du som fikk barn sent i livet - har du noengang angret på at du ikke begynte tidligere?

[AnonymBruker]

du som fikk barn sent i livet - har du noengang angret på at du ikke begynte tidligere?

hvorfor isåfall?

hva er sent i livet forresten?

Anonym poster: 6dcd484098e04acfe3aaceb98a7eaf0a

[AnonymBruker]

Jeg angrer litt på at jeg begynte. Tenker at det var nok en grunn til at jeg ikke ville ha barn tidligere i livet, og jeg burde ikke ha bukket under for press fra omgivelsene bare fordi klokka begynte å tikke.

Jeg er 37 og har ett barn. Det blir med dette ene.

Anonym poster: 5293e48af1e3abf5fddbda8c740bae80

[Merlion]

Er vel ikke SÅ sent, men fikk første når jeg var 32 og nr 2 når jeg var 34. Jeg har ønsket meg barn så lenge jeg husker og ville veldig gjerne være godt i gang med barn når jeg ble 30. Så jeg trodde vel en periode at jeg ville angre på at jeg fikk barn så sent, men etter 2 barn så har jeg ikke angret noe. (Ikke så langt hvertfall, min eldste er jo bare 4 år.)

Det har vært noen tøffe tak(omtrent 4 år uten skikkelig nattesøvn) som jeg ikke tror jeg hadde taklet like godt om jeg var yngre. Modenhet og en sterkere psyke har vært godt å ha med seg.

Men skal innrømme at jeg innimellom har angret på at jeg har fått barn i det hele tatt, men det har vært i fortvilelse når jeg har vært som mest sliten.(når man så veldig gjerne skulle og burde hatt en hel natts søvn, men vet at det blir bare 3-4 timer denne natta også.)

Jeg er heller ikke mer skremt enn at det mest trolig blir et tredje barn om et par års tid. Da er jeg 38(men det er også maxalder, senere enn det skal jeg ikke bli gravid)

Endret 7. november 2012 av Merlion

[Klematis]

Jeg var 33 og 35 da jeg fikk mine. Kan jo ikke angre på at jeg var så gammel før jeg fikk dem, for jeg møtte ikke noen å få barn med før like før jeg ble 30.

Men jeg kunne gjerne ønsket at jeg var yngre. Ikke bare i forhold til barna ;-) Mest fordi jeg tenker på alt det kule jeg skulle likt å gjøre med dem når de blir litt eldre. Fjellklatre, rideferie, teltturer og så videre. Ting jeg egentlig aldri har gjort selv, og som jeg kanskje tviler på at jeg kommer til å starte med som 50-åring...

Har mine døtre (tilsynelatende) funnet mannen i sitt liv i 20-årene, kommer jeg nok til å påpeke at man ikke MÅ ha villa, hytte på fjellet, båt og en doktorgrad før man får barn ;-)

Endret 7. november 2012 av Klematis

[AnonymBruker]

Vi er 32 år, nå skjønner jeg ikke hvorfor vi ikke startet tidligere, dette er jo kjempemoro! Virkelig meningen med livet dette, så skjønner ikke at vi utsatte det for å "leve livet"...

Anonym poster: 20d72d216bef709a44a32442b736ecf9

[Havbris]

Jeg var 35 og 36 og grunnen til at det ikke ble barn før det, var jo at det var på dette tidspunktet jeg traff mannen min. Jeg har i grunne aldri tenkt over at ting kunne vært annerledes om jeg hadde fått barn i yngre alder. Det hadde sikkert vært mange fordeler - men jeg forholder meg igrunnen til livet slik det ble.

[AnonymBruker]

Jeg angrer litt på at jeg begynte. Tenker at det var nok en grunn til at jeg ikke ville ha barn tidligere i livet, og jeg burde ikke ha bukket under for press fra omgivelsene bare fordi klokka begynte å tikke.

Jeg er 37 og har ett barn. Det blir med dette ene.

Anonym poster: 5293e48af1e3abf5fddbda8c740bae80

oj. hvor gammel er barnet nå?... synd at det føles håpløst da...

jeg håper det blir bedre her

Anonym poster: 6dcd484098e04acfe3aaceb98a7eaf0a

[ViljaH]

Jeg fikk første 33 og andre 36. Synes timingen er veldig bra, har lyst på en til også før stopp.

Så angrer ikke på noe. Eneste er at jeg kunne tenkt meg både i pose og sekk, i tillegg til lang utdannelse og etablere meg med jobb, så fått flere år med barna mine. De som får barn når de er 22 vil jo få flere år med sine barn. Det er dog for meg eneste vektige punkt for å få barn i den alderen.

Edit: Jeg ville ikke ønsket å gjøre om på rekkefølgen av ting (lang utdannelse, jobb, bolig, så barn). Men jeg kunne tenkt meg at de tingene ble unnagjort litt mer effektivt, slik at jeg var litt yngre, og derfor fikk flere år med barna mine. Kunne sikkert tatt av et par år iallefall, uten å ha savnet noe. Da kunne jeg vært ca 30 ved første barn. Jeg har tenkt å reise og leve livet fullt ut MED barna mine, er ikke noe som må absolutt unnagjøres før de kommer.

Endret 8. november 2012 av ViljaH

[AnonymBruker]

Fikk min første da jeg var 35. Startet prøvinga da jeg var 32 men istedet for baby ble det spontanabort og operasjon av store cyster på eggstokkene.

Det er ikke alt man kan styre.

