Er det virkelig så grusomt å ha barn?

[AnonymBruker]

Jeg er nå gravid med min første, noe jeg nesten angrer på når jeg leser her inne. For det inntrykket jeg får er at barn er selve helvete på jord. Jeg kan tydeligvis vinke farvel til all søvn de neste årene. Skriking, bæsjebleier og nattevåk kommer til å være hverdagen et par år fremover. Egentid, kjærestetid, sex osv kommer til å være et fjernt minne. Likeså reising og sosialt liv.Forholdet mellom meg og mannen kommer tydeligvis til å bli hardt satt på prøve, og ikke usannsynlig kommer vi til å gå fra hverandre.

Når ungene blir litt større kommer de i trassalderen, og oppfører seg som små djevler. Så kommer puberteten, noe som jeg tydeligvis kan begynne å grue meg til allerede nå.

Jeg begynner jo å lure på hvorfor jeg og mannen setter vårt meget velfungerende forhold i denne situasjonen. For noe positivt må det vel være?

Eller er det å få barn bare et eneste stort langt mareritt?

Anonym poster: 6cf052c8c1aba0efd395662160d9a812

[Gjest Enny]

De fleste lager vel tråder når de har et problem. Sjeldent for å skrive om alt så går bra og det rosenrøde.

[AnonymBruker]

Nei så langt ifra

Min føstefødte sov natta gjennom fra 2 mnds alder. Min andrefødte husker jeg ikke helt,men var ikke gamle fjerten

Vi har startet tidlig med faste rutiner,som gir en god trygghet for d basiske som skal skje i hverdagen.

min største er 7 år , og vi har aldri opplevd trass på noen av dem. Har selvfølgelig ikke vert en dans på roser , noen utfordringer har vi hatt , og det kommer nok mange fler .

Har ALDRI tenkt tanken på å ha angret på at jeg fikk barn.

Nå er ikke jeg og barnefaren kjærester lengre, vi ble rett og slett for gode venner,vi ble som søsken,og alt var bare helt feil desverre.

Anonym poster: 89e6cb57e241174d67d01e56d79cb852

[orgus]

Alt det du ramser opp der er grunner til at jeg (fremdeles) ikke vil ha barn :D

[Gjest Marmot]

Det er klart man må ofre noe når man får barn, og hvor grusomt man opplever det handler i mange tilfeller om innstillingene. Ja, en del barn gråter mye og sover lite, men de fleste er faktisk ikke sånn. Og som Enny skriver; de fleste lager tråder når de har problemer, prøver man seg på en tråd om det positive her inne får man raskt høre at man er skrytete og at man er så heldig, og så kommer alle de som vil fortelle hvor vanskelig de har det og beskylder TS for å "gni det inn". Det er helt poengløst å lage tråder der man deler det positive her inne, enten det er barna, kjæresten eller jobben som er fantastisk.

Jeg kan fortelle deg at jeg 99% av tiden synes det å ha barn er veldig fint. Ikke bare fordi jeg er så ubeskrivelig glad i ham, men fordi jeg synes det er oppriktig morsomt å dele hverdagen med et menneske som stadig er i utvikling. Nå er sønnen min blitt to år og vi kan ha samtaler, han forteller meg vitser (og jeg ler nok mer av ham enn av vitsene, men dog), han synger og er kjærlig. Alt er spennende, og når han synes det er spennende, blir det spennende for meg også, så lenge jeg bare tar meg tid til det. Trass er et fremmedord her i huset og han har sovet godt hele natta siden han var ganske liten.

Bæsjebleier er ingen big deal altså. Du kommer sikkert til å oppleve en og annen "helt opp til nakken"-lekkasje, men det er jo bare å vaske.

Og skulle det bli kjipt, skulle du få en baby som bare gråter, som ikke sover, så går det over. Det blir bedre. Min erfaring med å ha barn tilsier at det verste kommer først.

[Lillymin]

Man starter vel ikke tråder for det som er fint.... Dersom du vil se det rosenrøde så er det vel til å gå på facebook...

[Gjest navn]

Det var slitsomt de første årene, men ikke "grusomt", "helvete på jord" eller "et eneste stort mareritt".

