Er du synsk og har barn?

[AnonymBruker]

DEN SOM LESER DENNE TRÅDEN BARE FOR Å FÅ SEG EN LATTER, FOR SÅ OG STARTE EN DISKUSJON OM AT DETTE BARE ER TULL FÅR BRUKE TIDEN SIN PÅ NOE ANNET.

Jeg er født synsk og klarsynt, og har i det siste begynt å ta oppdrag som medium og dyretolk. Dette har gått kjempefint, og etter jeg gjorde min første jobb som medium kjenner jeg at det har åpnet seg en ny dør for meg. Langt mer åpen, og flinkere enn før.

Dette bringer selvfølgelig med seg en del "ulemper", som mer aktivitet rundt meg og i mitt eget hjem. Mange sjeler der ute som søker etter hjelp. Derfor blir jeg litt bekymret med tanke på at jeg også vil ha barn en gang.

Hvis du er synsk og har barn, vet barnet/barna dine om evnene dine? Jeg føler også at jeg vil føre mine evner videre til en datter, og jeg er så redd for at en av barna mine vil være like redd i sin barndom som jeg var. Jeg hadde fryktelig mye mareritt, og opplevde så mye "skummelt" som gjorde at jeg nesten aldri følte meg trygg når jeg sov. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg ønsker mine barn!

Det hadde vært flott om noen i samme situasjon kunne kommet med litt tips, og fortelle litt om hvordan det er å være synsk/klarsynt med barn Jeg har ikke lyst til å late som om denne "verdenen" ikke fins, for barna ser jo det de ser.

Anonym poster: 8bfa6124c870d27a47464e3342543840

[Focklop]

Nå klarer jeg ikke å sette meg selv i din situasjon, men hadde jeg vært deg hadde jeg nok også valgt å ikke skjerme dem for det overnaturlige. Men jeg hadde nok vært forsiktig, for mye informasjon kan jo skremme dem. Som du sier så ser barn det de ser, og da kan man bekrefte og overbevise om at det ikke er farlig. Hvordan man skal forklare barnet sitt hvorfor og hvordan man snakker med de døde blir nok heller vanskelig

[Sophie-Ann]

Jeg hadde snakket med barna, på en så naturlig måte som mulig. Og hvis ett av barna hadde arvet dette, snakket daglig med barna om opplevelsene og inntrykkene barnet har/får. Må legge til, jeg er ikke synsk, men har ingen problemer med å tro at noen har evner vi andre ikke har.

Endret 1. november 2012 av Sophie-Ann

[Binta Ba]

Jeg arvet sanndrømming om døden fra morssiden, og ble forklart litt om dette veldig tidlig, husker jeg.

I nord hvor jeg er fra er man mer åpen rundt det..."alle" vet om og kjenner til noen som kan ganding, stoppe blod, se de døde, osv, osv. Men det er ikke nødvendigvis noe man snakker veldig høyt om, det bare er sånn.

Nå har mer dukket opp gjennom årene for min del, og mannen min har også en del ting. Så at noe skal videreføres ville ikke overrasket meg, og jeg tror egentlig man må ta det litt som det kommer.

Hun har allerede ligget og snakket og pludret med noen i den gamle leiligheta, samme sted hvor jeg merket energien til noen, og da jeg spurte hvem hun snakke med, bare smilte hun og pekte til hjørnet. Jeg valgte å smile og si "vær snill med henne, da".

Jeg tror man bare må se det an, egentlig. Ikke gjør det til en stor greie, men la det være en naturlig del av livet. Så naturlig som det kan være..

[Glorya82]

Moren min har alltid sett en hun kaller hjelperne sin og døde. Jeg ble livredd dette som barn og er fortsatt livredd for sånne ting. Har også hatt noen opplevelser selv og håper så inderlig at det ikke skjer igjen!

