Stemor - har han for høye krav til meg eller er jeg urimelig?

[Troja1]

Har veldig lyst til å høre hva andre syns om dette:

Jeg er 39 år og har flyttet sammen med en mann som har vanlig samvær med sine to døtre på 5 og 1,5 år. Har ingen barn selv, men er gravid. Han vil at jeg skal delta aktivt i samværet på lik linje med han selv og definere hans barn som 'min familie'. Har et godt forhold til femåringen, som har adoptert meg momentant og, kaller meg sin bestevenn og at jeg er hennes mamma når hun er hos oss. "Spebarnet" har jeg ikke noe særlig forhold til, for å være ærlig, men hun er tillitsfull og kan lett krabbe opp i fanget mitt.

Jeg mener jeg har en slags tantefunksjon, dvs at jeg ikke har noen plikter (utover å oppføre meg anstendig selvfølgelig) og egentlig kan komme og gå som jeg vil. Stort sett er jeg til stede ved samvær, men noen ganger er jeg fraværende. Jeg skal også tilføye at jeg har holdt meg unna noen ganger fordi dette er to oppmerksomhetskrevende og energiske barn, og jeg syns det er masete og slitsomt å ha begge to (samt at faren lett blir stressa og sur av samme grunn, og er dermed heller ikke så gøy å være med da). Jeg mener at dette er tross alt hans barn og at han har hovedansvaret og hovedjobben, jeg må ha friheten til å kunne velge om jeg vil være tilstede eller ikke, og hvor mye jeg vil delta. Misforstå meg rett, jeg skjønner selvfølgelig at jeg må bli kjent med barna og bygge bånd, men syns at jeg ikke trenger ha den samme tilknytningen/engasjementet som en forelder.

Den gang ei. Han forlanger 100% aktiv deltakelse. Det samme med bikkja hans også igrunn, jeg må ta min del i lufting, selv om den kom sammen med flyttelasset hans.

Hva tror folk? Kan han kreve dette av meg, eller har jeg lagd et luksusproblem?

[Saleried]

Er det for sent å abortere? Jeg ville ikke hatt barn med en mann som blir stresset og sur av egne barn, og lemper dem over på deg.

[Løvetanten]

Du må få lov til å ta ting i ditt eget tempo. Ting skjer ikke fra dag 1.

Noe sier meg at dere kanskje ikke har snakket så mye om dette på forhånd? Nå er det jo litt sent å angre eller gå tilbake til start, men jeg vil anbefale deg STERKT å gå til samtaler hos f.eks Familievernkontoret for å få mer orden på nyfamilien du snart bringer et barn inn i. Ting blir ikke bedre da, tvert imot vil de bli mer presset og kanskje polarisert.

[Gjest Hanne]

Gratulerer med graviditeten.

Ikke fullt så mye gratulerer med stemor/kjæreste/mine-vårt osv konstellasjonene....

Barna er små,dere venter felles barn. Trø til og vær en del av fellesskapet. Skjønner godt han blir stressa a hele situasjonen.

Du nærmer deg 40- de glade 'me-myself-and-I' dagene er over. Tenk på disse små uskyldige barna og om du ønsker at ditt kommende barn skal være så 'distansert' i en familie....

[ViljaH]

Din mann kommer med betydelig bagasje som han forventer du skal bære halvparten av, både hund og barn. Hvilken bagasje har du som han må ta halvparten av? Det må jo være jevnt her. Han kan ikke bare dytte halvparten av sine plikter over på deg. Du må få finne et forhold med barna selv. Hunden kan du si "jeg har ikke skaffet meg hund, så den må du ta deg av selv".

[AnonymBruker]

han har unge på 1,5 år og allerde skilt seg fra ekskona og gjort en ny en gravid?

Hjelpes.

Anonym poster: 5e315250f40aa7c6fea645354bad97b4

[Anglofil]

Jeg synes din min virker urimelig. Han burde forstå at det å bygge bånd som en familie vil ta tid, og det burde han også gi deg og sine barn tid til.

Mvh Yvonne

[andy capp]

Når du gikk til det skrittet å bli samboer med en mann med barn fra før, tok du med ungene hans på kjøpet. De er nå en del av familien din i utvidet forstand. Jeg mener det er korttenkt av deg å leke tante og komme og gå som du vil når ungene hans er på samvær. De kommer til å være en del av livet hans (og ditt) "for alltid". Regner med du ønsker at dere skal fortsette å bo sammen da du er gravid med hans barn.

