Til deg som er alenemor/far: gikk du på en "smell"? Eller ble det som du forventet?

[AnonymBruker]

Denne tråden er først og fremst laget med tanke på de som bryter ut av forhold/ekteskap med barn involvert. Det jeg lurer på er, som det står i tittelen, om å bli alenemor/far ble slik du hadde sett for deg før du gikk, eller om det ble annerledes. Hva ble evt annerledes? Var det noe du skulle ønske noen hadde fortalt deg før du gikk? Noe du skulle ønske du visste? Har du noengang angret? Ble det kanskje bedre enn du fryktet?

Anonym poster: 6360a1799ed47c756905da2b7bf36482

[makkapakka]

Denne tråden er først og fremst laget med tanke på de som bryter ut av forhold/ekteskap med barn involvert. Det jeg lurer på er, som det står i tittelen, om å bli alenemor/far ble slik du hadde sett for deg før du gikk, eller om det ble annerledes. Hva ble evt annerledes? Var det noe du skulle ønske noen hadde fortalt deg før du gikk? Noe du skulle ønske du visste? Har du noengang angret? Ble det kanskje bedre enn du fryktet?

Anonym poster: 6360a1799ed47c756905da2b7bf36482

det ble bedre enn forventet. Angret på at jeg ventet så lenge før jeg flyttet, siden det var himmelsk å komme for seg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg gikk vel ikke på en smell, men jeg ser nå i ettertid at jeg var lett deprimert. Ikke pga at jeg vill ha tilbake eksen, for han var jeg vel egentlig ferdig med lenge før jeg flyttet, men fordi det ble så mye på en gang. Flyttet to uker før permisjonen med nr to var ferdig og det var enormt mye som måtte kjøpes inn, pusses opp og ordnes, kombinert med en ettåring og en fireåring som jeg hadde nær sagt hele tiden, i tillegg til 100% jobb. Når jeg ser tilbake på det nå skjønner jeg ikke at jeg klarte å stå i det, men det gjorde jeg og det er jeg stolt av. Man tåler mer enn man tror.

Nå har det gått snart tre år, jeg har kjæreste og jeg storkoser meg med verdens fineste barn. Livet er rett og slett herlig og jeg er lykkelig

[absinthia]

Jeg fikk generelt sett et mye enklere liv da vi forlot hverandre og flere fysiske plager som f.eks vondt i kjeven. og stiv nakke, på grunn av at jeg var konstant anspent når jeg var i hus med min eks, forsvant som dugg for solen. Burde ha flyttet mange år før!

Man må forvente at ting er litt vanskelig til å begynne med fordi man faktisk trenger tid til å bearbeide et brudd, selv om man er hoppende glad for at det skjedde.

[pressplay]

Hvorfor får man barn med en annen hvis man ikke klarer å holde ut lengre enn til barna er 1-4 år? Det er jo midt i småbarnsperioden når ting er som mest kaotisk.

[AnonymBruker]

Hvorfor får man barn med en annen hvis man ikke klarer å holde ut lengre enn til barna er 1-4 år? Det er jo midt i småbarnsperioden når ting er som mest kaotisk.

Kanskje fordi enkelte folk forandrer seg såpass at det ikke er mulig å leve med dem lengre? De kan ha gjort noe man ikke kan tilgi? Vært utro? Kanskje den ene bare trår på eggeskall fordi h*n er livredd for å gjøre den andre sint? Kanskje har den ene spilt bort alle pengene de har spart opp sammen? Kanskje man lever med noen som rett og slett nekter å snakke med den andre om problemer? Kanskje er det vold inne i bildet? Det kan være utallige grunner.

Det er veldig lett å se på det som du gjør før man har vært i situasjonen selv. Alle vil selvfølgelig egentlig at barna skal vokse opp med begge foreldrene! Det er vel også derfor folk bare holder ut til grensa er langt over nådd. Noen ganger så går det utover mor eller fars (eller begges) psykiske og fysiske helse å fortsette sammen.

Anonym poster: 0cd18533e0c815e2c26c785ba47e8e6f

[AnonymBruker]

Jeg fikk generelt sett et mye enklere liv da vi forlot hverandre og flere fysiske plager som f.eks vondt i kjeven. og stiv nakke, på grunn av at jeg var konstant anspent når jeg var i hus med min eks, forsvant som dugg for solen. Burde ha flyttet mange år før!

