Jeg er usosial.., og hater det.

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år og synes det er en byrde å ikke være et sosialt vesen.

Jeg blir sett på som rar, overlegen og det som værre er.

Det er slitsomt å unngå å møte på mennesker man føler seg forpliktet til å snakke med. F.eks. å møte på bekjente i butikken, kollegaer i pausen, snakkesalige naboer i oppgangen osv.

Ser jeg bekjente i butikken gjemmer jeg meg bak reolene/løper til kassa. På jobb jobber jeg heller uten pause enn å gå ned i kantina. Når naboene viser tegn til at de vil jeg skal stoppe å slå av en prat pleier jeg bare å svare høflig på det de spør om, spørre det samme tilbake, si ligemåde og bevege meg sakte oppover trappa slik at samtalen svinner hen av seg selv.

Dette er jo bare noen av de mange situasjonene jeg unngår i det daglige. Via jobben min som lærer treffer jeg på mange foreldre når jeg er sivil, og synes dette er belastende for min følelse av frihet og behov for ro og fred.

Er det vanlig å føle slike følelser, eller har jeg et problem?

Jeg føler at det er helt ulevelig å ha det slik. Det sliter skikkelig på psyken og jeg isolerer meg ofte i hjemmet mitt. Har fått diagnosen angst tidligere, gått til psykolog, men ble anbefalt å slutte hos psykologen og bare fortsette på medisiner (som jeg har sluttet med).

Har nå stått to år i psykolog-kø og mister snart håper om å få hjelp. Dessverre har jeg ikke råd til privat hjelp med lærerlønna.

Hva kan jeg gjøre for å endre meg? Jeg vil så gjerne være slik alle forventer at men skal være. Sosial.

Anonym poster: 764488e3bae2ebeb00cad7b0a85e1ef5

[AnonymBruker]

Jeg tror nok det er ganske vanlig å føle det slik. Og ja, om man mistrives med dette, da har man et problem.

Hvorfor ble du anbefalt å slutte hos psykolog? Medisiner alene kommer ikke til å kurere deg for sosial angst.

Ring og mas, forsøk å komme lengre foran i køen. To år høres jo helt sykt ut... Da jeg var igjennom samme prosess for noen år siden tok det bare noen uker. Kanskje du skal prøve nabokommunen el.?

Anonym poster: 2acd1f8263e6b6308ac8612053fdf9e0

[Roo]

Å vente to år i kø for psykolog høres veldig spesielt ut. Her må det ha skjedd en feil?! Jeg ville ha ringt.

Ellers, god klem til deg! Ikke godt å ha det sånn. Håper du får den hjelpen du trenger for å blomstre igjen

[Gjest HunterLady]

Det nok mer normalt enn du tror, for jeg vet om flere som har det noenlunde slik du beskriver, inkludert meg selv. Det er litt belastende at alle forventer at en skal være så himla sosial, men jeg har begynt å drite litt i dette. Jeg er den jeg er. Jeg kan spille sosial veldig godt, men innerst inne så hater jeg det. Samtidig kunne jeg ikke levd uten å være sosial, og jeg føler meg alltid best etter en sosial dag. Helt merkelig.

Uansett, så synes jeg du skal starte på medisinene dine igjen dersom de fungerte før, mens du venter på time hos psykolog. Dersom du føler at dette er helt ulevelig og veldig belastende, så MÅ du få hjelp! Ingen vits i å ha det slik du har det nå!

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen!

Det er godt at andre har erfaringer å komme med, og som kan hjelpe (selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker andre vondt)!

Men hvem ringer jeg for å mase på? Fastlegen min var den som satte meg i psykolog-kø. Hjelper vel ikke å ringe han?

Har telefon-skrekk, så gruer meg veldig hvis jeg må ringe og jeg havner feil e.l. :-/ Er det noen e-postadresse man kan sende mail til istedenfor f.eks.?

Jeg har vel også en mistanke om at fastlegen min ikke satte meg i psykolog-kø. Jeg leser om veldig mange som får hjelp relativt fort og lurer på om det har skjedd en glipp.

