En flørt som ble til utroskap som ble til forelskelse

[Gjest Kari Anne]

Jeg har vært sammen med min mann siden 2004. Vi har vært samboere i 5 år, er forlovet. Har hus, bil, og lån i banken. Har forsøkt å få barn i 4 år, uten å lykkes. Forholdet vårt har stort sett vært utrolig bra, selv om et gjennomgående problem har vært et trasig sexliv ( han vil sjelden) og at han er veldig lite sosial mens jeg er veldig sosial.

For 2 år siden fikk jeg ny jobb. Den nye jobben betød at jeg måtte pendle, bo på hybel i ukene. Jobben er fleksibel, så til tross for dette kan jeg være mye hjemme også.

Vi jobber i team på jobben. Jeg kom raskt godt over ens med kollegaene, og vi fikk rask veldig god kontakt. En artig gjeng, med mye humor og felles interesser. Aldri følte jeg noe tiltrekning til noen av mennene på mitt team.

For ca 8 mnd siden skal vi på en jobbreise. På jobbreisen skjer det som ofte skjer, at man flørter. Jeg fikk plutselig øyene opp for min ene kollega, og oppmerksomheten var gjensidig.Kollegaen min er gift og har to barn. Etter en fuktig kveld, endte vi etter sms-utveksling opp på mitt hotellrom. Jeg fikk muligheten til å trekke meg- jeg husker jeg tenkte så det knakte, men jeg endte med å skrive at han skulle komme på rommet mitt. Det som skjedde var da at vi raskt havnet i sengen.Med den mest lidenskapelige og fantastiske sexopplevelsen jeg noen gang har hatt. Jeg visste dette var galt, en enorm risiko og ta, men jeg tenkte rett og slett «det er bare sex, det skjer bare en gang, og ingen får vite om det».

Problemet er at dette ikke sluttet her. Etter dette fikk jeg og denne kollegaen selvfølgelig en spesielt god kontakt, og jeg ble brått EKSTREMT betatt av han. Mye fordi sexen var så bra, men også fordi han i seg selv er et utrolig fint menneske. En mann som virkelig ser MEG, som liker MEG slik jeg er. Vi er rett og slett veldig like.

For ikke å skrive en roman, har det nå gått 8 mnd, og vi har et forhold. Vi er ofte sammen – oftere enn med våre respektive, da vi jobber «vekk fra hjemmet», bor på hybel begge to. Vi jobber sammen hver dag, og når vi er sammen har vi det rett og slett helt utrolig bra. Det som er ille er selvfølgelig det faktum at vi bedrar noen. Og det blir verre og verre og komme hjem.

Jeg ville ikke si at dette «bare har utviklet seg» av seg selv. Ingenting gjør det. Men i starten var det ikke et problem. Jeg levde faktisk helt greit med et lite forhold på si. Men nå er vi forelsket i hverandre, selv om vi «lovet» hverandre og ikke bli det. ( ER det mulig….).

Nå er vi kommet i den fasen (som alle andre enn oss naive skjønner) at vi aner ikke hva vi skal gjøre. Jeg aner ikke. Jeg klarer ikke ha sex med min mann lenger, og han har spurt meg flere ganger om jeg har en på si, om jeg er på vei ut av forholdet.

Og det er spørsmålet. Jeg tror jeg er det. Men er utrolig redd for å ta feil valg. Jada, dette er et kjempe-egoist innlegg. I know.

Jeg er virkelig forelsket i kollegaen min. Men jeg aner ikke om dette er «dypt» nok. Jeg føler ikke at det er noe igjen hos samboeren min.

Jeg vet jo ikke om han kommer til å forlate sin kone. Han vet ikke om jeg kommer til å forlate min mann. Jeg vet ikke om jeg klarer å velge, men jeg vet jeg ikke klarer dette i lengden heller.

Samboeren min er en del eldre enn meg. Kollegaen min er på min alder ( 30 åra). Samboeren min og jeg har vært sammen lenge, men er ulike. Har sklidd i fra hverandre. Kollegaen min og jeg er like, har nå hatt et «forhold» i 8 mnd- selv om vi bare opplever «glory days» sammen.

