Jeg greier ikke gjøre det slutt......!

[Gjest Vena Cava]

Jg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det...

Vi har hatt det dårlig kjempelenge, og han gjorde det faktisk slutt for noen mnd siden, men så fant han ut at han ville ha meg likevel og ville gi oss et sit forsøk. Nå er det jeg som er usikker. Igjen. Som jeg alltid har vært.

Jeg tenker at NÅ skal jeg gjøre det. Men jeg greier ikke. V har vært sammen i tre år, og har et barn på to år. Hun er virkelig verdens herligste unge, og jeg vil henne bare godt. S jeg får dårlig samvittighet både overfor henne og han.

Jeg tror egentlig ikke at han heller har det særlig bra i dette forholdet, men kanskje ikke greier å sette strek han heller..?

For å si det enkelt, jeg har det bra sammen med han iblant, men jeg synes det skjer alt for skjelden til at jeg orker å bli værende. Jeg orker ikke dette mer, jeg orker ikke han mer,

Mens samtidig kjenner jeg at jeg er glad i han. Om det der kun på et vennskapelig plan eller ekte kjærlighet vet jeg virkelig ikke. Jeg er så forvirret!

Vi har ikke testet ut terapi, det var planen at vi skulle teste det ut før vi evt ga opp helt. Men jeg føler at det ikke er vits, føler at det har gått alt for lang tid og det har gått alt for langt.

Vet det er kjempevanskelig for dere via Internett å fortelle meg hva og hvordan jeg skal gjøre dem, men føler jeg trenger å gå det ut et sted.

Jeg snakker med en venninne om dette ofte. Nesten låt for ofte. Føler hun begynner å bli lei nå. Jeg har spurt henne direkte om hva hun mener jeg bør gjøre. Hun liker ikke å si det, men hun sier til meg at jeg må tenke hva jeg vil selv, men at hun selv mener og tror t dette forholdet ikke bør ødelegge meg noe mer. Hn merker på meg at jeg er slitn, lei, og rådvill.

Greier bare ikke gjøre det slutt, er jo fortsatt glad i han. Og får så vondt av han nå når vi er på tur å flytte inn i ny leilighet og alt.....

Hisen et totalforvirret menneske....

[AnonymBruker]

Terapi.

Anonym poster: 89c07a5dd064942b380ee79f732bda1a

[Solsenga]

Dette er akkurat slik jeg hadde det! Skjønner hvor vondt og vanskelig du har det... Er du sikker på at du vil ut av forholdet så må du rett og slett bare snakke med kjæresten din. (Vet det ikke er lett! Jeg gikk i altfor lang tid og ikke turte å si noe). Håper det ordner seg!

Send meg gjerne en pm om du vil snakke

[Gjest Vena Cava]

Dette er akkurat slik jeg hadde det! Skjønner hvor vondt og vanskelig du har det... Er du sikker på at du vil ut av forholdet så må du rett og slett bare snakke med kjæresten din. (Vet det ikke er lett! Jeg gikk i altfor lang tid og ikke turte å si noe). Håper det ordner seg!

Send meg gjerne en pm om du vil snakke

Ja jeg kan høres ganske sikker ut når han ikke er tilstede. Men har veldig vanskelig for å bestemme meg når han nå kommer hjem. Hver gang han kommer hjem så skifter jeg mening, som igjen forandrer seg etter en dag eller to. Da vil jeg ikke mer igjen.

Har snakket med han om dette flere ganger, og han gjorde det slutt for en liten stund siden. Hn orket ikke mer, sa at dette ikke funket. Og det har han jo egentlig rett i. Men så kom han tilbake etter en uke og ville prøve nytt, vi oss et siste forsøk. Det sa jeg gledelig ja til, da jeg akkurat da kun greide å se det positive i fyren fordi je var såret og lei meg fordi han dro fra meg. Nå hender det jeg angrer på valget mitt og skulle bare ønske ham ikke kom tilbake. Får skal jeg nå gjøre det slutt, og oppleve de dagene der på nytt? Der orker jeg bare ikke. Jeg er alt for svak, greier ikke gjøre det slutt fordi jeg er livredd for sorgen etterpå, både for min egen og for hans del.