Det kan henge sammen med at jeg alltid er en smilende person, og er vel en såkalt "flink pike". Jeg er alltid høflig og hyggelig mot folk og har vel egentlig en følelse av at fastlegen ikke tar mine bekymringer seriøst. Jeg klager lite, lager aldri misfornøyde grimaser og gråter ikke offentlig (eller hos fastlegen), så kanskje han bare tror jeg sutrer over bagateller? Jeg har alltid lagt fram mine problemer rolig, behersket og med et halvveis smil om munnen. Er overode ikke vant til å vise andre følelser enn glede overfor andre og har kanskje ikke vært tydelig nok? Må man gråte for å få hjelp? Blir så frustrert, for det å vise følelser overfor andre er jo faktisk noe av det jeg trenger hjelp til!

Unnskyld langt innlegg. Dårlig dag. Må få det ut en plass. :-/

Anonym poster: 764488e3bae2ebeb00cad7b0a85e1ef5

[AnonymBruker]

Har du prøvd å lese om sensitive mennesker?

Jeg føler meg selv usosial, men jeg har dager der jeg har masse energi og syns det er helt greit å skravle med andre, men så blir jeg plutselig fri for energi, og da vil jeg bare være i fred. Andre dager ønsker jeg ikke å se folk i det hele tatt, og vil helst velge selv om jeg skal være sosial eller ikke.

Håper du får hjelp!

Anonym poster: be709c1ec48a0747dbaf99293ad1b930

[Gjest Gjest]

Har du mottatt noen bekreftelse på at du står på venteliste til psykolog?

Det kan ha skjedd en feil hos fastlegen din, og det må du sjekke.

Hvis du ikke liker å ringe, kan du stikke innom dem for å spørre, eller sende dem en forespørsel hvis du får tak i epostadressen.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen!

Det er godt at andre har erfaringer å komme med, og som kan hjelpe (selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker andre vondt)!

Men hvem ringer jeg for å mase på? Fastlegen min var den som satte meg i psykolog-kø. Hjelper vel ikke å ringe han?

Har telefon-skrekk, så gruer meg veldig hvis jeg må ringe og jeg havner feil e.l. :-/ Er det noen e-postadresse man kan sende mail til istedenfor f.eks.?

Jeg har vel også en mistanke om at fastlegen min ikke satte meg i psykolog-kø. Jeg leser om veldig mange som får hjelp relativt fort og lurer på om det har skjedd en glipp.

Det kan henge sammen med at jeg alltid er en smilende person, og er vel en såkalt "flink pike". Jeg er alltid høflig og hyggelig mot folk og har vel egentlig en følelse av at fastlegen ikke tar mine bekymringer seriøst. Jeg klager lite, lager aldri misfornøyde grimaser og gråter ikke offentlig (eller hos fastlegen), så kanskje han bare tror jeg sutrer over bagateller? Jeg har alltid lagt fram mine problemer rolig, behersket og med et halvveis smil om munnen. Er overode ikke vant til å vise andre følelser enn glede overfor andre og har kanskje ikke vært tydelig nok? Må man gråte for å få hjelp? Blir så frustrert, for det å vise følelser overfor andre er jo faktisk noe av det jeg trenger hjelp til!

Unnskyld langt innlegg. Dårlig dag. Må få det ut en plass. :-/

Anonym poster: 764488e3bae2ebeb00cad7b0a85e1ef5

Om du ikke stoler på at fastlegen har satt deg i kø, så ville jeg ringt og spurt. Om du ikke føler at du får noe fornuftig svar, eller ikke føler at du kan stole på h*n ville jeg byttet fastlege. Det fins gode og dårlige fastleger, og fastleger som forstår deg bedre enn andre.

Jeg slet også med at jeg er så forbaska vellykket - gode karakterer etc. Prøv å forklare at du da sliter med såpass alvorlig telefonangst at å få ringt en ev. fremtidig arbeidsgiver er umulig. Jeg gav opp. Og havnet (livets ironi) i en jobb der sinte folk ringer meg og kjefter på meg..

Anonym poster: cd6a20e6b2865f3735ec27d65379a966

[Rainbow]

Syns det er rart at du skal ha bli satt på venteliste. Og det skal i alle fall IKKE ta to år!! Man skal kontakte folk og høre hvem som har ledig nå, og maks vente noen måneder.

Vanligvis skal man fikse det selv. Det finnes en liste hos HELFO på nett, hvor man kan søke på sitt helsedistrikt, og så finner man en liste over de psykologene som har refusjonsordning (det vil si de som du kun betaler egenandel for opp til 1890 kr eller hva det er og så har gratis ut året). Så kan du selv kontakte dem pr telefon eller brev og høre om de har ledig. Legen må gi deg henvisning til første time, men du kan selv finne ut og kontakte hviken psykolog du vil ha.

