Hva kan man forvente i et ekteskap? I ferd med å gå lei og tom.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 12 år, og vi har barn. De første årene var gode, men de siste tre-fire årene har forholdet endret seg. Han er ikke lenger følelsesmessig nær meg, gir meg ikke klemmer, sier ikke at han er glad i meg, tar svært sjelden initiativet til sex (og når han gjør det er det kun for å tilfredsstille seg selv kjapt, virker det som..).

Han var fysisk utro mot meg en del år tilbake. Tre ganger. Det var enkeltstående hendelser i kraftig alkoholpåvirket tilstand (alle gangene med samme person, ei "venninne" av meg som ikke lenger er ei venninne.). Jeg tilgav han disse gangene, og han har vært oppriktig lei seg. Jeg har lagt dette bak meg.

For tre-fire år siden ble han betatt/forelsket i ei anna dame, noe jeg oppdaget ved en tilfeldighet for ett år siden (fant gamle mailer osv). Da hadde det visst vært "stille" ei stund mellom dem, men det kom fram at han prøvde å gjenoppta kontakten. Tror aldri det utviklet seg til å bli fysisk mellom dem, men vet ikke sikkert. Har ingen grunn til å tro at de ennå har kontakt (han vet at jeg ikke ville likt det), men jeg hadde jo håpet at han etter denne siste hendelsen ville vise meg at han setter pris på meg - at han tydelig ville vise at han "velger meg". Det hadde vært godt. Men det gjør han altså ikke. Han er like fraværende.

Jeg sitter her med tusen spørsmål:

Føler han ennå for denne dama? Treffer han henne? Eller en annen?

Hvordan kan jeg finne ut hvilke følelser han har/ikke har for meg når han ikke vil prate om det - eller viser følelser?

Hvor mye "kjæresteliv" kan man forvente seg etter endel års samliv?

Hvor lenge skal jeg makte å leve i denne limbo-tilstanden? Hvor lenge skylder jeg ekteskapet å fortsette å prøve?

Når bør jeg sette foten ned og forlate han hvis ingen endring skjer?

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

[-Ishtar-]

Jeg syns ikke du skylder ekteskapet noe mer enn det du allerede har gjort. Han er nødt til å bidra, han er tross alt halvparten av forholdet. Syns det ikke er særlig bra at han etter å blitt tilgitt for å ha vært fysisk utro med ei, søker inn til ei anna dame. Hvorfor kommuniserer dere ikke? er han villig til å gå i parterapi? Er han interessert i å fortsette ekteskapet i det hele tatt eller overlater han alt dette til deg?

Hverdager har alle kjærestepar, men det er fullt mulig å leve som kjærester og vise at man er glad i hverandre resten av livet. Dette er ikke noe som behhøver å ta slutt, det krever at begge parter investerer og gjør sitt for å skape intimitet.

Kjærlighet staves TID sies det. Har dere mulighet til å få barnevakt en gang i uken og bruke litt tid med hverandre?

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du skylder ekteskapet noe mer enn det du allerede har gjort. Han er nødt til å bidra, han er tross alt halvparten av forholdet. Syns det ikke er særlig bra at han etter å blitt tilgitt for å ha vært fysisk utro med ei, søker inn til ei anna dame. Hvorfor kommuniserer dere ikke? er han villig til å gå i parterapi? Er han interessert i å fortsette ekteskapet i det hele tatt eller overlater han alt dette til deg?

Hverdager har alle kjærestepar, men det er fullt mulig å leve som kjærester og vise at man er glad i hverandre resten av livet. Dette er ikke noe som behhøver å ta slutt, det krever at begge parter investerer og gjør sitt for å skape intimitet.

Kjærlighet staves TID sies det. Har dere mulighet til å få barnevakt en gang i uken og bruke litt tid med hverandre?

Jeg har foreslått dette med å ta seg tid en gang i uka for å bruke tid med hverandre. Men han virker ikke interessert i dette.

Om han er interessert i å fortsette ekteskapet vet jeg ikke. Det rare er at jeg tror han er det. På sitt vis. tror han synes det er ok å leve under samme tak, dele hus og barn. Men det er ikke nok for meg. Så JA, han overlater dette til meg.

