Har falt utenfor. Ekskludert og isolert meg

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært ute med en venn siden like før sommerferien. Det eneste sosiale jeg deltar på i løpet av en dag (og alle dagene er like) er skolen. Der har jeg en jente i klassen jeg kan snakke med. Vi er vel ikke "venner", men heller ført sammen av tilfeldighetene. Hun har heller ingen andre venner der.

Jeg har aldri vært populær, men alltid hatt en del venner fordet. Jeg forstår ikke hvordan jeg har klart å miste absolutt alle! Hver eneste en.

Noen av de har jeg bare glidd fra. En annen innledet jeg et forhold til, som ikke ble noe av, og da ble også våre felles venner med ham. Jeg var med en større gruppe i fjor, hvor en av jentene hadde et problem med meg (sjalusi), og alle jentene i den gjengen ekskluderer og overser meg nå. Jeg går i klasse med tre av dem, og satte meg ved siden av dem en gang før timen. Og de flyttet seg! Samtlige av jentene ser vekk fra meg når jeg hilser på dem i skolekorridorene. Guttene fra gjengen har jeg ikke lengre kontakt med heller.

Jeg vet ikke hva som kom først, om alle først sluttet å ta kontakt eller om det var jeg som isolerte meg. Jeg har mistet all selvtillit og klarer ikke lengre føre samtaler. Om jeg møter noen gamle venner som fortsatt tåler å se meg, blir det alltid så kleint.

Jeg sitter som regel hjemme alene hele dagen og hver helg. Jeg har to hobbyer, og har truffet folk på dette, men det blir aldri noe vennskap. Jeg skal innrømme at jeg er sær... Sjenert, snakker lite, snubler alltid i ord og formuleringer og har rett og slett ingen anelse om hva jeg skal si. Dette har blitt ti ganger verre etter i sommer.

Både moren min, broren min og en gammel venn (han jeg innledet forhold til) har uttrykt bekymring for meg og for at jeg har mistet alle vennene mine. Jeg avfeide alle samtalene og sa jeg hadde det bra.

Min tidligere beste venninne har fortsatt kontakt med samtlige av mine tidligere venner. De treffes ofte og snakker mye sammen. I helgene drar de på fester sammen (jeg ble invitert før, men ikke nå lengre). Jeg har heller ingen kontakt med den ene siden av familien. Har ikke det beste forholdet med den andre siden heller, men vi treffes i hvertfall i blant.

Jeg føler meg ikke spesielt ensom heller. Jeg har alltid vært "enstøing", jeg liker å sitte på rommet mitt og trives å være alene. Derfor vet jeg heller ikke helt hvorfor jeg skriver dette... Men jeg er kanskje litt bekymret for meg selv også?

Jeg husker jo hvor glad jeg var før, med shoppingturer, cafebesøk, filmkvelder og fester. Jeg er jo igrunn mye mer dyster nå.

Anonym poster: b19e72eaef85d16277d436f2709b7e12

[^littletoomuch]

Ville bare gi deg en klem

[Gjest Summers]

Men hun du er med å skolen kan du inne på noe sosialt med henne? Og går du på VGS? da har dere vel revy? Kanskje melde deg inn i elevorganisasjonen? Få noen nye hobbyer? drive med noe organisaert idrett, politikk(ganske mye festing, man lærer mye nyttig(snakke offentlig) og de fleste har jo noe meninger om noe)

Og det er vel flere i klassen du kan snakke med, tror mange er litt for redde til å prøve å bli kjent med nye i klassen, men dere har jo autmatisk mye til felles npr derer går i samme klasse. Her er det absolutt sant at det er bedre desto flere sjanser man tar på å bli kjent med folk, det er sjansene du ikke tok du kommer til å angre på.