Valgte å ikke kjempe i mot under voldtekt.. og klarer ikke tilgi meg selv

[AnonymBruker]

For noen år tilbake ble jeg voldtatt av en god kompis av meg, som var den eneste jeg stolte på i hele verden. Jeg sa nei gjentatte ganger, men han dyttet meg ned, holdt meg fast og... ja.

Jeg ble veldig redd underveis i overgrepet, men fikk ikke noen frysrespons der man blir ute av stand til å forsvare seg slik 80 % av utsatte får. Jeg ble mer satt ut over at han, akkurat han, kunne gjøre noe slikt. Problemet for meg var at selv underveis når det skjedde og jeg hadde muligheten til å slå ham osv. så klarte jeg det bare ikke. Jeg klarte ikke gjøre noe fysisk for å forsvare meg selv - han var jo vennen min, som jeg frem til da var så glad i. Hvordan kunne jeg vel være voldelig mot noen som ellers var så snill mot meg...?

Det føles med andre ord som jeg valgte å la ham voldta meg siden jeg kunne ha fått inn noen slag og kanskje til og med kommet meg ut av situasjonen, men ikke klarte å gjøre det. På kampsporttrening har jeg klart å avverge enda verre situasjoner med langt tyngre og sterkere menn enn det han var. Som et resultat hater jeg meg selv så intenst at jeg prøver å skade meg selv på alle mulige måter (ikke selvmord, men overspising, fanatisk trening til det gjør så vondt at jeg knapt klarer å gå osv). Jeg kan bruke timesvis på å dagdrømme om å knivstikke meg selv, skjære meg selv opp og mye rart - ville aldri gjort det, men tror det viser veldig tydelig hvor mye jeg hater meg selv nå.

Jeg skjønner at prisen jeg betalte for å være snill mot ham i den situasjonen der ved å la være å forsvare meg har blitt veldig veldig høy. Ikke bare i form av ettervirkninger fra voldtekten i seg selv, men også i form av dette selvhatet som gjør meg så utrolig selvdestruktiv. Så hva i all verden er veien videre? Hvordan kan jeg tilgi meg selv for å ha latt ham gjøre det mot meg? Fortjener jeg i det hele tatt å kunne tilgi meg selv?

Anonym poster: bad25a7e99343ff35d82c6a1247483ed

[frøkna]

Du sier du ikke kom i en frysrespons , men ut i fra hva du skriver her syns jeg det høres ut som om det var det som skjedde. Det virker som om du i sjokk og vantro endte opp med å ikke yte mer motstand.

Det er ganske vanlig, og er grunnen til at mange ofre sitter med skam og skyldfølelse, alt du beskriver er en del av hva mange sliter med etter en voldtekt.

Du må først anerkjenne at det som skjedde i fortiden ikke kan gjøres noe med, du kan ikke endre på det nå, og hvem vet, kanskje det var for ditt eget beste at du ikke slo han for da hadde han kanskje slått tilbake.. Har du hatt noen kontakt med DIxi?

[AnonymBruker]

http://www.dixi.no/

Anonym poster: 039a6718739833e7b1f5b15a221f8a42

[Pigeline]

Hei!

Dette er ikke noe du skal kjempe med alene. Du må snakke med noen som har kompetanse på dette feltet.

Oppsøk hjelp så fort som mulig. Få time hos fastlegen så kan han henvise deg videre til rette instanser.

til deg

[Gjest Vampen]

Hva man kan gjøre på kampsporttrening, og hva man klarer å gjøre når man blir voldtatt av en man stoler på, er to helt forskjellige ting. Jeg er enig med frøkna, jeg synes det høres ut som om du var i sjokk, og at det preget hva du klarte å gjøre. Uansett, så har ikke du gjort noe galt. Han voldtok deg. Ikke noe du gjorde var feil, eller kan forsvare, forklare eller unnskylde det.

Du har ikke gjort noe galt. Tilgi deg selv.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Det varmer, og hjelper faktisk. Dixi er ikke til hjelp der jeg bor dessverre. Går alt til psykolog, vi har snakket om det, men jeg kommer ikke noe videre.

Kan det kalle en frysrespons når jeg til og med tenkte at "jeg vet akkurat hvordan jeg skal komme meg videre ut fra dette, men jeg klarer ikke gjøre det mot ham"? Jeg vet egentlig heller ikke hvordan jeg skal tilgi meg selv for å ha fryst heller i så tilfelle. Den eneste jeg kan stole på er jo tilsynelatende meg selv, og når jeg selv svikter meg så totalt...

TS.