Jeg har kontaktet familievernkontoret og har vært der èn gang alene nå nylig. Han møtte ikke fordi han måtte på et veldig viktig møte, sa han. Da jeg spurte hvilket møte det var snakk om, ville han ikke svare på det. Han visste om avtalen på fam.vernkontoret 1 mnd i forveien. Normalt ville han da kunne omrokkere litt på timeplanen om han anså det som viktig å møte.

I det lengste vil man få ting til å fungere når man har barn - men det er jammen meg ikke bare mitt ansvar. Han vil ikke snakke om disse problemene vi har, bare snakkke om trivialiteter i hverdagen som "Har du handlet?", "Kan du kjøre han på trening?" etc.

Jeg er lei av å jobbe for dette alene. Hvordan kan jeg få gitt han en vekker? Han vet at jeg er misfornøyd med slik ting er, men jeg tror ikke han likevel tror at jeg kan komme til å forlate han nå. Han er nok for trygg på meg.

Jeg kaster snart opp av hele situasjonen. Jeg blir vanvittig provosert av at han overlater forholdets velbefinnende til meg alene. Har ikke lyst til å være en dørmatte, men har i det lengste tenkt på barna. Men jeg kjennner at nå er det snart nok. Jeg kan ikke leve slik.

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

[Gjest anonym]

Jeg har foreslått dette med å ta seg tid en gang i uka for å bruke tid med hverandre. Men han virker ikke interessert i dette.

Om han er interessert i å fortsette ekteskapet vet jeg ikke. Det rare er at jeg tror han er det. På sitt vis. tror han synes det er ok å leve under samme tak, dele hus og barn. Men det er ikke nok for meg. Så JA, han overlater dette til meg.

Jeg har kontaktet familievernkontoret og har vært der èn gang alene nå nylig. Han møtte ikke fordi han måtte på et veldig viktig møte, sa han. Da jeg spurte hvilket møte det var snakk om, ville han ikke svare på det. Han visste om avtalen på fam.vernkontoret 1 mnd i forveien. Normalt ville han da kunne omrokkere litt på timeplanen om han anså det som viktig å møte.

I det lengste vil man få ting til å fungere når man har barn - men det er jammen meg ikke bare mitt ansvar. Han vil ikke snakke om disse problemene vi har, bare snakkke om trivialiteter i hverdagen som "Har du handlet?", "Kan du kjøre han på trening?" etc.

Jeg er lei av å jobbe for dette alene. Hvordan kan jeg få gitt han en vekker? Han vet at jeg er misfornøyd med slik ting er, men jeg tror ikke han likevel tror at jeg kan komme til å forlate han nå. Han er nok for trygg på meg.

Jeg kaster snart opp av hele situasjonen. Jeg blir vanvittig provosert av at han overlater forholdets velbefinnende til meg alene. Har ikke lyst til å være en dørmatte, men har i det lengste tenkt på barna. Men jeg kjennner at nå er det snart nok. Jeg kan ikke leve slik.

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

Kjære ts,

du må begynne å vise at du lever ditt liv! Begynn og gjør ting som DU liker å gjøre, og da snakker vi ikke om å bare være med barna eller vente på han...noe jeg får litt inntrykk av nå. Nei, skriv ned ting /drømmer du har lyst til å gjøre, noen uten, og noen med han. Men begynn med deg selv først, evt andre, f.eks venninner. Bestill en helgetur med ei venninne ( storby eller noe ), dra ut en kveld med ei/flere venninne/r, gå på konserter, kino, kjøp deg nye klære, fresh deg opp...Ja vis at DU vil leve, at du ikke bare sitter der og venter, men at du mener det du sier med at du vil leve, og at du tar tak i det. Bli mer busy uten han og familien. Når han ser at du har egne planer, blir mer ute og utilgjengelig, kan jeg tenke meg at han vil våkne hvis han fortsatt vil være sammen med deg. Han kom ikke på møtet du nevnte, han trekker seg ofte unna selv om han vet at du tydeligvis vil mer. Nå er det tid for å handle annerledes, få han til å "se" deg igjen! Hvis han ikke våkner etter at du blir mer opptatt på din side, kan det godt være at han ser andre...Håper jo ikke det , men du må iallefall begynne å sette pris på deg selv, fullføre egne drømmer osv.