Men det er psykisk terror og ha det slik som nå. For ikke å snakke om hva dette vil gjøre mot min mann eller hans kone dersom de visste/ fikk greie på det…

Kollegaen min og jeg har på en måte avtalt at vi sammen skal finne ut av dette. Og at vi må ha en «balanse». Les: vi er begge i samme situasjon.

Hva skal jeg gjøre? Andre som har vært i lignende situasjon? Hvilket valg tok dere, hvor lang tid tok det før dere klarte å ta et valg?

Dere må gjerne skrive svar til meg som forteller meg hvilken umoralsk jævel jeg er. Men det vet jeg. Kanskje er det noen dere ute likevell som kan / vil gi meg noen råd, gjerne som har opplevd lignende.

[Herr Langbein]

Det er nå omtrent 15 måneder siden jeg fant ut om min (eks)kones utroskap.

Her om dagen ble jeg spurt, som man gjør, "hvordan går det med deg, da?", og jeg svarte, som man gjør "bra!". Og mente det, akkurat da.

Så gikk det litt tid, og jeg begynte å tenke. Og det slo meg hvor lav min terskel er nå for "å ha det bra". For sammenlignet med dagen før jeg fant ut av utroskapen, så har jeg det jævlig. Hele tiden.

Det er bare det at, jeg er vant til å ha det vondt.

Så en dag hvor tankene flyter litt lettere et par timer, er en bra dag.

[AnonymBruker]

blitt ganske "vanlig" å være utro mot partneren i dagens samfunn?

Anonym poster: 759fd4b75a9c797bf456ff11d2714b96

[Steinar40]

Det er bare en ting å si; og det er at dere bør slutte med å være utro.

Kommer ingenting positivt ut av dette.

[Gjest Gjest]

Du må forlate mannen din, det er sikkert.

Slik du har det, er det ingen følelser igjen for mannen din, du "tilhører" han nye.

Hva kollegaen/kjæresten din velger å gjøre må han finne ut av, men jeg kan ikke tro at han kan fortsette ekteskapet sitt, han heller. Han kan ikke ha mye følelser for kona når han er sammen med deg slik som dette.

[AnonymBruker]

Hvis du sier til kollegaen og elskeren din : vil du flytte fra kona di og bli sammen med meg?

Hva svarer han .. vet ikke..?

Da flytter han ikke, han har det bra nå, deg i hverdagen, kone og barn i helgene.

Hvorfor han sier han er i samme båt som deg etc..han mener det der og da..kanskje..han vil ha deg i livet slik som nå, men MÅ han velge så..

Jeg har ingen , overhode ingen tro på at gifte menn med elskerinne på si innerst inne vil bryte med kona og familielivet.

Du har noen valg.

-bryte med elskeren og fortsette med mannen din

-bryte men mannen din og fortsette å være elskerinne

-bryte med mannen din og elskeren og finne deg en ny mann som matcher deg

Anonym poster: b193ef9376d6cf49a51d284b7c083253

[kristian82]

TS -

Kollegaen din er et utrolig flott menneske sier du ?

Herregud as! Jeg kjenner ingen utrolig flotte mennesker som driver og horer rundt bak ryggen på kona si mens hun passer barna hans!

Samvittigheten til deg og din kollega kan ikke være mer utviklet enn den er hos psykopater. Mannen din og kona hans fortjener langt bedre og dere to fortjener hverandre.

[Gjest Kari Anne]

Hvis du sier til kollegaen og elskeren din : vil du flytte fra kona di og bli sammen med meg?

Hva svarer han .. vet ikke..?

Da flytter han ikke, han har det bra nå, deg i hverdagen, kone og barn i helgene.

Hvorfor han sier han er i samme båt som deg etc..han mener det der og da..kanskje..han vil ha deg i livet slik som nå, men MÅ han velge så..

Jeg har ingen , overhode ingen tro på at gifte menn med elskerinne på si innerst inne vil bryte med kona og familielivet.

Du har noen valg.