[AnonymBruker]

En dag får du nok, og da går du av deg selv.

Hilsen ei som har vært gjennom den dansen før..

Anonym poster: 0fce775d22970351d6550d4ac421c466

[Gjest Vena Cava]

En dag får du nok, og da går du av deg selv.

Hilsen ei som har vært gjennom den dansen før..

Anonym poster: 0fce775d22970351d6550d4ac421c466

Skal jeg vente til følelsene har gått helt bort mener du? Det blir jo lettere for min del da, å gjøre ende på visa en gang for alle. Men vet virkelig ikke om jeg holder ut så lenge. Tror følelsene alltid vil være der. Men føler heller ikke at i dette tilfellet at følelser er nok, det er det eneste vi har. Det er så mye annet som skurrer,og som har holdt på så lenge nå at jeg holder å bli steike gal.

Endret 5. november 2012 av Håhinglå

[AnonymBruker]

Du sier allerede at du ikke vet om du holder ut så lenge, det er ikke lenge før du innser og føler at det å gjøre det slutt er det rette, for deg. At du vil fungere bedre i forhold til ham som din eks, og samarbeide bedre sammen med ham om barnet deres.

Følelsene dine er på vei bort, snart har de forsvunnet helt.

Anonym poster: 0fce775d22970351d6550d4ac421c466

[Gjest Vena Cava]

Ja, men selv om følelsene er på tur bort så bit jeg helt kvalm innvendig av å tenke på en evt ny dame. En ny flott og pen jente (penere enn meg selv) som jeg må forholde meg til, som jeg må se på at står og kysser han som en gang var min. Hn som jeg hadde planer for fremtiden med, vi skulle gifte oss, han fridde på julaften for to år siden, ga meg en nydelig ring. Også står jeg her, og gir opp alt kun pga noe så egoistisk som at jeg ikke orker å prøve mer.

[AnonymBruker]

Er det virkelig egoistisk at du ikke orker å prøve mer når du har prøvd så hardt, når ting har vært så turbulente?

Anonym poster: 0fce775d22970351d6550d4ac421c466

[Gjest Vena Cava]

Nei kanskje ikke.

Men jeg greier ikke.

Er livredd for kjærlighetssorgen. Leser tråden her om hvor lang tid folk har brukt på å komme over eksen. Det er ikke snakk om 1 eller 2 mnd, men opptil flere år, eller kanskje så mye som aldri.

Jeg vet ikke om jeg er villig til å må gå igjennom et helt liv som ulykkelig fordi jeg gjorde et dumt valg, isteden for å bite tenna sammen enda litt til, og leve et helt ok liv.

[Gjest Gjest]

Har du opplevd kjærlighetssorg før da ? det har jeg,den første er alltid den verste...jeg føler meg akkurat som deg jeg også, lurer på om jeg i hele tatt bør være sammen med han, hvor glad er jeg egentlig i han, passer vi egentlig i sammen og alt det der, vet hvor irriterende og frustrerende det er, hvor lenge har dere vært sammen? jeg ville satt opp en liste med negative og positive sider ved å ha han i ditt liv, er du redd for å være alene eller er den kun sorgen som er den verste tanken? som regel går det mye mye bedre enn man tror, i hvertfall om man har hatt et turbulent forhold.kanskje det er best å bare være venner i stedet ?

hvordan er sexlivet da om jeg kan spørre?

[Gjest Gjest]

Har du opplevd kjærlighetssorg før da ? det har jeg,den første er alltid den verste.

Det er da slett ikke sånn alltid!

Det første bruddet jeg opplevde gikk bedre enn det andre.

Man kan jo ikke være sammen med noen fordi man frykter at en pen annen dame skal "ta over".

Når man begynner å virkelig tvile, er løpet ganske kjørt tror jeg.