Du må jo og snakke med han etterhvert, men jeg tenker at han kan bli mer motivert og som sagt se deg bedre hvis du viser at du ikke sitter på gjerdet og venter lenger!

[Steinar40]

Jeg har foreslått dette med å ta seg tid en gang i uka for å bruke tid med hverandre. Men han virker ikke interessert i dette.

Om han er interessert i å fortsette ekteskapet vet jeg ikke. Det rare er at jeg tror han er det. På sitt vis. tror han synes det er ok å leve under samme tak, dele hus og barn. Men det er ikke nok for meg. Så JA, han overlater dette til meg.

Jeg har kontaktet familievernkontoret og har vært der èn gang alene nå nylig. Han møtte ikke fordi han måtte på et veldig viktig møte, sa han. Da jeg spurte hvilket møte det var snakk om, ville han ikke svare på det. Han visste om avtalen på fam.vernkontoret 1 mnd i forveien. Normalt ville han da kunne omrokkere litt på timeplanen om han anså det som viktig å møte.

I det lengste vil man få ting til å fungere når man har barn - men det er jammen meg ikke bare mitt ansvar. Han vil ikke snakke om disse problemene vi har, bare snakkke om trivialiteter i hverdagen som "Har du handlet?", "Kan du kjøre han på trening?" etc.

Jeg er lei av å jobbe for dette alene. Hvordan kan jeg få gitt han en vekker? Han vet at jeg er misfornøyd med slik ting er, men jeg tror ikke han likevel tror at jeg kan komme til å forlate han nå. Han er nok for trygg på meg.

Jeg kaster snart opp av hele situasjonen. Jeg blir vanvittig provosert av at han overlater forholdets velbefinnende til meg alene. Har ikke lyst til å være en dørmatte, men har i det lengste tenkt på barna. Men jeg kjennner at nå er det snart nok. Jeg kan ikke leve slik.

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

Tror faktisk at dette er en veldig typisk situasjon i dagens Norge. Så på den måten er nok dette akkurat hva du kan forvente i et ekteskap.

Men om det er bra nok for deg er en annen sak.

[Gjest anonym]

Jeg har foreslått dette med å ta seg tid en gang i uka for å bruke tid med hverandre. Men han virker ikke interessert i dette.

Om han er interessert i å fortsette ekteskapet vet jeg ikke. Det rare er at jeg tror han er det. På sitt vis. tror han synes det er ok å leve under samme tak, dele hus og barn. Men det er ikke nok for meg. Så JA, han overlater dette til meg.

Jeg har kontaktet familievernkontoret og har vært der èn gang alene nå nylig. Han møtte ikke fordi han måtte på et veldig viktig møte, sa han. Da jeg spurte hvilket møte det var snakk om, ville han ikke svare på det. Han visste om avtalen på fam.vernkontoret 1 mnd i forveien. Normalt ville han da kunne omrokkere litt på timeplanen om han anså det som viktig å møte.

I det lengste vil man få ting til å fungere når man har barn - men det er jammen meg ikke bare mitt ansvar. Han vil ikke snakke om disse problemene vi har, bare snakkke om trivialiteter i hverdagen som "Har du handlet?", "Kan du kjøre han på trening?" etc.

Jeg er lei av å jobbe for dette alene. Hvordan kan jeg få gitt han en vekker? Han vet at jeg er misfornøyd med slik ting er, men jeg tror ikke han likevel tror at jeg kan komme til å forlate han nå. Han er nok for trygg på meg.

Jeg kaster snart opp av hele situasjonen. Jeg blir vanvittig provosert av at han overlater forholdets velbefinnende til meg alene. Har ikke lyst til å være en dørmatte, men har i det lengste tenkt på barna. Men jeg kjennner at nå er det snart nok. Jeg kan ikke leve slik.

