Utrolig vanskelig studiesituasjon, redd for å bli deprimert (langt innlegg)

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så langt, langt nede nå, og jeg håper og hadde satt stor pris på hjelp. (Beklager, jeg klarte ikke å få innlegget kortere )

Jeg er en jente på 22 år, som begynte på sykepleien ifjor. Jeg hadde slengt sykepleie på 9. og 10. plass på listen over valg av skoler, fordi jeg ikke hadde noe annet å fylle den opp listen min med. De andre valgene mine var ganske tilfeldig også. Rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg ville studere, enda hvor mye jeg har grublet, gått inn i meg selv, og lest utallig yrkesintervjuer og studiemuligheter på nett.

Jeg kom inn på sykepleie, og var utrolig usikker på om jeg skulle begynne. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, overhodet. Til slutt begynte jeg pga jeg ikke orket å gå lengre uten å begynne på noe. Jeg var også lei av presset fra de rundt. Familie, venner som begynte å bli bekymret for at jeg ikke ville begynne på skolen igjen. At jeg ikke ville få meg en utdannelse.

Første året mistrivdes jeg ganske mye. Gikk frem og tilbake hele året på om jeg skulle slutte eller fortsette. For det første: For mye omsorg, sykdom, sykepleieteorier, pleie - er ikke noe for meg. Og jeg håper ikke noen dømmer meg tvert og mener at jeg er et dårlig menneske som sier dette - men jeg ønsker ikke å ha en hverdag som stor sett (veldig mye) dreier seg om stell og pleie av syke mennesker. Det har også vært ting i oppveksten min som gjør at jeg har blitt veldig tilbakeholden og synes underliv/nedentil er veldig privat. Enda hvor profesjonell jeg prøver å være, så blir det verken riktig eller naturlig for meg på noen måte å skulle stelle andre sitt underliv, ei heller stikke f.eks et kateter inn i noens urinrør. Det blir så altfor intimt, og det går langt over min komfortsone. Slik skal/bør ikke en sykepleier føle, og det har jeg full forståelse for. Ikke alle passer til et slikt yrke.

Jeg beit allikevel tenna sammen og led meg gjennom sykehjemspraksis første året. Gikk ut med A på anatomieksamen. Og på grunn av at jeg ikke visste hva annet jeg skulle gjøre, fortsatte jeg rett og slett på 2. år (som jeg går nå). (Jeg hadde jo tross alt lidd meg gjennom 1. så hvordan kunne jeg la det bli bortkastet).

Det har gått bra frem til nå. Nå er hjemmesykepleiepraksisen på 2 uka. Jeg sier det rett frem slik jeg føler det: Jeg hater det. Jeg kunne aldri, aldri tenke meg en slik jobb, og kunne skrevet en hel liste om hvorfor jeg hater det. (Jeg er nødt til å tilføye at jeg ikke lar dette gå utover noen brukere/pasienter på noen måte) Det er 6,5 uker igjen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut. Dette sliter enormt på meg psykisk, og jeg føler at jeg kan bikke over til å bli deprimert/og eller utbrent når som helst. Jeg har ingen overskudd til noe annet enn jobbing, er nedstemt hver dag, så livet mitt for øyeblikket består kun av noe jeg virkelig hater. I tillegg har jeg lang reisevei til og fra praksisstedet (1 buss + 2 tog). Og dette gjør ikke akkurat dagene noe lettere.

Til slutt: Grunnen til at jeg har prøvd å holde ut å bli ferdig utdannet sykepleier, er fordi jeg kunne tenke meg en jobb på hudklinikk. Enten på et hudlegekontor, eller på en privat dermatologisk klinikk (f.eks nobelclinic, ellipseklinikken). Dette er jo en HELT annen hverdag, og noe helt annet enn utdanningen jeg tar. Jeg forstår at sykepleieutdanningen er lagt opp som den er, og at det ikke er noe å gjøre med. Men er det en ting som er helt hundre prosent sikkert så er det at jeg ikke skal ha en jobb som innebærer stell, sårstell, stomi, kateterisering, bleieskift, forflytningsmetoder, urinposer, osv.

Hva synes dere jeg skal gjøre? Hvilken muligheter har jeg? Jeg er så dypt fortvilet, og fikk idag i tillegg klage fra praksisstedet for dårlige holdninger. Jeg har ikke sagt dette til noen, men de må rett og slett ha sett på hele meg hvor ukomfortabel jeg er og hvor lite lyst jeg har til å være der.. (Enda jeg synes jeg har gjort en god jobb). Alt jeg vil er å slippe dette, men alt jeg vil er også å bare bli ferdig utdannet og få den jobben jeg ønsker. Flere dager bare gråter jeg fordi jeg har det så vanskelig, og gruer meg til neste dag

Anonym poster: bd320e98075525b2cd88a3f49e15bd89

Anonym poster: c411d84c35cfc8c7e653b1e21bab4e71

[kareen]

Du vet hva du vil, og må dessverre gjennom dette for å få drømmen din oppfylt. Da er det kanskje verdt det?

[AnonymBruker]

Hva med å fullføre sykepleierutdannelsen, for så å begynne med hudpleie? Høres egentlig ut som et bra utgangspunkt det? Ikke noe must, men skulle jeg til en hudpleier ville jeg følt meg i langt tryggere hender dersom vedkommende hadde litt "tyngre" kompetanse, f.eks. i annen pleiepraksis.

Anonym poster: 176d7fa5e4a0ed182a99c6b783bffe39

[AnonymBruker]

Du kan faktisk bytte studie, om du misliker det så sterkt.

Det er ikke noe nederlag i det hele tatt, og du kan helt sikkert bruke endel fag i en videre bachelor.

Men, om du egentlig vil jobbe innen hudpleie ville jeg jo fortsatt på sykepleien og gjort som du tenker; gått videre for å jobbe innen hudpleie. Da får du både høyere lønn og kompetanse enn en hudpleier - og du har masse muligheter til videreutdanning om du engang vil gjøre noe annet.

Da ender du jo faktisk opp med det du ønsker selv om du misliker praksisen du er i nå?

Kan du få praksis hos hudpleie/denne type klinikker, eller må dere følge vanlig praksis på sykehjem etc?

Anonym poster: 738c9976f5ef6af6758d3b84a2731ead

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig problemet ditt. Og du har vel snart kommet så langt i studiet (halvveis til jul, om jeg forstår deg rett?) at det snart er "point of no return". Jo lengre ut i studiet du kommer, jo mer "bortkastet" vil det jo på en måte være og slutte.

Hvordan ser du på resten av praksisperiodene? Er det "verste" over når du er ferdig med sykehjem og hjemmesykepleie, eller vil det resterende være like vanskelig? (For jeg skjønner det slik at det er praksis du sliter med).

Min egen erfaring, både som student selv og hva andre opplevde: Er man totalt uerfaren, kan praksis i starten virke ganske sjokkerende. De aller fleste "venner" seg dog til det. Men hvis man er over i andre praksisperiode, og man fremdeles sliter voldsomt, er det ikke sikkert at det noen gang blir OK. På den annen side; selv om de 6 ukene du har igjen, virker eviglange nå, er det ganske kort tid likevel. I det store bildet, kan det være verdt det hvis du trenger sykepleierutdannelsen til å jobbe med hudrelaterte ting seinere? (For du må jo gjennom praksis for å få godkjent utdanningen).

Det er lov å ha valgt feil. Finnes det noen du kan snakke med om dette, enten på praksisstedet eller studiestedet? For det er ikke godt å ha det slik du har det nå.

Anonym poster: 53f6c95d7680598dad897e2379e64b96