Hva om han og barnas mor blir enige om endring av samvært, hva om det blir 50/50? Hva gjør du da? skal du fortsatt leke tante og komme og gå som du vil?

Dere er nå en moderne familie med dine/mine/våre problematikk. Still opp for han du har valgt å bo sammen med og barna hans. Ta del i deres hverdag og del alt, slik jeg mener det bør være i et gjensidig forhold.

Renger med han synes du er det beste som finns i verden, og vil sikkert at barna skal oppleve noe av det samme. Om du ikke endrer innstilling vil barna oppdage dine holdninger til de etterhvert som de blir eldre. Samværet blir vanskeligere, og kanskje stopper det helt fordi ungene ikke ønsker å komme til dere. Vil du sette mannen din i en situasjon hvor han må velge mellom de barna han har fra før og deg og det barnet du venter?

[AnonymBruker]

Du bør også forstå at så små ungene hans er så har du nå en unik mulighet til å involvere deg. Å bli en ressursperson i deres liv foruten foreldrene deres.

Jeg kan ikke helt skjønne at du velger å distansere det allerede. Ser for meg at når ditt barn blir født så er de de og ditt barn.

De her blir søsken. De her barna blir en del av livet ditt. Klarer du ikke å involvere deg så bør du flytte fra mannen og velge et liv på egenhånd.

For mannen er det ikke de allerede eksistrende barna og det barnet du bærer. For mannen så er dette de barna han har.

Anonym poster: f7d48a3dc621056098a29094f0b296ff

[AnonymBruker]

Bor dere sammen?

Jeg forstår deg når det kommer til å ta ting i ditt tempo, og at du er i en uvant situasjon. Samtidig synes jeg det er "rart" at du deltar i hverdagen så sporadisk som du fremstiller det om dere bor sammen. Hvordan blir det når deres felles barn kommer? Skal du dulle med babyen imens pappan er sammen med sine barn?

Jeg regner med at barna tenker at du er deres mamma hos pappa (som du jo skriver) og at de har best at av din tilstedeværelse er konsekvent. Du visste jo hvilken familie du kom til å få når du fikk barn med han, og du kan nok ikke få mannen uten å få barna også når de er der. Men hovedoppdrageren er jo han, selv om du skal også har rett til å "si fra" og å kose deg med dem når de er der.

Dette går seg nok til når babyen kommer, da kommer dere sikkert til å finne på mer ting som en familie, og være på samme plass samtidig.

Du har ikke akkurat lagd et luksusproblem, men du har en ganske søkt tanke om hvordan dette skal fungere..

Anonym poster: d66738c892c2ec410de2628fd3200865

[Montefalco]

Du hadde en valgmulighet. Å engasjere deg i mannen eller ikke.Når du stifter familie med en mann som har barn, må du forvente å være mamma for barna når de er hos dere. Spesielt når du føder barnas søster.

[Daraya]

Jeg er enig i at du skal bygge opp et forhold til døtrene, men samtidig er det faren de har samvær med, ikke deg. Har hadde jeg tatt tiden til hjelp, slik jeg ser det har forholdet ikke akkurat lang gangtid. Jeg tror han forventer litt for mye med tanke på at båndet til hans barn fra før ikke er så tett ennå.

Hva gjelder bikkja, nei den kan han tar seg av alene, akkurat som han hadde vært nødt uten deg. Men så liker jeg ikke bikkjer og for meg hadde det vært uaktuelt å flytte sammen med en som har hund.

[Gjest jd]

ja. du er urimelig. det heter stemor, ikke stetante.

[Gjest Gjest]

Takk for mange svar og delte meninger, som jeg nok regnet med:) Jeg har aldri vært sammen med noen som har barn før, og siden jeg ikke visste om noe annet, fortsatte jeg min pantertanterolle som jeg har ovenfor niesene mine. Jeg leste et sted at i en stefamilie må man regne med å være i konstant utvikling. Oh boy som det stemmer...som med alt annet i livet er sikkert det beste svaret å gå all-in. Skulle bare ønske det hadde vært litt enklere...

@Libertina: 4 mdr gravid, men abort hadde nok ikke vært aktuelt uansett.

[Kara W]

Jeg synes ikke mannen er urimelig, men det er bare du som kan bestemme om dette er urimelig for deg. Dette er en ting som han forventer av sin partner, og du kan enten akseptere det eller ikke. Akkurat som noen foreldre forventer at den nye partneren ikke skal være en forelder for barna. Du har sikkert dine krav til hvordan en partner skal være, og han kan velge om han vil fylle dem eller ikke.