-bryte med elskeren og fortsette med mannen din

-bryte men mannen din og fortsette å være elskerinne

-bryte med mannen din og elskeren og finne deg en ny mann som matcher deg

Anonym poster: b193ef9376d6cf49a51d284b7c083253

Du har jo rett sikkert. Når det gjelder spørsmålet om han vil gå fra kona si og være sammen med meg, så er jeg like "uklar" tilbake... Men han sier at det er barna som gjør at han må tenke seg nøye gjennom.. Og vi begge er jo redde for at vi bare lever i en forelskelses-boble ( noe vi kanskje gjør?) og at det kan være for tidlig å bryte ut av ekteskap o.l .

På den andre siden mener jo jeg at både jeg og han hadde mindre gode forhold før dette i det hele tatt skjedde. Og jeg mener i alle fall at utroskap fra min side ikke hadde funnet sted dersom jeg var fornøyd med det jeg hadde.

Så uansett hva vi kan love hverandre, burde vi jo ikke bli i de forholdene vi er i nå. Som noen andre skriver her også; min mann og hans kone fortjener også bedre. Ingen tvil.

[Steinar40]

Du har jo rett sikkert. Når det gjelder spørsmålet om han vil gå fra kona si og være sammen med meg, så er jeg like "uklar" tilbake... Men han sier at det er barna som gjør at han må tenke seg nøye gjennom.. Og vi begge er jo redde for at vi bare lever i en forelskelses-boble ( noe vi kanskje gjør?) og at det kan være for tidlig å bryte ut av ekteskap o.l .

På den andre siden mener jo jeg at både jeg og han hadde mindre gode forhold før dette i det hele tatt skjedde. Og jeg mener i alle fall at utroskap fra min side ikke hadde funnet sted dersom jeg var fornøyd med det jeg hadde.

Så uansett hva vi kan love hverandre, burde vi jo ikke bli i de forholdene vi er i nå. Som noen andre skriver her også; min mann og hans kone fortjener også bedre. Ingen tvil.

Hva vet du om han lever i noe dårlig forhold?

Selv om du mener at du gjør det, så betyr ikke det at han gjør det samme.

[Frk Rabarbra]

Jeg har aldri vært i din situasjon , men jeg har vært i din manns ! Vi avsluttet forholdet .

Livet mitt som jeg kjente det , ble snudd opp ned . Min fremtid ble helt forandret . Jeg har det bra , og har tro på et godt liv . Men dette var ikke mitt valg , og det føles krenkende .

Du ønsker ikke en skjennepreken , og det skal du få slippe , men du gjør din mann stor urett . Du tar avgjørelser for hans liv også , bak hans rygg , han er helt uvitende .

[aquiz]

Uansett så bør du separere deg fra mannen din.

Jeg har alltid sagt at hvis du vil pule en annen enn din mann og gjør det - da elsker du han ikke mer.

La han finne seg en som faktisk bryr seg om følelsene hans, som kan gi han det han trenger. Du blir ikke lykkelig av å få i pose og sekk.

Jeg har selv holdt på med 2 på en gang for maaaaaange år siden. Jeg gjorde det slutt med kjæresten, og etter et par uker skjønte jeg at elskeren ikke var min greie heller.

Jeg var utro fordi min kjæreste ikke gjorde meg lykkelig, og jeg gjorde ikke han lykkelig.

[Anonymine]

Samboeren min og jeg har vært sammen lenge, men er ulike. Har sklidd i fra hverandre.

Det er da ikke rart dere har sklidd ifra hverandre når du er utro og lever i forelskelsesrus en annen plass.

Når det er sagt: Ta et valg og gjør det NÅ. Samboeren din fortjener ikke hvordan du holder på. Se for deg at elskeren din ikke eksisterer, ville du gått fra mannen din da? Hvis ja, så gjør du det. Hvis nei, så forteller du mannen din hva du har gjort, slår opp med elskeren og tar det derfra. Du kan rett og slett ikke sammenligne en samboer i 5 år med en ny flamme hvor alt er nytt og spennende.

