Når visste dere at dere var klare?

[lykkeknotten]

Når visste du og din kjære at dere var klare til å få barn? Og da mener jeg ikke økonomisk, men mentalt. Jeg og samboeren har vært sammen i nesten syv år, han er 26, og jeg er 23. Vi er begge i fast jobb, har bil og eier leilighet.

Kjæresten min har fryktelig lyst på barn. Det trodde jeg at jeg hadde også, så vi prøvde et par måneder, men plutselig fikk jeg kalde føtter. Jeg ble redd når jeg tenkte på hva jeg må gi opp, og at jeg plutselig skulle bli voksen. Jeg har både lyst på, og ikke lyst på. Og da tenker jeg at det ikke er riktig tidspunkt enda. Men samtidig så tenker jeg at tanken på barn nok alltid vil være litt skummel, for det er jo en helt ny del av livet, hvor man aldri har vært før.

Så er man noen gang 100% klar for barn?

Endret 1. november 2012 av lykkeknotten

[AnonymBruker]

Vi ble lynklare da testen viste to streker. Ikke helt planlagt altså, men vi ble veldig glade.

Man "mister" jo selvsagt noe i den forstand at man ikke kan gjøre akkurat som man vil dagen lang, men det er også mye man kan ta med barna på. Og så er det plutselig lov å dra til barnslige fornøyelsesparker igjen.

Anonym poster: d6a514792448a1bb47b3ff456a5d2b79

[AnonymBruker]

Jeg tror 100% er veldig uvanlig.

Det er alltid noe man må gi slipp på, som man ikke ønsker helt å gi slipp på.

Det er alltid noe som kan være bedre.

Hvis man først begynner å pirke, finner man alltids noe som ikke er perfekt.

Kanskje leiligheten ikke ligger barnevennlig nok til.

Kanskje man ville bodd på landet, ikke i byen. Eller omvendt.

Kanskje man ville tjent 10 000 kr i mnd mer, kanskje man ville hatt førerkort.

Kanskje man ville hatt en annen utdanning, være bedre trent, mer fornuftig, ha mindre gjeld, ha bedre forhold til svigerfamilien/egen familie. Osv.

Noen ganger, når ting virker ganske bra, må man bare hoppe ut i det

Anonym poster: 49e894a75813f44bb55fadd7925a7d37

[ablaze]

Jeg var klar da jeg var nyutdannet, men han var ikke (han er litt eldre). Han mente også at vi måtte vente til jeg hadde jobbet en stund, til vi hadde god oversikt over økonomien og til vi hadde plass (bodde på ca 50 kvadrat). Jeg kunne ikke argumentere mot for jeg så at han hadde rett.

Jeg tok det opp igjen (helt seriøst) når jeg var 28, men han var da enda ikke klar og ba meg respektere det. Plutselig en dag sa han at han var klar og nå sitter jeg med ei nyfødt i armene

Jeg tror en gjør lurt i at begge føler seg klar dersom en har mligheten å planlegge da det gir et bedre utgangspnkt når barnet kommer

Endret 26. desember 2012 av ablaze

[Dagoberta]

Jeg tror at de som føler seg 100% klare til å få barn ikke har et helt realistisk syn på hva det innebærer. Det er jo fantastisk å få barn, men det er også hardt arbeid og endrer livet ditt for alltid.

Vi hadde alt det praktiske på plass, vi hadde unnagjort en lang ungdomstid og har et stødig forhold, hus og jobb, og nå venter vi i skrekkblandet fryd på det nye tilskuddet til familien

Det kan jo godt hende det ikke gjør noe om dere venter litt til hvis du eller dere ikke er så klare som dere gjerne vil være, dere er fremdeles unge og har mange år med mange muligheter foran dere.

[Schadenfreude]

Jeg tror at de som føler seg 100% klare til å få barn ikke har et helt realistisk syn på hva det innebærer. Det er jo fantastisk å få barn, men det er også hardt arbeid og endrer livet ditt for alltid.

Signerer denne helhjertet!

Her kom graviditeten her litt brått på. Vi hadde snakket om at vi skulle tenke litt på saken frem mot sommeren, men da sommeren kom hadde vi en liten bylt på fanget, gitt

Som relativt fersk forelder, vil jeg si at jeg er sjeleglad jeg ikke gjorde dette tidligere. Det å ha jobbet noen år først og ha reist rundt i verden, gjør at jeg har en større ro nå enn jeg ville hatt for fem år siden. Ja, vi hadde garantert klart oss den gangen også, som nyutdannede og nyetablerte, men jeg syns ærlig talt det er stor nok omveltning å få et barn i hus, om jeg ikke skulle bekymre meg for økonomi og manglende fritid i tillegg.

Vi var egentlig aldri 100% klare. Jeg gjorde et iherdig forsøk under graviditeten på å lese meg opp på det teoretiske, men hvordan det nå ER å ha en baby i hus hadde jeg null og ingen sjans til å få realistiske forventninger til. Ja, jeg visste det ville bli slitsomt, men hvordan det føles når du ikke har sovet en hel natt igjennom siden ungen kom, det kunne jeg ikke gjette meg frem til. Hvor mentalt krevende det er å være på alerten døgnet rundt, hvordan en femminutters dusj i fred og ro kan føles som et heldagsopphold på spa... En ting er å lese om det, men hvordan det er når du kjenner det på kroppen, det tror jeg ingen kan forberede seg på.

