Hvorfor i svarte får dere barn som dere syns det er så slitsomt?

[AnonymBruker]

Er det noen som tvinger dere til å få barn???

Jeg skjønner veldig godt hva det innebærer å ha barn. Passet lillesøsteren min fra nyfødt baby da jeg var 14 år, og jeg merket hvor stort ansvar det var.

Iløpet av de 3-4 første årene av min lillesøsters liv lærte jeg veldig mye, og jeg skjønte at det ikke bare bare var å få barn.

Derfor var jeg veldig forsiktig med å ikke bli gravid. Jeg var livredd for å bli gravid, så jeg passet veldig godt på.

Nå har jeg passert 30 og ønsker fortsatt ikke barn, og jeg ser på venninner som ønsker å bli gravide, men de aner ikke hvorfor. De bare vil ha barn...

De aner ikke hva de går til!

De av mine venninner som har fått barn, er slitne og trøtte og har veldig lyst til å klage på hvor slitsomt det er, men de vet at de har valgt det selv om må gå igjennom disse årene med 100% fokus på barna.

Nei, dere velger det selv, og dere må da skjønne at det er et slit. Likevel klager dere på valget, ja ... hvor dum går det an å bli?

Anonym poster: 926897b2cb919f81faf1145826dabf78

[Aspera]

Jeg klager aldri, men synes ikke det er slit heller Allikevel synes jeg folk skal få lov til å klage litt om de vil det. Det er godt for sjela å få ut litt frustrasjon.

Jeg skal love deg at jeg hadde blitt gal om ingen av mine venninner hadde gitt meg "lov" til å bitche litt om samboeren min nå og da, selv om jeg har valgt å være i forhold selv

[~white lady~]

Synes det begynner å florere av slike tråder som dette.

Du må da vel skjønne at selv om det er slitsomt til tider så elsker vi barna våre, og når de blir eldre og mer selvstendige blir det selskap i dem også.

Trenger jeg å minne deg på den biologiske klokka? Eggstokker og livmor som skriker etter å bli brukt? Hormoner som fyller hodene våre når vi går gravide og ammer, og etterhvert kjærligheten man opplever for den lille, men voksende krabaten.

Nei vi vet kanskje ikke hva vi går til, men vi lærer underveis. For veldig mange er det å få barn et steg videre. Man er ferdig med utelivet, føler seg etablert og kjenner på noe som mangler...barn er for mange en selvfølge å få. Vi skal jo formere oss og alt det der. Sørge for at slekta går videre, gi foreldrene våre barnebarn.

Jeg sier ikke at det skjer, men jeg tenker på alle disse som "aldri skal ha barn" "hater barn, de er grusomme!" osv. kanskje etterhvert vil føle på en tomhet i livet? Føle seg ensomme?

Når årene går og man sitter der med mannen og katta, og aldri har opplevd gleden og stoltheten av å se et barn ta sine første skritt, si "mamma" og glise bredt med sine to små melketenner oppe.

Aldri har fått en "bamseklem" ifra treåringen som trenger trøst og kos etter å ha blitt sendt på rommet etter et raserianfall.

Som ikke husker gangetabellen fordi de ikke har hatt en åtteåring som har pugget den hjemme.

Som aldri har sittet plantet foran tven en fredagskveld med gullrekka og taco og hele familien samlet.

Som aldri har opplevd å veilede tenåringen, hjelpe til med pugging av teorien, feire bestått eksamen, hjelpe til med å velge ut brudekjole, få egne barnebarn...

For meg er dette livet, altså ville ikke livet mitt føltes komplett uten barn. Akkurat som jeg har skaffet meg utdannelse, arbeid og egen bolig, er også barn en naturlig del av den planen. Og å sitte med puslespill og en kopp kakao på en rolig søndag sammen med femårigen er faktisk ganske koselig

[AnonymBruker]

Noen syns det er mer slitsomt enn andre. Noen får mer krevende barn enn andre.