Du kan også kontakte kontoret for fritt sykehusvalg og de kan fortelle deg hvem i ditt distrikt som har ledig plass (da får du ikke valgt like bredt, men du slipper å bruke tid på å kontakte folk som ikke har ledig plass)

[Gjest Gjest]

Mens du venter kan du gjøre mange grep selv. Hva med å øve deg til å bli mer sosial. For å få mindre angst må du gjøre det som gir deg angst. Oppsøk situiasjoner som er ubehagelige for deg, begyn med å gjøre det en gang, så gjør du det en gang til. Det hjelper. Også hjelper det med fysisk aktivitet, det har ganske stor virkning og hjelper bedre mange ganger enn angstdempende medisin. Øvelse gjør mester, du trenger ikke sitte å vente, gjør noe hver dag !

[AnonymBruker]

Ok, så da må det ha skjedd en feil da. Men sånt kan skje, leger er også mennesker.

Jeg begynte å tenke at legen ikke trodde på meg o.l. jeg, eller at ingen psykologer ser på mine problemer som særlig seriøse og ikke ville ta saken. Men da kan jeg ta kontakt selv. Veldig fint å vite hvem jeg skal kontakte, takk for det!

Jeg har lest om sensitive mennesker ja, og har en god del tilfelles med dem. Men jeg har også lest om bipolare lidelser og kan gjenkjenne meg i beskrivelsen av dette også. Det samme gjelder ADHD for voksne kvinner osv osv osv. Må gå til psykolog for å få en god utredning og finne ut av hva det kan være.

Har prøvd tre forskjellige antidepressiva og milde sovepiller for å kunne fungere på dagtid og sove på nattestid. Har ingen god erfaring med noen av disse. Spesielt dårlig erfaring har jeg med sovepillene... Kommer derfor ikke til å fortsette med de pillene jeg har, og er redd for å prøve nye. Er i jobb og har samboer, vil ikke ødelegge noen av disse delene ved livet mitt.

Til siste anonyme bruker:

Jeg har hatt det slik i ca. 10 år, og iløpet av disse årene har jeg utsatt meg selv for det som gir meg angst utallige ganger. Jeg vil strekke det så langt at jeg vil si jeg har levd så nomalt... -som mulig. Har ikke opplevd annet enn at det blir verre og verre og at jeg har blitt så sliten av alle nedturene, skuffelsene over mine mangende sosiale evner og hvor mislykket jeg er. Jeg orker ikke å ha det sånn lenger, orker ikke å være sosial og bli påmminnet over hvor stor taper jeg er og hvor jævelig dust og teit det går ann å bli. Jeg får en sjalu-lignende følelse av å se alle mennekser rundt meg som ler og snakker med hverandre, og som klarer å snakke med ukjente, bekjente og ikke så nære venner. Vil så gjerne ha det sånn jeg og, vil så gjerne komme over angsten. Prøver og prøver, men får det ikke til.

Anonym poster: 764488e3bae2ebeb00cad7b0a85e1ef5

[Gjest Mia]

Kjenner meg veldig igjen. Å vente to år er desverre ikke unormalt.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Jeg kan gå forbi naboen som prater med sin mor, tenke på noe smart å si, men ikke klare å få det frem.

Slik var det også da jeg studerte. Mange av mine medstudenter røyka, så da jeg kom til skolen om morgenen stod jo mange av disse utenfor. Ikke lett å få frem et "hei, hvordan går det?" selv om du skjønner at du burde.

Jeg går til psykolog nå, men måtte over hodet ikke vente lang tid for å få plass. Bare noen uker. Håper det ordner seg for deg. Lykke til.

Anonym poster: dd09656680fac9328c6b69b5e3caad97

[AnonymBruker]

Bare for å påpeke en ting:det nytter ikke å kun eksponere seg hvis man ikke jobber med tanker og følelser man har i tillegg.

Tror man at man er mislykket uansett så hjelper det jo ikke å eksponere seg for alle, og jeg tror at noen bare blir verre av det da.

Eksponering er bra, men da må man jobbe med alt som følger med det også.

Anonym poster: 5e4183a7aca426f3a2bb33fd89d1a10a

[AnonymBruker]

Hei! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om. Er på ca samme alder, lider av sosial angst og telefonskrekk, samt at jeg veldig sjeldent viser hva jeg føler til andre (smiler mye osv). Har også strevd med dette i over ti år, og følte at fastlegen ikke tok meg på alvor.

