dere er 17 år..

Hva har alderen hennes med saken å gjøre? Kjærlighet er kjærlighet, uavhengig av alder. Du var kanskje ikke moden nok i en alder av 17 til å ordne opp i forholdet og virkelig jobbe for det, istedenfor å bare gi opp. Det er tydeligvis TS, som hun skal ha ros for!

Anonym poster: 0905aa1bd834dbe1d32b59295ed65294

[Gjest Gjest]

For meg og kjæresten handlet det om kommunikasjon. Vi har nettopp vært på Prep-kurs, der lærer man teknikker for å snu dumme krangler til konstruktive samtaler. Et kommunikasjonskurs anbefales! Eller les en bok sammen om kommunikasjon i forhold og snakk om det. Synes ikke dere skal gi opp

[Gjest Snerk]

Jeg tror det er du som er problemet i dette forholdet. Å bli sur på kjæresten sin fordi han sier noe feil er bare tåpelig, hvertfall om han sliter med sent utviklet taleevne. Kjæresten din må alltid være forsiktig med det han sier til deg, fordi han er så redd for å miste deg at han ikke tørr å si ifra. Du har gjort det lille han hadde av selvtillit verre.

"Eller om vi er på butikken bare jeg og han (dette skjer ganske ofte) så blir jeg litt stresset og så blir han litt forvirret og svimete og dette fører da til at jeg blir skikkelig nebbete og irritert."

Du blir stressa, greit. Men du blir skikkelig irritert fordi han er forvirret? Det er ganske vanlig å bli svimete hvis man har dårlig selvtillit (been there), på grunn av usikkerhet. Det blir nok ikke bedre av at du blir irritert på han. Alt han gjør er tydeligvis feil.

"Han pleier å bli veldig lei seg og tenke på seg selv som masse negativt, og jeg blir da også sur for det fordi jeg vil at han skal være "mann" og heller ta å kjefte litt på meg."

Selvfølgelig blir han lei seg og tenker negativt om seg selv, når du hele tiden er irritert over noe. Det er vel en normal reaksjon. Ikke nok med det, du blir også irritert over at han ikke kjefter på deg.

Og nå som han har begynt å kjefte på deg, så vurderer du pause på grunn av all kranglingen? Skjerp deg, kvinnfolk, og få litt perspektiv på ting.

[AnonymBruker]

Hva har alderen hennes med saken å gjøre? Kjærlighet er kjærlighet, uavhengig av alder. Du var kanskje ikke moden nok i en alder av 17 til å ordne opp i forholdet og virkelig jobbe for det, istedenfor å bare gi opp. Det er tydeligvis TS, som hun skal ha ros for!

Anonym poster: 0905aa1bd834dbe1d32b59295ed65294

TS her.

Akkurat. Vi har ikke tenkt å vi opp. Det er latterlig og barnslig å gi opp hver gang det skjer noe. Det kommer da aldri til å komme et sunt sterkt forhold ut av det? Jo mer man klarer å gå gjennom sammen, jo sterkere blir båndet mellom oss!

For meg og kjæresten handlet det om kommunikasjon. Vi har nettopp vært på Prep-kurs, der lærer man teknikker for å snu dumme krangler til konstruktive samtaler. Et kommunikasjonskurs anbefales! Eller les en bok sammen om kommunikasjon i forhold og snakk om det. Synes ikke dere skal gi opp

Det skal vi ikke, er helt uaktuelt

Jeg tror det er du som er problemet i dette forholdet. Å bli sur på kjæresten sin fordi han sier noe feil er bare tåpelig, hvertfall om han sliter med sent utviklet taleevne. Kjæresten din må alltid være forsiktig med det han sier til deg, fordi han er så redd for å miste deg at han ikke tørr å si ifra. Du har gjort det lille han hadde av selvtillit verre.

"Eller om vi er på butikken bare jeg og han (dette skjer ganske ofte) så blir jeg litt stresset og så blir han litt forvirret og svimete og dette fører da til at jeg blir skikkelig nebbete og irritert."

Du blir stressa, greit. Men du blir skikkelig irritert fordi han er forvirret? Det er ganske vanlig å bli svimete hvis man har dårlig selvtillit (been there), på grunn av usikkerhet. Det blir nok ikke bedre av at du blir irritert på han. Alt han gjør er tydeligvis feil.

"Han pleier å bli veldig lei seg og tenke på seg selv som masse negativt, og jeg blir da også sur for det fordi jeg vil at han skal være "mann" og heller ta å kjefte litt på meg."