Her må dere rett og slett prate sammen og bli enig om hva dere begge ønsker ut av dette forholdet.

[AnonymBruker]

Du er 39, TS? Da er det på tide å vokse opp!!! Ærlig talt!

Anonym poster: 3e7780ab11faf1504de89f554c77f0da

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen egentlig? Her høres det ut som om det har gått alt for fort i svingene, og de som ender opp som tapere er ungene.

Anonym poster: ce82e7d0299248975ddef8bec8614830

[Gjest Gjest]

For din egen del ville jeg nok engasjert meg. Min samboer har en datter som var syv år da vi ble sammen, og sammen med en litt reservert personlighet (egentlig to, er ikke særlig flink med andres barn) var det nok akkurat for gammelt til at vi har fått et nært forhold. Jeg skulle gitt mye for å ha kjent henne fra hun var 1,5 eller fem. Selv har jeg en datter på seks og vi har et felles barn på snart ett. Min datter har et godt forhold til min samboer, men hun er mitt ansvar like fullt.

Likevel; han er deres far, han har hovedansvaret. Det er ham de skal ha samvær med og han kan ikke ta for gitt at du føler samme ansvar for dem som han. Jeg tenker at du nok må bli litt mer enn en tante, men at de har en mor allerede. Du blir helt enkelt en ekstra voksenperson/ressurs for dem som kan stille opp når de eller far spør (pent ).

Hunden ville jeg nok gjort klart at er hans ansvar om han ikke spesifikt ber deg om å lufte/mate etc, så sant du ikke ønsker å ha det samme ansvaret som han (selv elsker jeg dyr, så en hund ville vært koselig, men alle tenker jo ikke slik). Jeg vil tro noe løser seg når deres felles barn kommer, man blir gjerne litt mer i "familiemodus" da. Du vil uansett trille turer, så kan hunden blir med, kanskje kan dere ha en søskenvogn til de to minste. Du er jo egentlig veldig heldig som får stebarn som ikke er mye eldre enn den nye babyen (også enig i at det høres tidlig ut, men når det nå ble slik...), vil tro det er enklere å bygge gode relasjoner med så liten aldersforskjell.

[Kada]

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å engasjere deg. Jeg har vært i samme situasjon som deg, hvor jeg ikke helt fant rollen min som stemor. Jeg syntes det var slitsomt, og trakk meg litt tilbake, kom og gikk som jeg ville når far hadde samvær. Ungen var 2 år da vi ble sammen. Etterhvert som vi fikk felles barn, ble ting bare verre, nettopp fordi jeg ikke hadde bygget opp en god relasjon til stebarnet. Jeg følte det som om at det var far og stebarn, og meg å våre felles barn. Vi ble aldri en ordentlig familie, ting ble dårligere og dårligere mellom oss. Nå er vi skilt, men har heldigvis et godt samarbeid. OG, jeg er mer glad i stebarnet nå enn noen gang, kanskje fordi jeg ser at han kun er et barn, og at alle barn kan være krevende til tider, ja til og med mine barn

Det var noen som sa til meg en gang: "Det er lett å oppdra barn, før du får dem selv". Så selv om du mener dine stebarn er aktive og litt slitsomme til tider, så skal du se at når du får barn selv, finner du ut at til og med ditt avkom kan være aktiv og slitsom av og til

Jeg mener ikke at far kan kreve at dere deler alt ansvar likt, du må ta den tiden du trenger. Men for all del, ikke trekk deg ut. Vær tilstede!

Lykke til

[AnonymBruker]

Når du gikk til det skrittet å bli samboer med en mann med barn fra før, tok du med ungene hans på kjøpet. De er nå en del av familien din i utvidet forstand. Jeg mener det er korttenkt av deg å leke tante og komme og gå som du vil når ungene hans er på samvær. De kommer til å være en del av livet hans (og ditt) "for alltid". Regner med du ønsker at dere skal fortsette å bo sammen da du er gravid med hans barn.

Hva om han og barnas mor blir enige om endring av samvært, hva om det blir 50/50? Hva gjør du da? skal du fortsatt leke tante og komme og gå som du vil?

Dere er nå en moderne familie med dine/mine/våre problematikk. Still opp for han du har valgt å bo sammen med og barna hans. Ta del i deres hverdag og del alt, slik jeg mener det bør være i et gjensidig forhold.

Enig! Bikkja skulle han derimot fått lufte selv.

Anonym poster: af1c950ead302741540d2d3db634e6b3