[Gjest Vena Cava]

Har du opplevd kjærlighetssorg før da ? det har jeg,den første er alltid den verste...jeg føler meg akkurat som deg jeg også, lurer på om jeg i hele tatt bør være sammen med han, hvor glad er jeg egentlig i han, passer vi egentlig i sammen og alt det der, vet hvor irriterende og frustrerende det er, hvor lenge har dere vært sammen? jeg ville satt opp en liste med negative og positive sider ved å ha han i ditt liv, er du redd for å være alene eller er den kun sorgen som er den verste tanken? som regel går det mye mye bedre enn man tror, i hvertfall om man har hatt et turbulent forhold.kanskje det er best å bare være venner i stedet ?

hvordan er sexlivet da om jeg kan spørre?

hadde kjærlighetssorg da jeg gikk i 10ende klasse hehe men det vil jeg si ikke teller helt, men jeg husker fortsatt følelsen. Samtidig har mannen gått fra meg, han reiste hjem til sin hjemby for et par mnd siden fordi han ikke ville mer, men så kom han tilbake og andre seg og ville prøve en siste gang. Og den uka han var borte og jeg trodde alt var gått i dass, var de verste dagene i mitt liv. Jeg følte at livet rett og slett var over. Jeg følte t jeg aldri ville finne noen å være like glad i, tross alle skavanker forholdet vårt har. Også det at vi bar et barn og pga det er tvungen til å ha kontakt med hverandre fremover, gjorde det enda vondere. Det er liksom ikke bare å slette han fra face og kutte kontakt helt, men her er vi jo nødt til å samarbeide godt for barnets skyld.

Jeg har skrevet ned positive og negative sider, og den negative listen er dobbelt så lang. Men så er jeg redd for at de positive sidene skal veie opp for de negative. Som feks at han er glad i meg og er veldig trofast. Han er god å snakke med er det er noe som plager meg.

Men så kommer det negative. Det er så mye jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Så jeg er kjemperedd for å gjøre mitt livs største feil. Enn om jeg blir å angre i flere år fremover? Enn om jeg aldri kommer over han..?

Vi har vær sammen i tre år nå. Og det er tanken på sorgen som er verst, ikke det å være alene for det vet jeg at jeg greier helt fint siden han jobber vekke halvparten av tiden.

Sexlivet er det ingenting å klage på. Heller lysta som er et problem, siden jeg nesten har mistet all lyst. Vet ikke om det er han eller om det er meg som er problemet der. Men selen er veldig god når jeg først blir med på leken. Men det er skjelden jeg tar initiativ til sex selv. Det er alltid han som prøver seg på meg, ikke omvendt.

[Gjest Vena Cava]

Det er da slett ikke sånn alltid!

Det første bruddet jeg opplevde gikk bedre enn det andre.

Man kan jo ikke være sammen med noen fordi man frykter at en pen annen dame skal "ta over".

Når man begynner å virkelig tvile, er løpet ganske kjørt tror jeg.

Nei jeg vet det er utrolig teit å være sammen med han pga at jeg er redd for å bli erstattet med noe bedre. Men vet bare gruer meg til den dagen, for den dagen kommer det må jeg bare innse.

Hvordan greier folk å takle slike ting egentlig...? Det må være helt grusomt

[Britt Banditt]

Hva er problemene deres da? Lettere å svare på tråden hvis man vet det syns jeg..

[Gjest Vena Cava]

Hva er problemene deres da? Lettere å svare på tråden hvis man vet det syns jeg..

Det som er et problem for meg er at han er så lite tilstede for meg og dattera vår. Han gjør virkelig virkelig lite for å hjelpe til i hjemmet, både når det gjelder huslige plikter og små enkle ting som å ta med dattera vår ut feks, eller en tur på besøk til noen. Aldri gjør han noe som fører til at han må fysisk anstrenge seg littegrann. Alt han gjør er å sitte på datamaskinen og spille spill, FIFA, FM eller hva pokker det heter. Eller iPad, en eller annen spill app som han kan sitte i timesvis med, uten som så p enes at vi er tilstede. Det han gjør etter middag er å rømme inn på et rom for å enten se tv, sove lange middagslurer eller spille spill (og gjerne flere av disse samtidig), og der blir han som regel i timesvis helt til jeg reagerer og enten roper eller spør om han har grodd fast i stolen der inne.

Problemet er at han ikke tar initiativ til noen ting. Skulle tro a han som voksen mann greide å ta vare på sin egen familie. Han har et barn for f. Og han er voksen, (godt oppi 20årene) og jeg mener han bør takle å være moden nok til å ta vare på et barn, når han er moden nok til lage et.