Selvfølgelig blir han lei seg og tenker negativt om seg selv, når du hele tiden er irritert over noe. Det er vel en normal reaksjon. Ikke nok med det, du blir også irritert over at han ikke kjefter på deg.

Og nå som han har begynt å kjefte på deg, så vurderer du pause på grunn av all kranglingen? Skjerp deg, kvinnfolk, og få litt perspektiv på ting.

Syns du kunne svart litt penere, "kvinnfolk", skjerp deg selv. Har aldri gjort deg noe.

Men ser på hva du har skrevet bak all frekkheten og jeg er enig i at jeg er det største problemet. Og jeg skjønner ikke hvorfor. Det var derfor jeg spurte om råd her?

Til alle som leser og vil svare videre; svar som et normalt høflig menneske herreter.

Anonym poster: d6051efcf1879c5dfef927e77488528a

[Alvina]

Du har selv ansvaret for dine sinneutbrudd. Jeg kan være heftig i ordbruken når jeg har pms eller er stresset, men var verre før jeg lærte å trekke meg tilbake (timeout på soverommet) og innså at jeg ikke har rett til å "hakke" på andre, og gjerne de man er mest glad i. Men, jeg angrep ikke person - mer som om jeg kjefter høyt fordi jeg er irritert på ett eller annet; ofte bagateller f.eks. hvis jeg mister noe i gulvet.

Å krangle litt er bare sunt, men du kan ikke forvente at han forandrer seg - det er kun din egen holdning du kan endre. Og han er ikke en voksen mann når han er 17 år, han er en ungdom i full utvikling. Når du vil at han skal kjefte på deg, det er greit å lære seg å vise sinne - men hvorfor reagerer du på at han tar til motmæle? Er du innerst inne redd han skal få større selvtillitt og bli mindre avhengig av deg?

Vil råde deg til å ikke gå i fella: "det er sånn jeg er". Da hindrer du din egen utvikling og stempler deg selv. Det er lov å telle til ti og holde kjeft, i alle fall offentlig. Det er ydmykende på bli refset på butikken og noe du må holde deg for god til å gjøre.

Det er også lov å be om unnskyldning. Jeg ville pratet med han hvis jeg var deg, og funnet frem til en "løsning" hvis du får utbrudd, kanskje det er best at han trekker seg fra situasjonen til du har rast fra deg ? Forklar han at du har slitt med aggresjon siden du var barn, men at du skal forandre deg. Det er fullt mulig, men betyr at du må gå inn i deg selv og granske din egen oppførsel og holdning.

[AnonymBruker]

Hei! For det første vil jeg bare si at jeg synes det står veldig stor respekt av at det virker som du oppriktig talt ønsker å ordne opp i dette, er ikke alle på din alder som ville vært voksne nok til det!

Kjæresten min og jeg har vært sammen i snart et år, og vi hadde en periode for ca en måned siden hvor jeg ble litt bekymret fordi vi kranglet og kjeftet på hverandre hver eneste dag, for den minste lille ting. Før det hadde vi så å si aldri kranglet, ikke fordi vi unngikk det, men fordi vi rett og slett ikke hadde noe å krangle om, så jeg ble litt småstressa da vi plutselig ikke klarte å kommunisere noe bra. Heldigvis klarte vi å ordne opp ganske raskt, og mitt beste forslag er å snakke om det. Si til kjæresten din at dere må ta en prat (uten kjefting, smelling og sure stemmer) om disse tingene for å finne ut av hvordan dere vil ha det sammen. Du sier at dere elsker hverandre, og da er det virkelig verdt det å legge ned en innsats for å ordne opp når ting er vanskelig.

Jeg har måttet jobbe med meg selv, og det tror jeg du også må. Jeg har måttet bestemme meg for at jeg ikke skal ta opp ting vi egentlig er ferdige med, ikke heve stemmen hvis jeg blir irritert, og IKKE la det gå utover ham hvis jeg har en dårlig dag. De dagene jeg kjenner at jeg irriterer meg over alt mulig, og bare er dritsur, sier jeg fra til ham at jeg har en fryktelig dårlig dag, i tillegg til at jeg virkelig prøver å oppføre meg på en anstendig måte.

Det at kjæresten din har sent utviklet taleevne er ikke noe han kan noe for, så det å rette på ham/irritere deg over feilene han har i språket sitt må du bare kutte ut med en gang. Jeg håper ikke du synes jeg høres for krass ut nå, men hvis du vet at han allerede har litt dårlig selvtillit på grunn av dette blir det hvertfall ikke noe bedre av at du kommenterer det eller blir sinna på ham for det. Det kan bare gjør vondt veldig mye verre for ham.