Derfor jeg har blitt redd for dette er min bestemor sin skyld da hun brukte gjenferd osv som skremme teknikker når jeg var barn. Moren min var vel heller ikke den flinkeste til å forklare, og noen ganger når hun så ting skvatt hun og hylte for eks.

Jeg har barn nå, og jeg tenker at det er viktig å snakke om sånne ting gradvis og visualisere det vakkert, ikke skummelt.

Tror nok det skal gå helt fint:) jeg kommer ikke til å vise min redsel til mine barn, og jeg kommer heller ikke til å fortelle mine opplevelser sånn jeg opplevde dem, men pynte litt på ordvalg og ikke nevne at jeg ble redd etc, men si at det er liv å bli redd - blir barna det så må de få all trygghet de kan. Sammsov med dem om de er redde om natta etc.

[AnonymBruker]

Moren min har alltid sett en hun kaller hjelperne sin og døde. Jeg ble livredd dette som barn og er fortsatt livredd for sånne ting. Har også hatt noen opplevelser selv og håper så inderlig at det ikke skjer igjen!

Derfor jeg har blitt redd for dette er min bestemor sin skyld da hun brukte gjenferd osv som skremme teknikker når jeg var barn. Moren min var vel heller ikke den flinkeste til å forklare, og noen ganger når hun så ting skvatt hun og hylte for eks.

Jeg har barn nå, og jeg tenker at det er viktig å snakke om sånne ting gradvis og visualisere det vakkert, ikke skummelt.

Tror nok det skal gå helt fint:) jeg kommer ikke til å vise min redsel til mine barn, og jeg kommer heller ikke til å fortelle mine opplevelser sånn jeg opplevde dem, men pynte litt på ordvalg og ikke nevne at jeg ble redd etc, men si at det er liv å bli redd - blir barna det så må de få all trygghet de kan. Sammsov med dem om de er redde om natta etc.

Hei

Jeg var mørkeredd FØR jeg utviklet klarsyn, og startet med tarot. Jeg har sett ''syn''av døde, men er faktisk ikke redd lengre. Når jeg får disse synene, så er de ikke ekle, bare vanlige mennesker. Får syn når jeg er på sykehus, av en brent mann i kantina feks, eller en mann med brukket nakke som vandret nede ved resepsjonen. Men de var ikke skumle! Det er vår kultur som skal ha dem til å være skumle, feks i film og spill og slikt - men det er for å tjene mest mulig penger. Du trenger ikke være redd.

Anonym poster: de51b405515977a040f2cfabbe8ce3e7

[Gjest Chillpill]

Husk at barn også "ser" det man vil de skal se, og at det at du snakker om "overnaturlige" ting kan gjøre at de innbiller seg ting. Ikke ta alt de sier for god fisk og vern dem litt. Det er ikke noen vits i å påføre andre sine forestillinger eller eventuelle vrangforestillinger.

[Sulosi]

Tråden er ryddet for avsporinger. Debatter omkring hvorvidt synske virkelig er synske kan tas på relgion- og livssynssrommet.

Mvh Sulosi, mod.

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en familie hvor de fleste kan litt mer en andre. Så dette har vært en helt naturlig del av livet. Da jeg var barn snakket jeg om en jeg så, som passet på meg. Siden foreldrene mine ikke gjorde dette til noe skummelt, ble heller ikke jeg redd.

Var den eneste i klassen min som turte å gå inn på kirkegården på kvelden fordi jeg ikke var redd de døde. Og jeg merket at det ikke var noe på kirkegården å være redd for.

Om jeg får barn vet jeg at de kommer til å arve evnene mine o jeg kommer til å prøve å gjøre det like naturlig for dem som det har vært for meg.

Anonym poster: 51c6f8829288596be50b069726d7280f

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for svar!