Man må forvente at ting er litt vanskelig til å begynne med fordi man faktisk trenger tid til å bearbeide et brudd, selv om man er hoppende glad for at det skjedde.

Jeg er TS og opplever de samme plagene som du hadde. Forstår selv at det er pga stresset forholdet fører med seg. Kan jeg spørre hva som er grunnen(e) til at du gikk?

Anonym poster: 0cd18533e0c815e2c26c785ba47e8e6f

[pressplay]

Kanskje fordi enkelte folk forandrer seg såpass at det ikke er mulig å leve med dem lengre? De kan ha gjort noe man ikke kan tilgi? Vært utro? Kanskje den ene bare trår på eggeskall fordi h*n er livredd for å gjøre den andre sint? Kanskje har den ene spilt bort alle pengene de har spart opp sammen? Kanskje man lever med noen som rett og slett nekter å snakke med den andre om problemer? Kanskje er det vold inne i bildet? Det kan være utallige grunner.

Det er veldig lett å se på det som du gjør før man har vært i situasjonen selv. Alle vil selvfølgelig egentlig at barna skal vokse opp med begge foreldrene! Det er vel også derfor folk bare holder ut til grensa er langt over nådd. Noen ganger så går det utover mor eller fars (eller begges) psykiske og fysiske helse å fortsette sammen.

Anonym poster: 0cd18533e0c815e2c26c785ba47e8e6f

Klart det kan være slike grunner, men jeg opplever i de fleste tilfeller at det ikke er årsaken. Kjærligheten bare forsvinner. på meg virker det som en hurtig løsning på et midlertidig problem. Hvis de da har holdt ut til grensen er langt over nådd er det for kort vei til grensen. Har man fått barn er man ikke lengre den viktigste personen i sitt liv. Da må man ta ansvar og prøve hardere.

[Gjest Gjest]

Klart det kan være slike grunner, men jeg opplever i de fleste tilfeller at det ikke er årsaken. Kjærligheten bare forsvinner. på meg virker det som en hurtig løsning på et midlertidig problem. Hvis de da har holdt ut til grensen er langt over nådd er det for kort vei til grensen. Har man fått barn er man ikke lengre den viktigste personen i sitt liv. Da må man ta ansvar og prøve hardere.

Veldig enkelt å si, men når man plutselig står der med en mann som før var omtenksom og grei, som nå har blitt egoistisk og kald og som overhodet ikke bidrar verken i parforholdet, eller ifht ungene, som ser på alt som har med ungene som din jobb og som kun prioriterer seg selv, så synes jeg i grunn jeg gjorde helt rett i å gå. Alternativet hadde vært å bli enda lenger og bli enda mer nedkjørt.

[AnonymBruker]

Klart det kan være slike grunner, men jeg opplever i de fleste tilfeller at det ikke er årsaken. Kjærligheten bare forsvinner. på meg virker det som en hurtig løsning på et midlertidig problem. Hvis de da har holdt ut til grensen er langt over nådd er det for kort vei til grensen. Har man fått barn er man ikke lengre den viktigste personen i sitt liv. Da må man ta ansvar og prøve hardere.

For meg, som er TS, er flere av disse tingene jeg ramset opp grunner til at jeg ønsker å gå. Ikke alle, men flere. Pga måten jeg opplever han (et forferdelig sinne for de minste ting som gjør at jeg konstant går med skuldrene oppunder ørene, lyver ofte om både viktige og uviktige ting, flere bevis for utroskap selv om han fortsatt nekter, latterliggjøring av meg som person, kommunikasjon som er ikkeeksisterende, nærmest null sexliv) så har jeg også opplevd at kjærligheten for han forsvinner. Jeg har prøvd å snakke med han utallige ganger, har også skrevet ting ned for å se om det hjalp han å forstå, men han nekter fortsatt å innse sin del av skylden i dette. Men jeg er fortsatt her, nettopp fordi vi har barn.

