hvordan "tilgi" sex med andre?

[Gjest Gjest]

Min mann gikk fra meg, mens jeg var gravid. Mens vi var separert, har han vært med flere andre. Nå prøver vi å finne tilbake, fordi vi er glade i hverandre, og har felles barn (flere.) Selv om han hadde "lov" å treffe andre, siden han gjorde det slutt først, sliter jeg med dette. Jeg har ikke vært med andre, jeg var opptatt med å ta vare på barna, være gravid, føde, og være nybakt mor. Jeg har hatt det jævlig. Men jeg tenkervi bør prøve, siden vi fortsatt er glade i hverandre, for barnas skyld.

Men hvirdan kan jeg legge bort alt som har skjedd? Det føles jo som han har vært utro, og jeg har tatt vare på familien. Hater tanken på han med andre, særlug unge vakre slanke, mens jeg var gravid.. Vet jo dette ikke betydde noe, siden han ønsker meg tilbake, men likevel.

Ingen av oss trodde vi kom til å prøve.

[AnonymBruker]

Ikke så grei situasjon. Du må prøve dette med deg selv og kjenne etter om du vil ha ham tilbake for de rette grunnene. Noen ganger blir man litt som nyforelsket etter en separasjon og da er alt deilig og godt, men så kommer spøkelsene tilbake. Hvis du bestemmer deg for å bli og "tilgi" er det viktig at du bevisst legger alt bak deg.

Jeg kan ihvertfall fortelle deg at jeg opplevde å ha en som jeg rotet med i en periode det var slutt mellom meg og min samboer. Det var greit å ha en "venn" å kose med, men det gjorde ingenting for meg, fordi jeg tenkte på eksen/samboeren hele tiden. Jeg sammenlignet veldig mye og kom frem til at jeg ikke følte noe som helst for han jeg drev på med.

Vi hadde uansett avtalt å ha noe casualt, men det var godt å innrømme til seg selv at det ikke var noe der.

Fantasien gjør ting mye verre en det virkeligheten var. Kan godt hende at mannen din har hatt yngre, flottere, men det er ikke sikkert. Og det at han kom tilbake beviser jo at han savnet det han hadde med deg.

Anonym poster: dab6120a987808f1183ff5c423d2baf3

[Gjest]

For det første skal han ikke kunne valse inn og tro at alt er som før. Dynamikken i familien har endret seg. Strukturen er en annen.

Håper dere ikke flytter sammen straks. Bruk tid. Bli kjent med hverandre på nytt. Han er ikke den samme mannen som du ble glad i for lenge siden, nå har han gått en del krokveier uten deg, og endret seg underveis.

Av hensyn til ungene bør dere være nokså sikre før det blir alvor mellom dere på nytt. Ikke bra med masse fram og tilbake.

Jeg tror dere burde begynne med ekteskapsrådgivning, for å få en tredjepart til å hjelpe dere videre sammen. Vil tro dere begge sitter med en del ideer om ting og at kommunikasjonen ikke er helt topp.

Ikke involver familien på begge sider før dere må… De har sett dere gå fra hverandre, hans damejakt i frihet, og din familie har trolig prøvd å støtte deg mest mulig. Ikke enkelt å få dere sammen igjen sånn uten videre.

Lykke til, uansett. Men husk at det må være noe mer enn at han er en snill far for at dere skal kunne finne sammen igjen. Greier du å grave fram litt forelskelse i han?

[Gjest Gjest]

Takk for gode svar.

Enig i alt dere skriver. Separasjon er spesielt, man oppfører seg bra foran barna, og slipper å leve tett på hverdagsproblemene man har hatt. Man savner forelskelse, trygghet, og tenker på gode perioder, i tillegg til dårlige.

Jeg tror begge er mer betatt/forelsket nå, enn på lenge. Vi koser oss sammen, men jeg er veldig i tvil.

Jeg vet også dette, at han velger meg, fremfor de han har truffet, men det betyr ikke at sexen var dårlig osv, men at han vil ha helheten med meg. Det sårer dypt likevel, og er skikkelug turn off for meg. Jeg har lenge latt være å tenke på dette, og da har sexen funjet veldig bra, vi kjenner hverandre, og tenner hverandre. Og vi trives sammen ellers. Men vet ikke hvordan jeg skal håndtere sjalusien for de han har vært med..

Enug i alt dette med å involvere andre også, ingen vet vi vurderer å prøve, og slik blir det til vi er sikre.

Rådgivning er nok lurt. Dersom han nekter å prøve det, er det utelukket for min del å ta han tilbake. Jeg syns bare det er så tøft å velge nå, å prøve, og utsette meg for å bli såret igjen, eller å ikke prøve, og se han gå videre.

Er forvirret, og vet ikke veien videre i dette. Kan ikke snakke med noen, da alle rundt meg er rasende på mine vegne. Og det skjønner jeg, men det er også ekstra vanskelig for meg.

[AnonymBruker]

du må ihvertfall være sikker på at han ikke bare forlater deg hvis du blir gravid eller får noen problemer igjen i fremtiden.

jeg synes å stikke av fra sin gravide samboer ikke akkurat viser han som en sterk og ansvarsfull mann.