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

Når du foreslår å gjøre noe sammen en gang i uka, pluss at du går til familievernkontoret, uten at han vil delta på noe av det...sorry, men dette er bare for dårlig! Vis han at du begynner å lever DITT liv, legg planer uten han, bli utilgjengelig og busy, som jeg skrev her tidligere, se om da pipa får en annen lyd! Hvis den ikke gjør det, er jeg redd han tar deg for gitt og at kanskje følelsene hans for deg har bleknet, evt har gått til ei anna...

[Gjest anonym]

Når du foreslår å gjøre noe sammen en gang i uka, pluss at du går til familievernkontoret, uten at han vil delta på noe av det...sorry, men dette er bare for dårlig! Vis han at du begynner å lever DITT liv, legg planer uten han, bli utilgjengelig og busy, som jeg skrev her tidligere, se om da pipa får en annen lyd! Hvis den ikke gjør det, er jeg redd han tar deg for gitt og at kanskje følelsene hans for deg har bleknet, evt har gått til ei anna...

P.S: Når du har foreslått å finne på noe sammen med han en gang i uke, har du da f.eks prøvd å overraske han? Med kino, konsert, en god middag? Elle har du bare pratet til han om det? Hvis mye bare blir prat, synes flere menn at det blir mer mas...men hvis han som sagt virker helt uinteressert, må du få han til å våkne, og da begynne å bli mer opptatt selv på egen hånd!

Hvis han overhodet ikke er interessert i sex med deg ( ? ), skurrer det litt i mine ører..

[AnonymBruker]

Tror faktisk at dette er en veldig typisk situasjon i dagens Norge. Så på den måten er nok dette akkurat hva du kan forvente i et ekteskap.

Men om det er bra nok for deg er en annen sak.

jeg tror at jeg kommer til å holde meg langt unna familie liv,ekteskap og barn..

Anonym poster: 06ba4fc8ac6c662009aab8682c604a94

[Steinar40]

jeg tror at jeg kommer til å holde meg langt unna familie liv,ekteskap og barn..

Anonym poster: 06ba4fc8ac6c662009aab8682c604a94

Hvis man gjør et bra valg, og har flaks, så er det bedre å være i et parforhold enn å være alene.

Hvis man derimot gjør et dumt valg, eller har uflaks, så er det bedre å være alene.

[Gjest anonym]

Hvis man gjør et bra valg, og har flaks, så er det bedre å være i et parforhold enn å være alene.

Hvis man derimot gjør et dumt valg, eller har uflaks, så er det bedre å være alene.

Tror det handler om å ikke la det gå så langt som kanskje ts nevner...Tror mange partnere som begynner å ta hverandre for gitt, at man må reagere tidligere..at det ikke blir et ubalansert mønster mellom de som er i forholdet for da går det fort feil vei... Man må ta tak tidlig når man kjenner at man har lite og dårlig kontakt med hverandre...Ikke la det gå lang tid uten nærhet, samtaler, da blir det tyngre og vanskeligere å rydde opp. Tror mange menn ( og kvinner ), trenger en slags påminnelse om å bli sett i forholdet, hvis det blir borte, begynner det fort å gå feil vei...Å være i et forhold, handler om at man MÅ sette av tid til hverandre, prioritere det! Man må ha lyst til å være sammen med sin kjære! Men for å få lyst, må og hver og en av partene gjøre det lystbetont å være sammen. Være litt aktive selv, ha et liv utenfor hjemmet, ikke glemme å pynte seg av og til, gjøre nye ting osv...

Jeg er selv sammen med en fyr som , etter at vi har vært mye sammen en periode ( ja, vi bor ikke sammen ), nesten kan "glemme" meg litt, merker jeg. Da viser jeg en reaksjon, med å enten trekke meg litt tilbake, eller gjøre ting med andre, ha ett liv utenom han innimellom...Da kommer han ALLTID tilbake til meg, vil møtes, finne på ting...