Da lurer jeg på når man har prøvd nok? For nei, jeg har ikke gått, og ja, jeg prøver fortsatt, men når han ikke innser at han også må prøve, ja, da gir jeg også litt opp inni meg, selv om jeg ikke har gått ennå.

Anonym poster: 0cd18533e0c815e2c26c785ba47e8e6f

[pressplay]

Veldig enkelt å si, men når man plutselig står der med en mann som før var omtenksom og grei, som nå har blitt egoistisk og kald og som overhodet ikke bidrar verken i parforholdet, eller ifht ungene, som ser på alt som har med ungene som din jobb og som kun prioriterer seg selv, så synes jeg i grunn jeg gjorde helt rett i å gå. Alternativet hadde vært å bli enda lenger og bli enda mer nedkjørt.

Alle har sine grunner får å bryte ut, men generelt sett er det gjør folk opp for tidlig. Hvorfor skal man føle forelskelse gjennom hele sitt voksne liv? Hva med kjærlighet til en annen peron over tid? Jeg trente et småguttelag i fotball med 17 spillere på 12-13 år. Kun 2 av hadde biologiske foreldre som bodde sammen. Hva har skjedd med familien i Norge?

Endret 6. november 2012 av pressplay

[pressplay]

For meg, som er TS, er flere av disse tingene jeg ramset opp grunner til at jeg ønsker å gå. Ikke alle, men flere. Pga måten jeg opplever han (et forferdelig sinne for de minste ting som gjør at jeg konstant går med skuldrene oppunder ørene, lyver ofte om både viktige og uviktige ting, flere bevis for utroskap selv om han fortsatt nekter, latterliggjøring av meg som person, kommunikasjon som er ikkeeksisterende, nærmest null sexliv) så har jeg også opplevd at kjærligheten for han forsvinner. Jeg har prøvd å snakke med han utallige ganger, har også skrevet ting ned for å se om det hjalp han å forstå, men han nekter fortsatt å innse sin del av skylden i dette. Men jeg er fortsatt her, nettopp fordi vi har barn.

Da lurer jeg på når man har prøvd nok? For nei, jeg har ikke gått, og ja, jeg prøver fortsatt, men når han ikke innser at han også må prøve, ja, da gir jeg også litt opp inni meg, selv om jeg ikke har gått ennå.

Anonym poster: 0cd18533e0c815e2c26c785ba47e8e6f

Det var trist å høre og han var kanskje ikke en god mann å leve med. Det vet du bedre enn meg. Jeg sier ikke at man skal holde sammen for enhver pris, men individfokuset i Norge i dag bidrar til at det blir ekstremt i andre retningen. Er jeg ikke fornøyd, da går jeg.

Når jeg snakker med norske familiefolk handler samtalen sjeldent om familie men om meg meg meg. Fokuset er på individet. Man kan si hva man vil om andre kulturer som f.eks vest-asiatiske muslimer, men der har familien en høy prioritet noe jeg misunner dem. I det lange løp tror jeg man blir lykkeligere å ha en tett familie som har ryggen din hvis man trenger det enn individualistsamfunn der alle har sin egen agenda.

Derfor synes jeg slike tråder som dette som tydeligvis prøver å forherlige det å sette seg selv først er skuffende å lese.

Endret 6. november 2012 av pressplay

[AnonymBruker]

Alle har sine grunner får å bryte ut, men generelt sett er det gjør folk opp for tidlig. Hvorfor skal man føle forelskelse gjennom hele sitt voksne liv? Hva med kjærlighet til en annen peron over tid? Jeg trente et småguttelag i fotball med 17 spillere på 12-13 år. Kun 2 av hadde biologiske foreldre som bodde sammen. Hva har skjedd med familien i Norge?

Hvem er det som snakker om å måtte føle forelskelse hele tiden? Følte du at det var det jeg mente i innlegget mitt? At det er det jeg savner? For å være ærlig er det jeg savner en jeg kan samarbeide med, føle meg trygg med. Det er det mest vesentlige. Jeg forventer ikke å sveve på rosa skyer.

Anonym poster: 0cd18533e0c815e2c26c785ba47e8e6f

[AnonymBruker]

Det var trist å høre og han var kanskje ikke en god mann å leve med. Det vet du bedre enn meg. Jeg sier ikke at man skal holde sammen for enhver pris, men individfokuset i Norge i dag bidrar til at det blir ekstremt i andre retningen. Er jeg ikke fornøyd, da går jeg.

