Min kjæreste ble slått som liten

[AnonymBruker]

Huff jeg synes det er grusomt. Min kjæreste ble slått av faren sin da han var liten, 4-10 år kanskje.. har ikke gravd og spurt så mye. Hans mor eller søsken ble aldri slått, men søskenene er mye yngre.

Jeg synes dette er vanskelig, han har tilgitt sin far for lenge siden og de har et godt forhold nå sier han. Hans far har gjennom hele hans ungdom sagt stygge ting/vært slem (i mine øynene). Et eksempel er da han som 17 åring tok med sin daværende kjæreste hjem og faren kalte henne stygg.

Nå må jeg invitere denne faren på middag, og jeg synes det er så vanskelig da jeg ikke greier å tilgi dette som min kjæreste har tilgitt for lenge siden. Kjæresten min sier det er lenge siden og at faren angrer veldig og har sagt unnskyld mange ganger og strukket seg langt for å gjøre opp for det.

Det er for meg uforståelig for meg hvordan noen kan slå sine egne barn.

Kjæresten min kan også være litt kald og ukosete selv om han ikke mener det, andre ganger er han verdens herligste.. kan dette ha sammenheng?

Jeg sliter med å godta at denne faren en dag kan bli bestefar til våre barn.. da tror jegikke jeg tørr å la han passe de alene.. i fare for at noe skulle skje Kjæresten min sier at det må jeg jo, og at faren også blir en del av min familie den dagen vi får barn. Han sier at faren har endret seg. Jeg synes at faren enkelte ganger er kort med min kjæreste og gjør seg vanskelig for å ødelegge mellom oss. (De jobber på samme plass, og faren kan f.eks nekte å svare på om en jobb kan ta 10 minutter eller 10 timer, slik at ting blir vanskelig å planlegge)

Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget men håper noen i lignende situasjon kan hjelpe meg eller prøve å få meg til å forstå.

Anonym poster: 4d3d4f984cb9e5ca2768cd0fb0b0c5ac

[TheHairyToothfairy]

Jeg ble selv utsatt for mye slag som straff fra mine foresatte, når jeg var kid. Det har helt klart formet meg på mange vis som voksen også.

Enkelte av de kvinnene jeg har vært med har nok helt klart oppfattet meg som avvisende og kald, fordi jeg ikke har vært flink med nærhet. Jeg vet ikke om det gir noen mening når jeg sier at dette er noe jeg har måtte lære meg, og øve på.

Det har enkelte ganger vært så umulig skummelt å være fysisk god, med kos og intimitet, at jeg rett og slett har trukket meg. Det føles som et fantastisk nederlag når partneren ikke forstår og man selv ikke orker forklare eller gå inn i det hele, når man ikke klarer ta initiativ eller følge opp på noe så enkelt som feks å kosestryke på hverandre.

Jeg har oppsøkt miljøer og hverdager hvor vold og kaos har vært normalen, som en slags avreagering og kompensasjon - fordi dette var jeg god på.

På den andre siden er jeg veldig fysisk søkende, egentlig. Den bekreftelsen og roen jeg får ut av å bli holdt eller et enkelt kjærteng er helt ufattelig viktig for meg.

Jeg kjenner meg derfor igjen o dem beskrivelsen du gir om kald og ukosete, men andre ganger tvert motsatt. Slik er det. Det kan forandre seg, det handler om å være sikker på seg selv. Mitt råd er å ta det med ro på den biten, vis at det er ok. Vis at du forstår og at det han gjør er godt nok.

Jeg hater selv vold. Yep, jeg forstår vold og er flink til å takle vold - jeg er en seig jævel når jeg sloss - men jeg hater vold intenst. Å løfte hånden mot noen jeg bryr meg om eller elsker, det er fullstedig fuckings uaktuelt. Jeg VET hva som skjer når den hånden treffer, og jeg vet så alt for godt hva som skjer med respekten ovenfor den som slår.

Dit skal aldri jeg.