Jeg prøver ikke å svartmale det å få barn, altså. Ikke så alt for mye i hvertfall. Men, slik jeg ser det, er det aller aller viktigste kriteriet for om du bør få barn nå eller vente nettopp at du er klar for å sette deg selv og dine behov helt på sidelinjen. Klart, det er praktisk å slippe å bekymre seg for økonomien/bolig/jobb, men først og fremst må man være klar for å bli en mammamaskin.

[lykkeknotten]

Jeg tror at de som føler seg 100% klare til å få barn ikke har et helt realistisk syn på hva det innebærer. Det er jo fantastisk å få barn, men det er også hardt arbeid og endrer livet ditt for alltid.

Det er nettopp derfor jeg er usikker. Jeg vet ikke om jeg er klar for å ALLTID måtte tenke på en liten baby, før vi gjør noe som helst. Vet ikke om jeg er klar for våkenetter, skriking, og bæsjebleier. Jeg føler jeg er ganske realistisk når det kommer til hva jeg har å forvente (er kanskje til og med litt for negativ, for det er jo noe positivt med det også!). Og jeg og samboer har pratet om dette i uendelig timer. Jeg har spurt om han er klar til å legge hele livet sitt til side, og starte et helt nytt, til tider vanskeligere liv. Han er klar over alt dette, og er allikevel klar (så klar så man kan få blitt, da!). Vi har reist, og vi har levd. Jeg har vært i omtrent alle kontinent, og vi har opplevd mye på disse syv årene vi har vært sammen. Vi har bodd sammen i 5 av dem, og er som sagt godt etablerte. Så det er ikke noe problem. Ting ligger rett og slett veldig til rette for et barn.

Men tanken på en baby er som sagt skummel, men samtidig så vil jeg så gjerne starte et familieliv med han. Og som noen her skriver, så er man nok aldri helt klar for å få et barn. Sånn jeg ser det nå, så tror jeg ikke jeg kan bli noe mer klar, ettersom jeg alltid vil synes det er skummelt å ikke helt vite hva man kan forvente.

[AnonymBruker]

Jeg var aldri klar for barn, ikke i det hele tatt. Likte ingen ting av det som hadde med barn å gjøre. Han jeg var sammen med da ville ha barn. Skulle i allefall ikke ha barn før jeg var langt over 30, men sånn gikk det da ikke. Jeg ble ung mor, og jeg bare elsker det. Nå er jeg så baby frelst som det kan gå ann å bli tror jeg. Utdanner meg til å jobbe i barnehage også og jeg og min kjære planlegger og starte med baby prosjekt etter sommeren 2013. Da vil jeg være ferdig med min bachelor og holder på å ta billappen og han skal kjøpe hus.

De som tror de er 100%klare å få barn er gjerne ikke det...

Anonym poster: 4f32f4c2b8a83379a603f465f9949568

[Petra75]

Jeg var klar som et egg tidlig i 20-åra. Den eneste framtiden jeg kunne forestille meg var med mann og barn og stasjonsvogn. Daværende samboer var ikke like klar og det skar seg.

Nå - 15 år senere er jeg ikke klar i det hele tatt. Bare tanken på "alt styret", og at det er en person som er avhengig av meg i minimum 18 år framover gjør meg svimmel og gir meg angstanfall...

Virker som om jeg er kjerringa mot strømmen

[Myrsnipa]

Skulle da tro at de som føler seg 100% klar for å få barn har satt seg orntlig inn i dette og er forberedt godt. Det at de ikke skal se på det realistisk nok syns jeg er en rar påstand.

Jeg vet selv meget godt hvor mye som blir endret av å få barn og hvor mye jobb det er (ihvertfall det jeg kan klare å forestille meg), og derfor velger jeg ikke å få barn, fordi jeg ikke ønsker noe av det.

Noen sier at forberedt nok kan man aldri bli og det er nok sant, for noen vil det sikkert bli værre enn man hadde trodd. Men hvis man tenker nøye igjennom og legger opp til et godt nok grunnlag vil jeg si at det er mye bedre enn å få barn selv når man ikke føler seg klar, og bare hopper i det.

[lykkeknotten]

Skulle da tro at de som føler seg 100% klar for å få barn har satt seg orntlig inn i dette og er forberedt godt. Det at de ikke skal se på det realistisk nok syns jeg er en rar påstand.

Er litt enig i det. Man kan jo ikke bruke argumentet "du er ikke klar, fordi du vet ikke hva du går til". Ingen vet jo helt hva de går til, før de er der. Da skulle jo ingen ha fått barn!

Nå skal det sies at jeg jobber i barnehage, med barn fra 1 til 2 år, så jeg har iallefall en viss peiling (selv om det jo er noe annet å ha sin egen) på hva barn krever av en.