Når jeg snakker med norske familiefolk handler samtalen sjeldent om familie men om meg meg meg. Fokuset er på individet. Man kan si hva man vil om andre kulturer som f.eks vest-asiatiske musmlimer, men der har familien en høy prioritet noe jeg misunner dem. I det lange løp tror jeg man blir lykkeligere å ha en tett familie som har ryggen din hvis man trenger det enn individualistsamfunn der alle har sin egen agenda.

Derfor synes jeg slike tråder som dette som tydeligvis prøver å forherlige det å sette seg selv først er skuffende å lese.

Jeg trodde det forrige svaret ditt var et svar til mitt svar, så beklager om jeg var litt krass.

Jeg prøver å sette familien i fokus. Familien er det viktigste for meg, men jeg kan dessverre ikke velge at det skal være det viktigste for mannen min. Det er akkurat det jeg savner, å ha noen som er der for meg. Ikke å ha noen som jeg får sommerfugler i magen av. Men noen som bare er der, og jeg ikke trenger å være redd for å snakke med eller nervøs rundt.

Det skal også sies at jeg har tenkt på dette i mange år, da jeg ble gravid endret mannen seg. Og det har vært tøft, men jeg har virkelig ikke gitt opp så fort vi møtte hindringer.

Anonym poster: 0cd18533e0c815e2c26c785ba47e8e6f

[Gjest Elizia]

Det ble vel sånn som forventet. Jeg hadde vurdert å gå i over 1 år da det ble brudd. Men jeg ville gi han flere sjanser. Han forandret seg utover i for holdet vårt (som varte i 6 år) fra å bidra litt hjemme til å tilslutt ligge rett ut på sofaen og se på at jeg gjorde alt av husarbeid, matlaging, stell av små barn, handling av mat osv. Jeg godtok at han lå der et år tidligere da han var deprimert, men ikke det siste året han gjorde det. Vi kom inn i en ond sirkel der jeg ble sur fordi jeg aldri fikk hjelp, og han ble sur for at jeg var sur, og fordi jeg ikke klarte være intim med han. Jeg var for sliten og deppa til å etter flere år i strekk ha jobbet 100% samt ha alt ansvaret hjemme.

Så vil sikkert enkelte spørre om det ble noe enklere for meg ift ansvar nå som jeg bor alene. Ja- det er det! Slipper å irritere meg over en ekstra unge på 110 kg som forventer oppvartning og som tar full kontroll over alt på TV, radio m.m. Nå kan jeg slappe av når barna har lagt seg og se på det jeg vil. Nå har jeg pusterom hver onsdags kveld og annahver helg til å gjøre noe for meg selv. Og det beste er at eksen og jeg nå er venner og samarbeider godt rundt barna. OG barna har det bra. En vinn-vinn situasjon for alle

[Gjest Kua]

Å flytte med barn gir en stor sorg, å påstå noe annet er som noen sier over her, en forherligelse av situasjonen.

Den som velger å gå har tenkt på alt og rasjonaliserer og rettferdiggjort mye for seg selv i forkant av et brudd, men ting blir som regel ikke slik man forutsetter, nettopp fordi andre mennesker ikke reagerer de ikke slik man "forventet". Men det verste av alt er å se tårene i barnas øyne, lyset man slukker.

Og plutselig vil man opplev at man står midt i en ekstrem vondt situasjon følelsesmessig og at det ikke artet seg slik som man tenkte seg på forhånd. Mye sinne, skuffelse og sorg over å ikke strekke til, er noen av følelsene som romstere. Og man vil kanskje oppleve å befinne seg i en nedadgående spiral med krangling, depresjon, økonomiske problemstillinger, osv samtidig som man skal ivareta det viktigste man har i livet, barna. Mange vil nok finne seg selv i en tilstand som gjør dette vanskeligere enn de trodde. De er så nedkjørte følelsesmessig selv at barna lider ekstra under det, de blir kasteballer og voksne mennesker bruker barna som skyts for egne sårede følelser.