Anonym poster: bad25a7e99343ff35d82c6a1247483ed

[Gjest Vampen]

Først og fremst:

Ja, jeg synes fortsatt det kan kalles fryserespons. Eller sjokk eller krise, om du vil. Det virker jo som om hodet og kroppen din ikke "jobbet" sammen. Hodet har tanker om hva som kan gjøres, men sjokket over det som skjer, og hvem som gjør det, gjør at man ikke klarer å agere. Det er ikke uvanlig.

Det er veldig enkelt å si at du må tilgi deg selv, det er vanskeligere å gjøre i praksis. Jeg opplevde en helt annen form for krise, og brukte selv flere år på å tilgi meg selv for noe som jeg har forstått at ikke va min skyld. Så jeg forstår at det er vanskelig. Men det du opplevde var ikke en hverdagslig hendelse, det var en krise. En dyp krise. Ikke bare fordi du ble voldtatt, men fordi voldtektsmannen var en du stolte på. Om du skal klandre deg selv for måten du reagerte på, så har du lagt lista og kravene til deg selv svært høyt. Man kan være så sterk man bare vil, i kriser er det vanskelig å finne ut hvordan man skal reagere. Hjernen bli bomull av sjokket, og med de verst tenkelige forutsetningene for å ta avgjørelser, så skal man finne en god måte å agere "på stående fot". Det er lett å dømme seg selv i ettertid, men det er ingen grunn til det. Du har ikke gjort noe galt. Den eneste som har gjort noe galt, er personen som satte deg i den situasjonen. Det betyr ikke at du ikke kan stole på deg selv i fremtiden.

[Gjest Beeble]

http://www.dixi.no/

Anonym poster: 039a6718739833e7b1f5b15a221f8a42

Dixi var til utrolig hjelp for en av mine venner hverfall.

[Gjest Beeble]

Sry, så ikke at du hadde skrevet at dixi ikke var til hjelp der du bodde...

Det er veldig vanlig å "fryse" til på den måten når en sjokksituasjon oppstår, så du har ingenting absolutt ingen ting å klandre deg selv for, selv om det også er vanelig å gjøre dessverre.

Kan ikke si noe annet enn at alt blir mye bedre med tid og gjerne litt snakk med andre som har vært i samme situasjon.

[kristian82]

For noen år tilbake ble jeg voldtatt av en god kompis av meg, som var den eneste jeg stolte på i hele verden. Jeg sa nei gjentatte ganger, men han dyttet meg ned, holdt meg fast og... ja.

Jeg ble veldig redd underveis i overgrepet, men fikk ikke noen frysrespons der man blir ute av stand til å forsvare seg slik 80 % av utsatte får. Jeg ble mer satt ut over at han, akkurat han, kunne gjøre noe slikt. Problemet for meg var at selv underveis når det skjedde og jeg hadde muligheten til å slå ham osv. så klarte jeg det bare ikke. Jeg klarte ikke gjøre noe fysisk for å forsvare meg selv - han var jo vennen min, som jeg frem til da var så glad i. Hvordan kunne jeg vel være voldelig mot noen som ellers var så snill mot meg...?

Det føles med andre ord som jeg valgte å la ham voldta meg siden jeg kunne ha fått inn noen slag og kanskje til og med kommet meg ut av situasjonen, men ikke klarte å gjøre det. På kampsporttrening har jeg klart å avverge enda verre situasjoner med langt tyngre og sterkere menn enn det han var. Som et resultat hater jeg meg selv så intenst at jeg prøver å skade meg selv på alle mulige måter (ikke selvmord, men overspising, fanatisk trening til det gjør så vondt at jeg knapt klarer å gå osv). Jeg kan bruke timesvis på å dagdrømme om å knivstikke meg selv, skjære meg selv opp og mye rart - ville aldri gjort det, men tror det viser veldig tydelig hvor mye jeg hater meg selv nå.

Jeg skjønner at prisen jeg betalte for å være snill mot ham i den situasjonen der ved å la være å forsvare meg har blitt veldig veldig høy. Ikke bare i form av ettervirkninger fra voldtekten i seg selv, men også i form av dette selvhatet som gjør meg så utrolig selvdestruktiv. Så hva i all verden er veien videre? Hvordan kan jeg tilgi meg selv for å ha latt ham gjøre det mot meg? Fortjener jeg i det hele tatt å kunne tilgi meg selv?

Anonym poster: bad25a7e99343ff35d82c6a1247483ed

Huff, for en grusom opplevelse!

Om du ikke får god nok hjelp av psykologen din hadde jeg prøvd å finne en annen.

Du har jo ingen grunn til å bebreide deg selv på noen måte og all skyld ligger jo hos han!