Dere har begge et ansvar for å få ting til å fungere i den relasjonen dere er i, men mitt tips er at du starter med deg selv! Ikke fordi jeg har noe inntrykk av at du er så veldig mye verre enn kjæresten din eller at det er du som er det store problemet her, men rett og slett fordi det er mye lettere å starte med seg selv og sine forbedringspotensialer framfor å skulle endre på andre og ha den holdningen at det er "deres skyld." Det er ingen sin "skyld." Hvis du jobber med deg selv i forhold til lunten din, irritasjonen din, det at du retter på ham og er nebbete, så vil han merke dette, og dermed vil nok han også bli mer obs på det at han også er nødt til å legge ned en innsats for å få ting til å fungere optimalt!

Jeg skal hvertfall love deg at det var verdt det da jeg tok meg selv i nakken. Istedenfor å tenke at man ikke skal gi seg, vinne krangler, beholde stoltheten sin osv tror jeg heller det er viktig å være klar over at man må starte et eller annet sted for å bedre på ting, og da er det like greit at du starter med deg selv og dine mindre gode sider, for akkurat det er det faktisk bare du som kan gjøre noe med :-)

Anonym poster: 21ac163c2e735aa48f2ae0c0077f1f1f

[Gjest Snerk]

TS her.

Akkurat. Vi har ikke tenkt å vi opp. Det er latterlig og barnslig å gi opp hver gang det skjer noe. Det kommer da aldri til å komme et sunt sterkt forhold ut av det? Jo mer man klarer å gå gjennom sammen, jo sterkere blir båndet mellom oss!

Det skal vi ikke, er helt uaktuelt

Syns du kunne svart litt penere, "kvinnfolk", skjerp deg selv. Har aldri gjort deg noe.

Men ser på hva du har skrevet bak all frekkheten og jeg er enig i at jeg er det største problemet. Og jeg skjønner ikke hvorfor. Det var derfor jeg spurte om råd her?

Til alle som leser og vil svare videre; svar som et normalt høflig menneske herreter.

Anonym poster: d6051efcf1879c5dfef927e77488528a

Rent bortsett fra "kvinnfolk", så ser jeg ikke hva som er frekt med det jeg svarte? (Ser heller ikke hva som er galt med å bli kalt kvinnfolk...). Det er sannheten. Du har ikke gjort meg noe, nei, men du ba om synspunkt - ikke råd. Jeg synes du er slem mot kjæresten din som trykker ned selvtilliten hans. Du kan enten forandre deg for kjæresten din sin skyld eller fortsette å bli sur for at noen forteller deg sannheten.

[AnonymBruker]

Hei! For det første vil jeg bare si at jeg synes det står veldig stor respekt av at det virker som du oppriktig talt ønsker å ordne opp i dette, er ikke alle på din alder som ville vært voksne nok til det!

Kjæresten min og jeg har vært sammen i snart et år, og vi hadde en periode for ca en måned siden hvor jeg ble litt bekymret fordi vi kranglet og kjeftet på hverandre hver eneste dag, for den minste lille ting. Før det hadde vi så å si aldri kranglet, ikke fordi vi unngikk det, men fordi vi rett og slett ikke hadde noe å krangle om, så jeg ble litt småstressa da vi plutselig ikke klarte å kommunisere noe bra. Heldigvis klarte vi å ordne opp ganske raskt, og mitt beste forslag er å snakke om det. Si til kjæresten din at dere må ta en prat (uten kjefting, smelling og sure stemmer) om disse tingene for å finne ut av hvordan dere vil ha det sammen. Du sier at dere elsker hverandre, og da er det virkelig verdt det å legge ned en innsats for å ordne opp når ting er vanskelig.

Jeg har måttet jobbe med meg selv, og det tror jeg du også må. Jeg har måttet bestemme meg for at jeg ikke skal ta opp ting vi egentlig er ferdige med, ikke heve stemmen hvis jeg blir irritert, og IKKE la det gå utover ham hvis jeg har en dårlig dag. De dagene jeg kjenner at jeg irriterer meg over alt mulig, og bare er dritsur, sier jeg fra til ham at jeg har en fryktelig dårlig dag, i tillegg til at jeg virkelig prøver å oppføre meg på en anstendig måte.

