Er det virkelig slutt?

[Gjest hh91]

Jeg var litt usikker hvor jeg skulle poste dette hen, men prøver her, og håper det er nogenlunde riktig;)

Jeg og min ekskjæreste var sammen i et år. Det var et turbulent år for min del med en mor som gikk inn i en depresjon og derette store alkoholproblemer. I den perioden hvor dette skjedde bodde jeg hjemme med henne i Norge. Planen var hele tiden at jeg skulle flytte til Danmark hvor min kjæreste bor. Jeg jobbet veldig mye (hadde i gjennomsnitt 1-2 fridager i måneden) for å glemme problemene hjemme og tjene penger så jeg kunne flytte til kjæresten min så fort som mulig.

Han var utrolig støttende i denne perioden, vi besøkte hverandre ofte, og snakket sammen daglig. Han kom også en gang midt på natten med flyet fordi det var veldig trøblete hjemme, og jeg hadde det veldig dårlig.

I denne perioden var alt kaos i livet mitt, men jeg tenkte ikke så mye, og holdt blikket festet mot fremtiden. Og nå når jeg har flyttet til Danmark betaler jeg vel for det. I starten gikk det fint, men det faktum at min kjæreste fylte et tomrom etter mamma, ble vel tydeligere og tydeligere. Han ble en slags hvilepute. Jeg har gått inn i en depresjon med mye angst problemer, og dette har kommet gradvis og uten at jeg helt har forstått det. Kjæresten min har blitt tilkalt med en gang jeg følte meg ensom og fylt med vonde tanker, og etterhvert begynte vel han å få nok. Hans reaksjon var å gå fra å være den støttende og søte kjæresten han var til å trekke seg vekk, og ikke svare når jeg ringte, ikke komme når jeg trengte det, og dette resulterte i en enda mer økt angst hos meg. Jeg bebreider han ikke for dette. Jeg vet hvor tungt det er å stå å se på at noen har det dårlig og ikke føle man strekker til.

Vi har i hele vårt forhold vært veldig gode venner. Vi delere alt med hverandre, kan snakke om det meste, og forstår hverandre som ingen andre kan. Jeg elsker meg selv når jeg er med han. Det at det ble slutt var en utrolig skuffelse. Vi har tatt opp kontakten 2-3 ganger ettr det var slutt og "prøvd igjen", dette var da kun med ukers mellomrom, altså kort tid etter han ville ha det slutt første gang. Alle gangene har det endt med at han nesten ikke har gjort det slutt en gang, bare ikke svart på telefonen, og jeg har forstått det selv, og når jeg har forstått det så har vi pratet om det og han har gått sin vei.

Jeg føler aldri at jeg har vært blind av forelskelse i dette forholdet. Jeg ser at vi passer sammen, vi har mye følelser for hverandre, og jeg mener ikke at "det ikke er flere fisker i havet", men jeg synes at dette var ganske unikt, og hvertfall et type vennsakap man ikke opplever rett som det er (har vært i noen forhold tidligere så har litt å sammenligne med).

Etter å ha slått opp for tredje gang, tar vi opp kontakten litt igjen, og det ender med at han kommer til meg for å se film. Vi kan ikke holde blikket vekk fra hverandre, og selvom både jeg og han prøver, så virker det nesten meningsløst og holde seg vekk fra hverandre når vi er sammen. Uten å høres helt klisjé aktig ut så føles det helt elektrisk. Han sier han elsker meg, at jeg er den vakreste han kjenner. Og på spørsmål fra meg om hvorfor han ikke har gjort det slutt med meg på en ordentlig måte så svarer han at da gjør det mindre vondt for han for da føler han at han ikke gjør det helt slutt. Vi hadde en fantastisk natt sammen hvor vi ligger og holder rundt hverandre hele natten, vi har sex på den måten man bare kan ha om man virkelig er glad i noen, og alt er bare deilig. Dagen etter spiser vi frokost han lager mat til meg, og alt virker perfekt. Vi snakker om at det hadde vært gøy å dra ut og reise osv. Han inviterer meg også til en hytte han skal på i helgen alene og passe. Men av erfaring vet jeg at dette ikke betyr noe alikevel. Selvom jeg vet at følelsene han viser er ekte så er tydeligvis ikke dette nok, For som han sier han er ikke klar for noe forhold. Og i en telefonsamtale etter at han har dratt hjem er både jeg g han tydelige på at det var dumt å møtes, men jeg blir så lei meg, for selvom jeg vet at det ikke hjelper uansett hvor hyggelig kvelden hadde vært, så vil jeg så utrolig. Jeg vet også at et forhold er vanskelig for oss, for jeg har jo heller ikke hatt det godt alltid, jeg har vært mye stresset og hatt angst for å miste han, og dette tar over alt. Jeg har trengt han veldig mye, og det har vært veldig ubalansert til tider. MEN er det virkelig sånn at det bare kan bli slutt selvom det er så mye følelser igjen? Vil han virkelig at det skal være slutt? Jeg synes det er vanskelig å gi slipp når det er så mye følelser der, vanskelig å bare se han forsvinne, for jeg mener jo også at om begge hadde villet så hadde vi fått det til. Jeg vet at han holder seg borte fordi han er redd for å såre meg og ikke leve opp til de forventningene et forhold har. Og det kan han jo tydeligvis heller ikke. Men kan han virkelig bare stenge av følelsene sånn i all fremtid? Er det noen som har noen råd?