[Steinar40]

Tror det handler om å ikke la det gå så langt som kanskje ts nevner...Tror mange partnere som begynner å ta hverandre for gitt, at man må reagere tidligere..at det ikke blir et ubalansert mønster mellom de som er i forholdet for da går det fort feil vei... Man må ta tak tidlig når man kjenner at man har lite og dårlig kontakt med hverandre...Ikke la det gå lang tid uten nærhet, samtaler, da blir det tyngre og vanskeligere å rydde opp. Tror mange menn ( og kvinner ), trenger en slags påminnelse om å bli sett i forholdet, hvis det blir borte, begynner det fort å gå feil vei...Å være i et forhold, handler om at man MÅ sette av tid til hverandre, prioritere det! Man må ha lyst til å være sammen med sin kjære! Men for å få lyst, må og hver og en av partene gjøre det lystbetont å være sammen. Være litt aktive selv, ha et liv utenfor hjemmet, ikke glemme å pynte seg av og til, gjøre nye ting osv...

Jeg er selv sammen med en fyr som , etter at vi har vært mye sammen en periode ( ja, vi bor ikke sammen ), nesten kan "glemme" meg litt, merker jeg. Da viser jeg en reaksjon, med å enten trekke meg litt tilbake, eller gjøre ting med andre, ha ett liv utenom han innimellom...Da kommer han ALLTID tilbake til meg, vil møtes, finne på ting...

Det er vanskelig når det har gått for langt, ja. Det gjelder forøvrig alle menneskelige relasjoner. Når det har gått for langt så gidder man ikke å prøve lenger. Fordi det føles håpløst og meningsløst.

Og ellers har jeg forstått at særbo-forhold er den type forhold som øker mest i den vestlige verden.

Ser godt poenget med det.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg prøver å ta vare på utseendet mitt og er også busy uten han. Har en jobb hvor jeg er synlig og får oppmerksomhet. Og jeg merker ofte interesse fra andre menn. Men her hvor vi bor nå har jeg ingen nære venner/venninner, mest kolleger og bekjente. Venninnene mine bor i andre byer. Det gjør at jeg er mye hjemme og veldig lite på byen, for å si det sånn. Av og til føler jeg meg som et møbel i stua. Et møbel han ikke lenger "ser" fordi det har stått der så lenge.

Joda, han kan ha sex med meg, selv om det er leenge mellom hver gang. Men når det skjer, så tenker jeg at jeg likegodt kunne vært ei dukke. Det er bare tømming fra hans side, virker det som. Og en veldig kjapp greie bakfra, som regel. Han kysser meg aldri lenger. Flere år siden sist. Og det er nesten verre enn sextørke.

Jeg lurer jo på hvor langt jeg skal la dette gå før jeg stikker. Tilværelse som alenemor frister lite. Økonomisk vil det bli tøffere bl.a. Men det kan jo ikke forsette slik som dette. Jeg krever noe mer, krever å bli sett og satt pris på. Krever at også han gjør en innsats her.

Jeg skal ta til meg rådene fra dere over her ift det å bli mer busy uten han - der har jeg litt å gå på. Jeg er mye hjemme. Han vet hvor han har meg. Ingen fare truer, liksom (yeah right..)

Det med å overraske han èn gang i uka (kino, restaurant etc) nevnt av en over her: Han er utrolig treg å få med ut på ting. Vil helst være hjemme mest mulig. Der er vi veldig forskjellige, jeg er mer rastløs og vil ut på ting. Vanskelig å få han med, og om jeg overrasker med noe, så vil han nok ha tusen gode grunner for hvorfor han ikke "kan" akkurat da.

Han virker faktisk på glid ift det å bli med på familievernkontoret. Der kommer jeg til å gjøre det klart at jeg kommer til å forlate han om det ikke skjer endringer. Har jo sagt det til han, men han virker ikke å ta det på alvor. Kanskje familievernkontorsettingen kan få han til å ta dette mer seriøst.

Etter å ha hatt det slik så lenge nå, så kjenner jeg faktisk et snev av at mine følelser for han begynner å endre seg. Merker at jeg tenker mer og mer på hvordan livet vil kunne arte seg uten han, akkurat som om jeg er på vei inn i en prosess som leder meg bort fra han. Ikke så rart kanskje. Jeg er tålmodig av natur, men også jeg har en grense.