For min del var bruddet riktig og viktig for å i det hele tatt kunne fungere som mamma og menneske i fremtiden. Litt over 13 år tok det, og mine to barn ble de skadelidende. Har brukt mye tid på å skjerme dem, men man klarer ikke å skjerme dem for alt. Brukt mye tid på å snakke med dem, gråte med dem og brukt mye energi på å ikke vise dem hvor nedslitt jeg selv var. Men man er naiv om man tror at barna har det bra i en brudd situasjon, eller at de ønsker seg en skilt mamma og pappa.

Angrer ikke en dag på at jeg gikk, det var riktig. Men angrer hver dag på smerten jeg har påført barna mine, og bedt dem om unnskyldning for det mange ganger. Men de vil aldri få vite alt om hvorfor jeg gikk, det behøver de ikke heller. De skal få lov å være glad i sin far for den han er for dem. Og jeg snakker ikke stygt om han til dem og forventer at han viser meg samme respekt, selv om han dessverre ikke alltid gjør det. Han stiller heller ikke opp for barna slik jeg håpet og trodde. Og jeg oppdrar dem så å si alene.

I dag har jeg en nydelig kjæreste og vi ble nylig samboere. Fremtiden er lys, men prisen for å ikke bo med far, betaler barna hver dag i form av savn og skuffelse over at han ikke er en daglig del av livet deres slik alle barn drømmer om. Min oppgave er å sørge for at de ikke får varige problemer som følge av tapet mitt valg har påført dem.

Kjærlighet og parforhold med barn krever konstant jobbing, det er ikke en selvfølge at det går av seg selv. Kjærlighet er en gave du får og som du må ta godt vare på, forvalte og pleie daglig. Det er ikke noe du har krav på. Og når man har fått barn, må man tenke annerledes i forhold til egne behov enn når man er barnløs.

[pressplay]

@kua: Får stor respekt for deg når du så ærlig innrømmer medaljens bakside og ser at det som er bra for deg nødvendigvis ikke er så bra for barna. Du høres ut som en empatisk mor.

[Gjest loren]

Jeg har aldri angret på at jeg gikk. Tilliten var brutt, om jeg skulle fortsatt hadde den aldri kunne vært som den var, jeg ville hatt en "Er han der han sier han er?"-følelse liggende i bakhodet hver gang han var ute.

Men, jeg gikk likevel gjennom en sorgprosess, og det overrasket meg. Hvorfor i helvete skulle jeg sørge over han, liksom?

Jeg innså jo det etterhvert, det var sorgen over det som ikke ble, det ligger en sårhet og en sorg over at min sønn ikke skal vokse opp i den kjernefamilien jeg vokste opp i, sånn som pappan hans vokste opp i, og som jeg ser mange av hans venner gjør. Han skal ha to hjem, to regelsett å forholde seg til (selv om vi selvfølgelig samarbeider om regler vil det komme ujevnheter når vi ikke bor i samme hus), kanskje fire "foreldre", x antall "besteforeldre", søsken som kanskje da har hverandre som helsøsken, mens han er "alene" som vår.

Så ja, selv om jeg ikke angrer er det sårt, det er vondt å høre voksne skilsmissebarn si at de ikke føler seg hele, at de følte de ble kastet fram og tilbake, at de ikke følte de hørte like mye hjemme som nye søsken. Det er kjempevondt, fordi jeg vet at om 20 år kan det være det min sønn sier om sin oppvekst.

Tiden etter bruddet var også vanskelig, å plustelig skulle fikse alt selv ble en wow-opplevelse for min dl, jeg anså meg som rimelig handy, men da jeg sto der og skulle montere x antall IKEAesker, innstallere vaskemaskin, sku fast hyller i vegger, skifte dekk på bil (som jeg forøvrig satte bort) osv osv, så merket jeg godt at jeg var den eneste voksne i heimen for så si det åsnn.

Økonomien er et kapittel for seg selv, men man lærer å prioritere. Jeg trøster meg med at den dagen jeg evt får en samboer med felles økonomi kommer vi til å leve godt, på grunn av at jeg har lært the hard way hvordan man prioriterer riktig. Så når jeg på en inntekt klarer meg i dette pressområdet så vil det å ha to inntekter fortone seg som en lek.