Angrer ikke på at vi ventet med baby til vi var over 30- jeg hadde ingen ønsker om barn på den tiden, og vi var opptatt med jobb, hobbier og å reise mye til andre verdensdeler

Anonym poster: 4408933a6c6ec381035be661a60a3502

[Daraya]

Jeg fikk første når jeg var 32. Ikke sent, ikke tidlig. Akkurat passe, for meg var det viktig å ha stabile forhold, både til mannen og økonomisk. Var så heldig at det klaffet med en gang når vi bestemte oss for å få barn.

Er gravid nå igjen, er 39 og det var ikke planlagt. Både jeg og mannen er litt ambivalent, han fyller 45 bare noen uker etter barnet kommer, og vi mener begge at vi er litt for gamle. Husker godt hvor slitsomt det er de første årene, men man venner seg til det meste. Vi vurderte abort noen dager, men kom på at vi ikke klarte det likevel.

[AnonymBruker]

Jeg var 34 og har flere ganger vært innom tanken " hvorfor ventet vi så lenge". Mest fordi at alt egentlig hadde vært på plass i noen år allerede, og at jeg er en annen person i dag enn jeg hadde vært noen år før. I tillegg har jeg tenkt en del på besteforeldre og deres fremskridende alder. De er en en super ressurs i dagliglivet og de betyr så mye for den lille.

Anonym poster: c4fd13a595d68c9d9040249e1e322e9a

[AnonymBruker]

Jeg var 36 og 38 da jeg fikk mine to. Angrer ikke, pga at jeg først møtte mannen i mitt liv et par år før barna kom. Hadde jeg fått barn med eksene mine, ville det blitt skilsmissebarn. Men bortsett fra det, så var jeg heller ikke klar for barn før jeg var godt voksen. Og nå, som jeg er bundet til heimen med to småbarn og mann og jobb, er jeg sjeleglad for den lange tida jeg fikk være fri og ansvarsløs, studere i utlandet og hoppe på impulsive reiser når jeg ville. Jobbe i inn- og utland med ulike prosjekt, bare med tanke på at det hørtes gøy ut, og lønna var mindre viktig, siden jeg klarte meg med å bo og leve rimelig.

Jeg føler ikke at morsrollen er det største på jord, jeg innser at studietida nok var min lykkeligste tid. Så jeg er sjeleglad for at den var lang!

Anonym poster: 6c375187327b4cd29618eabec605ff62

[pusla]

Jeg var 36 når jeg fikk barnet mitt, og det har vært helt greit at det skjedde såpass sent. Det eneste er i forhold til evt et barn til, vi føler vel at det ville måttet blitt to tette isåfall og var lite lysten på det. Så kanskje hadde vi gått for to istedetfor ett om det skjedde før. Men nå var det sånn det ble, og det var naturlig for oss.

[Gjest Gjest]

Hrrmm... jeg er 52 og fikk mine ferdig laget for to år siden, da de var 2 og 5. Det har funker helt fint. Sikkert fordi jeg hadde prøvd før med mine egne.

[Gjest aam1972]

Jeg er 40 og har to små barn. Har ikke følt det som noe problem før jeg leste noen av innleggene her. Har ofte følt meg litt gammel men aldri i forhold til morsrollen, trenger litt ballast for å oppdra barn.

Føler jeg har den energien jeg trenger og vi har det bra sammen barna og jeg :-)

Tror det med alder er litt kontekstavhengig. Min mor følte alltid hun hadde en gammel far; han var 35 da hun ble født. Nå -60år senere - er dette normalen :-)

[AnonymBruker]

Jeg er 37 og har fortsatt ikke barn. Vi er prøvere og håper vi får det til, men garantier finnes jo ikke. Så det kan ende med at jeg aldri får barn (samboeren har fra før). Og selv om det vil bli en sorg jeg må lære å leve med så kan jeg ikke si at jeg angrer på å ikke ha fått barn før. Jeg er tvert imot veldig glad for at jeg ikke fikk barn med en av eksene mine. Min "drømmemann" traff jeg ikke før jeg var over 30, og selv om vi tidlig fikk et sterkt og godt forhold så ville vi vente med barn til vi hadde bodd sammen en stund og virkelig lært hverandre å kjenne på godt og vondt, og det angrer jeg ikke på.

Kanskje er det ikke meningen at jeg skal få barn, og det vil bli en skuffelse. Men jeg angrer ingen av valgene mine likevel.

Anonym poster: 99f937c4fd88951f6d3efab61d3141b7

[AnonymBruker]

Jeg var 36 og 38 da jeg fikk mine to. Angrer ikke, pga at jeg først møtte mannen i mitt liv et par år før barna kom. Hadde jeg fått barn med eksene mine, ville det blitt skilsmissebarn. Men bortsett fra det, så var jeg heller ikke klar for barn før jeg var godt voksen. Og nå, som jeg er bundet til heimen med to småbarn og mann og jobb, er jeg sjeleglad for den lange tida jeg fikk være fri og ansvarsløs, studere i utlandet og hoppe på impulsive reiser når jeg ville. Jobbe i inn- og utland med ulike prosjekt, bare med tanke på at det hørtes gøy ut, og lønna var mindre viktig, siden jeg klarte meg med å bo og leve rimelig.

Jeg føler ikke at morsrollen er det største på jord, jeg innser at studietida nok var min lykkeligste tid. Så jeg er sjeleglad for at den var lang!

Anonym poster: 6c375187327b4cd29618eabec605ff62

jeg håper morsrollen kan kombineres med andre ting i livet jeg...

Anonym poster: 6dcd484098e04acfe3aaceb98a7eaf0a