Betatt/forelsket - hva er forskjellen?

[Gjest Anonymous]

For en tid siden ble jeg dumpet av en fyr som sa han ikke var forelsket i meg, men at han elsket meg. Men siden forelskelsen ikke var der, mente han at det ikke var det rette. Det har fått meg til å fundere på en del ting..

-Når er man betatt?

-Når er man forelsket?

-MÅ man være utrolig forelsket for å være i et forhold?

-Går ikke forelskelsen over til dypere følelser som man faktisk kan bygge noe på?

-Er ikke forelskelsen egentlig en slags fysisk tiltrekkelse som har blitt romatisert?

-OG er følelser egentlig konstante??går de ikke opp og ned i perioder?

-Skal man forkaste det man har så lett og så fort i en nede-periode?

-Hvor mye spiller det rasjonelle inn i et forhold?Skal man kun basere seg på det ustabile emosjonelle?

[Laina]

:o Elsket deg, men var ikke forelsket??? Det hørtes merkelig ut. Ikke fordi forelskelse og å elske er det samme, men om man går fra en man elsker, bør det jo være en seriøs grunn til det. At forholdet ikke fungerer.

Jeg lurer også på hva som er forskjellen på å være betatt og forelsket. Jeg kan lett bli betatt, men (nesten) aldri forelsket. Men har inntrykk av at andre har en annen definisjon på forelskelse. Er jeg betatt, har jeg varme følelser for personen, og kan godt være seksuelt tiltrukket også, men det mangler allikevel noe. Mister ikke hodet og det sitrer ikke i kroppen. Forelskelse er en slags rus. Der man blir helt opphengt i den andre parten. Det er fryktelig vanskelig å forklare forskjellen på disse følelsene. Men for meg er det definitivt en forskjell.

[aline]

Nå har vel alle forskjellige synspunkter og meninger om akkurat disse ordene, så det er vanskelig å si om det han gjorde var rett eller galt.

Men jeg skal prøve å svare hva jeg personlig legger i utrykkene du nevner.

-Når er man betatt?

Jeg er betatt når jeg føler en tiltrekning til en bestemt person, liker noe ved vedkommende, men trenger ikke kjenne personen og være forelsket. Men det kan utvikle seg til forelskelse dersom man velger å bli bedre kjent og det er mer en dette første som stemmer.

-Når er man forelsket?

Jeg er forelsket når jeg kjenner kriblende følelser av spenning og velbehag i forhold til en jeg har blitt litt eller mye kjent med, og som jeg liker å tilbringe tid og oppmerksomhet med. Dette kan være både i starten av ett forhold, avstandsforelskelse (altså ikke nødvendigvis gjengjeldt) eller stikk av forelskelse i seriøse forhold.

-MÅ man være utrolig forelsket for å være i et forhold?

For min del så er forelskelsen en viktig del av oppstarten av ett forhold, har vært i forhold hvor jeg ikke var forelsket i starten, men bare betatt, og det var ikke forhold med levedyktighet for min del. Kjærsten min idag er jeg utrolig glad i, og til tider forelsket i, var kjempeforelsket i starten, noe som har roet seg etterhvert.

-Går ikke forelskelsen over til dypere følelser som man faktisk kan bygge noe på?

Det er vel det jeg føler, men som sagt, det kommer allikevel stikk av den første forelskelsen i ny og ne.

-Er ikke forelskelsen egentlig en slags fysisk tiltrekkelse som har blitt romatisert?

Ikke i mine øyne, forelskelse for meg har med mer en det fysiske å gjøre, det har med personlighet å gjøre. Betatthet kan være kun fysisk for min del.

-OG er følelser egentlig konstante??går de ikke opp og ned i perioder?

Mine går veldig opp og ned!! Kan være super forelsket i kjærsten min en dag, mens neste dag har jeg egentlig ikke noe behov for å være sammen med ham, eller bare glad i ham.

-Skal man forkaste det man har så lett og så fort i en nede-periode?

Det kan være dumt, men om man føler alt er feil, så er det av og til det beste, eller det enkleste? Det kan jo være han har forsøkt å finne noe å bygge videre på, uten at du vet om det? Sjeldent at man bryter ett forhold og selv ser på det som lett.

-Hvor mye spiller det rasjonelle inn i et forhold?Skal man kun basere seg på det ustabile emosjonelle?

Man bør følge sine egne følelser i ett forhold. Dersom det er fornuftig å bli i forholdet, men det ikke føles rett, så er det ikke rett! Jeg har forsøkt å være i forhold hvor jeg burde ha blitt, fordi jeg brydde meg om personen, han var en flott mann med mange gode sider og jeg var trygg på vedkommende, men det var allikevel noe følelsesmessig som manglet, og da var det ikke rett å bli selv om han gjerne ville og ikke forsto hva som gikk galt.

Vet ikke om det hjalp så mye, men det var ihvertfall mine tanker om ord og situasjon.

[Gjest Gjesten]

Sliter litt med det samme selv. Nå er jeg mann, men for å forklare kort:

Jeg har aldri elsket min kone, men bare vært glad i henne. Har egentlig aldri vært forelsket, men betatt av hennes skjønnhet.

Kanskje jeg ikke klarer å se forskjellen mellom å være glad i og det å elske.... kanskje det er en og samme ting for enkelte av oss...

JAJA ha en fin dag alle sammen