[Zoë Castillo]

Til tross for at dette er helt moralsk forkastelig, som du selv er klar over, skjønner jeg at dette er vanskelig for deg. Det virker som at alternativ 3) du forlater mannen din og han blir hos sin kone, er det verste som kan skje deg i dine øyne. Men tror du at du og mannen vil overleve, hvis elskeren din plutselig snur på krona og velger å prioritere sin kone? Kanskje er det bedre å bli alene, enn å bli hos en du ikke elsker?

Vi har bare ett liv hver, og du som alle andre fortjener jo også å leve lykkelig. Kan du leve lykkelig sammen med mannen din?

Jeg tror du bør ta ditt valg uavhengig av hva elskeren din bestemmer seg for. Sjansen for at han forlater kone og barn er nok mindre enn at du skal forlate et barnsløst forhold. Du må ta en avgjørelse og vite at den er riktig uavhengig av om dere to ender opp sammen eller ikke.

[Gjest Kari Anne]

Tusen takk for konstruktive svar. Og hva gjelder skjennepreken; det kan godt hende jeg virkelig burde hatt det. Jeg vet det.

Om jeg vet at min elsker har et dårlig forhold kan jeg jo ikke skrive i stein. Men jeg kjente denne mannen i nesten 2 år før noe skjedde mellom oss. Så jeg vil mene at spesielt godt var det ikke.

Ja, jeg vet jeg må ta et valg uavhengig hva han andre gjør. Det er jo så mange ting "jeg vet", som jeg likevell ikke gjør/ har gjort. Jeg er ganske svak sånn. Hadde jeg vært sterk nok, hadde jeg ikke vært i denne smørja.

Samboeren min vet veldig godt at forholdet vårt er i krise. Jeg har vært "ærlig på alt" ( åpenbart bortsett fra den egentlige grunnen, elskeren), alt hva jeg savner, osv. Som jeg også har gitt utrykk for i noen år. Utroskapen er kanskje bare en konsekvens av at jeg egentlig burde ha gått ut av dette forholdet for lenge siden. Men vi har hele tiden hatt prosjekter på gang, og det at vi ikke har lykkes med barn har nok også skapt et større tomrom i vårt forhold enn hva jeg trodde fantes der...

Mange spør; hva hadde du gjort dersom mannen din gjorde dette mot deg? Akkurat nå er jeg i en slik følelsesmessig krise at jeg hadde bare følt likegyldighet. Eller; lettelse.... Fordi da var han like ille som meg... Det er vell det beste signalet på at forholdet til sambo egentlig er oven- følelsen av likegyldighet. Jeg er glad i han, føler omsorg- og grunnen til at jeg foreløpig ikke har gjort det slutt, er fordi jeg ikke orker tanken på å gjøre han så vondt. JEG VET det er paradoksalt med tanke på hva jeg driver med.. Men det er noe annet å faktisk gjøre det. Enn å leve på en løgn.....

Hvorfor i alle dager er vi ( jeg skriver vi da jeg ikke er alene i denne grøfta tror jeg) så svake. Skulle ønske vi var som svanene. Kunne blitt kjedelig, men gud hvor trygt, enkelt og fint.

[AnonymBruker]

Du er patetisk og billig. Innrøm dette til mannen din og la han få dumpe deg.

Anonym poster: d20ab8a05516c2a4a14efbe26086c83d

[Heisenberg]

Hva vet du om han lever i noe dårlig forhold?

Mennesker som lever i gode forhold er ikke utro. Om man kan bedra partneren sin på det groveste så har man ikke de rette følelsene for partneren og dermed er ikke forholdet godt.

Jeg har vært i en tilnærmet lik situasjon som deg TS og jeg valgte å skille meg. Ikke fordi jeg nødvendigvis trodde på en fremtid med han jeg var blitt forelsket i men fordi jeg viste at når jeg kunne være utro mot mannen min så hadde jeg ikke nok kjærlighet og respekt for ham til at ekteskapet kunne vare.