Min datter er noe av det mest fantastiske på denne blå planeten, og jeg kan aldri tenke tanken på at hun skal oppleve det samme pisset som jeg måtte tåle. Det skjer ikke.

Det er meg.

Det er mange fedre som har samme bakgrunn som meg, som ikke har annen forståelse enn å reagere på samme vis som deres foreldre gjorde.

Det er dem.

Hvem din mann er vet du best selv. Det er vanskelig for meg å synse eller mene noe om, her må du vite hvor din egen tillit strekker til. Det er allikevel kanskje et godt råd at du forsøker snakke om det, og forteller det veldig enkelt - uten å plassere krav eller la ham føle at han er forhåndsdømt - om hvordan du tenker rundt det og hva du er redd for.

Det blir rundt dette teamet som alt annet; åpenhet og konstruktive spørsmål er løsningen for mye. Vis at du bryr deg, uten å presse - om du forstår hva jeg mener.

Har man levd slik, så er man dessverre fremdeles et offer mange år etter at det siste slaget traff. Det blir ikke bedre når det i tillegg er en psykisk vold tilstede.

Til sist, mitt lille personlige syn og råd. ALDRI la dine barn være alene hos faren til din mann! Aldri ta den sjansen. Det er absolutt ikke verd det.

[xXAmorXx]

Altså, jeg hvet ikke hvor mye til hjelp jeg er men kan prøve:

Jeg selv ble slått daglig fra jeg var 10 og oppover til jeg flyttet ut. Jeg ble ofte kalt "arbeidsfeil" og fikk høre daglig at jeg bare var ekstra vekt for familien min. Jeg har aldri tilgitt dem for det, hvor enn mye de har prøvd å gjøre opp for det. Det at kjæresten din har tilgitt faren sin for de vonde han gjorde, viser bare at han har et godt hjerte, og kan starte på blanke ark.

Men det at du er skeptisk er helt normalt. Kjæresten min var(er) veldig skeptisk til familien min.

Du må nok bare kjenne på følelsene selv. Kansje møte faren ondentlig en gang, bare dere to? Få snakket ut sammen, bli ondentlig kjent med hverandre, også kan du jo se ann? kansje han har forbedret seg. Finnes jo alltid noen som faktisk HAR forbedret seg, og forstått feilene sine

Masse lykke til

[AnonymBruker]

Dette er nok årsaken til at han avogtil reagerer som du sier, og det bør du bare la ham slappe av med, ikke reager negativt på det med mindre det skjer veldig ofte og går utover deg.

Når det gjelder faren så synes jeg du må respektere at de faktisk har et OK forhold nå tross hva som har skjedd, og det er ikke din plass å mene noe om dette utover i relasjon med deg og kjæresten.

Denne mannen kan jo være et OK menneske selv om han har åpenbare grove feil ved seg, og jeg skjønner godt at du føler det veldig ubehagelig.

Du trenger jo ikke være overbærende hyggelig, men du bør jo vise såpass respekt at det ikke gjør kjæresten din ille til mote.

Prøv å tenke at du skal gjøre hva som er best for kjæresten din, og ikke deg og dine følelser. Han ønsker en relasjon til sin far, og det er ikke din plass å hindre det.

Men - jeg personlig ville som deg ikke latt felles barn være sammen med ham alene.

Det ville jeg gjort klart for kjæreste at ikke ble aktuelt - og dette må han respektere akkurat som du skal finne deg i å måtte sosialisere med denne mannen du faktisk føler avsky ovenfor.

Det handler jo om felles barn - og han kan ikke ta alle avgjørelser alene.

Om svigerfar engang i fremtiden stiller spørsmål ved dette ville jeg vært ærlig, på en rolig og rettferdig måte. Du burde ikke nekte barna en relasjon til sin farfar sålenge han oppfører seg greit - men du ønsker heller ikke overnatting og samvær alene.

Her må dere begge gi og ta.

Anonym poster: d566f1cc1e836ffff079e8c7e4fedaff