Han har alltid overlatt de praktiske tingene til meg. Helt siden hun ble født har jeg gjort det aller meste med henne. Og ikke har han vist særlig initiativ til å lære heller. Dette gjelder feks bading av henne, og skilting av bleier. Han har aldri spurt om hvordan bade henne men heller bare sagt at "jeg tør ikke. Du er så flink til dette så du kan jo bare gjøre det". Denne initiativløse innstillingen har han hatt til svært mye, og jeg har nå fått nok. Har sluttet å tro og håpe på at ting vil bli bedre. For det vil ikke bli bedre. Det har jeg sett nå. Han har hatt de alt for enkelt hjemme hos mor, og det ser ut som han tror at samme oppvartning er å forvente sammen med en kjæreste. Jeg nekter å være hushjelp i mitt eget hjem lengre, og å jobbe som startmotor når det gjelder så og si alt. Han er rett og slett en bortskjemt tenåring i hodet når det jelder dette og tydelgvis umulig å endre uvanene på. Det er bare å innse at denne mannen (gutten) aldri bli voksen.

[Gjest Vena Cava]

Og dette har også ført til at jeg har null lyst på mannen. Noe han selvfølgelig klager på, selv om han godt vet grunnen til at jeg ikke har lyst på ham. Nettop latskapen hans. Men det virker ikke som han er så villig til å gjøre særlig mye med saken heller. Tror ikke han orker.

Og jeg har foreslått legetime men det blir jo aldri noe av, så jeg har gitt opp. Jeg slipper han fri så får han leve ungkarslivet slik som han helst vil selv, uten kjerring. Men jeg er virkelig bekymret får hans evne til å ta vare på et hjem på egen hånd. Er fryktelig spent på hvilken stand hans leilighet kommer til å holde. Gjør han like lite som nå, som betyr ingen vasking før jeg sier ifra, kommer han til å leve i en svinesti. Samme gjelder klesvask, oppvaskmaskinen, støvtørk, støvsuging,finne på noe morsomt sammen med dattera vår, gjøre noe sammen. Til og med det å invitere meg til armkroken hans en kveld i sofaen er også fryktelig vanskelig å gjøre.

Tror egentlig ikke han er glad i meg.

Han har isåfall en veldig underlig måte å vise det på.

Så er jeg heldig så er han enig med meg ang bruddet, kanskje det går lettere da, for meg også.

Endret 12. november 2012 av Håhinglå

[Solsenga]

Ja jeg kan høres ganske sikker ut når han ikke er tilstede. Men har veldig vanskelig for å bestemme meg når han nå kommer hjem. Hver gang han kommer hjem så skifter jeg mening, som igjen forandrer seg etter en dag eller to. Da vil jeg ikke mer igjen.

Er livredd for kjærlighetssorgen. Leser tråden her om hvor lang tid folk har brukt på å komme over eksen. Det er ikke snakk om 1 eller 2 mnd, men opptil flere år, eller kanskje så mye som aldri.

Jeg vet ikke om jeg er villig til å må gå igjennom et helt liv som ulykkelig fordi jeg gjorde et dumt valg, isteden for å bite tenna sammen enda litt til, og leve et helt ok liv.

Jeg blir nesten litt skremt over hvor likt forholdene våre er (bortsett fra at vi aldri fikk barn). Jeg dro de tyngste lassene og tok initiativ (til alt bortsett fra sex). Føler sånn med deg! Vi var sammen i 7,5 år, og i flere av de årene var jeg usikker på fremtiden vår. Jeg hadde det greit, men ikke bra. Vi var gode venner- kranglet aldri, men så var det heller ingen lidenskap. På grunn av ukespendling, så gikk det greit så lenge som det gjorde tror jeg. Merket det var noe galt når jeg ikke lenger gledet meg til han skulle komme hjem, heller motsatt..

Ut i fra det jeg har lest, så virker det som du vet hvor det bærer. Men at det er vanskelig å gjøre noe med det. Og det er det! Men du skal se det blir mye bedre etterpå! Selv om det var jeg som gjorde det slutt, så får jeg fremdeles klump i halsen når jeg gjør noe spesielt/ bretter en bestemt t-skjorte og tenker på hvor den ble kjøpt/ eller rett og slett tenker på hvordan han har det.. Men jeg vet jeg har gjort det riktige likevel, det kjenner man så godt.