Livet med barn vil for de fleste bli annerledes enn før. Jeg sitter imidlertid igjen med flere positive opplevelser enn negative, men klart det er ting man må "ofre" (sjelden man kan få "pose og sekk").

[Citrus]

Jeg synes ikke det å ha barn er problematisk i det hele tatt, det er stas! har aldri smilt og ledd så mye som etter jeg fikk barn, det er kjempe gøy! Utfordrende? Joda, enkelte dager. Vår er i utfordringsalder nå, men også det er jo veldig morsomt - det å se at han sier alt han vil og kan virkelig få frem det han mener.

Vi har også vært heldig i forhold til søvn, sykdom, har familie som vil passe osv.

Graviditet - grusomt!

Barn - morsomt!

Endret 3. november 2012 av Citrus

[Gjest tarandus]

Er det ikke morsomt med litt utfordringer i hverdagen da? Barn er forskjellige, du kan jo ende opp med en liten engel Jeg for min del GLEDER meg til den dagen jeg skal få barn

[Redbull]

Nei det er absolutt ikke slitsomt!! Jenta mi gir meg så mye energi!! Hun er en smilende liten krabat, som har sovet natta igjennom fra hun var 3 mnd Hos oss er alt rosenrødt, men vi har en enkel unge. Vi har også vært nøye på rutiner, det tror jeg vi har mye igjen for.

[AnonymBruker]

Ts her

Så kjekt å høre om deres positive erfaringer! Som dere sikkert skjønner, så var innlegget litt satt på spissen, men det var likevel litt preget av det jeg har fått høre i det siste.

Venninner som har fått barn er veldig opptatt av å fortelle meg at dette ikke blir noen dans på roser osv. De mest positive er de kommende besteforeldrene, som gleder seg veldig.

Jeg gleder meg altså, samtidig som jeg er forberedt på at det blir tungt. Så får jeg heller bli positivt overrasket hvis det blir lettere enn jeg fryktet:)

Anonym poster: 6cf052c8c1aba0efd395662160d9a812

[Ciara]

Jeg hadde litt det samme inntrykket før jeg fikk barn, og har blitt positivt overrasket.

Man er sliten i blant, huset blir skittent, omgangssyken kommer og trassanfall likeså. Men jeg synes det meste er enklere å takle enn jeg trodde, og de gode dagene er mange flere enn de dårlige. Jeg ville aldri byttet tilbake til min fredelige tilværelse som barnløs

Og selv om mange forhold settes på prøve av å få barn, kan du også oppleve det motsatte, at barna tilfører forholdet enda mer

[Gjest X-1]

Eg tenker at, om det er sååå jævlig, hvorfor velger noen å få både tre, fire eller til og med fem barn? Er man litt forberedt og ikkje har eit romantisk, rosenrødt bilde av hvordan det liksom skal bli, så trur eg man kan takle det meste. Og kommunikasjon og godt samarbeid mellom seg og partner er viktig. Men, eg har ikkje barn ennå(så eg burde vel egentlig ikkje uttale meg :gjeiper: ), skal ha barn så snart det blir mulig, men velger å være positivt innstilt til hvordan det kommer til å bli, men ikkje "naiv".

[ViljaH]

Det er flott å ha barn!

[AnonymBruker]

Iflg KG er livet med barn slik:

- plager under graviditet - må sykemeldes

- fødsel hvor man revner - ingen sex på årevis

- barnet er nyfødt - aldri søvn og bæsjebleier med bæsj oppetter ryggen

- barnet lærer å gå - aldri fred å få for man må passe på

- dere skilles fordi dere aldri har tid til hverandre lenger, dere er mer venner enn kjærester

- barnet begynner i barnehagen - foreldre skjelles ut fordi det er barnemishandling

- i barnehagen biter barnet de andre - foreldrene er dårlige foreldre, reaksjon på skilsmisse

- barnet begynner på skolen - å allerede kunne lese blir et problem, barnet kjeder seg og utagerer. har sikkert adhd