[Gjest navnelapp]

Eg ser ikkje ditt problem. Du må ut av det forholdet du har vore i gjennom desse åra. Får du han du er forelska i er det jo ikkje noko problem, men uansett held du sambuaren din for narr. Han må du uansett forlate. Så får du sjå om den utru mannen vil ha deg, det kan berre tida vise.

[AnonymBruker]

Jævla egoistiske drittkjerring. Enkelt og greit. Du er kvalmende......

Anonym poster: c013a771a408731d5f72ecb3f9729455

[Gjest anonym]

Tusen takk for konstruktive svar. Og hva gjelder skjennepreken; det kan godt hende jeg virkelig burde hatt det. Jeg vet det.

Om jeg vet at min elsker har et dårlig forhold kan jeg jo ikke skrive i stein. Men jeg kjente denne mannen i nesten 2 år før noe skjedde mellom oss. Så jeg vil mene at spesielt godt var det ikke.

Ja, jeg vet jeg må ta et valg uavhengig hva han andre gjør. Det er jo så mange ting "jeg vet", som jeg likevell ikke gjør/ har gjort. Jeg er ganske svak sånn. Hadde jeg vært sterk nok, hadde jeg ikke vært i denne smørja.

Samboeren min vet veldig godt at forholdet vårt er i krise. Jeg har vært "ærlig på alt" ( åpenbart bortsett fra den egentlige grunnen, elskeren), alt hva jeg savner, osv. Som jeg også har gitt utrykk for i noen år. Utroskapen er kanskje bare en konsekvens av at jeg egentlig burde ha gått ut av dette forholdet for lenge siden. Men vi har hele tiden hatt prosjekter på gang, og det at vi ikke har lykkes med barn har nok også skapt et større tomrom i vårt forhold enn hva jeg trodde fantes der...

Mange spør; hva hadde du gjort dersom mannen din gjorde dette mot deg? Akkurat nå er jeg i en slik følelsesmessig krise at jeg hadde bare følt likegyldighet. Eller; lettelse.... Fordi da var han like ille som meg... Det er vell det beste signalet på at forholdet til sambo egentlig er oven- følelsen av likegyldighet. Jeg er glad i han, føler omsorg- og grunnen til at jeg foreløpig ikke har gjort det slutt, er fordi jeg ikke orker tanken på å gjøre han så vondt. JEG VET det er paradoksalt med tanke på hva jeg driver med.. Men det er noe annet å faktisk gjøre det. Enn å leve på en løgn.....

Hvorfor i alle dager er vi ( jeg skriver vi da jeg ikke er alene i denne grøfta tror jeg) så svake. Skulle ønske vi var som svanene. Kunne blitt kjedelig, men gud hvor trygt, enkelt og fint.

Kanskje du nå gir mannen din, når han får vite dette, tillitsproblemer resten av livet! Å gå bak ryggen som du gjør, hvorfor gjør mennesker dette? Hvorfor ikke vente med å hoppe til sengs, men RYDDE OPP FØR MAN GÅR BAK RYGGEN PÅ SIN PARTNER??? Og til dere som sier at : "da kan ikke forholdet du er i være bra", det er liksom en unnskyldning for å være utro...??? Så lei av folk som holder på sånn som dere! Der sitter mannen din, og kona til elskeren din, helt uvitende, og kanskje aldri klarer å få tillit eller tro på kjærligheten igjen noengang! Folk som deg mangler virkelig empati...HVORDAN KLARER DU TS Å HA ET FORHOLD BAK RYGGEN PÅ SAMBOEREN DIN I HELE 8 MND? EGOISTISK ER DU! SKJERP DEG TS, NÅR DU HAR KLART Å HA SEX BAK RYGGEN PÅ MANNEN DIN I OVER 8 MND, MÅ DU KLARE Å SI IFRA!!!

[Heisenberg]

Og til dere som sier at : "da kan ikke forholdet du er i være bra", det er liksom en unnskyldning for å være utro...???

Jeg mener bestemt at dersom man er utro så er man ikke i et bra forhold. Vil du definere et forhold der den ene parten er utro som et bra forhold? Men at forholdet ikke er bra er ingen unnskyldning, det finnes ingen unnskyldning for å være utro.