Må også legge til at han ikke har vært sammen med noen andre i den siste perioden på 2 måneder hvor vi har vært vekk fra hverandre. Noe jeg ble overasket over fordi jeg trodde at han ville ut og oppleve ting, og han er omringet av jenter.

Jeg vil også legge til at jeg jobber med å komme videre og utfører alle mulige "råd" som å komme meg ut, trene osv. Men så kommer jo disse "tilbakefallene", og ting blir vanskelig.

[AnonymBruker]

Trenger man å si aldri?

Kan ikke dere slappe litt av, begge to. Sett dere ned å snakk positivt om det dere to holder på med og hva dere to deler sammen. Brudd er noe som er menneskeskapt. Men det er noen som har oppfunnet pause, seperasjon osv. Husk på at det er en grunn til at mennesker er separert før skilsmisse.

Kan ikke dere omvende dette bruddet til noe mer positivt og trygt?

Si til hverandre at dere er veldig glade i hverandre og deler noe utrolig fint som ikke bare kan kastes bort, men at begge to er i en livssituasjon hvor fokus burde være å komme seg på bena? Dere kan jo klemme hverandre, være nær hverandre og gi hverandre en pause fra forhold og den intense tosomheten. Men fokusere på det som trengs?

Man trenger ikke å si aldri dere to igjen. Kanskje er det lettere å fokusere på det dere burde fokusere på, hvis dere snakker ut om følelsene og hva dere føler for hverandre i mellomtiden. Si til hverandre at man savner hverandre, er så glade i hverandre, elsker, har lyst til at alt skulle vært bra.....

At man venter å ser til man har kommet seg på bena, men støttet hverandre i mellomtiden?

Det finnes noe som heter å være et hemmelig par også. hehe

Anonym poster: a6bfc5771770f19abac074cd00b4ddce

[Gjest hh91]

Takk for fint svar:)! Da fikk jeg litt å tenke på

[AnonymBruker]

Velger å ta denne som anonym, da jeg ikke vil ha historien linket til mitt eget navn...

Vel, min utkårede og jeg møttes for om lag to år siden, og ble venner fordi jeg trengte en støttespiller, og vi ble fort glad i hverandre. Men det året var tøft, jeg hadde mange utfordringer, hans kjærlighet virket bunnløs, og vi kom oss gjennom det, skadeskutt og utslitte. Jeg elsker ham, han elsker meg. Greit nok, det var en utfordrende periode med ubalanse der jeg ikke maktet å gi av meg selv like mye som han gav til meg, selv om jeg i senere tid har "gjort opp for det" og kanskje overkompensert noe.

Nå er vi i en periode hvor vi ikke har prioritert hverandre så mye. Det har vært mye styr før, og vi innser vel at, selv om vi passer sammen, så kan fremtiden likevel fortone seg som meningsløs å investere i av ymse grunner (forhistorie, framtidsutsikter, livssituasjon). Er det riktig å gi slipp selv om vi elsker hverandre? Nja, både og. Om følelsene har gått på helsa løs for den ene eller den andre parten, må faktisk partneren beskytte seg selv. Da nytter det ikke om all verdens kjærlighet er til stede, det nytter ikke om man elsker hverandre til verdens ende og tilbake; om de praktiske omstendighetene ikke er til stede og danner et solid rammeverk.

Det er en myte at kjærligheten overvinner alt. Kjærligheten kan inspirere til mye, men den skaper i seg selv ikke et bærekraftig fundament. At eksen din er endeløst begeistret for deg er fint, men det virker som at for å verne om seg selv, har vedkommende søkt avstand, selv om det virker smertefullt. Det finnes tilfeller der en part gir slipp på sin elskede fordi det har blitt for krevende, og det har ikke vært den letteste avgjørelsen å ta, dog nødvendig.

Anonym poster: 158a65b214ed5afdf13370f90ee604a7

[HHH]

Jeg føler bare at det er så utrolig hardt at det skal være sånn. Føler ikke at vi er ferdige, har så mye vi skulle gjøre og oppleve sammen, store deler av forholdet var avstand. Tenker på han hver dag, og vil bare ha han her sammen med meg..