Anonym poster: 8bfa6124c870d27a47464e3342543840

[Glorya82]

Hei

Jeg var mørkeredd FØR jeg utviklet klarsyn, og startet med tarot. Jeg har sett ''syn''av døde, men er faktisk ikke redd lengre. Når jeg får disse synene, så er de ikke ekle, bare vanlige mennesker. Får syn når jeg er på sykehus, av en brent mann i kantina feks, eller en mann med brukket nakke som vandret nede ved resepsjonen. Men de var ikke skumle! Det er vår kultur som skal ha dem til å være skumle, feks i film og spill og slikt - men det er for å tjene mest mulig penger. Du trenger ikke være redd.

Anonym poster: de51b405515977a040f2cfabbe8ce3e7

Hei hei:)

Ja, nei, de kan jo ikke gjøre meg noe galt. Vet jo det når jeg ser logisk på det. Men er så utrolig redd og ble så skremt av det jeg har sett til nå. Fikk skikkelig problem en stund for noen år siden. Turte ikke å være alene,- måtte snakke med psykolog om det. Ble litt bedre etter det, men er jeg alene på kvelden for eks så kommer det tilbake og jeg blir livredd og skremmer meg selv. Har virkelig lyst til å komme over dette, men vet ikke hvordan:/

[AnonymBruker]

Ja, jeg er synsk og har barn.

Og siden jeg er synsk har jeg sett inn i fremtiden at barna mine ikke tar skade av mine synsk-heter. De blir bare litt mobbet på skolen, that's it.

Anonym poster: f40e48d95c3fe827c13b3005f530ff15

[AnonymBruker]

I min barndom så jeg stadig han som gikk igjen i huset vårt. Han skremte livet ut av meg, og jeg er fremdeles redd nå som 21 åring. Jeg føler fortsatt energier og vet om det er noe der eller ikke, men ikke sett noe særlig de siste åra. Jeg er helt sikker på at det er skytsenglene mine som beskytter meg mot å se noe, og jeg vet at engelene vet når jeg er klar for å se gjenferd igjen. Jeg føler energiene, men det er mer enn nok for meg.

Hvordan kom du deg over redslen, TS? Jeg syntes jo dette er veldig spennende, så om jeg kan hjelpe gjenferd, så vil jeg gjøre det når min tid er inne

Anonym poster: da2e9dd2584f8393d77811eaeaf82ea3

[Sulosi]

Tråden er ryddet for avsporinger. Debatter omkring hvorvidt synske virkelig er synske kan tas på relgion- og livssynssrommet.

Mvh Sulosi, mod.

[Sulosi]

Tråden er ryddet igjen, av samme årsak som tidligere ryddinger.

Jeg ber om at reglene blir respektert slik at tråden kan få stå og TS kan få svar på der hun spør om, hvis ikke vil tråden bli stengt.

Sulosi, mod.

[Gjest Gjest]

Sitat slettet, mod.

Man bør la være å tre sine fantasiforestillinger ned over hodet på uskyldige barn. Dette gjelder både forestillinger om synd og straff, himmel og helvete, og forestillinger av den typen trådstarter nevner. Det er ikke sunt for et barn å gå rundt og tro at det er omgitt av usynlige sjeler som kommuniserer til moren ved hjelp av stemmer og bilder i hodet hennes. Heldigvis må alle barn i Norge gå i skolen og lære litt om hjernen og om naturvitenskapelig metode.

Endret 4. november 2012 av Sulosi

[AnonymBruker]

Deler av sitat slettet, mod.

Man bør la være å tre sine fantasiforestillinger ned over hodet på uskyldige barn. Dette gjelder både forestillinger om synd og straff, himmel og helvete, og forestillinger av den typen trådstarter nevner. Det er ikke sunt for et barn å gå rundt og tro at det er omgitt av usynlige sjeler som kommuniserer til moren ved hjelp av stemmer og bilder i hodet hennes. Heldigvis må alle barn i Norge gå i skolen og lære litt om hjernen og om naturvitenskapelig metode.