Det kan jo være lett i ettertid å tenke at man kunne gjort ting annerledes, men det blir jo feil. Når man tenker på alternative handlingsmåter i ettertid sitter man jo gjerne i "ro" på et trygt sted med klare tanker og normal puls. I en sånn grusom situasjon som du havnet i hvor man blir veldig redd og helt satt ut så er jo det mest vanlige en form for fryserespons. Du er veldig veldig streng mot deg selv om du bebreider deg for reaksjonen din - du sa jo nei flere ganger og det holder lenge. En annen ting er at du vet jo ikke hvordan det hadde gått om du gjorde enda mer motstand. Flere av de som gjør motstand ved slag og spark osv. ender jo opp med også å bli utsatt for grov vold, eller i verste fall drept.

Jeg tror jeg også hadde prøvd å tenkt at for hver gang jeg bebreidet meg selv/skadet meg selv på ulike måter som du sier, så "vinner" den drittsekken som voldtok deg/han fortsetter å påføre deg lidelse. Kanskje kan du bruke det sinnet du har mot deg selv for at du ikke gjorde enda mer motstand, til å i alle fall sørge for at du yter ditt absolutte ytterste av motstand nå - altså kjemper med nebb og klør imot å la den drittsekken ødelegge så mye som en uke til for deg.

Masse lykke til i alle fall og håper ting blir bedre for deg

Endret 31. oktober 2012 av kristian82

[AnonymBruker]

Så utrolig herlige dere er! Takk til dere alle sammen

Varmpen og Kristian82: Jeg prøver å lese det dere skriver mange mange ganger, for det er jo en liten del av meg som innser at dere har veldig gode poenger. Jeg prøver å bruke det som utgangspunkt for å endre tankegangen min, merker en liten fremgang faktisk. Vet jeg er skadet på akkurat det området her, men jeg vet hvertfall godt hvordan endring skjer for meg, og det å få et nytt perspektiv på ting er det som skal til for å endre følelsene mine i andre sammenhenger

Veldig fint det du skrev Kristian82 om å heller se på måtene jeg skader meg selv på som en måte som et tegn på at han vinner. Da frister det ikke så mye verken med for mye sex eller noen ting egentlig. Du virker som en flott mann, har sett mye av det du har skrevet her inne. Takk for at du er med på å opprettholde min tiltro til manneheten!

TS-

Anonym poster: bad25a7e99343ff35d82c6a1247483ed

[Gjest Gjest]

Hvor mange voldtatte kvinner har du hørt om, som ikke klandrer seg selv for deler av hendelsesforløpet? Som ikke plager seg selv i etterkant for hva de kunne gjort annerledes? Selv små jenter som blir utsatt for incest og overgrep, føler skyld og skam for det som har skjedd. En gutt som blir mobbet, gjør det samme.

Er en følelse av skyld og ansvar et bevis for at man har gjort noe galt, eller er et svakt menneske? Kan man tense seg fra følelsen ved å påføre seg smerter, ha

tilfeldig sex eller fore seg med selvbebreidelser?

Hvis din voldtekt hadde kommet for retten, og gitt dom, ville straffeutmålingen hatt en øvre strafferamme. Hva synes du er en passende straff for å gå alene hjem etter byturen, stole på en god venn, ikke klare å omprogrammere hjernen fort nok i en akutt og uvirkelig krisesituasjon, å ikke angripe sin venn, å ikke avverge mobbing mot en selv, i det hele tatt å alltid opptre så perfekt at en blir uangripelig?

Det som slår meg, er at du retter så mye hat mot deg selv, i stedet for mot gjerningsmannen. Som mange andre i din situasjon. Hvorfor gjør vi det? Jeg tror det er fordi at illusjonen om at hvis vi bare hadde gjort alt riktig, då hadde ikke voldtekten vært mulig. Hvis vi skylder oss selv, tar ansvaret selv, så kan trykke inn i skapet sannheten om at andre kan ta kontrollen over en. Uten at du er svak, uten at du gir fra deg kontrollen, kan andre være en overmakt eller sette deg sånn ut at du d

r og da ikke klarer å ta vinne kontrollen over hva som skjer med deg, og er prisgitt en som skader deg. Det er en truende tanke, og da kan det føles lettere å straffe seg selv, det har en i hvertfall kontroll over.

Fra vi er barn lærer vi også at det meste som skjer, er konsekvenser av egne dumme handlinger. Det er sant hvis en fyllekjører og havner i grøfta. Men det er ingen som blir voldtatt av å ikke slå og sparke. Du blir voldtatt fordi en annen bestemmer seg for å gjøre det. Du ble voldtatt fordi han var en drittsekk.

