Mulig lungekreft.

[Gjest Gjest]

Har noen av dere erfaring med å være pårørende til noen som(kanskje) er alvorlig syk?

En av mine foreldre har kanskje lungekreft. Ved første undersøkelse på det lille lokalsykehuset, fikk h*n inntrykk av at h*n helt sikkert skulle til kreftavdelingen etterhvert, utifra det legen der sa.

Men så var h*n på to underøkelser ved regionsykehuset og legen der sa at symptomene er de samme ved flere sykdommer, så vi må bare vente å se til resultatet kommer.

Har time på mandag for å høre resultatet. Jeg skal være med.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette, og har ingen gode venner å snakke med/få råd fra. Er veldig redd. Prøver å skyve bort tankene, og være positiv, men det er ikke lett.

Jeg tenker mye, men sier lite. Vet ikke hva jeg skal si og gjøre.

Det er kaldt ute, så vil ikke få h*n med ut (frykter lungebetennelse f.eks) og vet ikke hvor aktiv det er lurt å være nå. H*n var aktiv før, sitter mest inne nå. Kvier seg for å gå i nærbutikken, fordi det er alltid kjentfolk der som h*n nå ikke vil forholde seg til. Får ikke til å konsentrere seg om tv, aviser osv.

Er ikke veldig sosial, så ikke mange venner å støtte seg til, men noen. Det er bare jeg som er her hele tiden.

Vet ikke hva vi skal finne på. Hva skal vi fylle dagene med frem til vi får resultatet? Tror det er sånn nå at h*n ikke vil noe. Tør ikke/orker ikke (psykisk) men blir med hvis jeg foreslår/setter igang.

Jeg er ikke veldig kjent for å ha galgenhumor, så ved min alvorlighet blir det nok verre for h*n som venter på diagnosen.

Trenger råd!

Og hvordan bør jeg gå frem for å få h*n til å slutte å røyke..?

Før jeg rakk å si noe spurte h*n om jeg syntes det var rart at h*n røykte etter å ha hørt at h*n kanskje har kreft. Jeg sa at det var rart, men forståelig. H*n har røykt i "alle år", så bråstopp er vel vanskelig. H*n sa noe sånt som at det ikke var lett å bare kutte ut og at h*n ville gå inn for røykeslutt det hvis det viser seg at det ikke er kreft, men noe mindre alvorlig. Og at om det var kreft, så gikk det dårlig uavhengig av røyk/ikke røyk så da ville h*n fortsette...

Man må jo holde på håpet. Det er jo et håp, om det skulle vise seg at det er lungekreft også. Derfor skulle jeg helst sett at røyken kuttes ut.

[Gjest Gjest]

Det er altså neste mandag, ikke i morgen, at vi får prøveresultatet.

[AnonymBruker]

Faren min er alvorlig syk. Han har en uhelbredelig sykdom og det er bare et spørsmål om tid...

Han fikk diagnosen for et par år siden og siden den gang har livet vært litt berg- og dalbane for meg egentlig. Mange nedturer, men man kan jo ikke gjøre noe annet enn å prøve å leve normalt.

Du er tøff som vil være med i morgen, det hadde ikke jeg klart. (Jeg har selv en annen diagnose og den turen på sykehuset for å få bekreftet det var helt grusom.)

Jeg har på et eller annet vis akseptert at sykdom er en stor del av livet. De som er friske og raske og har friske folk rundt seg, tar nok dette for gitt.

Man får et litt annet syn på livet når det går opp for en at man ikke har foreldre for evig.

Lykke til i morgen! Håper det går bra! Ikke la h*n gi opp selv om svaret blir det verst tenkelige, si at h*n skal ha et godt liv, uansett lengden på det og at h*n må være god mot seg selv og kroppen sin.

Anonym poster: 19250c065d174b18b6f64a144486375c

[Gjest Gjest]

Det var trist å lese, AnonymBruker! Det er mange som opplever endel av det samme.. Hører om så mye alvorlig sykdom, men ikke hos så nære kjente at det er naturlig å snakke med dem.

