Er jeg en dårlig datter?

[AnonymBruker]

Vi er en stor familie. Jeg er yngstejenta. Jeg skulle ønske jeg kunne si vi var en familie som sa til hverandre: "Jeg er glad i deg", "Så fin du var i dag", eller gi hverandre en klem. Jeg kan huske å ha fått èn klem av mamma en gang i hele mitt liv. Nå er jeg 22. Daglig får jeg høre (de får også høre det av meg): "Skal du gå sånn på håret?" "Du bryr deg ikke om andre enn deg selv" "Du så dobbelt så stor ut i den buksa" "At ikke du prøver å slanke deg"(De to siste setningene har jeg aldri sagt til dem). Det er bare sånn det alltid har vært hos oss.

Misforstå meg rett, vi kan ha det helt supert og vi ler så vi griner sammen. Men vi bruker store deler av hverdagen til å dra hverandre ned og finne feil hos den andre. Dette foregår for det meste mellom meg, mamma og pappa. De kunne aldri funnet på å sagt de tingene de sier til meg til søsknene mine. Ingen av dem bor hjemme, det gjør jeg.

Jeg ble fortalt at jeg var grunnen for skilsmissen når jeg var 8 år, og de orda vil liksom ikke forsvinne fra hodet mitt, selv om de umiddelbart sa unnskyld og at de ikke mente det.

Jeg har alltid vært hissig og blitt sinna når jeg ikke har fått det som jeg vil, jeg vet jeg er en bortskjemt drittunge. Jeg vet det godt. Men jeg greier ikke å vise de kjærlighet og jeg føler de aldri har greid å gi meg det heller. Dette høres sikkert idiotiskt ut. Men..jeg er den eneste som ikke har ett fødselsalbum, de brydde seg aldri om skolebildene og kjøpte dem aldri, jeg vet jeg ikke var planlagt, det har jeg blitt indirekte fortalt, samtidig som jeg fikk fortalt at hun har hatt mange aborter. Og jeg vet jo nå at hadde ho hatt muligheten da ho var gravid hadde ho hatt abort .. De har aldri fortalt meg at jeg er fin som jeg er, at jeg gjør noe bra, eller at de setter pris på meg.. Det er vel bare kanskje det jeg kjenner litt på og som er litt vanskelig..

Jeg sluttet på videregående. Går til psykiater og bruker medisiner, det vet ikke noen i familien min, eller noen av vennene mine om. Jeg jobber en gang inni mellom, men jeg bor som sagt hjemme. I dag hadde vi en stor krangel om at jeg bare sitter hjemme(Noe jeg også gjør), at hun gjør alt husarbeid(Noe hun gjør), at jeg burde vært voksen og flyttet hjemme fra for lenge siden. Jeg vet jo også at jeg burde det. Jeg elsker foreldrene mine. Jeg gjør det virkelig. Men jeg greier ikke slutte såre dem eller skuffe dem. Jeg beklager innlegget, jeg trengte bare å få det ut.. Jeg tar gjerne i mot kritikk eller innspill. Hva hadde du gjort hvis du hadde en datter som meg?

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

[AnonymBruker]

De vet selvfølgelig jeg sluttet på vgs.

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

[eva-80]

Jeg ville flyttet ut.. fått eget liv, får foreldrene litt på avstand, da retter forholdet seg som regel til det bedre.

Ærlig talt så ville jeg skjemmes om jeg bodde hjemme enda i en alder av 22.

Mener ikke å såre deg altså...

[Gjest BettyBoop]

Vi er en stor familie. Jeg er yngstejenta. Jeg skulle ønske jeg kunne si vi var en familie som sa til hverandre: "Jeg er glad i deg", "Så fin du var i dag", eller gi hverandre en klem. Jeg kan huske å ha fått èn klem av mamma en gang i hele mitt liv. Nå er jeg 22. Daglig får jeg høre (de får også høre det av meg): "Skal du gå sånn på håret?" "Du bryr deg ikke om andre enn deg selv" "Du så dobbelt så stor ut i den buksa" "At ikke du prøver å slanke deg"(De to siste setningene har jeg aldri sagt til dem). Det er bare sånn det alltid har vært hos oss.

Misforstå meg rett, vi kan ha det helt supert og vi ler så vi griner sammen. Men vi bruker store deler av hverdagen til å dra hverandre ned og finne feil hos den andre. Dette foregår for det meste mellom meg, mamma og pappa. De kunne aldri funnet på å sagt de tingene de sier til meg til søsknene mine. Ingen av dem bor hjemme, det gjør jeg.

Jeg ble fortalt at jeg var grunnen for skilsmissen når jeg var 8 år, og de orda vil liksom ikke forsvinne fra hodet mitt, selv om de umiddelbart sa unnskyld og at de ikke mente det.