Er litt enig med deg ts. Jeg har venner som klager fra ende til annen allerede fra første barn. De får på en måte ikke nok barnevakt og klager når de gamle, slitne foreldrene ikke orker å passe dem enda en helg. På tross av dette får de både ett og to barn til!

DET syns jeg er ufattelig. De burde ha skjønt ved første mann hvor slitsomt det var. Trenger ikke å være et geni for å skjønne at to til blir for mye for dem.

I tillegg viser de en slags missunnelse over meg som ikke har barn. "Ja, du slipper jo sånt du heldiggris", får jeg høre. Eller "Dette kan jo ikke du skjønne som ikke har barn"

Saken er vel heller at min unge skal være godt planlagt og jeg skal være klar for det. Jeg skal være ferdig med festing (noe de ikke er). Den dagen ungen kommer skal jeg i det minste ikke klage fordi jeg har hangover eller heller kunne tenkt meg en tur på byen enn å høre på grining.

Anonym poster: bfa917485e281b4974adcda431523ea6

[Carrot]

Hvorfor? Hvordan kan man vite på forhånd at man kommer til å syns det er slitsomt om man ikke har barn fra før?

Altså jeg syns det tidvis er slitsomt å være mor, og jeg har både "voksne" barn og barn på barneskolen - det er dager jeg rett og slett ikke rekker over det jeg skal, være seg foreldremøter på samme tid, unger som trenger råd NÅ, klesvask, matlaging, kjøring hit og dit hvor alt skal skje på samme tid som den eldste trenger hjelp med studiene fordi mor selv har studert på høyskole/Universitet osv osv, da føler man seg dratt i fra alle kanter og som mor er det slik at man gjerne VIL men så slå samvittigheten inn fordi man ikke rekker - og ja, DA syns jeg det er slitsomt å ha barn samtidig skal gjerne katten til veterinæren, snøen skal flyttes så bilen kommer ut av garasjen, kurven med skittent tøy har vokst til noe skummelt og vaskemaskinen trenger rep...

Jess jess! av og til er livet slitsomt, men jeg ville aldri byttet

Endret 5. november 2012 av Carrot

[Gjest Gjest]

TS, det er mye vi gjør i livet fordi det gir oss større gleder enn om vi hadde latt være selv om det koster innsats. Slik er det med skoler, studier, trening, jobb, venner og kjæreste. Av og til er det et mas men vi velger det alikevel fordi vi tror og mener at det totalt går i pluss. Dessuten skal man jo fylle tiden vi har på en eller annen måte.

[AnonymBruker]

Jeg visste godt hva jeg gikk til, og at de vil være hovedfokuset mitt i de årene de bor hjemme - og gjerne lenger.

Men jeg har faktisk lov til å bli sliten som forelder, og da klage litt.

Selv hører jeg stadig klaging på:

Stølhet fordi personen løp en tur eller trente med vekter - du gjorde det selv!

Jobben er kjedelig, sjefen en dust, kollegaen vanskelig - så bytt jobb da!

Huset er rotete, samboeren er teit, mamma er kjip, damen i butikken var sur - du oppsøker det selv og ingen andre enn deg selv kan rydde.

Men vet du hva? Jeg synes det er helt greit å klage over ting innimellom som man selv har valgt også. Så jeg bryr meg rett og slett ikke om sjefen er teit, stua møkkete, kjæresten idiot eller at du er støl -.det har du lov til

Anonym poster: f2ea48a9238b7e93db3c7f47dd61a41a

[helenaa]

Jeg visste godt hva jeg gikk til, og at de vil være hovedfokuset mitt i de årene de bor hjemme - og gjerne lenger.

Men jeg har faktisk lov til å bli sliten som forelder, og da klage litt.

Selv hører jeg stadig klaging på:

Stølhet fordi personen løp en tur eller trente med vekter - du gjorde det selv!

Jobben er kjedelig, sjefen en dust, kollegaen vanskelig - så bytt jobb da!

Huset er rotete, samboeren er teit, mamma er kjip, damen i butikken var sur - du oppsøker det selv og ingen andre enn deg selv kan rydde.