Det at kjæresten din har sent utviklet taleevne er ikke noe han kan noe for, så det å rette på ham/irritere deg over feilene han har i språket sitt må du bare kutte ut med en gang. Jeg håper ikke du synes jeg høres for krass ut nå, men hvis du vet at han allerede har litt dårlig selvtillit på grunn av dette blir det hvertfall ikke noe bedre av at du kommenterer det eller blir sinna på ham for det. Det kan bare gjør vondt veldig mye verre for ham.

Dere har begge et ansvar for å få ting til å fungere i den relasjonen dere er i, men mitt tips er at du starter med deg selv! Ikke fordi jeg har noe inntrykk av at du er så veldig mye verre enn kjæresten din eller at det er du som er det store problemet her, men rett og slett fordi det er mye lettere å starte med seg selv og sine forbedringspotensialer framfor å skulle endre på andre og ha den holdningen at det er "deres skyld." Det er ingen sin "skyld." Hvis du jobber med deg selv i forhold til lunten din, irritasjonen din, det at du retter på ham og er nebbete, så vil han merke dette, og dermed vil nok han også bli mer obs på det at han også er nødt til å legge ned en innsats for å få ting til å fungere optimalt!

Jeg skal hvertfall love deg at det var verdt det da jeg tok meg selv i nakken. Istedenfor å tenke at man ikke skal gi seg, vinne krangler, beholde stoltheten sin osv tror jeg heller det er viktig å være klar over at man må starte et eller annet sted for å bedre på ting, og da er det like greit at du starter med deg selv og dine mindre gode sider, for akkurat det er det faktisk bare du som kan gjøre noe med :-)

Anonym poster: 21ac163c2e735aa48f2ae0c0077f1f1f

Takk for det, masse nyttig her jeg definitivt skal ta til meg.

Rent bortsett fra "kvinnfolk", så ser jeg ikke hva som er frekt med det jeg svarte? (Ser heller ikke hva som er galt med å bli kalt kvinnfolk...). Det er sannheten. Du har ikke gjort meg noe, nei, men du ba om synspunkt - ikke råd. Jeg synes du er slem mot kjæresten din som trykker ned selvtilliten hans. Du kan enten forandre deg for kjæresten din sin skyld eller fortsette å bli sur for at noen forteller deg sannheten.

Blir ikke sur for å bli fortalt sannheten, jeg bare syns du sa det veldig ufint. Jeg er klar over at jeg ikke er værdens beste kjæreste, og jeg får vondt i meg hver gang jeg merker at jeg har gjort noe galt mot han. Tror du det føles så mye bedre at du bare gnir det i trynet mitt og sier at alt er min feil og at jeg behandler han så grusomt. Jeg elsker han over alt i verden og gjør ikke dette med vilje..

Anonym poster: d6051efcf1879c5dfef927e77488528a

[Gjest Snerk]

Blir ikke sur for å bli fortalt sannheten, jeg bare syns du sa det veldig ufint. Jeg er klar over at jeg ikke er værdens beste kjæreste, og jeg får vondt i meg hver gang jeg merker at jeg har gjort noe galt mot han. Tror du det føles så mye bedre at du bare gnir det i trynet mitt og sier at alt er min feil og at jeg behandler han så grusomt. Jeg elsker han over alt i verden og gjør ikke dette med vilje..

Anonym poster: d6051efcf1879c5dfef927e77488528a

Beklager, neste gang skal jeg ta hensyn til følelsene dine og si det motsatte av det jeg mener, til tross for at du ber om synspunktet mitt.

Jeg sa det ikke ufint, det er bare du som ikke tåler å få sannheten som den er. Du ba om noen annen sitt synspunkt, du fikk det.

Endret 8. november 2012 av Snerk

[AnonymBruker]

Beklager, neste gang skal jeg ta hensyn til følelsene dine og si det motsatte av det jeg mener, til tross for at du ber om synspunktet mitt.

Jeg sa det ikke ufint, det er bare du som ikke tåler å få sannheten som den er. Du ba om noen annen sitt synspunkt, du fikk det.

Hva feiler det deg? Hater du deg selv så mye at du må prøve å gjøre ting surt for alle andre? Skaff deg et liv.

Anonym poster: d6051efcf1879c5dfef927e77488528a

[Gjest Snerk]

Hva feiler det deg? Hater du deg selv så mye at du må prøve å gjøre ting surt for alle andre? Skaff deg et liv.

Anonym poster: d6051efcf1879c5dfef927e77488528a

Hahaha, javel, nå melder jeg meg ut av diskusjonen. Dette ble for barnslig.