Vil være der neste mandag ja. Det ville nok vært verre å sitte hjemme og vente. Og jeg er helt sikker på at det er best for begge at vi drar dit sammen. Må støtte hverandre. H*n blir litt roligere av at jeg er i nærheten. Og h*n får nok ikke til å ta til seg all infoen legen gir. Det så jeg da h*n var på undersøkelse nå sist. Jeg blir kanskje ikke mye mer mottakelig selv (var veldig stille og litt svimmel da jeg var med da, måtte skikkelig ta meg sammen), men føler en trygghet i å være på sykehuset når vi får vite. Det er flinke folk der, som vet hvordan vi bør forholde oss fremover, kan gi råd og støtte, og ikke minst info om hva som skal skje videre i forhold til behandling osv.

Hjertet banker fort når jeg skriver dette. Men nå har vi gått i noen uker uten å vite noe. Så visshet er bedre å forholde seg til enn usikkerhet.

Det du skriver om at man får et litt annet syn på livet når det går opp for en at man ikke har foreldre for evig, har du rett i. Jeg tenker allerede annerledes enn før. Men jeg er samtidig apatisk. Vet ikke hvordan jeg skal vise h*n hvor mye h*n betyr for meg, vet ikke hva jeg skal si og gjøre.

Takk for råd!

[AnonymBruker]

(Samme AB som den første som svarte.)

Kjenner meg igjen i følelsene dine. For meg har det vært en liten trøst i å vite at det alltid finnes andre som har det verre (selv om det kanskje høres litt.. rart ut.). På den måten har jeg klart å se noe positivt i situasjonen; Faren min har levd en god stund, han har fått barn, hatt en god kone og levd et normalt liv helt frem til sykdommen. Han har på mange måter levd et godt liv. Tenk på alle som ikke får oppleve noe av det jeg nettopp skrev. Sånne tanker har hjulpet meg litt.. At det alltid er noen som kunne ønsket seg din situasjon, selv om du ikke har det noe godt akkurat nå.

Din forelder er heldig som har deg og det vet h*n godt.

Noen mener at det er bedre for pårørende å takle sorgen etter sykdomsdød i forhold til brå død etter en ulykke. For da får en bearbeidet sorgen.

(Jeg er litt usikker på hva jeg mener, la oss si at faren min dør om to år - da kunne jeg levd lykkelig og uvitende i alle årene frem til da, i stedet for som nå - at sorgen følger meg daglig, men det er vanskelig å si.. Nå har vi tid til å si ting man ønsker og i tillegg til at man endrer tenkemåte og synet på livet som nevnt i forrige innlegg.) Nå bare babler jeg...

Anonym poster: 19250c065d174b18b6f64a144486375c

[Gjest Gjest]

Det jeg skrev forsvant, for nettet koblet seg ut. Prøver igjen.

Det er godt å vite at vi ikke er de eneste som opplever noe sånt. Andre kommer seg igjennom det, vi skal også få til det. Og så langt har h*n jo hatt et godt liv.

Jeg tror at det må være en ekstrem påkjenning å gå i måneder og år med egen eller noen nærs sykdom som har dårlige prognoser. Jævlig å miste noen brått også. Vet ikke hva som er "best" jeg. Endre tankemåte og syn på livet gjør man nok uansett.

Det er jo bra at man har tid til å si og gjøre det man ønsker. Men jeg føler meg apatisk. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er nå det virkelig gjelder, og jeg er helt lost.

[AnonymBruker]

Vis at du vil det beste for helsa til forelderen din. Røykeslutt kan ha mye å si fremover!

Man bør jo gjøre sitt beste for å ta vare på seg selv uansett. Så ihvertfall prøve å trappe ned..

Håper det går bra.

Anonym poster: eccdb413e634d86d60ac99a0a0d22f10

[Gjest Gjest]

Hvordan går det, Ts?

[Cata]

Jeg tror at det må være en ekstrem påkjenning å gå i måneder og år med egen eller noen nærs sykdom som har dårlige prognoser. Jævlig å miste noen brått også. Vet ikke hva som er "best" jeg. Endre tankemåte og syn på livet gjør man nok uansett.

Har ganske god trening i "syke slektninger", og i den grad man kan snakke om at noe er "best" så tror jeg faktisk brå død er å foretrekke når det er snakk om sykdom. I min familie levde vi lenge med min ene bestemors sykdom hengende over oss. Hun hadde ekstremt kraftig astma, hjerteproblemer og var ellers redusert pga. poliomyelitt i barndommen. Vi hadde hotline til ambulansen og jeg tror det gav meg panikk for sykdom for resten av livet.