Men vet du hva? Jeg synes det er helt greit å klage over ting innimellom som man selv har valgt også. Så jeg bryr meg rett og slett ikke om sjefen er teit, stua møkkete, kjæresten idiot eller at du er støl -.det har du lov til

Anonym poster: f2ea48a9238b7e93db3c7f47dd61a41a

Jeg tror det ligger noe i dette, ja!

TS: Jeg har liknende erfaring fra småsøsken som deg, og ville heller ikke ha barn. Men mannen min ville så gjerne. Jeg lot meg overbevise av ham.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg viste på en måte hva jeg gikk til. Men at jeg skulle bli plaget av kronisk magesår eller brokk viste jeg ikke da. Og jeg viste heller ikke at legene ikke skulle klare å finne ut grunnen til det, og.ikke dkulle klare å bli enige om hva som er diagnosen.

Helt klart blir plagene forverret med stess, men jeg viste ikke da at jeg ville tåle så lite stess! Selvfølgelig burde jeg latt vær å klage, men av og til blir begeret fullstendig fult, og da må det ut. Til gjengjeld går det aldri utover barnet, og kun en sjelden gang utover pappaen!

[Gjest O___o]

Er det noen som tvinger dere til å få barn???

Jeg skjønner veldig godt hva det innebærer å ha barn. Passet lillesøsteren min fra nyfødt baby da jeg var 14 år, og jeg merket hvor stort ansvar det var.

hvor dum går det an å bli?

Anonym poster: 926897b2cb919f81faf1145826dabf78

Man kan tydeligvis bli så dum at man sammenligner det å sitte barnevakt med det å få egne barn.

[Carrot]

Man kan tydeligvis bli så dum at man sammenligner det å sitte barnevakt med det å få egne barn.

veeeel, selve ansvaret for barnet er vel det samme selv om følelsen av å gå gravid og å føde mangler med alle de tilknytninger det skaper?

[Gjest O___o]

veeeel, selve ansvaret for barnet er vel det samme selv om følelsen av å gå gravid og å føde mangler med alle de tilknytninger det skaper?

jaja - det er selvsagt bare fødselen som er forskjellen på å være 14 år og barnevakt kontra det å ha egne barn.

[Gjest Gagaen]

Hvorfor man får barn ? Et par årsaker er vel at samfunnet " krever " det , at det er forventet at man får barn . Og at mange frykter ensomheten når man blir gammel .

Og noen får rett og slett barn fordi man i utgangspunktet " elsket" barn men ikke visste hvor mye jobb og ansvar det var .

Hilsen en som ikke EN dag har angret på sine to barn

[AnonymBruker]

Trenger jeg å minne deg på den biologiske klokka? Eggstokker og livmor som skriker etter å bli brukt? Hormoner som fyller hodene våre når vi går gravide og ammer, og etterhvert kjærligheten man opplever for den lille, men voksende krabaten.

Nei vi vet kanskje ikke hva vi går til, men vi lærer underveis. For veldig mange er det å få barn et steg videre. Man er ferdig med utelivet, føler seg etablert og kjenner på noe som mangler...barn er for mange en selvfølge å få. Vi skal jo formere oss og alt det der. Sørge for at slekta går videre, gi foreldrene våre barnebarn.

Jeg sier ikke at det skjer, men jeg tenker på alle disse som "aldri skal ha barn" "hater barn, de er grusomme!" osv. kanskje etterhvert vil føle på en tomhet i livet? Føle seg ensomme?

Når årene går og man sitter der med mannen og katta, og aldri har opplevd gleden og stoltheten av å se et barn ta sine første skritt, si "mamma" og glise bredt med sine to små melketenner oppe.

Aldri har fått en "bamseklem" ifra treåringen som trenger trøst og kos etter å ha blitt sendt på rommet etter et raserianfall.

Som ikke husker gangetabellen fordi de ikke har hatt en åtteåring som har pugget den hjemme.