Nå, halvannet år etter bruddet har jeg og mini det bedre enn vi hadde før bruddet, vi har mer tid sammen, vi ler mer, leker mer, setter med pris på hverandre og tiden vi har sammen, nettopp fordi tiden er begrenset.

Jeg husker hvor fælt det var da jeg innså at annenhver uke bare er et halvt år, det høres sikkert teit ut, men da jeg i starten sa at han skulle bo hos meg annenhver uke hørtes det ikke så ille ut, men så sa en kamerat som var i samme situasjon som meg noe ala "Jeg går glipp av halve året til jentene mine".

Den svei, fordi det er sant, og det ER vondt, det ER vanskelig og det ER lite tid å tilbringe med barna sine.

Samtidig, hvem bestemmer om man gir opp for lett. Utad ga jeg nok opp for lett, vi hadde ingen synlige problemer for omverdenen, men å leve et liv med en man ikke stoler på, en man aldri vet hvor man har, det er ikke et liv jeg mente det var verdt å leve for me gog barnet mitt.

Endret 6. november 2012 av loren

[Gjest Sissa]

Signerer Kua på dette:

Den som velger å gå har tenkt på alt og rasjonaliserer og rettferdiggjort mye for seg selv i forkant av et brudd, men ting blir som regel ikke slik man forutsetter, nettopp fordi andre mennesker ikke reagerer de ikke slik man "forventet". Men det verste av alt er å se tårene i barnas øyne, lyset man slukker.

Jeg hadde vurdert samlivsbrudd i 3-4 år før jeg valgte å gå. I forkant av bruddet forsøkte jeg alt; bønn, gråt, trusler, brev, ultimatum, samtaler med foreldrene hans, samtaler med terapeut, enda mer gråt, enda mere bønner... Min eks valgte jobben fremfor meg og barna, og det knekte nesten både meg og sikkert også han. Bruddet kom ikke som et sjokk på noen rundt oss, med untak av min eks. Selv barna våre skjønte hvor det bar, selv om overgangen ble stor og livet deres ble snudd opp/ned og regelrett ødelagt. Det er godt mulig jeg burde ha holdt ut til barna ble enda større før jeg gikk, men jeg klarte rett og slett ikke mer. Kropp, hode og hjerte sa stopp, og bruddet et faktum.

I ettertid ser jeg at de av vennene mine som jeg trodde skulle støtte meg, lusket seg stille tilbake til egne stuer, mens de jeg minst forventet støtte og omsorg fra, viste seg å være gull verdt. Familien til min eks vendte meg ryggen fra første dag etter bruddet, kanskje litt uventet siden de hadde grått og bedt min eks jobbe mindre de også.

Å være alene med tre barn er tøft, særlig når samarbeidet er lik null, og han viser lite interesse for å følge de opp.

Nå har det gått 5 år, og jeg kan se tilbake på tunge, tøffe år, men for hvert år som har gått, har også ting blitt lettere. Barna har fått et normalt forhold til vår hverdag, selv om jeg vet de skulle ønske ting var enklere.

Om man ga opp for lett får man aldri vite, en ting er sikkert for min del; og det er at på sikt var dette det rette å gjøre. Alternativet hadde vært 5 fler år med ensomhet, tårer og bitterhet over det hele. Tanken på at jeg kunne ha valgt å bli, og endt opp som en sint, gammel, bitter dame; gjør at jeg føler at det var det rette, og at jeg nå kan få et godt og trygt liv med en ny samboer som elsker meg og som velger å bruke sin tid på oss og barna.

[AnonymBruker]

Jeg hadde overhode ingen tanker eller ideer om hvordan det ble å være alenemamma. Jeg bare visste at jeg måtte ut av et forhold som bare dro meg ned.

Klart det ble tøft med to små, men allikevel så ble det bedre for nå visste jeg at skulle ting skje så var det kun opp til meg. Jeg slapp å ha forventninger til at vi var to voksne som skulle bidra til at familien AS skulle fungere. Jeg slapp å bruke tid og krefter på diskusjoner og avtaler som ikke førte til annet enn forandring i ei uke eller to. Jeg har aldri angret. Ikke et lite sekund en gang.

Anonym poster: 441defc885e2f92b2a7a740e873de277