Senere fikk min andre bestemor kreft og levde med den i 4-5 år. Vi var på mange måter heldige for hun tålte behandlingen godt, men etterhvert skjønte vi (og hun) at det gikk bare en vei. Det året var....ikke morsomt. På mange måter ble kreften et "familiemedlem", særlig ettersom min bestefar døde av leukemi i samme tidsrom som bestemor var syk. Vår overlevelsesmetode var å ikke tie i hjel kreften, men vi prøvde heller ikke å la den få for stor plass. Både bestemor og vi andre prøvde å leve mest mulig som vanlig, og cellegiftkurene ble mer som rutine å regne.

Mange år senere fikk min far kreft i en nyre og da var det på'n igjen. Heldigvis ble han frisk av kreften da de fikk fjernet nyren, men et drøyt år senere ble han alvorlig syk av andre grunner. Det varte 3 uker fra han ble innlagt på sykehus til han døde. Skal jeg sammenlikne det med seigpiningen som hele familien gjennomlevde da bestemor var syk, så er det siste tross alt å foretrekke. Vi skjønte fort det var lite håp og vi var helt sikre på at far heller ikke ville orket å leve i så redusert tilstand som han ville vært i om legene hadde klart å redde ham gjennom sykdommen. Trolig ville han aldri blitt skikkelig frisk, men avhengig av behandlinger. Det ville han avskydd. Siden situasjonen ble som den ble, så opplevde vi det på en måte som en lettelse da han døde, for vi visste at da ville han ikke lide mer.

Alvorlig sykdom rammer hele familien, ikke bare den syke. Alle må finne sin egen vei, men for oss ble det i stor grad å opprettholde så normalt liv som vanlig i "ventetiden". Som min far sa ganske så tørt da kreften rammet: "Jaja, jeg får vel la meg operere da, jeg har visst ikke særlig valg...."

[Gjest Gjest]

Det med brå død eller langvarig sykdom med dårlig prognose..

Jeg tenker at tilstanden den syke er i, spiller en rolle. Om det er mye smerter.. Hvordan den som er syk tar hele situasjonen.. og flere ting. Det går vel ikke helt an å si hva som er "best" og "verst". Det som skjer, skjer. Og jævlig er det uansett.

Uff, Cata, det var ikke noe hyggelig lesing. Det er fælt når sykdom rammer så hardt! Setter pris på at du skriver om det du har opplevd. Skriv gjerne mer om det du erfarte, tanker du gjorde deg, hvordan du taklet ting osv.

Er redd for at vi ikke får til å opprettholde et så normalt liv som mulig. Men det er utrolig hva man klarer, når man er midt oppi en situasjon og "må". Man kan jo ikke bare kapitulere heller.. Jeg prøver å ta en dag om gangen og tenke på andre ting. Men jeg er redd.. Vil ikke tenke på hvor ille dette faktisk kanskje er.

Vil samle styrke til mandag og dagene etter, men føler meg svak.

H*n sier ikke så mye, for da kommer de mørke tankene bare mer. Så vi går bare og venter..

Noen råd til hva vi kan finne på? Tidsfordriv, noe som får tankene over på noe annet? H*n får ikke til å fokusere på ting h*n tidligere hadde interesse for. Og så var h*n utendørs og i aktivitet endel. Nå blir h*n veldig fort anpusten. Jeg er redd for lungebetennelse, så vil helst at h*n holder seg innendørs. H*n var også litt sosial på et par møtesteder utenfor hjemmet, men orker nå ikke å møte alle menneskene. Har alltid likt å kunne trekke seg tilbake og nyte freden hjemme, men tatt noen turer til de stedene når h*n har følt for det.

-TS.

[AnonymBruker]

(Samme som første AB)

Skal tenke på deg på mandag.

Ikke ta sorgene på forskudd.

Anonym poster: 19250c065d174b18b6f64a144486375c

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg og familien din?

Anonym poster: 19250c065d174b18b6f64a144486375c

[lillemeg90]

Hvordan går det? Vet dere noe mer?

Pappa har lungekreft, og det er veldig vanskelig. Men det er det nok uansett hvilken alvorlig sykdom det er.

[Gjest Trådstarter]

Det var kreft, som vi fryktet.

Kommer ikke til å skrive mer om det i denne tråden. Blir for "offentlig"..