Anonym poster: 319c04e1183efc08edc1e435474d15ca

[Gjest Linni]

Det er veldig viktig at man involverer en nøytral tredjepart hvis man skal jobbe seg tilbake etter utroskap. Få hjelp hos en samlivsterapeut til å snakke ut om følelser og veien videre. Det er ingen lett jobb! 6 mnd utroskap kan godt ta 2 år før man er sånn omtrent over hva som har skjedd. Sårene og minnene vil alltid være med dere i forholdet deres som et mørkt hjørne.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om jeg kan greie å stole på det, nei. Men han fikk en slags angst/depresjon i forhold til svangerskapet, og jeg har en viss forståelse for det. Men det er ingen unnskyldning for valgene han tok. Men heller en "forklaring". Om det kan skje.igjen i en krise, vet jeg ikke, og jeg tror han må ha litt hjelp utenfra om jeg skal bli tryggere på det.

Det hele koker vel ned til om han tør å prøve rådgivning/terapi, eller ikke. Hvis han ikke er villig til å jobbe med seg srlv og vårt forhold, vil han ikke nok.

Jeg er redd for å "kreve" dette, orker ikke flere slag i trynet nå akkurat. Samtidig er det vanskelig når man ikke får gått videre, eller satset skikkelig.

Det er uansett utelukket å flytte sammen, her må vi begynne på start igjen. Bli kjent på nytt, være kjærester, og så se veien videre. Problemet i det hele er at vi har en liten baby, og derfor må vi treffes mye uansett hbilken vei vi velger videre.

Og igjen, han var jo teknisk sett ikke utro (som jeg vet), men det fœles slik for meg. Jeg skulle ønske han fortalte meg hvor lite disse andre har betydd, hvor mye bedre jeg er for han, og hvorfor han heller vil ha meg.

Jeg vet jeg kan treffe andre enn å gå tilbake til han, men det føles så riktig å være familie. Og samtidig så feil, etter alt dette. Jeg skjønner ikke hvordan han kunne ødelegge familien vår slik. Jeg syns heller ikke vi hadde det topp, og så han slet. Men han ville ikke jobbe med det, ikke gi oss en sjanse. Han bare gikk. Og nå vil han ha det han mistet. Men jeg vet ikke om han angrer. Han er lei for han har såret meg og barna, men aldri sagt han angrer.

[AnonymBruker]

Han valgte å komme tilbake til deg. Dersom du ikke klarer å legge bort hva han gjorde så vil dere ikke klare å bygge opp et nytt samliv som varer. Søk hjelp hos familevernkontoret.

Jeg valgte å legge dette bak meg. Mannen kjempet for å komme tilbake. I tillegg så er han flink med komplimenter om meg som person og hvor mye han tenner på meg og liker sexen vi har. Nå har jeg et rimelig åpent syn på sex selv om jeg ikke vil dele mannen med noen. Jeg kjenner ikke sjalusi eller noe som helst i etterkant.

Anonym poster: 4c971f582b81c5084a37a9d53f295a49

[Gjest]

Du må trekke deg litt tilbake. Gi følelsene dine plass

Skrive et brev, for din egen del. Dine følelser, forventninger og krav. Sov på det, les, skriv et nytt og la han lese.

Du har all rett til å stille krav. Ikke vær en lettvint løsning for han. Du må være løsningen han virkelig vil ha, hvis ikke så nytter det ikke.

Klem til deg, og lykke til.

[Gjest]

Han valgte å komme tilbake til deg. Dersom du ikke klarer å legge bort hva han gjorde så vil dere ikke klare å bygge opp et nytt samliv som varer. Søk hjelp hos familevernkontoret.

Jeg valgte å legge dette bak meg. Mannen kjempet for å komme tilbake. I tillegg så er han flink med komplimenter om meg som person og hvor mye han tenner på meg og liker sexen vi har. Nå har jeg et rimelig åpent syn på sex selv om jeg ikke vil dele mannen med noen. Jeg kjenner ikke sjalusi eller noe som helst i etterkant.

Anonym poster: 4c971f582b81c5084a37a9d53f295a49

Sånn jeg leser det her, så kommer han mer snublende tilbake.

Jeg mener mannen må gjøre en skikkelig innsats for at dette skal kunne gå. For ikke å snakke om gi noen komplimenter.

[Gjest Gjest]

Han har ikke "kjempet". Han gjør så mye godt han kan, støtter og er omtenksom, og kommer med forsiktige komplimenter.

Han viser han bryr seg, men vil ikke presse meg, han vet han gikk, og at det er vanskelig for meg. Dessuten vil han være bombesikker selv, for å ikke såre igjen, eller komme i en situsjon han ikke ønsker.

Han kan tenke seg familierådgivning, noe som tidligere var helt utenkelig.

Dette sier meg at han er alvorlig, og glad i meg.

Men jeg trenger også litt "oppvartning", fœle meg attraktiv og bra, siden selvtilliten ble ganske knust. Jeg ønsker meg trygghet og romantikk.

Kanskje er det håp for oss? Eller kanskje utsetter jeg meg for en ny nedtur.

Skummelt..