Jeg har alltid vært hissig og blitt sinna når jeg ikke har fått det som jeg vil, jeg vet jeg er en bortskjemt drittunge. Jeg vet det godt. Men jeg greier ikke å vise de kjærlighet og jeg føler de aldri har greid å gi meg det heller. Dette høres sikkert idiotiskt ut. Men..jeg er den eneste som ikke har ett fødselsalbum, de brydde seg aldri om skolebildene og kjøpte dem aldri, jeg vet jeg ikke var planlagt, det har jeg blitt indirekte fortalt, samtidig som jeg fikk fortalt at hun har hatt mange aborter. Og jeg vet jo nå at hadde ho hatt muligheten da ho var gravid hadde ho hatt abort .. De har aldri fortalt meg at jeg er fin som jeg er, at jeg gjør noe bra, eller at de setter pris på meg.. Det er vel bare kanskje det jeg kjenner litt på og som er litt vanskelig..

Jeg sluttet på videregående. Går til psykiater og bruker medisiner, det vet ikke noen i familien min, eller noen av vennene mine om. Jeg jobber en gang inni mellom, men jeg bor som sagt hjemme. I dag hadde vi en stor krangel om at jeg bare sitter hjemme(Noe jeg også gjør), at hun gjør alt husarbeid(Noe hun gjør), at jeg burde vært voksen og flyttet hjemme fra for lenge siden. Jeg vet jo også at jeg burde det. Jeg elsker foreldrene mine. Jeg gjør det virkelig. Men jeg greier ikke slutte såre dem eller skuffe dem. Jeg beklager innlegget, jeg trengte bare å få det ut.. Jeg tar gjerne i mot kritikk eller innspill. Hva hadde du gjort hvis du hadde en datter som meg?

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

er vel eller de som er dårlige foreldre..

[AnonymBruker]

Jeg ville flyttet ut.. fått eget liv, får foreldrene litt på avstand, da retter forholdet seg som regel til det bedre.

Ærlig talt så ville jeg skjemmes om jeg bodde hjemme enda i en alder av 22.

Mener ikke å såre deg altså...

Fantastisk å si til noen som sliter sterkt psykisk at du ville skjemtes ved å bo hjemme i samme alder.

Anonym poster: 465e89015a397d4ae3af49c62996fb0b

[eva-80]

Fantastisk å si til noen som sliter sterkt psykisk at du ville skjemtes ved å bo hjemme i samme alder.

Anonym poster: 465e89015a397d4ae3af49c62996fb0b

Kall det en spark i baken .... Det er ytterst få som bor hjemme i den alderen med mindre de sparer til å kunne komme inn på boligmarkedet... Og det har jeg ikke oppfattet av innlegget..

[AnonymBruker]

For det første så ville jeg ha startet med meg selv. Dette har du nemlig full kontroll på. Jeg ville ha sluttet med alle de ufine kommentarene for å dra de andre ned.

For det andre så hadde jeg stoppet opp for hver ufin bemerkning fra familiemedlemmer og kommentert det. Hvorfor sa du det? Hva mener du? Jeg blir faktisk lei meg når du sier det og det er ikke ok.,

Det tredje jeg ville ha gjort var å jobbet for å komme meg bort, flyttet for meg selv. Bare for å slippe de daglige, negative bemerkningene.

Anonym poster: be2dadc287f6c8c73f26d220b95b538e

[Gjest BettyBoop]

Kall det en spark i baken .... Det er ytterst få som bor hjemme i den alderen med mindre de sparer til å kunne komme inn på boligmarkedet... Og det har jeg ikke oppfattet av innlegget..

men det er det jo mange som må spinke å spare til nå

[AnonymBruker]

Kall det en spark i baken .... Det er ytterst få som bor hjemme i den alderen med mindre de sparer til å kunne komme inn på boligmarkedet... Og det har jeg ikke oppfattet av innlegget..

Hvordan skal man få kjøpt seg sitt eget hvis man bruker alt man tjener på å bo? Eller hvis hun skal studere og alle pengene går til å leie noe + mat? Da får hun ikke kjøpt noe før hun er 30-35, og det er det faktisk mange som sliter med i den alderen og eldre.

Anonym poster: 22606f492ff7c14f4927d96af8ab13ad

[AnonymBruker]

Jeg ville flyttet ut.. fått eget liv, får foreldrene litt på avstand, da retter forholdet seg som regel til det bedre.

Ærlig talt så ville jeg skjemmes om jeg bodde hjemme enda i en alder av 22.

Mener ikke å såre deg altså...

Takk for svar.

Nei, jeg skjønner det. Jeg kommer til å flytte ut til nyttår.

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

[AnonymBruker]

For det første så ville jeg ha startet med meg selv. Dette har du nemlig full kontroll på. Jeg ville ha sluttet med alle de ufine kommentarene for å dra de andre ned.

