Allen Carr- Endelig ikke røyker. Noen vits?

[LilleSol]

Slutta tvert etter at jeg leste boka. Desverre sprakk jeg igjen etter tre uker, men jeg skal slutte igjen jeg!

Må bare få den igjen fra tanten min først!

Anbefaler denne boka masse jeg :-)

[Gjest Nillemor]

Jeg leste boka 17. April i fjor, ga resten av Prince'n til typen og sa NÅ HAR JEG SLUTTA Å RØYKE. Han lo rått. I dag er der 1 år og 2 mnd siden og jeg har ikke vært frista en eneste gang !!

[Gjest Rene' Adde]

Har dere prøvd kurset til Allen Carr's Easyway i Norge?

[fruBeist]

Jeg delte ekteskapelig av en bronkitt jeg tok med meg hjem fra jobb. Da synes min kone at det ble så ubehagelig å røyke at hun ville slutte. Hun leste boka og slutta tvert. Hun hadde da røyka i 20 år. Nå har hun vert røykfri i mer enn 18 måneder, uten problemer.

[Kamikatze]

Jeg leste boka, og sluttet å røyke 9. januar 2003. Var totalt umotivert på forhånd.

Stilig! Jeg sluttet tre måneder etter deg!

Leste boka mange år etterpå. Det vil si at jeg hørte den, for jeg lastet den ned som lydbok.

Men før jeg sluttet hadde jeg fått med meg noen intervju med Carr, og metodikken funker, den. Boka hans bekreftet dette i etterkant.

Grovt sagt så er vi helt normale før vi begynner å røyke.

Så begynner vi for det er tøft eller alle andre gjør det, etc. Etter få trekk er vi hekta på nikotin. Mangelen gir oss et sug etter nikotin, og det suget er ubehagelig. Det er samme mekanismen som bak narkomanes abstinenser. Etter som tiden går, blir vi også mer og mer hekta rent psykisk. Vant til at en røyk er "fortjent" eller "belønning".

Når vi røyker, belønner vi oss selv med en sigarett, som for en kort stund får oss til å føle oss normal, akkurat som før vi begynte å røyke.

Slutter vi, får vi denne belønningen daglig. Men vi kan ha størknet i et tankemønster der vi betrakter sigaretter som belønning, og noe som gir velvære, selv om virkeligheten er omvent. Sigaretter er opphavet til det ubehaget de lindrer.

Det var også trøst i å vite at når jeg kjente røyksuget de første timene, at det aldri ville bli verre - kun bedre. Selv om kroppen fryktet det verste.

Ingen var mindre motivert til røykekutt enn meg. Røykt fra jeg var elleve, og kjederøyker før jeg gikk ut av ungdomsskolen. Storrøyker fra slutten av tenårene. - Snakker to-tre tjuepakninger. Jeg var en røykhostende superhelt i motstandskampen mot røykeloven! Tjæregule fingre førte sigaretten til munnen, og surklende røykhoste uttalte min protest mot formynderstaten.

Så en dag fikk jeg influensa. Tok sneiper fra askebegeret, samlet stinkende brukt tobakk i ei tobakkspung, nok til tre fire sigaretter, spyttet i det, og la det blandt asken i vedovna. Sprakk jeg en natt, skulle det ikke være lettvint eller behagelig å skaffe røyk.

Sykdommen tok det grøvste røyksuget dag en, og dag to spedde jeg på med litt viljestyrke. Dag tre begynte influensaen å tillate røyking, men da hadde jeg sittet to dager og trodd det skulle bli verre. Det ble det aldri. Etterhvert kom luktesans og kondis tilbake. Og hosten forsvant.

Fremdeles er jeg livredd for glødende sigaretter i "min" plass i askebegeret. - Livredd for å ta meg et trekk, som en ren refleksbevegelse. Røyksuget har vært fraværende i mange år, men ennå kan jeg klappe på jakkelommene når jeg forlater en butikk, liksom for å lokalisere sigaretteske og lighter.

Liker ennå røyklukta, fra ferske sigaretter (ikke sure sneiper), og har aldri hatt røykeforbud hjemme. Askebegrene står på plass de. Jeg visste jeg kom til å omgås røykere fra dag en, så det var like greit å bare forsone seg med tanken. I begynnelsen kunne jeg gjerne gå bort til tre yppige frøkner, som sto og røykte. Og det eneste som opptok meg der mellom struttepupp og sprettballer, var å få sniffe meg et lite tev av røyk, i forbifarten...

Endret 14. oktober 2012 av Kamikatze