Tenk deg tilbake til situasjonen og voldtekten , rett før det begynte. Så går du ut av kroppen din, og går bak og litt til siden for gjerningsmannen. Se på hva som skjer, fra vinkelen til en tredjeperson. Hva tenker du? Jeg tror du ville finne det logisk å gripe inn, forsvare og trøste jenta. Og jeg tror det er det du må se. Du ble hjelpeløs der og da, og det var ingen der som kunne hjelpe deg. Men du kan hjelpe deg nå, ved å plassere ansvaret der det hører hjemme, innse at du ikke alltid kan kontrollere alt og alle, at du ikke er dårlig fordi du ikke takler alt du opplever, og begynne å trøste deg selv, backe opp deg og minne deg selv hver dag om at du er så uendelig mye mer enn de få minuttene av ditt liv.

[Gjest navnelapp]

Dixi kan hjelpe på nett, på mail eller på telefon. Dei treng ikkje vere der du er fysisk. Lukke til!

[AnonymBruker]

Hvor mange voldtatte kvinner har du hørt om, som ikke klandrer seg selv for deler av hendelsesforløpet? Som ikke plager seg selv i etterkant for hva de kunne gjort annerledes? Selv små jenter som blir utsatt for incest og overgrep, føler skyld og skam for det som har skjedd. En gutt som blir mobbet, gjør det samme.

Er en følelse av skyld og ansvar et bevis for at man har gjort noe galt, eller er et svakt menneske? Kan man tense seg fra følelsen ved å påføre seg smerter, ha

tilfeldig sex eller fore seg med selvbebreidelser?

Hvis din voldtekt hadde kommet for retten, og gitt dom, ville straffeutmålingen hatt en øvre strafferamme. Hva synes du er en passende straff for å gå alene hjem etter byturen, stole på en god venn, ikke klare å omprogrammere hjernen fort nok i en akutt og uvirkelig krisesituasjon, å ikke angripe sin venn, å ikke avverge mobbing mot en selv, i det hele tatt å alltid opptre så perfekt at en blir uangripelig?

Det som slår meg, er at du retter så mye hat mot deg selv, i stedet for mot gjerningsmannen. Som mange andre i din situasjon. Hvorfor gjør vi det? Jeg tror det er fordi at illusjonen om at hvis vi bare hadde gjort alt riktig, då hadde ikke voldtekten vært mulig. Hvis vi skylder oss selv, tar ansvaret selv, så kan trykke inn i skapet sannheten om at andre kan ta kontrollen over en. Uten at du er svak, uten at du gir fra deg kontrollen, kan andre være en overmakt eller sette deg sånn ut at du d

r og da ikke klarer å ta vinne kontrollen over hva som skjer med deg, og er prisgitt en som skader deg. Det er en truende tanke, og da kan det føles lettere å straffe seg selv, det har en i hvertfall kontroll over.

Fra vi er barn lærer vi også at det meste som skjer, er konsekvenser av egne dumme handlinger. Det er sant hvis en fyllekjører og havner i grøfta. Men det er ingen som blir voldtatt av å ikke slå og sparke. Du blir voldtatt fordi en annen bestemmer seg for å gjøre det. Du ble voldtatt fordi han var en drittsekk.

Tenk deg tilbake til situasjonen og voldtekten , rett før det begynte. Så går du ut av kroppen din, og går bak og litt til siden for gjerningsmannen. Se på hva som skjer, fra vinkelen til en tredjeperson. Hva tenker du? Jeg tror du ville finne det logisk å gripe inn, forsvare og trøste jenta. Og jeg tror det er det du må se. Du ble hjelpeløs der og da, og det var ingen der som kunne hjelpe deg. Men du kan hjelpe deg nå, ved å plassere ansvaret der det hører hjemme, innse at du ikke alltid kan kontrollere alt og alle, at du ikke er dårlig fordi du ikke takler alt du opplever, og begynne å trøste deg selv, backe opp deg og minne deg selv hver dag om at du er så uendelig mye mer enn de få minuttene av ditt liv.

Da jeg leste innlegget ditt var det som om noe falt på plass inne i meg, på samme måte som jeg kjenner det gjør når noe endres. For første gang siden det skjedde sov jeg etterpå uten å bruke fantasier om å skade meg selv som "beroligende" også!