Tror ikke du skal tenke så altfor mye på den kjærlighetssorgen, det er helt normalt å sørge over det livet og de planene som aldri blir noe av. Men du må tenke på deg og datteren din! Selv om det er utenkelig akkurat nå, så er det uendelig med flotte fisker som du kan ha det fantastisk med! Som ikke bare nerder, men som vil sørge for en sunn og trygg oppvekst for jenta- og ikke minst en kjærlig og god hverdag med deg

[Solsenga]

Og dette har også ført til at jeg har null lyst på mannen. Noe han selvfølgelig klager på, selv om han godt vet grunnen til at jeg ikke har lyst på ham. Nettop latskapen hans. Men det virker ikke som han er så villig til å gjøre særlig mye med saken heller. Tror ikke han orker.

Og jeg har foreslått legetime men det blir jo aldri noe av, så jeg har gitt opp. Jeg slipper han fri så får han leve ungkarslivet slik som han helst vil selv, uten kjerring. Men jeg er virkelig bekymret får hans evne til å ta vare på et hjem på egen hånd. Er fryktelig spent på hvilken stand hans leilighet kommer til å holde. Gjør han like lite som nå, som betyr ingen vasking før jeg sier ifra, kommer han til å leve i en svinesti. Samme gjelder klesvask, oppvaskmaskinen, støvtørk, støvsuging,finne på noe morsomt sammen med dattera vår, gjøre noe sammen. Til og med det å invitere meg til armkroken hans en kveld i sofaen er også fryktelig vanskelig å gjøre.

Tror egentlig ikke han er glad i meg.

Han har isåfall en veldig underlig måte å vise det på.

Så er jeg heldig så er han enig med meg ang bruddet, kanskje det går lettere da, for meg også.

Høres ut som han trenger å vokse opp! Å miste deg kan være den reality check-en han trenger for å ordne opp i livet sitt.

Er han i det hele tatt i stand til å kjempe for deg?? Synes han høres ut som en lat tøffel.. Skjønner at du mistet lysten.. (Og det sier jeg fordi jeg lurer på om vi var sammen med samme mann )

[Gjest Vena Cava]

Jeg blir nesten litt skremt over hvor likt forholdene våre er (bortsett fra at vi aldri fikk barn). Jeg dro de tyngste lassene og tok initiativ (til alt bortsett fra sex). Føler sånn med deg! Vi var sammen i 7,5 år, og i flere av de årene var jeg usikker på fremtiden vår. Jeg hadde det greit, men ikke bra. Vi var gode venner- kranglet aldri, men så var det heller ingen lidenskap. På grunn av ukespendling, så gikk det greit så lenge som det gjorde tror jeg. Merket det var noe galt når jeg ikke lenger gledet meg til han skulle komme hjem, heller motsatt..

Ut i fra det jeg har lest, så virker det som du vet hvor det bærer. Men at det er vanskelig å gjøre noe med det. Og det er det! Men du skal se det blir mye bedre etterpå! Selv om det var jeg som gjorde det slutt, så får jeg fremdeles klump i halsen når jeg gjør noe spesielt/ bretter en bestemt t-skjorte og tenker på hvor den ble kjøpt/ eller rett og slett tenker på hvordan han har det.. Men jeg vet jeg har gjort det riktige likevel, det kjenner man så godt.

Tror ikke du skal tenke så altfor mye på den kjærlighetssorgen, det er helt normalt å sørge over det livet og de planene som aldri blir noe av. Men du må tenke på deg og datteren din! Selv om det er utenkelig akkurat nå, så er det uendelig med flotte fisker som du kan ha det fantastisk med! Som ikke bare nerder, men som vil sørge for en sunn og trygg oppvekst for jenta- og ikke minst en kjærlig og god hverdag med deg