- barnet har adhd - blir mobbet og får ikke oppfølging det trenger

- ungdomsskolen - barnet blir mobbet og begynner å drikke, har sex for tidlig

- vgs - barnet dropper ut og bruker hasj, foreldrene prøver å redde situasjonen, feiler

ojojoj så fristende

Anonym poster: 41e627bd0626cf0b630f200d3cc071b3

[Gjest Gjest]

Jeg liker ikke å ha barn. Det er som å være dobbeltarbeidende, knapt noen fritid i det hele tatt. Husarbeidet mangedobler seg, og jeg hatet å gjøre husarbeid i utgangspunktet. Jeg føler meg som en slave når jeg må tilberede og rydde opp alt griseriet etter flere måltider hver dag, ungene romsterer og slenger leker og ting overalt, og jeg må enten bruke masse tid på å forhandle eller kjefte høylydt for å få dem til å rydde LITT etter seg. Skittentøyet tårner seg i store fjell før man får sukk for seg.

Ungene kan ikke være alene, så de må drasses med overalt. Det er INGENTING jeg liker å gjøre sammen med ungene, unntatt "aktiviteter" hvor de sitter stille og holder kjeft. Det er sinnsykt stressende å prøve å holde orden på viltre unger ute i trafikken og på butikker, eller å disiplinere dem når man prøver å dra på besøk til noen. Jeg bare orker ikke alt det negative, helseskadelige stresset som følger med å ha ungene. Tror en undersøkelse viste at småbarnsforeldre i snitt lirte ut av seg -Nei! flere hundre ganger om dagen. Man blir såklart sur av å måtte si -Nei! hele tiden, og å være sur er ikke sunt.

Jeg pleide å trene mye (mer enn de fleste som sier de trener mye), og var et lykkelig menneske med en mengde jern i ilden. Nå har jeg ikke tid til verken trening eller prosjekter lenger, og jeg har ikke råd til å reise heller, fordi ungene koster for mye. Det å få barn ødela virkelig hele livet mitt. Ja, jeg lever fortsatt, men det livet jeg lever nå likner ikke på det jeg hadde, og likte, i det hele tatt.

Jeg MÅ lyve til meg selv om hvor "flott" det er å ha "blitt velsignet" med barn, for å ikke kollapse i fortvilelse, men jeg trenger vel ikke lyve til andre for å lure dem ut i det samme elendige klisteret som jeg sitter i selv?

[AnonymBruker]

Iflg KG er livet med barn slik:

- plager under graviditet - må sykemeldes

- fødsel hvor man revner - ingen sex på årevis

- barnet er nyfødt - aldri søvn og bæsjebleier med bæsj oppetter ryggen

- barnet lærer å gå - aldri fred å få for man må passe på

- dere skilles fordi dere aldri har tid til hverandre lenger, dere er mer venner enn kjærester

- barnet begynner i barnehagen - foreldre skjelles ut fordi det er barnemishandling

- i barnehagen biter barnet de andre - foreldrene er dårlige foreldre, reaksjon på skilsmisse

- barnet begynner på skolen - å allerede kunne lese blir et problem, barnet kjeder seg og utagerer. har sikkert adhd

- barnet har adhd - blir mobbet og får ikke oppfølging det trenger

- ungdomsskolen - barnet blir mobbet og begynner å drikke, har sex for tidlig

- vgs - barnet dropper ut og bruker hasj, foreldrene prøver å redde situasjonen, feiler

ojojoj så fristende

Anonym poster: 41e627bd0626cf0b630f200d3cc071b3

Ja slik kan det gå, men ikke alltid. Skal man bli foreldre og gode foreldre så er min mening at begge 2 må være innstilt på TID. VÆRE SAMMEN MED BARNET MEST MULIG. Man får ikke et barn for å plassere det mest mulig vekk? Man må også redusere arbeidstiden. Er man vant til å jobbe 60 timer i uken, så kan man ikke det når babyen melder sin ankomst. Babyen har mange behov. Det skal ha mat hver 2-3.time, døgnet rundt de første mnd. Barnet skal ha ren bleie, søvn, mat, omsorg, kjærlighet, ro og trygghet. Et barn skal stimuleres med kos, sang og bevegelse, ligge på magen ect. Hvis man tror en baby er en dukke man kan legge fra seg når man blir lei, ja da bør man ikke få barn.