Det er tydelig at det er en form for følelsesmessig resonnering her for min del, altså at jeg har forvekslet FØLELSEN av å være skyldig med å faktisk være skyldig. Takk for at du påpekte dette så pent! Det du skrev om at hvis man tror man bare hadde gjort alt perfekt så ville det ikke skjedd traff meg også - jeg tror egentlig at uansett hva jeg hadde gjort så ville det gått galt likevel. Og det er ironisk nok en veldig befriende tanke. ALLE negative følelser jeg hadde til meg selv pga dette kollapset i natt etter jeg hadde lest innlegget ditt rundt omtrent tredve ganger. Muskelspenninger ga slipp som jeg ikke engang visste jeg hadde.

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg mistenker sterkt at du har nettopp fikset et årelangt problem for meg. Det bruker som nevnt stort sett bare å være et annet perspektiv på ting som skal til for at jeg skal kunne gi slipp på vonde følelser, og det føles veldig som mye har skjedd her nå. Tusen tusen takk for at du tok deg tid til å skrive de ordene til meg!

TS.

Anonym poster: bad25a7e99343ff35d82c6a1247483ed

[kristian82]

Så utrolig herlige dere er! Takk til dere alle sammen

Varmpen og Kristian82: Jeg prøver å lese det dere skriver mange mange ganger, for det er jo en liten del av meg som innser at dere har veldig gode poenger. Jeg prøver å bruke det som utgangspunkt for å endre tankegangen min, merker en liten fremgang faktisk. Vet jeg er skadet på akkurat det området her, men jeg vet hvertfall godt hvordan endring skjer for meg, og det å få et nytt perspektiv på ting er det som skal til for å endre følelsene mine i andre sammenhenger

Veldig fint det du skrev Kristian82 om å heller se på måtene jeg skader meg selv på som en måte som et tegn på at han vinner. Da frister det ikke så mye verken med for mye sex eller noen ting egentlig. Du virker som en flott mann, har sett mye av det du har skrevet her inne. Takk for at du er med på å opprettholde min tiltro til manneheten!

TS-

Anonym poster: bad25a7e99343ff35d82c6a1247483ed

Så bra! Mhm, klarer man først å endre tankegangen sin litt så begynner snøballen fort å rulle i riktig retning. En liten endring fører til en annen liten endring osv. som til slutt gjør at en føler seg bedre og tenker annerledes.

Så fint du syns det, mange takk! Ja, jeg tror det kan være lurt og jeg mener også det er riktig å se på det på den måten. Da kan man få en ekstra ekstra motivasjon til å kjempe imot vonde føleler og tanker - ikke skade seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Mer har jeg ikke og si egentlig :/

Anonym poster: 83a6db36f7fd7f331683ede93a990153

[Gjest Evans]

-

Endret 16. april 2014 av Evans

[Arminius]

Som biologisk individ så er du, i likhet med alle andre biologiske individer, utstyrt med tre forsvarsmekanismer i situasjoner der du opplever at ditt liv eller helse er i fare; Kjempe imot, stikke av, eller fryse (spille død/føye).

Med mindre du systematisk har trent på lignende scenarioer og dyrket frem en type respons så er det dine reflekser og ikke dine kognitive evner som trigger din respons når du utsettes for overgrep. Å forsøke å rangere disse responsene på en moralsk skala blir intet mindre enn absurd, og den ene reaksjonen er således like god som den andre.

Eller for å si det på en annen måte; Det at du lever og kan skrive her på forumet viser at din valgte respons var den rette i situasjonen.

Tilgivelse fordrer at en forbrytelse eller et overtramp fra din side har funnet sted. Det er ikke tilfelle i denne sammenhengen. Den skyld som evt. skal være gjenstand for tilgivelse eller nag ligger et helt annet sted!

Lev vel!

Endret 1. november 2012 av Arminius

[Gjest Doh]

Hei TS. Jeg har opplevd noe av det samme selv. Dvs, jeg var drita og ble med en jeg visste hvem var hjem. Skjedde ikke noe (som jeg vet om) men dagen etter våknet jeg av at han hadde sex med meg. Jeg vet ikke om jeg sa nei engang, frøs totalt. Ble også bundet fast med håndjern bak på ryggen, hadde dype merker i en dag etterpå som jeg skjulte med genser heldigvis. Har aldri følt meg verre enn da jeg kom hjem og endelig kunne grine fra meg i dusjen. Men jeg har vært heldig og ikke slitt psykisk med det i ettertid, bare litt første året. Men jeg vil at du skal vite at du ikke er alene, og du må ikke føle at du gjorde noe feil. Det er aldri den som blir voldtatt sin skyld. Kjempebra at det andre har skrevet her har vært til hjelp. Ønsker deg alt godt

[Gjest Gjest]

Trådstarter, det gleder meg veldig å se at du tar deg selv tilbake. Ønsker deg masse lykke til som fri :-) Klem fra gjest kl 23.56