Ja det er akkurat sånn det er her også. Jeg har det helt ok sammen med han, bortsett fra den daglige "oppkokingen" av irritasjon, som er uunngåelig. Kan nesten ikke huske sist det gikk en dag uten at jeg var irritert for noe ved han. Siden han jobber ute så skulle man jo tro at jeg savnet han. Men jeg kjenner ikke på at jeg haust til at han skal ringe meg eller noe, og hvis han ringer meg så tenker jeg ofte "uff vet ikke om jeg orker å ta telefonen nå".. Det er fordi det ofte ender med lite trivelige samtaler, syns jeg iallefall. Eller så er det muse stille i telefonen, ingen sier noe, fordi vi ikke har noen ting å snakke om. Ingenting. Prater om sånne overfladiske ting som hvordan det går med gullungen(ikke at det egentlig er overfladisk,men det er ting man sakker med "alle" om), eller været og sånne ting... Ellers sier vi ikke et knyst. Det er vel ikke normalt at det er sånn i et tre år gammelt forhold vel...?

Vet du, det er sikkert mulig jeg har overtatt eksen din. Om ikke høres de ut som to separerte tvillinger :-p

Jeg er så lei av å tenke på det. Hvorfor kan jeg ikke få GUTS til å gjøre noe med det?? Jeg er så alt for feig.

Høres ut som han trenger å vokse opp! Å miste deg kan være den reality check-en han trenger for å ordne opp i livet sitt.

Er han i det hele tatt i stand til å kjempe for deg?? Synes han høres ut som en lat tøffel.. Skjønner at du mistet lysten.. (Og det sier jeg fordi jeg lurer på om vi var sammen med samme mann )

Ja lysta er forsvunnet som dugg for sola. Og han maser, og prøver seg hele tiden. Noe som igjen bare fører til avsmak fra min side. Ihvertfall når de tilnærmelsene hans er så direkte. Gir meg ikke tid til å få lyst. Det er liksom alt eller ingenting. Så det er jo en ond sirkel dette her. Jeg har sagt ifra til han mange ganger at han må slutte å presse meg til sex, for det er slik det føles for meg. Han blir stille, snur seg bort og legger seg til å sove. Han tåler ikke at jeg snakker til han. Og føler sikkert at jeg legger all skyld på han. Men det gjør jeg ikke, det er begge. Men et sted må man jo begynne. Så jeg har foreslått at vi begynner med at han gir meg litt tid til å få lyst, isteden for at jeg skal tvinge meg selv til noe jeg egentlig ikke vil. Men når han aldri gir meg tid,så har jeg krøpet til korset da og hatt sex selv om jeg egentlig ikke kjente roe sted at dette var noe jeg ville. Og det har jo egentlig bare gjort vondt verre.

Tror du kanskje det vil hjelpe å bo fra hverandre i en stund? Kanskje flere år også?

For han trenger å vokse opp. Han trenger å lære seg husarbeid og det å ta vare på både seg selv og en familie. For det suger han virkelig på. Stygt å si det men, det er dessverre fakta. Jeg ønsker ikke at jenta vår skal vokse opp og se faren sitte i en stol og trykke på fjernkontrollen eller stirre på pc skjermen i timesvis hver dag. Det er ikke greit. Faren til gubben er akkurat lik. Der er det min svigermor som svirrer rundt og gjør så og si alt. Faren gjør ikke noe, sitter og venter på middag og løfter bare føttene når hun kommer inn med støvsugern. Gir henne ikke et blikk en gang. Greit noen takler å ha det sånn men jeg skal ikke ha det sånn i mitt hjem. Jeg krever likestilling der som med alt annet. synes det er urettferdig og nedverdigende om mannen alltid kan slappe av etter jobb med en middagshvil og tv, mens mor gjør alt med barn, middag, vasking osv.

Jg mener, vi trenger jo ikke å se på dette som over og ut for evig og alltid. Selv om jeg ikke kommer til å gå rundt og vente på å se forbedringer, så vil jeg jo være åpen for at dette kan ordne seg om noen år om jeg faktisk ser store endringer over lengre tid. Og at han greier ting alene. For det er dette som er et problem for meg,og kun dette som gjør at jeg nå ønsker å gå. Hadde dette problemet vært ute av verden så tror jeg faktisk at ting hadde vært ganske bra. For jeg er jo glad i han, han har vært en del av livet mitt i de siste tre årene, det er ikke så rart egentlig at jeg har vanskelig for å gi slipp, til tross for alt dette negative.

Endret 12. november 2012 av Håhinglå