Ok, men se litt bort ifra overtroiske foreldre, og heller på naturen til et barn.

hvilket barn er ikke overtroisk? Lærer du ditt barn, (eller planleggerå lære) opp til å tro på julenissen?tannfeen? Hvorfor tror du at barnet da i så fall ikke tror på alt det andre rare?

Vil du tenke at et barn har det så fryktelig når det tror at noen passer på barnet? (gud,jesus,engler eller bestemor i himmelen - eller at gullfisken barnet var så glad i har det godt i himmelen)

Tror du at et barn alltid vil ha en vill fantasi og tro på det som det vil, uansett hva foreldrene dikterer?

Jeg kritiserer deg ikke, jeg bare spør.

Anonym poster: de51b405515977a040f2cfabbe8ce3e7

Endret 4. november 2012 av Sulosi

[Sulosi]

Tråden er ryddet for avsporinger og krenkelser.

Spørsmål omkring moderering kan tas på ris og ros eller PM til undertegnede men ikke her i denne tråden.

Mvh Sulosi, mod.

[Sweet77]

Hei TS,

Alle barn opplever ting, og verden kan bli litt "stor" og overveldende for dem - enten det er mareritt, mørkereddehet eller andre ting.

Uansett, hva jeg mener er den største feilen foreldre kan gjøre, det er å la barna være "alene" med opplevelsene sine. Dvs at vi foreldre ikke gir dem en aksept for det de opplever som virkelig. Voksne kan ofte ha lett for å "forklare" en opplevelse for barnet og si at det ikke er noe å være redd for, f.eks "mørket er ikke farlig", "det du ser er ikke virkelig" eller på annen måte la barnet få følelsen av å ikke bli tatt helt på alvor. Kanskje er det gjort i beste mening, men det overlater barnet til seg selv med noe som kjennes absolutt virkelig.

Jeg tror at det er det å være alene med det på denne måten er det som er mest skremmende for barnet, og enda mer enn opplevelsen i seg selv. For hvordan skal de kunne høre på veiledning når de som skal beskytte det jo "ikke forstår hva som skjer"? Uavhengig av om dette er virkelige eller innbilte opplevelser. For barnet er det like virkelig enten det er innbilning eller ikke. Jeg tror den aksepten er viktigere enn noe annet, at barnet forstår at du tror på at de opplever det de gjør, og at du tar det alvorlig - først da vil det også kunne tro på deg når du forteller dem at det ikke kan skade det på noen måte.

Så jeg ville ikke bekymret meg for å få barn var jeg deg, men heller vært fast bestemt på alltid å ta det de forteller alvorlig - bli med dem inn i deres verden om de skulle oppleve noe, veilede dem og lære dem å forholde seg til det. Det i seg selv gjør kanskje "alt" - muligvis kan du kjenne deg igjen i det også TS, at opplevelsene dine ville vært mindre skremmende om du hadde hatt noen som "delte" dem med deg og kunne forklare det for deg på et nivå du kunne kjenne deg igjen i. Du sitter med førsteklasses kompetanse sannsynligvis på hvordan dette bør håndteres og IKKE håndteres - ha litt tillit til deg selv her

Takk til Sulosi, forresten, for god moderering.

Endret 5. november 2012 av Flair

[Marsipan]

Jeg tror dine barn kommer til å slippe mye av redselen, nettopp fordi de har en mamma som tar dem på alvor i det de opplever.

Her har vi tatt det i ungenes tempo. Ikke tredd noe som helst nedover ørene på dem, men lyttet og tatt dem på alvor når de har fortalt om ting de opplever, og svart på de spørsmålene som har kommet.

Det jeg tror kanskje er viktigst, er å svare dem på det de lurer på, verken mer eller mindre. Er de modne nok til å stille spørsmålet, er de modne nok til å få svaret. Men ikke fall for fristelsen til å utbrodere mer enn hva som er nødvendig i forhold til hva de spør om.