Du må ta kontakt med fastlegen igjen. Du trenger ikke gråte, men du kan droppe høfligheten og smilet. Bare si rett ut at du trenger henvisning til psykolog fordi du trenger hjelp. Da får du forhåpentligvis et papirark med en henvisning og så får du i oppgave å finne en psykolog selv. Jeg sa ikke så mye mer til legen enn at jeg hadde det vanskelig og trengte virkelig å få hjelp. (ikke bruk ord som underdriver - slik som "litt" og "av og til")

Det jeg gjorde etterpå var å be samboeren min om å ringe rundt for meg, siden jeg ikke turte dette selv. Han syntes dette var litt ubehagelig, men heldigvis gjorde han det for at vi begge skulle få det bedre sammen. Om ikke samboeren din vil, så kanskje du har noen foreldre som kan ringe for deg? Eller så kan du jo se på nett om det er noen som har e-post adresse.

Anonym poster: e18bfd8d9b3287bcd4b6942ec795b60b

[Pringle]

Ut fra hvordan du beskriver dine plager og når de oppsto (du ble klar over dem?), samt hva du har gjort for å prøve å bli bedre og hva som ikke virker, tenker jeg etterhvert på muligheten for at du kan ha Asperger syndrom. Jeg har den diagnosen selv og vet hvor vanskelig det kan være å "nå igjennom" til andre, og hvor lett det er å tenke at man "ikke vil" være sosial, samtidig som man lengter etter kontakt med andre mennesker. Opplever du at du vet hva du bør si, men ikke har lyst? Eller er du usikker på hva om "passer" i de forskjellige situasjonene? Les litt om Asperger på nettet, og be evt din fastlege om henvisning til nevropsykologisk utredning.

[Gjest Yellow Taxi]

Ut fra hvordan du beskriver dine plager og når de oppsto (du ble klar over dem?), samt hva du har gjort for å prøve å bli bedre og hva som ikke virker, tenker jeg etterhvert på muligheten for at du kan ha Asperger syndrom. Jeg har den diagnosen selv og vet hvor vanskelig det kan være å "nå igjennom" til andre, og hvor lett det er å tenke at man "ikke vil" være sosial, samtidig som man lengter etter kontakt med andre mennesker. Opplever du at du vet hva du bør si, men ikke har lyst? Eller er du usikker på hva om "passer" i de forskjellige situasjonene? Les litt om Asperger på nettet, og be evt din fastlege om henvisning til nevropsykologisk utredning.

Støttes av tidligere psykolog-student med Aspergers!

[Gjest anonym]

Folk på KG er flink til å stille diagnoser. Aspergers går i allefall ofte igjen.. !

Hobbypsykologer

[Gjest Yellow Taxi]

Folk på KG er flink til å stille diagnoser. Aspergers går i allefall ofte igjen.. !

Hobbypsykologer

Og folk på KG er flinke til å krittisere folk for å hinte om diagnoser etter å ha lest en skriftlig tekst, fordi de har en eller annen forskrudd ide om at det er umulig å få til. Som om en psykolog ikke baserer seg på fakta som kan være skrevet ned ved en diagnose, men bare svinger med tryllestaven sin og får et intrykk som bare er mulig i førsteperson.

Som tidligere psykolog student kan jeg fortelle deg at eksamen i abnormal psykologi dreier seg nettopp om å diskutere aktuelle diagnoser ut i fra en relativt kort skriftlig tekst. Det er fult mulig og trekke mange konklusjoner ut i fra det og dermed gi personen gode råd over hva han/hun kan undersøke nærmere og hvilke eventuelle fagpersoner man kan oppsøke for en ordentlig diagnostisering/utredning.

Og det var AKKURAT det "pringle" gjorde. Han/hun sa ikke "Du har Asperger, ferdig med det", han/hun kjente igjen sentrale problemstillinger for diagnosen, påpekte det til ts OG sa hvilken fagperson man kan oppsøke hvis man føler seg truffet. DET ER HJELPSOMT, i motsetning til din kritikk!

(JA, jeg er lei av at folk klager når en diagnose blir nevnt når det er så påfallende likheter.)

Endret 3. november 2012 av Yellow Taxi

[Gjest HunterLady]

Folk på KG er flink til å stille diagnoser. Aspergers går i allefall ofte igjen.. !

Hobbypsykologer

Det finnes nok mange med denne diagnosen, og jeg vet om flere som burde fått diagnosen tidligere enn det de har. Det skader ikke med en utredning.