Alle med barn under 10 år burde fått jobber redusert og/eller 6 timers dag. Ingen 1 åring har noe å gjøre i en barnehage opptil 9 timer hver dag. der er faktisk barnemishandling. Forskere sier det samme, men mange lukker øynene og tror det går bra. Det kan gå bra, men ikke alltid. Da kan det dukke opp problemer som du nevner over her. Konsentrasjon, stress, adhd. føle seg mindreverdig osv. Få barn er en gave, man må passe godt på gaven sin. Barn burde blitt enda mer verdsatt i dagens samfunn, de er fremtiden vår.

Anonym poster: 3d4dcb4a1dde3ace1da1d3baf2751ac7

[Vera Vinge]

Jeg syns det er helt fantastisk å ha fått barn, og anbefaler det mao. på det sterkeste. De første månedene var såklart slitsomme, men så utrolig herlige også. Siden han var seks mnd, syns jeg det har vært veldig lite slit. Føler nå at det å ha barn gir meg energi, og føler at livet mitt har blitt mer beriket enn innskrenket.

[Vera Vinge]

Jeg liker ikke å ha barn. Det er som å være dobbeltarbeidende, knapt noen fritid i det hele tatt. Husarbeidet mangedobler seg, og jeg hatet å gjøre husarbeid i utgangspunktet. Jeg føler meg som en slave når jeg må tilberede og rydde opp alt griseriet etter flere måltider hver dag, ungene romsterer og slenger leker og ting overalt, og jeg må enten bruke masse tid på å forhandle eller kjefte høylydt for å få dem til å rydde LITT etter seg. Skittentøyet tårner seg i store fjell før man får sukk for seg.

Ungene kan ikke være alene, så de må drasses med overalt. Det er INGENTING jeg liker å gjøre sammen med ungene, unntatt "aktiviteter" hvor de sitter stille og holder kjeft. Det er sinnsykt stressende å prøve å holde orden på viltre unger ute i trafikken og på butikker, eller å disiplinere dem når man prøver å dra på besøk til noen. Jeg bare orker ikke alt det negative, helseskadelige stresset som følger med å ha ungene. Tror en undersøkelse viste at småbarnsforeldre i snitt lirte ut av seg -Nei! flere hundre ganger om dagen. Man blir såklart sur av å måtte si -Nei! hele tiden, og å være sur er ikke sunt.

Jeg pleide å trene mye (mer enn de fleste som sier de trener mye), og var et lykkelig menneske med en mengde jern i ilden. Nå har jeg ikke tid til verken trening eller prosjekter lenger, og jeg har ikke råd til å reise heller, fordi ungene koster for mye. Det å få barn ødela virkelig hele livet mitt. Ja, jeg lever fortsatt, men det livet jeg lever nå likner ikke på det jeg hadde, og likte, i det hele tatt.

Jeg MÅ lyve til meg selv om hvor "flott" det er å ha "blitt velsignet" med barn, for å ikke kollapse i fortvilelse, men jeg trenger vel ikke lyve til andre for å lure dem ut i det samme elendige klisteret som jeg sitter i selv?

Men her må det da være potensiale for å gjøre noen endringer? Det skal jo ikke være sånn å ha barn. Hvis stemningen hjemme er dårlig, er jo ikke det morsomt for barna heller. Og det er ikke sikkert de oppfører seg bedre av en mor som nesten bare er sur og kanskje signaliserer at hun ikke vil være sammen med dem.

[AnonymBruker]

De som opplever å bli foreldre som en positiv ting er ofte de som har en realistisk bilde av hva det vil si.

For å ta en teit sammenligning: Si at du er ovevektig og vil ned 20 kg. Selvfølgelig er det hard arbeid, ting du må forårsake, det tar tid, du må leve livet ditt på en annen måte, ta hensyn til nye elementer.

Men det er så absolutt verdt all jobben å være slank og i form. På samme måte tror jeg at det er verdt jobben å være forelder, men ha et realistisk bilde av at det er en faktisk en jobb.

Anonym poster: 7be6af4440a4e2391f83e9024b7611fc