Hjelp meg

[AnonymBruker]

Hei. jeg er en mann på 38 år som er gift med en som er på samme alder som meg, Jeg er ganske rådløs men jeg har sett at min kone er her inne, og får gode råd, så jeg tenker at kanskje jeg også kan få noen.,

Min kone hadde en uheldig episode for snart 1 år siden, opplevde et overfall og det var en periode på 2 uker hun ikke spiste noe, kun levde på te, Jeg ble med henne til lege, eller jeg tok henne med til lege rett og slett og vi sa at hvis ikke hun begynte å spise måtte hun regne med en innleggelse.

Så hun begynte, men nå går hun motsatt vei, hun spiser masse, og ser ikke ut til å stoppe, jeg elsker henne uansett om hun blir tykk eller ikke, men jeg syntes det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Jeg støtter henne uansett, men likevel.

Jeg ser at hun sliter. Hun har gått til psykiater men det hjelp tydeligvis ikke, jeg har vært med henne men jeg ser at hun har det vondt.

Anonym poster: b4538414c8db5aad2c4e9ea12473225b

[Vill]

Kanskje du kan sette deg ned med henne? Si at du elsker ho over alt på jord, at du er der for ho uansett? Si at du går ingen veg. At du ser at ho har det vondt. Si at du er der for ho om ho vil snakke, og at det er ok at ting går i hennes tempo. Men si også at du er så ekstremt glad i henne og at du føler deg makteslaus. Si at du vil gjøre alt du kan for at ho skal ha det bra og for å ta bort smertene. Sjøl om det kanskje tar tid for henne å komme over det, så vil du vere der heile vegen. Forklar ho at det viktigste for deg er at ho har det bra. Spør kva du kan gjere. Om ho sier at "ingenting vil hjelpe", så prøv å ta henne med til ein ny psykolog? Det er ikkje sikkert at hennes nåverande psykolog er den rette for ho.

Det må vere kjempevanskelig for dåke begge! Eg har ikkje vore i samme situasjon, men har også hatt og har det veldig vanskelig i perioder. Det viktigste for meg då er å vite at samboeren min elsker meg. Og ofte treng han ikkje si noko. Av og til er det beste om han bare kommer bort, holder rundt meg og lar meg gråte, banke dunet ut av puta og få si akkurat det eg vil og trenger. Sjøl om eg av og til ikkje vil si noko.

[Gjest hh91]

Det forstår jeg godt må være tøft! Det å så å se på noen ha det vondt og ikke vite hva man skal gjøre er veldig vondt.

Du sier hun går til psykiater men at dette ikke hjelper, hvor lenge har hun gått til denne psykiateren? Er det noe hun mer misfornøyd med i disse timene? Det er ikke alle terapeuter som passer til pasienten, kanskje hun ikke har funnet en som hun har riktig kjemi med? Jeg har hvertfall erfart å ha en psykolog som var søt og hyggelig, men som ikke kunne hjelpe meg, da vi ikke snakket så godt sammen. Det er også viktig å huske at ting tar tid, det er ikke sikkert det ikke hjelper å til denne psykiateren, men at det ikke er gått lang nok tid.

Jeg synes du skal gjøre det du har gjort hittil, være der for henne, og også hjelpe henne med å finne riktig behandlingsmetode. Hva plager henne mest? Er det noe i hverdagen du kan gjøre som vil gjøre ting lettere for henne, og som ikke koster deg så mye? F.eks. lage gode middager?

Jeg har en venninne som har vært utsatt for det samme, og noe av det viktigste er å beholde ting så "normalt" som mulig. Ikke prøv å være noe mer enn en samboer, men du kan være rolig og støttende, og dette vil nok selvom du ikke nødvendigvis merker noe på henne, hjelpe. Noe av det man trenger mest når man sliter er normalitet, stabilitet og noen som er der.

Lykke til videre!