Som aldri har sittet plantet foran tven en fredagskveld med gullrekka og taco og hele familien samlet.

Som aldri har opplevd å veilede tenåringen, hjelpe til med pugging av teorien, feire bestått eksamen, hjelpe til med å velge ut brudekjole, få egne barnebarn...

For meg er dette livet, altså ville ikke livet mitt føltes komplett uten barn. Akkurat som jeg har skaffet meg utdannelse, arbeid og egen bolig, er også barn en naturlig del av den planen. Og å sitte med puslespill og en kopp kakao på en rolig søndag sammen med femårigen er faktisk ganske koselig

Du skriver det selv, for DEG er dette livet. Det betyr ikke at det er slik for alle andre. Mine eggstokker har aldri skreket, og jeg ser frem til å være gjennom overgangsalderen. Jeg savner ingenting av det du beskriver, og mitt liv er verken ensomt eller tomt. Og tro det eller ei - Jeg husker gangetabellen. Lærer barn den nå til dags i det hele tatt, forresten? Får inntrykk av at man ikke lenger trenger huske ting med det argument at man kan slå det opp på internett. Men det er en helt annen diskusjon

Anonym poster: 61eef1a3276493bcd161c09369694ec8

[Carrot]

jaja - det er selvsagt bare fødselen som er forskjellen på å være 14 år og barnevakt kontra det å ha egne barn.

Nei det skrev jeg ikke, jeg skrev at selve arbeidet med å passe på et barn er det samme som å være mor for barnet.

Oppgavene er like om det er du eller noen adre som passer barnet dittt - det gir en indikasjon på hva det vil si å ha barn.

Hvis hun passet en toåring i to uker når jeg var 14 og tror det gav en rimelig god oversikt over hva det ville si å ha en toåring for eksempel...

[Gjest Raggy]

Jeg tror det må være noe med deg og dine venners holdninger siden dere ser det på denne måten. Muligens har du mest negative folk rundt deg siden dine venner bare skal klage.

Jeg tror ikke det handler så mye om barn/ikke barn, det handler om folks holdninger og forventninger til livet i utganspunktet. Noen har en tendens til å gjøre ting tungt og vanskelig mens andre ser løsninger og er positive.

[absinthia]

Folk som ikke har barn klager også over at de er slitne, så jeg skjønner ikke hvorfor folk med barn ikke skal få lov til å si at de er slitne, selv om de har valgt dette selv.

Men jeg må jo si at jeg iblant klør meg litt i hodet over de som virker totalt overrasket over at det er slitsomt med barn.

[Harlekin]

Hvis hun passet en toåring i to uker når jeg var 14 og tror det gav en rimelig god oversikt over hva det ville si å ha en toåring for eksempel...

Men noe av det jeg synes er mest slitsomt, "verst", med å ha barn, er å vite at jeg aldri har helt fri, og at barnets fulle ve og vel hviler på meg i atten år fremover. Det er det som psykisk er slitsomt, og det kan en 14-åring som ikke har noe som helst faktisk juridisk ansvar for barnet, aldri forstå.

Dette kunne jeg aldri ha visst på forhånd. Det er da ingen som ikke har barn som kan forstå dette! Det finner man ut når barnet er der, det.

Endret 5. november 2012 av Harlekin

[AnonymBruker]

Fra naturens siden har vi mennesker en oppgave her i livet; å føre slekten videre. Derfor ønsker vi barn. Dette styres av instinkter og er ikke så lett å overse.

Men det er slitsomt, gøy, bekymringsfullt, fantastisk..... Det er ingenting i livet som overgår det å bli foreldre, tro du meg

Anonym poster: 8b23872ee3ccb87052ea1e8834700bbb

[AnonymBruker]

Fra naturens siden har vi mennesker en oppgave her i livet; å føre slekten videre. Derfor ønsker vi barn. Dette styres av instinkter og er ikke så lett å overse.

Jeg klarer fint å overse dette, tro du meg.

Anonym poster: 61eef1a3276493bcd161c09369694ec8