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

[Steinar40]

TS her.

Jeg prøver å ta vare på utseendet mitt og er også busy uten han. Har en jobb hvor jeg er synlig og får oppmerksomhet. Og jeg merker ofte interesse fra andre menn. Men her hvor vi bor nå har jeg ingen nære venner/venninner, mest kolleger og bekjente. Venninnene mine bor i andre byer. Det gjør at jeg er mye hjemme og veldig lite på byen, for å si det sånn. Av og til føler jeg meg som et møbel i stua. Et møbel han ikke lenger "ser" fordi det har stått der så lenge.

Joda, han kan ha sex med meg, selv om det er leenge mellom hver gang. Men når det skjer, så tenker jeg at jeg likegodt kunne vært ei dukke. Det er bare tømming fra hans side, virker det som. Og en veldig kjapp greie bakfra, som regel. Han kysser meg aldri lenger. Flere år siden sist. Og det er nesten verre enn sextørke.

Jeg lurer jo på hvor langt jeg skal la dette gå før jeg stikker. Tilværelse som alenemor frister lite. Økonomisk vil det bli tøffere bl.a. Men det kan jo ikke forsette slik som dette. Jeg krever noe mer, krever å bli sett og satt pris på. Krever at også han gjør en innsats her.

Jeg skal ta til meg rådene fra dere over her ift det å bli mer busy uten han - der har jeg litt å gå på. Jeg er mye hjemme. Han vet hvor han har meg. Ingen fare truer, liksom (yeah right..)

Det med å overraske han èn gang i uka (kino, restaurant etc) nevnt av en over her: Han er utrolig treg å få med ut på ting. Vil helst være hjemme mest mulig. Der er vi veldig forskjellige, jeg er mer rastløs og vil ut på ting. Vanskelig å få han med, og om jeg overrasker med noe, så vil han nok ha tusen gode grunner for hvorfor han ikke "kan" akkurat da.

Han virker faktisk på glid ift det å bli med på familievernkontoret. Der kommer jeg til å gjøre det klart at jeg kommer til å forlate han om det ikke skjer endringer. Har jo sagt det til han, men han virker ikke å ta det på alvor. Kanskje familievernkontorsettingen kan få han til å ta dette mer seriøst.

Etter å ha hatt det slik så lenge nå, så kjenner jeg faktisk et snev av at mine følelser for han begynner å endre seg. Merker at jeg tenker mer og mer på hvordan livet vil kunne arte seg uten han, akkurat som om jeg er på vei inn i en prosess som leder meg bort fra han. Ikke så rart kanskje. Jeg er tålmodig av natur, men også jeg har en grense.

Anonym poster: 0503b0a75885ac54db5b61b39d18526b

Får du han med på familievernkontoret så kan det jo skje noe konstruktivt. Men jeg vet faktisk om mannfolk i samme situasjon som nekter plent å bli med på det.

Skal du kjøre videre "alene" i forholdet så tror jeg nok at det allikevel går noen år til. Slike saker er utrolig langtekkelige når det er felles mindreårige barn med i bildet.

Før i tia holdt som regel dama ut til barna forlot redet, men dette har nok endret seg noe i dag.

Endret 3. november 2012 av Steinar40

[Gjest Bitten]

Høres kjent ut. Mange forhold har det dessverre sånn, spesielt de som har barn sammen. Og mange ender i samlivsbrudd. Veldig synd for alle barna som må oppleve dette.

Mine råd til deg:

- kanskje dere bør flytte fra hverandre noen måneder? For å føle hvordan det er å savne hverandre og familielivet.

- vær helt ærlig, du kan ikke fortsette å leve på denne måten, da ender dere i samlivsbrudd og kanskje pga at en av dere har truffet en annen

- nå menn ikke vil ha sex med sin partner lenger ringer det en klokke hos meg. Er du sikker på at han ikke er forelsket eller har truffet en annen? Kjenner igjen symptomene fra mitt eget ekteskap....

Lykke til! Ta tak i livet ditt nå slik at du kan få det bedre uansett hva som skjer videre!