For det andre så hadde jeg stoppet opp for hver ufin bemerkning fra familiemedlemmer og kommentert det. Hvorfor sa du det? Hva mener du? Jeg blir faktisk lei meg når du sier det og det er ikke ok.,

Det tredje jeg ville ha gjort var å jobbet for å komme meg bort, flyttet for meg selv. Bare for å slippe de daglige, negative bemerkningene.

Anonym poster: be2dadc287f6c8c73f26d220b95b538e

Takk for svar.

Jeg gir komplimenter til søsknene mine stadig vekk. Men alt i kroppen stopper meg når det kommer til foreldrene mine. Det er vel en forsvarstekknikk.. Men nå skal jeg slutte. Jeg skal iallefall virkelig prøve. Det gjør jeg hver gang, jeg spør hvorfor og sier det er unødvendig og at jeg ser det selv. De sier det er normalt å bli fortalt sånn og at jeg må lære meg å tåle sannheten.

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

[Gjest BettyBoop]

Takk for svar.

Jeg gir komplimenter til søsknene mine stadig vekk. Men alt i kroppen stopper meg når det kommer til foreldrene mine. Det er vel en forsvarstekknikk.. Men nå skal jeg slutte. Jeg skal iallefall virkelig prøve. Det gjør jeg hver gang, jeg spør hvorfor og sier det er unødvendig og at jeg ser det selv. De sier det er normalt å bli fortalt sånn og at jeg må lære meg å tåle sannheten.

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

det er ikke normalt. kutt de ut av livet ditt. Få de til å krype om tilgivelse

[AnonymBruker]

Flytt ut Når du har fått opp selvtilliten drar du tilbake og forteller hvor elendig de har vært som foreldre og at de aldri har fortjent å ha barn og at du håper de brenner i helvete.

Anonym poster: 7c9113e62e992a565a6d96c61322cc0f

[AnonymBruker]

Flytt ut Når du har fått opp selvtilliten drar du tilbake og forteller hvor elendig de har vært som foreldre og at de aldri har fortjent å ha barn og at du håper de brenner i helvete.

Anonym poster: 7c9113e62e992a565a6d96c61322cc0f

Tusen hjertelig takk.

De er ikke egentlig dårlige foreldre. Vi har bare litt dårlig forhold noen ganger. Som sagt, så kan vi le og ha det kjempe artig sammen.

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

[Gjest BettyBoop]

Tusen hjertelig takk.

De er ikke egentlig dårlige foreldre. Vi har bare litt dårlig forhold noen ganger. Som sagt, så kan vi le og ha det kjempe artig sammen.

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

jada de høres fantastiske ut slik de rakker ned på deg hele tiden

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk.

De er ikke egentlig dårlige foreldre. Vi har bare litt dårlig forhold noen ganger. Som sagt, så kan vi le og ha det kjempe artig sammen.

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

Er de sånn at de kan klikke av bagateller som at du ikke har ryddet osv?

Anonym poster: 22606f492ff7c14f4927d96af8ab13ad

[AnonymBruker]

Er de sånn at de kan klikke av bagateller som at du ikke har ryddet osv?

Anonym poster: 22606f492ff7c14f4927d96af8ab13ad

Nei, det syntes jeg ikke.

Anonym poster: d7f9ec7d799f80ce51e44774fcbdfcd4

[Gjest Gjest]

Jeg hadde vært dødsfrustrert hadde jeg hatt en datter som deg, sint, såret , skuffet....

Men jeg hadde heller aldri oppført meg/snakket slik til datteren min slik som dine foreldre gjør..

Kjærlighet er viktig, å vise det - på en eller annen måte, ikke nødvendigvis klem og ros, men på et språk som blir forstått, hvis du skjønner hva jeg mener.

Og du bør selvsagt hjelpe til hjemme med husarbeid og matlaging og slikt!

[lillevill]

Jeg hadde vært dødsfrustrert hadde jeg hatt en datter som deg, sint, såret , skuffet....

Men jeg hadde heller aldri oppført meg/snakket slik til datteren min slik som dine foreldre gjør..

Kjærlighet er viktig, å vise det - på en eller annen måte, ikke nødvendigvis klem og ros, men på et språk som blir forstått, hvis du skjønner hva jeg mener.

Og du bør selvsagt hjelpe til hjemme med husarbeid og matlaging og slikt!

Sint såret skuffet, hvorfor det?

Fordi TS har vært en "bortskjemt drittunge" ? ( ikke mine ord ) Det er hennes foreldre som har skjemt formet henne, og skapt henne, og valgt henne inn i livet sitt.

TS du er fin som du er. Og det blir bedre etter man flytter ut. Det stemmer ikke helt å være en voksen, hjemme hos sine foreldre som ser på deg som et barn. Det går ikke. Det er derfor det blir konflikter.